Festningsverket (9788241917707) by Vigmostad & Bjørke

FESTNINGSVERKET

Festningsverket er ikke en roman om Mannens lodd, ikke en roman om selvrealisering, ikke en roman om håp, men heller ikke en roman om den rene nihilismen. Det er en roman om sinnrike løsninger på banale problemer. En historie om kultur og natur, om symbolikk, om støvete tanker, flisete stumper, om death metal, blodsbånd, gold materie, dype hull, roboter og tørkede trevler. Det er en fortelling om å dra på, ta av, sprute, vikle seg inn og knørvle det til, kort sagt en roman om overlevelse.

ISBN 978-82-419-1770-7

788241 917707

Bokomslag:Erlend Askhov

A N D E RS SO N D RU P A N D E RSO N , U N I V E RS I TAS

D AV I D L I E

«… EN BREIAL OG BURLESK AKADEMIA-ROMAN SOM SPARKER FRA SEG I ALLE RETNINGER.»

Göteborg, 2014. En bydel lammes av en eskalerende gjengkrig. Barn holdes inne, unge menn dør, politiet har spilt fallitt, en storaktør i boligbransjen totalrenoverer i gentrifiseringens og profittens navn. Midt i det hele går en arbeidsledig tobarnsfar og eksilnordmann til og fra i en utrangert rønnekåk med døtrene i armene. Hva skjedde? Hvordan havnet han her? Hvor lenge vil han holde det ut? Og ikke minst, hvem er egentlig den hvitkledde mannen ute i trappen? Hva er det han vil?

D AV I D L I E

ROMAN

David Lie (f. 1977) debuterte i 2013 med romanen Absolutt presens. Festningsverket er hans andre utgivelse.

festningsverket

David Lie

festningsverket Roman

Copyright © Vigmostad & Bjørke as 2019 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Erlend Askhov Omslagsillustrasjon: Elisabeth Schmitt / Getty Images Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 11/15,5pkt. Sabon 1. opplag 2019 isbn: 978-82-419-1770-7 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke as Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

del 1

opptrappingen

kapittel 1

støyen

Göteborg. Denne ifølge mange forserte provinslandsbyen på Sveriges vestkyst, med et befolkningstall omtrent som Oslos. Jeg bodde der. Det var senvinter og 2014, og for øyeblikket var jeg knuget av en ulidelig maskinstøy som hadde holdt på i boligblokken i en lengre tid, og som nå gjorde seg gjeldende som aldri før. Det var episk – og forresten ikke så rent lite passende: Jeg bodde i Biskopsgården, en av byens og i prosessen både landets og Nordens mest kriminelt belastede bydeler, jeg holdt til i en leilighet det blåste rett gjennom, og som på vinterstid sjelden så innetemperaturer over 17+, jeg var arbeidsledig og hjemmeværende med to små barn, av hvilke ett dessuten led av en astma ingen visste hverken opp eller ned på, og som hadde frarøvet meg nattesøvnen, og ikke minst hadde jeg pådratt meg en plagsom angstproblematikk. At fryktinngytende og utidig maskinstøy skulle komme i tillegg, innendørs, daglig og i måneder i strekk, var rett og slett bare å forvente, ja, strengt tatt tvingende nødvendig. Det var kausalitet

