Sårt, morsomt og direkte om sommeren alt forandrer seg – om umulig forelskelse, verdensrommet og invaderende sommergjester.
Foto : Ei gil Ra s n se us m
rs -Ko
ager
H
anna tilbringer ferien hos bestefar på Vårøya. Som vanlig har hun med seg stjernekikkert på stranda og drømmer om å bli astronaut. Men ingenting er som det skal denne sommeren. Selv vennskapet med Olivia trues av Hannas store hemmelighet, den hun helst vil legge igjen på fastlandet. For er man ekte venner hvis man bare møtes hver sommer? Kan man bli forelsket i en gutt som har et annet syn på verden? Og hva er egentlig vitsen med stjerner hvis man ikke lenger kan se dem?
Sagt om Kan vi bare late som: «Sår, vakker, varm debut.» Finn Stenstad, Tønsbergs Blad «Camilla Sandmo har skrevet en varm og underholdende roman om å tørre å ta egne valg.» Lena Ramberg, Barnebokkritikk.no
DEFINISJONEN AV UMULIG
«Ser deg senere.» Han blunker og går inn i baren igjen. «Usannsynlig!» roper jeg. Han snur seg rundt og går baklengs. «Men ikke umulig?» Jeg rekker ikke svare før han flirer og forsvinner. I to sekunder stirrer jeg etter han, før jeg rister på hodet. Herregud. Arrogant jævel. En skikkelig nepe. Det er bare et kort stykke å gå hjem, og jeg prøver å riste av meg flauheten som glir over meg. Jeg legger pengene tilbake i baklomma, kjenner noe stikke meg i sokken, og fisker opp en liten lapp med et nummer på. Nummeret hans. Det lugger i munnvikene mine, men jeg rister på hodet. Jeg er ikke så svak. Allikevel lar jeg lappen gli ned i lomma. Det spiller ingen rolle, jeg har jo ikke mobil.
Camilla Helene Sandmo (f. 1991) har gått Norsk Barnebokinstitutts forfatterstudium. Hun debuterte i 2017 med ungdomsromanen Kan vi bare late som, som ble nominert til både NBUs debutantpris Trollkrittet og til Uprisen. Les mer om Camilla på camillasandmo.com og følg henne på Instagram: @camilla.sandmo
Omslag: Magnus Riise Omslagsfoto: Casey Horner/Unsplash
Definisjonen av umulig
Camilla Helene Sandmo
Definisjonen av umulig
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2019 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats: Adam Kaminski Omslagsdesign: Magnus Riise Omslagsfoto: Casey Horner/Unsplash Papir: 70 g Holmen Bok Cream 1,8 Boken er satt med Sabon 10,75/13,5 pkt. 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-419-1899-5 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
1
Jeg sitter på stranda med stjernekikkerten retta mot Jupiter. Jeg tror i hvert fall det. Det er noe rundt og rødt i kikkerten, så jeg satser på at det er Jupiter og ikke en inntørka syltetøyflekk på linsa, sånn som første gang jeg trodde jeg fant Jupiter. Jeg holder rundt kikkerten med begge hender. Jupiter er favorittplaneten min. Det er en rå planet med stormer som har vart i flere hundre år, og den er tretten hundre ganger så stor som jorda. Dessuten har den beskytta jorda mot en haug av kometer og andre romgreier som kanskje hadde utsletta alle. En dag skal jeg dra opp dit. En dag skal jeg besøke alle planetene der ute. En dag. De siste restene av sola griper tak i vannet som om den ikke har lyst til å gå ned enda. Starten på sommerferien kunne vært verre. Den kunne vært bedre også. Mye bedre. Jeg myser opp mot månen akkurat idet en ball treffer kneet mitt og smeller rett inn i kikkerten. Den faller ned med hodet først. Jeg hopper opp, heiser kikkerten opp igjen og børster desperat av den. «Unnskyld!» roper en stemme. «Gikk det bra?» Herregud, hvem er det som er ute nå? 5
