Den som vokter lyset (9788241918940)

Ellen Fjestad (født 1979) har gått på NBIs forfatterutdanning og er utdannet gartner og sykepleier. I tillegg til å skrive er hun gardbruker i Stange og jobber på et pårørendesenter med barn og unge.

Med debutromanen Sammen skal vi holde himmelen vant hun Schibsted forlags romankonkurranse i kategorien barn og ungdom i 2011. Hun vant også Uprisen og Østfoldungdommens kritikerpris 2013, og ble nominert til Kulturdepartementets debutantpris i 2012.

Er verden verdt å redde når Gard ikke lenger er i den? Uten han er alle dager grå. Om Luka bare får gitt han hjertet tilbake, vil kanskje alt bli annerledes.

Den som vokter lyset er den frittstående oppfølgeren til Sammen skal vi holde himmelen og Døgnfluedans og siste bok i Luka-trilogien.

Sagt om Sammen skal vi holde himmelen:

Den som vokter lyset

Foto: Ingri Fjestad

Ellen Fjestad

Jeg vippet den svarte hetta over hodet.

Myste innover den hvitmalte sykehuskorridoren.

Hvis jeg støtte på noen, ville de garantert tro jeg var ute etter dop.

Jeg vet ikke hva som er verst. Å stjele medisiner, eller å stjele et hjerte.

Men jeg skulle ikke bli tatt.

Dessuten var det ikke å stjele.

Det var mitt.

Ellen Fjestad

NY BOK FRA UPRISVINNEREN!

SAGT OM

Den som vokter lyset

Sammen skal vi holde himmelen: «Fjestad er fantastisk god til å beskrive både de store følelsene, det voldsomme engasjementet og sårbarheten til de to ungdommene.»

M AR I E L. K LE VE , DAG B LAD E T

«Så levende og hjertevarmt at leseren kan legge boksidene til øret og lytte.»

ISBN 978-82-419-1894-0

ISBN 978-82-419-1894-0

HÅVARD REM 9

788241 918940

«Som første del av Fjestads trilogi har denne rørende romanen satt en høy standard for etterfølgerne.»

G Ø R I L FALSTAD , T R Ø N D E R AVI SA

Den som vokter lyset

Ellen Fjestad

Den som vokter lyset Luke-trilogien Bok 3

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2019 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Erlend Askhov Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Sabon 10,75/13,5 pkt.

1. opplag 2019 ISBN: 978-82-419-1894-0 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.

Inger Hagerup 1947

Det vakre var aldri min hensikt.

Det var en dør som åpnet seg når jeg sov.

Det var ikke her i vår verden, det kunne ikke det, det var utenfor, sånn som du.

Og annerledes enn alt.

Som vann og dyr og frykt.

7

Ullevål universitetssykehus, Oslo, 30. mai.

Jeg vippet den svarte hetta over hodet. Myste innover den hvitmalte sykehuskorridoren. Skiltet over døra fortalte at jeg var på rett vei. «Kardiologisk avdeling, laboratorium.»

Klokka var elleve om kvelden. Jeg var sliten og herja.

De svarte klærne var hullete og den mørke sminken dratt utover. Hendene og armene mine var svarte av jord. Hvis jeg støtte på noen, ville de garantert tro jeg var ute etter dop.

Jeg vet ikke hva som er verst. Å stjele medisiner, eller å stjele et hjerte. Men jeg skulle ikke bli tatt. Dessuten var det ikke å stjele.

Det var mitt.

8

Gudbrandsdalen. Én uke tidligere.

Har du hørt lyden som vann lager når det er for mye av det? Som da den lille bekken bak gården ble til en elv og fant nytt leie? Over tunet, ned mot fjøset, hvor alle de små geitekillingene var?

Det hadde snødd mye denne vinteren. Ikke bare over graven din der inne i Oslo, men også her oppe i fjellene, bak gården vår. Det hadde lavet ned natt og dag, flere uker i strekk. Konturene i landskapet var nesten visket bort. Det hvite teppet lå tungt over alt, også på gårdstunet, som klamret seg fast i fjellsiden over dalen. Midt mellom himmel og avgrunn, der hadde jeg vokst opp.