her, natur og skjebne, en uunngåelig innhenting og et nådestøt; spekkhogger mot sel, edderkopp mot flue, katt mot mus, det var kjørt. Men jeg foregriper begivenhetenes gang, la meg ta dette helt fra begynnelsen. Altså støyen. Den kom fra etasjen under; en morgen bare, så var den der, som et skudd opp i gulvet. En drill, tenkte jeg, en batteridrevet sak, før jeg ganske så straks, når det tok til for alvor, justerte i retning et kraftigere kaliber; et regelrett bor, kanskje til og med et slagbor – ja, om ikke pressluft! Hadde jeg sagt en «a», hadde den humpet bortetter og vært latterlig, så heftig vibrerte gulvet. Ikke at akkurat det var noen valgmulighet, altså, å si noen bokstav, like lite som å ytre andre strupelyder, eller for den del agere på noen måte overhodet. Som det heter i Sverige: Det fanns inte på kartan. Alt jeg kunne gjøre, var å fryse til is og synke inn i et mørkt sted. I bestemt form, kan jeg vel tillegge. Jeg hadde angst, tross alt, og den hadde for lengst inntatt hovedrollen i dette narrativet, hvilket da også hadde gjort meg vel bevandret i den, i det minste trodde jeg det der og da, så det jeg nå sank inn i, til tross for at incentivet var nettopp dette helt nye innslaget, var det mørke stedet – bestemt form. Dette var en meget enkel prosess, om ikke spesielt ryddig av den grunn, og som vanlig gav jeg meg i kast med den helt stumt, helt hjelpeløst og påtagelig baklengs, som inn i et skap, for ikke å si en kiste, mens jeg kunne se barn nummer ett lette fra gulvet og styrte mot meg – armene frem og skrekk i blikket. Barn nummer to satt

borte ved sofaen og så slett ikke mindre berørt ut, hun skrek og hun skrek, uten at jeg kunne gjøre noe med det heller. Jeg var stuporøs; fortsatte bare dypere og dypere inn i skapet, til det mer bar preg av den klassiske tunnelen, hele tiden mens metalliske skyer seg inn fra sidene og til slutt inn via øynene og ned i svelget, som i sin tur stivnet til og ble et skinnende, kaldt rør. For nesens del var det brannrøyk som gjaldt, en høyst virkelighetsnær fornemmelse, mens brystet fikk en møllestein på seg og pupillene slapp inn mer og mer lys og til slutt alt om jeg ikke straks fikk stoppet det. Jeg var alert som et rovdyr – og på samme tid ved å besvime. I alle fall var det konklusjonen jeg kom til akkurat da, stikk i strid med den for lengst tilegnede innsikten om at den panikkridde slett ikke sto i fare for plutselig å te seg som rovdyr eller slikt noe, og enda mindre for faktisk å besvime, men i verste fall bare trakk seg kvikt unna som en hvilken som helst oppskremt katt, hvilket jeg da også omsider var i ferd med å gjøre, ble jeg klar over, da larmen brått opphørte og rev meg tilbake til jorden. Poff! sa det, eller altså slett ikke, og den svarte panikken rant ut av meg som via et hull, bare for å bli erstattet av en mer ordinær, tung, gassaktig uro – mens barna, på sin side, gikk tilbake til syslene sine som om ingenting hadde hendt. Og det, om ikke annet, var jo fantastisk. Skrekk i et øyeblikk, jakt etter tomme doruller i det neste; hvilken utsøkt forvirring og glede. Det var klart jeg ble misunnelig. Som et menneske og ikke mer følte jeg et dypt nag. Altså ikke mot barna, jeg var ikke gal, men mot livet,

jeg følte en stor sorg over alt jeg hadde mistet på veien; øyeblikket, dumheten, korttenktheten, eventuelt alt jeg hadde pådratt meg, selvfølgelig, ergo det motsatte av dette. Ikke slik å forstå at jeg fisker etter medynk her, like lite som eventuell smiger, dette er jo klassiske greier for den overmodne apehjernen, men det var allikevel, om jeg selv skal si det, et langt fremskredent liv jeg levde nå. Terrenget hadde blitt virkelig ulendt, det var snirkler, villnis og skygger overalt, og jeg var direkte overlesset med erfaring, en som jo dessuten var beriket med nærmest clairvoyante islett, og som dermed, så å si hånd i hånd med virkeligheten den ble møtt av, gjorde allting homogent på grensen til latterlig. Det faktum at dette boret hadde vært kun ett bor, for eksempel, og at det dessuten allerede hadde gitt seg, skjenket meg ingenting av verdi; ingen spenning overhodet. Det var skjebne her, som sagt. Natur. En enkelt drill, et kvarter eller en halvtime, jeg fnøs av slikt, det var perverst optimistisk, under de rådende omstendigheter nærmest en absurditet, noe barnas fortreffelige og hodeløse glede jo dessuten bortimot sto som garantist for. Faktisk, etter hvert som jeg så på at den spilte seg ut, tok jeg til å føle en genuin uvelhet ved denne gleden, den ble kvalmende meningsløs på en helt særegen måte i og med sin nær forestående død, nesten som en sardonisk spøk, var den. Det var gement å tenke slik, naturligvis, dette var barna mine, men hva annet kunne jeg gjøre, til forskjell fra dem visste jeg jo hva jeg snakket om – ja, det var jo selve poenget, eller snarere problemet; dette mitt ufeilbarlige lass med erfaring. Alltid visste jeg