En gutt kommer springende over stranda, stopper og ser på meg med blå øyne under et hav av blonde krøller. Det ser ut som han har dyppa halve trynet i en innsjø av fregner, som nå klamrer seg til huden hans. Han har på seg en hvit T-skjorte og shorts. Begge deler er dekket av sand. Jeg ser først på kikkerten, som heldigvis ikke tok skade av fallet, og så på gutten. «Ja.» «Bra», sier gutten, før han legger hodet på skakke og mønstrer stjernekikkerten. «Er det en stjernekikkert?» Jeg må tvinge meg selv til ikke å himle med øynene. «Jo. Ja.» «Fett, hva ser du på?» «Ingenting.» Han ler. «Ingenting? Jeg tror du klarer det uten stjernekikkert.» Jeg skuler på han. Jeg trodde jeg var garantert å være alene her på natta. Det bor jo ingen andre her enn gamle folk som pleier å sovne til Beat for Beat. «Er du sånn … innfødt?» spør gutten. Jeg hever øyenbryna og legger armene i kryss. «Innfødt?» «Ja, altså, bor du her?» «Ikke hele året.» Han smiler. «Ikke jeg heller. Ferie?» Jeg nikker. «Sweet, jeg òg. Første gang, vi har akkurat skaffa feriehus her.» Han smiler igjen. Gliser. Han er så høy at jeg er redd han skal kutte seg på stjernene. «Hva er greia med …» Han vifter hånda mot øynene mine, og brystet mitt knytter seg. Jeg skal til å se vekk, men 6
så husker jeg at jeg hadde bestemt meg for å slutte å være flau. Jeg har ett blått og ett brunt øye, det er ikke min skyld. Jeg dytter brillene mine litt opp på nesa og ser på han. «Glassøye», sier jeg. Øynene hans blir litt større. «Serr?» «Nei.» Jeg flirer og rister på hodet. «Gener.» Det virker ikke som han vet hva han skal svare på det. Jeg har blitt kalt freak flere ganger enn jeg kan telle, på grunn av de øynene. Mamma pleide å si at det selvfølgelig var fordi alle var misunnelige, og det tok to år og en hel haug av dødsflaue hendelser før jeg forstod at det selvfølgelig ikke stemte. Det tok to år til før jeg godtok det, og da hadde jeg utvikla min egen måte å takle det på; jeg tok noe fra dem som kalte øynene mine stygge. Jeg rappa en blyant, et pennal, leker eller penger og kalte det straff. Det var ikke det samme som å stjele – de fortjente det. Jeg har jo slutta med det for lenge siden, men akkurat nå vurderer jeg å stjele en av de fregnene. Gutten kremter, som om han skjønner selv at han har stirra for lenge. «Sorry med den stjernekikkerten din, da, håper ikke den ble ødelagt. Er Kristoffer som er så jævla dårlig til å kaste. Men ey, vet du at det finnes en sånn stjernekikkertapp på mobilen?» «En app kan ikke måle seg med en ekte stjernekikkert.» En liten pause. Klein stillhet. «Dessuten har jeg ikke mobil.» Okei, jeg må slutte å være allergisk mot klein stillhet. Han blunker som om jeg akkurat sa jeg døde i går. «Serr?» 7
«Mennesker har levd i flere tusen år uten mobil, jeg tror jeg skal takle det.» Jeg sier ikke at grunnen til at jeg ikke har mobil, er at jeg kasta den i veggen og ikke har råd til å kjøpe ny. Det er så vidt jeg overlever uten Instagram. Er det egentlig ferie om man ikke legger ut bilder av hva man gjør? Han ler. «Ja, jøss, sikkert digg det, da. Men er ikke det ganske umulig nå?» Ikke si det. Ikke si det. Ikke si det. Jeg klarer ikke la være. «Ingenting er umulig.» Han legger hodet på skakke igjen. «Ingenting?» Jeg trekker på skuldrene. «Noe er veldig usannsynlig.» «Men ikke umulig?» Han hever begge øyenbryna. Jeg ser vekk. «Nei. Og spesielt ikke å leve uten mobil.» «Det hadde vært umulig for meg.» «Usannsynlig.» Han ler. «YO!» Et par gutter veiver med armene i den andre enden av stranda. «Få den jævla ballen hit, da!» «Jeg må stikke.» Han nikker til meg før han snur seg og løper mot de andre guttene. Jeg kikker opp på Jupiter igjen, og jeg må konsentrere meg om ikke å se et annet sted.