Vi pleide alltid å høre bekken, også om vinteren, gjennom isen. Men i vinter gjorde vi ikke det. Snøen var for tjukk. Og plutselig en dag kom varmen, og regnet.

Man vil ikke det. Få plutselig høy temperatur som smelter de store snømengdene i fjellet, sammen med store regnskyll. Man vil ikke det når man bor ved en bekk, en bekk som i løpet av få timer forvandler seg til ei stri, iskald elv, og man har tretti små killinger i fjøset ved siden av.

9

Vi skulle hatt geiteslipp uka før. Men det var vått, beitene var gjørmete. Vi fulgte med på værmeldingene.

De hadde vært mer upresise i det siste, været var vanskeligere å forutse, selv om meteorologene hadde fått bedre måleinstrumenter. De ba folk ta forholdsregler, og vi utsatte geiteslippet. Det var bedre for de små klovene når de ikke sank til knes i gjørme. Og endelig var det meldt opphold, vannet skulle trekke seg tilbake. Jeg sov godt den natta. Det var lenge siden jeg hadde gjort det. Men nå var endelig alt som det skulle. Alt var slik som før.

Vi slapp alltid geitene på innmarksbeitet først. På gressengene som ligger inntil gården. De små killingene skulle hoppe og sprette i seljeskogen bak husene.

Jeg skulle også løpe der, som en av dem, barføtt gjennom hvitveisen, slik jeg gjorde hver vår. Jeg skulle kjenne den myke, varme mosen under føttene. Se solstrålene som glitret mot skogbunnen, og høre bekken som sildret ved siden av. Jeg skulle løpe og le, og i noen minutter skulle jeg ikke tenke på deg, der du lå tre meter under bakken, i den kalde graven din på en kirkegård i en stor by flere timer unna. Jeg skulle ikke tenke på deg og det vi hadde gjort, men i stedet bli overfalt av varme geitekillingkropper som presset seg inntil meg, klatret på meg og dyttet hodet mot meg for å leke.

Den natta kom det aller kraftigste regnskyllet.

Jeg våknet av et brak. Jeg skjønte ikke da at det var brua som ble tatt av vannet, knust mot fjellveggen. Jeg visste ikke da at bekken var blitt til ei elv i løpet av natta. At vannet var på vei inn i fjøset til geitene. Jeg 10

hørte bare moren min rope navnet mitt da hun løp ut.

Jeg hoppet i støvlene. Var det en killing som hadde kilt seg fast? Det hadde skjedd før, de var så nysgjerrige, de kunne sette fast en fot, og brekke den. Hvem var det nå? Bare det ikke var den minste, den som kom for fire uker siden, det var jeg som tok imot henne.

Moren overlevde ikke kjeinga, så jeg hadde matet geitekillingen med flaske helt siden den var nyfødt.

Jeg løp ut i regnet og visste ikke at moren min var i ferd med å rygge traktoren inn mot døra på oversiden for å redde geitene opp på tilhengeren. Jeg visste ikke at hun hadde snakket med en nabo og fått plass i fjøset deres. At vi ikke måtte slippe dem ut på nedsiden, for det var dér elva var kommet i løpet av natta.

Traktorveien nedenfor fjøset var erstattet av en foss med isvann som raste forbi og tok med seg alt på sin vei, knuste det mot fjellsiden nedenfor.

Jeg løp ut i den kalde vårlufta i bare T-skjorte og truse, med de kalde gummistøvlene gnissende mot huden på leggene. Jeg løp inn i fjøset ovenfra, jeg så ikke elva som hadde vokst fram på nedsiden. Jeg rev opp døra, de små geitekillingene hadde vannet helt opp til halsen. Den fortvilte mekringen skar gjennom buldringen fra vannet. De strakte de små, tynne halsene sine opp, opp, forsøkte å holde nesene over vannet, og vannet var så kaldt, jeg så at hendene mine var blå, men jeg kjente ikke kulda, for hodet mitt, kroppen min, tenkte bare på én ting; å få opp den nederste døra, slik at de kunne løpe ut på traktorveien der nede. Jeg vasset mot døra, støvlene mine var fulle av isvann, rundt oss steg det for hvert sekund. Da jeg kom fram til den nederste døra, løftet jeg opp den store slåen som 11

holdt den lukket, og plutselig så jeg ansiktet til moren min. Hun sto i andre enden av fjøset. Jeg hørte henne ikke, den høye lyden av elva var mellom oss. Men jeg så ansiktet hennes.