hva som ventet oss – og ikke unnlot jeg å informere om det heller, naturlig nok, omgivelsenes mishag til tross. Rettere sagt: min samboers mishag til tross. Foruten barna, som jeg jo ville skåne, hadde jeg nemlig ikke kontakt med andre lenger nå, så det var henne jeg til enhver tid informerte, hvorpå hun i sin tur diagnostiserte, uten dermed å la seg rive med i noen særlig grad, bør man vel si, av denne min, og jeg siterer: fatalisme. Det var bare ett av ordene hennes, så klart, andre var nihilisme, defaitisme, og pessimisme naturligvis, samt et vell av andre mer eller mindre ekstreme termer, alle sammen sjøsatt hist og pist i forbindelse med, ja, nær sagt enhver hverdagssituasjon. Hadde hun vært til stede denne morgenen, hadde hun ganske sikkert kastet seg over meg og dissekert alt som måtte finne veien ut av min munn; det är en borr för helvete, inte ett jävla bombplan!, noe sånt. Eller, om hun hadde vært i et litt mer ekvilibristisk og kjølig humør, hadde hun kanskje halt frem den klassiske avsløringen sin av strategien hun mente jeg opererte med, nemlig den som lyder: Anta det verste – og bli positivt overrasket. Pow! For det var jo pinlig for meg, må vite, en slik tankegang innebar jo en viss optimisme tross alt, kanskje til og med en betydelig en, noe som i sin tur gjorde denne smånihilistiske pessimismen, eller fatalismen eller defaitismen for den del, ikke bare forløyet, men rent ut sagt forfengelig og jålete. Å si at jeg elsket denne kvinnen, ville med andre ord ha vært overflødig. Faktisk kunne jeg være raus nok til å gi henne et «touché» når hun sa ting som dette – slik

bare, om enn aldri uten å gjenta det åpenbare, naturligvis, nemlig at virkeligheten har visse ting ved seg. Som den ikke helt ukjente tendensen til nettopp å levere som forventet, og til og med ut over dette – selv når det man har forventet, er det verst tenkelige. At den kort sagt kan overgå ens fantasi. Dette kjenner jo alle igjen, virkeligheten overgår fantasien. Spørsmålet er bare hvor ofte, eventuelt med hvilken margin den gjør det, og selvsagt med hvilken metode. Er det med over- eller underprestering; inerti eller bevegelse – eller en fiffig blanding av de to, hvilket jo ofte betyr ytre inerti og indre bevegelse, og som vel også var den varianten jeg personlig kjente best nå. En knugende stillstand i verden; et ritt i sjelen. Altså frem til denne dagen, selvfølgelig, hvor jeg ville få den materielle stillstandsdelen erstattet av motsatsen, med høyprestering på alle plan og systemkollaps som uvegerlig resultat. Ikke for det, jeg var en rimelig mann og kunne nok se hvordan indre og ytre bevegelse på en og samme gang kunne være et gode også, i visse tilfeller kanskje til og med det aller beste, man så for seg globetrottere, u-hjelpere og revolusjoners heltemodige, men slikt noe fordret jo et normalt prestasjonsnivå fra begge parter, eller i det minste en ro og et fokus i overpresteringen, en rasjonell kjølighet – for ikke å glemme gjensidig respekt. Og noen slik, ja, noen slik kunne jeg jo ikke si at forelå mellom meg og denne virkeligheten, det hadde det ikke gjort på svært lenge, faktisk. Det var en sprekk her. En skilsmisse. Akkurat hva den betydde, det vil si nøyaktig hvor, hvordan og med