2
Du kan bare gi faen i ĂĽ bli forelska nĂĽ, Hanna, det gidder jeg ikke. Du vet hvorfor.
3
Bestefar brøler som om verden er i ferd med å bli most av en komet. «Kom deg vekk!» Han står i hagen, og jeg ramler ned trappa to trinn om gangen for å komme meg dit fortest mulig. «Dra tilbake til det helsikes jordet!» roper han. Jeg river opp døra og ser bestefar hytte med en kjepp mot en brun ku. Den står midt i hagen og eter gress. Jeg skjønner godt at den kom hit, Pluto var en planet sist bestefar klipte gresset. Han snur seg mot meg. «Dette er femte gangen denne måneden.» «Jøss», sier jeg. «Hvor kommer den fra?» Bestefar peker med kjeppen på den halvråtne gården han har som nabo. «Hjelp meg å jage den tilbake.» Jeg plukker opp en pinne og går bort til kua. Dytter forsiktig pinnen inn i magen på den, men den veiver meg bare bort med halen. «Kom igjen», sier jeg og dytter hardere. «Tilbake til gården din.» Kua snøfter til svar. Jeg er i ferd med å gi opp da en mann i stripete grå dress kommer mot oss. «Hei!» roper han. Bestefar ser hardt på han. «Det er du. Nå er det en ku her igjen. Du er nødt til å holde styr på de ku10
ene.» Jeg kikker på mannen. Tida har dryssa salt i håret hans. «Ja, ja», sier mannen. «Det er den samme kua hver gang.» «Ja vel», sier bestefar. «Jeg vil ikke ha den her.» «Beklager», sier mannen. Han ringer med en bjelle, og hodet til kua spretter opp. Mannen med dressen ser totalt malplassert ut mens han vifter med bjella. Heldigvis bryr ikke kua seg om det, den fokuserer bare på bjellelyden. De kommer seg tilbake på gården til slutt. «Er han bonde?» spør jeg. «Vel», sier bestefar. «I så fall en dårlig bonde.» «Hvorfor går han i dress?» Bestefar rynker på nesa. «Han er vel en fancy dårlig bonde, da.» Han lar kjeppen falle på bakken. Jeg ser fortsatt på nabogården. Velkommen til Vårøya, liksom. Jeg har vært her hver sommer siden jeg var seks, men det er alltid noe her som klarer å overraske meg. Både teite bønder og teite gutter. «Har du fått pakka ut?» spør bestefar. Jeg nikker. «Ja.» Eller det vil si at jeg har kasta alle tingene ut av sekken og lagt dem på gulvet. Men bestefar har blitt så gammel at han ikke klarer å gå opp trappa, så det kommer han ikke til å oppdage uansett. «Så hvem var han bonden? Hva har skjedd med Hansen?» «Død.» «Hæ?» «Nesten i hvert fall, han dro på gamlehjem.» «Ah», sier jeg. «Hvorfor?» 11
«Han er vel blitt svak, da, eller familien har tvunget han, eller han har somla bort personligheten sin blant all kumøkka.» Bestefar og Hansen var bestefars versjon av bestevenner. Det betyr at de hilste på hverandre ved å nikke med hodet, de satt noen ganger på terrassen sammen uten å snakke, og på en ekstra god dag diskuterte de om været var dårlig eller skikkelig dårlig. Jeg sukker. «Så han har solgt hele gården?» «Ja, til det neket der», sier bestefar og skuler bort på bonden. Jeg prikker han i armen. «Ikke vær så dømmende. Du vet hva de sier om gamle folk?» Bestefar grynter og ser på meg med smale øyne. «Nei?» «At de har levd lenge.» Bestefar himler med øynene og ler så hele trynet sprekker opp i en million rynker. «Men seriøst», sier jeg og går opp trappa. «Gi han en sjanse. Kanskje han er en flink bonde.» Bestefar setter seg ned i gyngestolen under vinduet. Jeg sukker og smetter opp på rommet mitt. Det rommet som nesten ikke forandrer seg fra år til år. Det gule tapetet er kanskje litt mer falma. Det er åtte nye døde fluer i vinduskarmen. Og det trekker mer. Men den gamle senga jeg vokste fra for syv år siden, står der fortsatt. Det er bøker i bokhylla som sikkert har mista alle bokstavene sine fordi de ikke har blitt åpna på minst fem år. Den tredje planken til venstre for skrivebordet er fortsatt knekt. Jeg elsker det. Jeg elsker at det ikke er lov med biler på øya. Jeg elsker at gjennomsnittsalderen til fol12