Har du sett noen som skriker og strekker armene mot deg som for å stoppe tiden? Slåen som holdt døra igjen, var allerede av, vannet tok med seg døra og presset den opp. Geitene ble halvveis tatt av strømmen, halvt løp de mot utgangen, mot lufta og friheten, for endelig skulle de komme vekk fra alt vannet.

Elva tok dem med én gang.

Har du sett dyr som flyter med strømmen? Vannet tar dem, kaster dem dit det vil. Kroppene samlet seg nedenfor fjøset, der elva gjorde en sving. De presset hverandre opp på kanten, en haug med geiteragg og bein. De hadde merkelige vinkler på nakkene. Beina pekte dit de ikke skulle. Det var en og annen som fortsatt mekret, de måtte avlives på stedet.

Moren min gikk for å hente boltepistolen. Jeg fant den minste killingen, den lå under et velta tre. Den så opp på meg med de store, brune øynene sine. Jeg trodde jeg kunne redde den. Jeg trodde den hadde klart seg. Jeg la armene mine rundt den lille kroppen, dro killingen mot meg, og da jeg dro, løsnet ei seljegrein som hadde boret seg inn gjennom magen dens. Et stort hull åpnet seg i buken, tarmene veltet ut. Den så opp på meg et sekund, før den lukket øynene og ble slapp i kroppen. Jeg svelget, la kinnet mitt inntil det myke kinnet dens. Så på innvollene som lå over beina mine.

Det var vått, men fortsatt varmt.

Ellen Fjestad (født 1979) har gått på NBIs forfatterutdanning og er utdannet gartner og sykepleier. I tillegg til å skrive er hun gardbruker i Stange og jobber på et pårørendesenter med barn og unge.

Med debutromanen Sammen skal vi holde himmelen vant hun Schibsted forlags romankonkurranse i kategorien barn og ungdom i 2011. Hun vant også Uprisen og Østfoldungdommens kritikerpris 2013, og ble nominert til Kulturdepartementets debutantpris i 2012.

Er verden verdt å redde når Gard ikke lenger er i den? Uten han er alle dager grå. Om Luka bare får gitt han hjertet tilbake, vil kanskje alt bli annerledes.

Den som vokter lyset er den frittstående oppfølgeren til Sammen skal vi holde himmelen og Døgnfluedans og siste bok i Luka-trilogien.

Sagt om Sammen skal vi holde himmelen:

Den som vokter lyset

Foto: Ingri Fjestad

Ellen Fjestad

Jeg vippet den svarte hetta over hodet.

Myste innover den hvitmalte sykehuskorridoren.

Hvis jeg støtte på noen, ville de garantert tro jeg var ute etter dop.

Jeg vet ikke hva som er verst. Å stjele medisiner, eller å stjele et hjerte.

Men jeg skulle ikke bli tatt.

Dessuten var det ikke å stjele.

Det var mitt.

Ellen Fjestad

NY BOK FRA UPRISVINNEREN!

SAGT OM

Den som vokter lyset

Sammen skal vi holde himmelen: «Fjestad er fantastisk god til å beskrive både de store følelsene, det voldsomme engasjementet og sårbarheten til de to ungdommene.»

M AR I E L. K LE VE , DAG B LAD E T

«Så levende og hjertevarmt at leseren kan legge boksidene til øret og lytte.»

ISBN 978-82-419-1894-0

ISBN 978-82-419-1894-0

HÅVARD REM 9

788241 918940

«Som første del av Fjestads trilogi har denne rørende romanen satt en høy standard for etterfølgerne.»

G Ø R I L FALSTAD , T R Ø N D E R AVI SA