hvilke endelige konsekvenser kilen var blitt drevet inn, ante jeg rett nok ikke i inneværende stund, men sprekkens blotte, tydelige eksistens var alene allerede mer enn nok å måtte håndtere, og i og med dette nye og helt spesifikke som jo nå i tillegg var på vei, og ikke minst denne barnlige, men håpløse gleden som utspilte seg på stuegulvet foran meg, var det med kun mild overraskelse at jeg til slutt lot meg bringe ut av rommet – i en fei – og til kjøkkenet, hvor jeg rev til meg en stol for å ta ventingen på den. Altså ventingen på boret og de andre kompletterende verktøyene jeg nå tok for gitt. Nøyaktig hvordan jeg ble sittende på denne stolen, kan jeg naturlig nok ikke være helt sikker på lenger, men minnet om det tilsier at det var lent bakover mot stolryggen, med hodet bøyd, skuldrene sammensunkne, høyre underarm slapt over lysken og den venstre oppe på kjøkkenbordet. Med andre ord en høyst rimelig sittestilling omstendighetene tatt i betraktning, og ikke minst omgivelsene. Disse ikke bare korresponderte med sittestillingen, men løftet helheten opp og gjorde den til et virkelig flott og ikke så rent lite stereotypisk skue, ja, det var slett ikke et som gikk meg forbi. I all sin verdslige begredelighet var det nærmest vakkert. Et kvintessensielt, dunkelt, nedbrutt, forankret skue, var det – og trangt, veldig trangt, i overført betydning selvsagt, men også bokstavelig. Det var trangt der inne; en tarm av et kjøkken, med løsører strødd overalt; stativer med klesvask, en dott med hår, badeand, en pinne, ymse steiner, en eller annen hjelm, for ikke å snakke om møblene, som riktignok

var normale i størrelsen, men for mange for omgivelsene og dessuten gamle; gamle, skitne og vaklevorne, ikke minst nettopp bordet jeg satt ved, et respatexbord kjøpt i en Oslo-garasje seksten år tidligere. Jeg hatet det bordet. Det var noe med det, jeg hadde til og med arbeidet det inn i hverdagens snirklete tankestamping. Det knuget meg, rett og slett; gnagde og irriterte, sto liksom bare der, som en rettvinklet utvekst fra veggen, ustøtt, ripete, grått, dumt og spraglete mens vi ventet på noe annet og bedre. Det var et symbol, simpelthen, et bilde på den større tilstanden og stillstanden. Det er forresten ikke presist, dette bordet måtte være så ruinert det bare orket, bevares, hva brydde vel jeg meg om det, det var det transittaktige ved møbelet jeg ville til livs, det var det som martret meg, det som ruvet som et monument over det levde livet – så langt og for all fremtid. Herregud, det var bare å se på det, det gren jo mot en: et møbel så godt som i campingmodell – midt i kjøkkenet! Det rom med mest skrik, kjeft, latter, kjærlighet, omsorg og generell livsførsel – småbarnsfamiliehjemmets selve kjerne. Trygghetens rom. Midt i dette hadde vi et campingbord. Men med det sagt, og i rettferdiggjøringens øyemed: Hva faen skulle en gjøre da? Jeg var bare et menneske, som sagt, og for min egen del var det jo en integrert, gammel uråd, dette, hele voksenlivet hadde vært preget av nomadisk, for ikke å si manisk flytting hit og dit, med et lass av nettopp denne transittypen av møbler og tilbehør. Akkurat hvordan det hadde blitt sånn, kunne jeg ærlig talt ikke svare på, det bare var slik: foreløpig. Alt

