Ungawa (9788241917691)

Det er femtitallet, og Jernbanegata er en helt vanlig gate i en helt vanlig by. Per Oscar drĂ¸mmer om at noen skal flytte inn i det tomme nabohuset over gata. En dag flytter et eldre ektepar inn, og plutselig er ingenting i Jernbanegata vanlig lenger.

Ungawa! er en varm, frodig og ellevill fortelling om et vennskap mellom en helt vanlig gutt, og en hĂ¸yst uvanlig mann, som slenger seg fra tre til tre, prater med dyr og kjemper en utrettelig kamp mot all verdens urettferdighet.

ISBN 978-82-419-1769-1 ISBN 978-82-419-1769-1

9 788241 917691

Illustrert av Per Dybvig

Et imprint i Vigmostad & BjĂ¸rke

Ungawa_omslagsorg.indd 1

03.09.2018 16:28

ILLUSTRERT AV PER DYBVIG

Ena – et imprint i Vigmostad & Bjørke Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2018 Tekst: Edgar Burås Illustrasjoner: Per Dybvig Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Ingeborg Ousland Omslagsillustrasjon: Per Dybvig Papir: 100 g Amber Graphic Boken er satt med 11,5/18 pkt. Calluna Sans 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-419-1769-1 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no www.bakomslaget.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Gubben i epletreet Den gang for lenge sida, da jeg var liten gutt, hendte det alltid så mye rart. På skrå over gata var det et hus som hadde stått tomt ganske lenge. Og det skjønte jeg ikke riktig. For det var et fint hus – og med en stor hage hvor det var digre epletrær og pæretrær. Det var bakermester Isaksen som hadde bodd der. De siste åra bodde han aleine, sammen med alle bollene og wienerbrøda sine. Han hadde en liten butikk på baksida av huset.

5

Ingen i hele verden – og i hvert fall ikke i Sverige – har noen gang bakt like gode boller som bakermester Isaksen. Men da han døde ville ingen av de to sønnene hans overta huset. De ville ikke ha ansvar for den store hagen, sa de. Klippe plen og luke ugrass? Huff! sa begge to. Men huset er nok ganske dyrt å kjøpe, sa de voksne. Det var derfor det tok litt tid før vi fikk nye naboer. Men en dag kom det en stor flyttebil. Og to mann i grå overaller bar mange stoler og mange slags bord og ei diger dobbeltseng og et stort piano ut av bilen og inn i Isaksen-huset.

Det var en gammal mann og ei gammal dame som skulle bo der. Hos fiskehandler Esaias Tvedt fikk vi høre at han het John og hu het Janne. Etternavnet deres var Kleiten, blei det sagt. Og begge to var pensjonister. Hele den første dagen – i hvert fall veldig lenge – sto vi bak gardina og kikka på dem. I morra må en av oss gå dit og hilse på dem, sa mora mi. For det er det høfligste når det kommer nye naboer, og kanskje bør vi ta med oss noen vafler eller ei fyrstekake. Janne likte å sole seg, kunne vi se. Mens John likte seg best i skyggen. Likevel gikk han hele tida med bar overkropp og korte bukser. Magen hans hang langt utapå buksa. Og når han vandra omkring mellom alle eple- og pæretrea, dissa den som en diger rosa geleklump. Vi kunne merke at Janne ikke syntes det var noe hyggelig at John gikk sånn. «Hva skal vel naboene tro?» hørte vi at hu sa. Og naboene, det var jo oss, det – det var mora mi, faren min og jeg. Allerede dagen etter at de flytta inn, skjedde det som jeg har tenkt å fortelle om.

8

Jeg hadde vært hos bestevennen min, Sjur. Men da jeg kom hjem for å spise middag, forsto jeg at noe var på gang inne i hagen på den andre sida av gata. Det var noen som kjefta. Så høyt at det kvakk i meg. «Vil du se å komme ned igjen! Og det med en eneste gang!» Det var Janne som brukte munn. Og nå så jeg mannen hennes også. Han satt øverst oppe i et av de største epletrea, dingla med beina – og så veldig fornøyd ut. «Det er akkurat et sånt hus og en sånn hage jeg har drømt om!» ropte han ned til kona. «Her kommer vi til å trives!» Janne ga seg til å riste i treet av alle krefter. Men det syntes gubben bare var moro. Når treet svaia, lo han så det hørtes lange veier. Derfor kom det også mange mennesker etter hvert. For alle lurte på hva som foregikk i Isaksen-hagen. «Kom og hjelp meg!» ropte Janne. «Vi må jo se å få ham ned igjen!» Fire sterke mannfolk klatra over plankegjerdet og tok tak i treet, de også. Folka dytta og rista. Treet svaia. Og John lo så han måtte holde seg på magen med den ene handa. Men ned kom han ikke.

9

«Da ringer vi til pol’ti!» ropte Janne, og hytta med neven opp mot gubben i pæretreet. «Det er farlig for gamle folk å klatre på den måten.» Og så løp hun inn i huset, for den gang fantes det ikke mobiler i verden, bare sånne grå og litt store apparater som sto stille på et bord og ikke var til å flytte på. De fire mannfolka som hadde hjelpt til med å dytte og riste, fulgte etter henne. For de var nok spente på åssen det så ut der inne. John begynte å kaste epler ned til oss som sto på utsida av gjerdet. «Det er nok å ta av!» ropte han. Da pol’ti kom, kasta han epler til dem også. Men det likte de ikke. «Vold mot politiet!» ropte en av dem. Han greide ikke å ta imot, og fikk eplet rett i skallen. Men heller ikke pol’ti greide å få John ned fra treet. «Jeg gjør som jeg vil i min egen hage!» skreik han til dem. Og så reiste han seg plutselig opp og sto og balanserte på ei stor grein, helt uten å holde seg. «Er dere ikke enig?» ropte han ned til alle oss som sto og så på. Mora mi hadde lært meg at når en voksen spurte om noe, så var det uhøflig å ikke svare. Derfor ropte jeg «JO!» så høyt jeg kunne.

11