var foreløpig – på ordentlig altså, det var påfallende, fra jeg hadde flyttet fra Hamar til Oslo i 1997, og frem til der jeg nå satt i Biskopsgården i 2014, hadde jeg bodd på tjuefem adresser. Det var en og en halv i året, det. Ikke for det, å flytte rundt, ligge rundt, drikke, holde på og i større eller mindre utstrekning gi faen var jo naturlig for folk i en viss alder, til og med nødvendig ifølge mange, men om hukommelsen ikke sviktet meg, hadde jeg passert tretti og vel så det da jeg flyttet ut av det siste kollektivet der i Oslo – det siste i en lang, lang rekke, dessuten. Det hadde alltid vært disse kollektivene, faktisk utelukkende, og ikke snakket vi om voksne kollektiver heller, med andre ord ferdige, modne og urbane folk som levde rolige, saklige liv som alle andre, bare i fellesskap. Nei, det var det samme grøftete opplegget gjennom alle Oslo-årene, som til slutt hadde blitt femten i tallet; avfeldige, halvt sammenraste og i og med omseggripende liberalisme så klart privatutleide rønnekåker, samtlige preget av en uopphørlig rullering av mer eller mindre vindskjeve og/eller skjødesløse eksistenser; fest, fyll, hardrock, misbruk, selvskading, forkrøplende lediggang, depresjon og endog selvmord, utkasting, namsrett, sparking i veggen om natten, vold, et og annet våpen. Og så var jeg forundret over hva, egentlig? Jeg hadde jo omgitt meg med uro, hadde valgt den, søkt meg til den. Det hadde vært ubevisst kanskje, ok, men allikevel, jeg var tross alt hverken blind eller spesielt stutt i hodet, jeg hadde søkt meg til dette vel vitende. Og det var jo klart da, etter så mange år, at dette røret bare hadde

fortsatt. Jeg og samboeren var nå på adresse nummer seks på like mange år, og jeg bodde for andre gang og på tredje adresse i Göteborg. Det var altså ikke nok bare å flytte til og fra i Oslo, det måtte også flyttes over litt lengre avstander, mellom ulike land og byer og selvsagt også innad i den nye byen, og naturligvis alltid til og fra bedritne rønner. At vi nå endelig hadde fått en såkalt förstehandskontrakt, altså en ordentlig leiekontrakt til forskjell fra en svart under bordet-avtale, var jo rent utrolig – men den var jo da så klart på en kåk som nettopp denne: iskald, skitten, morken, full av mugg, tørrråte, alger og skadedyr, tett oppunder ubeboelig og ikke minst i en omegn som var rent ut sagt farlig å oppholde seg utendørs i. Det kunne ikke fortsette slik, vet du. Det måtte brytes, måtte kunne brytes – vi hadde barn, for helsike! Til tider var ikke det til å fatte: Vi hadde barn, til overmål to av dem. To barn! Og campingbord. Slik gikk tankene ved respatexbordet den dagen mens jeg ventet på maskinstøyens tilbakekomst. Jeg kunne sikkert ha greid ut litt mer, det hendte nemlig en hel del på det psykosomatiske planet også, som at en kvalme hadde vokst i flere minutter, og bare fortsatte å gjøre det, og det dessuten flere timer tidligere enn den pleide om dagene, hvilket jo i seg selv var ominøst og dermed i sin tur introduserte en tiltakende, men påfallende frittstående fysisk uro i tillegg, en som var kroppslig som den jeg allerede

kjente, men allikevel ny i og med en selsom vaghet, men samtidig en plausibel høypotent frenesi som utvilsomt ville komme til å fordre en uvanlig snarlig og ditto brutal bevegelse vekk fra ethvert sted jeg for øyeblikket måtte befinne meg – men det ville ha blitt for drømmeaktig. Det får nesten bli med de materielle forhold. De tross alt interessante, pro- og vel også antagonistiske ytre tildragelsene – disse som jo dessuten, stikk i strid med enhver høyst rimelig antagelse der og da, slett ikke bar i seg utelukkende materielle og dumme aspekter, men som skulle vise seg å peke, hva skal jeg si … lukt inn i Virkeligheten. Nåvel, jeg reiste meg. Det var det som hendte nå, og slett ikke mer – etter å ha sittet ved respatexbordet og døset jeg vet ikke hvor lenge, reiste jeg meg fra stolen og gikk bort i kjøkkenvinduet. Det var uten noen spesiell grunn, jeg bare klasket hendene i bordet, og etter to skritt var jeg der borte og tittet ut i bakgården. Forresten var det så visst en grunn til det, jeg hadde tatt denne forventningsstrategien min så hardt til anvendelse at jeg hadde beveget meg ned til et bunnivå nær sagt fritt for håp, og dette hadde blitt en smule ubehagelig og krevde dermed et visst monn av fysisk bevegelse. Dette var altså en helt annen mekanisme enn denne kvalmen og det frittstående, mystiske ubehaget, og med det ytterligere et annet behov for bevegelse, uten at det er spesielt viktig, for så vidt, men slik var det nå engang: Et tredje ubehag meldte seg, ene og alene forbundet med innsikten i hvor lite håp jeg nå faktisk følte. På den positive siden hadde dog nettopp dette, den

totale håpløsheten, også brakt med seg noe i retning av en overbevisning om at ingenting ville kunne nå meg der nede, på dette laveste av alle tenkelige steder – ja, hva kunne få plass under føttene mine her nede. Det lovet nesten godt, med andre ord, det hele liksom kollapset under presset og ble nullet ut. Så var det at jeg dreide hodet førtifem grader til venstre og fikk se ikke en, ikke to, heller ikke tre og ikke engang fire, men fem håndverkerbiler. Nå var vel ikke akkurat antallet biler noe jeg hadde tenkt på i justeringen av forventningene, men det var jo klart at dette her ikke lovet spesielt godt. For å si det slik: Jeg var selen i hvaltennene nå. Vi var selen. Arme barn … Og med det kom neste skudd opp i gulvet, og barna styrtende til meg. Den ene i firsprang, den andre på alle fire. Og jeg tenkte: Jeg elsker dere så utrolig mye. Jeg rakk akkurat å gjøre det før jeg sank tilbake inn i dette skapet, og jeg tok det som et godt tegn, faktisk – tross alt. Jeg tenkte som så at, allright, så var jeg slett ikke rustet til å håndtere ytterligere en belastning, og aller minst en av denne typen, men jeg mente i alle fall det jeg sa, jeg elsket virkelig disse barna så utrolig mye, og at jeg ville fortsette å gjøre det også i fremtiden, var selvinnlysende, hva den enn måtte bringe, dessuten var jeg utvilsomt til stede fremdeles, i både tiden og rommet, midt i larmen, i det minste som kjøtt, og jeg favnet om dem begge to, selv om det var mekanisk. Om ikke annet beviste det vel det man gjerne sier, nemlig at håpet er

det siste som forlater mennesket, hvilket jo til syvende og sist, eller snarere atter igjen, og dermed nok ikke sĂĽ rent lite frustrerende, forteller en alt man behĂ¸ver ĂĽ vite om nettopp erfaringens clairvoyante islett og dettes dubiĂ¸se karakter i brytningen med, ja, virkeligheten. Eller ganske enkelt: Lite visste jeg om hva som virkelig ventet meg.

FESTNINGSVERKET

ISBN 978-82-419-1770-7

788241 917707

Bokomslag:Erlend Askhov

A N D E RS SO N D RU P A N D E RSO N , U N I V E RS I TAS

D AV I D L I E

«… EN BREIAL OG BURLESK AKADEMIA-ROMAN SOM SPARKER FRA SEG I ALLE RETNINGER.»

D AV I D L I E

ROMAN

David Lie (f. 1977) debuterte i 2013 med romanen Absolutt presens. Festningsverket er hans andre utgivelse.