ka som bor her fast, er sytti år. Jeg elsker at alle husene har passert utløpsdatoen sin for hundre år siden. Det lukter latter og tapte kortspill, halvferdige drømmer og glemte minner. Jeg ser opp på skråtaket og ser alle stjernene jeg har rissa inn for hver dag jeg har vært her. Sikkert over fire hundre stykker. Jeg tar nåla fra nattbordet og risser inn en ny. Fire hundre og én. Det var bestemor som insisterte på å flytte hit for ti år siden fordi de ikke orka å ha det gigantiske huset i Stokke lenger. Bestefar ville ikke. Han endra mening raskt da bestemor fortalte at det var under hundre innbyggere her og minst hundre meter mellom hvert hus. Mamma likte det ikke, men når bestemor hadde bestemt seg for noe, var det ingenting som kunne stoppe henne. De flytta etter bare noen måneder. Jeg var her den første sommeren fordi både mamma og pappa måtte jobbe. Det var den beste sommeren ever, så hvert år siden har jeg hatt sommerferien min her. Mamma liker det ikke, men når jeg har bestemt meg for noe, er det ingenting som kan stoppe meg. «Hva er det du sier?!» roper noen. Bestefar. Stemmen hans kommer fra hagen. Igjen. Og jeg ramler ned trappa. Igjen. Bestefar står overfor bonden i dress. Igjen. «Ja, altså, jeg trodde du ville bli glad.» Dressbonden tipper fram og tilbake på de dyre skoa, dekorert med kumøkk og annen uidentifiserbar dritt. «Hvorfor i helvete skulle jeg bli glad for det? Det har alltid …» «Bestefar», avbryter jeg og stiller meg ved siden av han. «Hva skjer?» 13
«Jeg skal avvikle gården», sier dressbonden. «Du har hatt gården i en måned!» brummer bestefar. «Det var derfor jeg kjøpte den, for å avvikle den.» «Hva er det du sier!?» Jeg stiller meg mellom dem og snur meg mot dressbonden. «Hvis du visste du skulle avvikle den, hvorfor driver du den, da?» «Jeg driver den ikke», sier dressbonden. «Den skal legges ned, men kuene må jo fortsatt ha mat, skjønner du vel.» «Legges ned?» spør jeg. Han rister på hodet. «Ja, gården skal rives. Jeg skal …» «Det har alltid vært en gård her», mumler bestefar. «Det er det som er normalt.» «Ja vel, men nå skal gården rives. Vi skal bygge et leilighetskompleks på tomta i stedet.» «Leiligheter?!» brøler bestefar. «LEILIGHETER?!» «Ja, det var jo det jeg sa.» Nå har bestefar tydeligvis fått nok, for han tramper inn i huset og slenger døra igjen. Dressbonden smiler stramt. «Peder», sier han og rekker ut hånda mot meg. Jeg tar den motvillig. «Hanna.» «Fint navn, fint navn.» Han ruller fram og tilbake på skoa igjen. «Og det er faren din?» «Bestefar.» «Selvfølgelig.» Jeg legger armene i kryss. «Hva skal du gjøre med alle kuene?»
14
«De blir sendt til slakt.» Han putter hendene i lomma. Jeg svelger bort en klump i halsen. Kuer blir slakta, det er vel helt normalt. «Hva med Hansen?» spør jeg. «Hvorfor solgte han gården til deg?» «Fordi jeg betalte.» Jeg får mer og mer følelsen av at jeg snakker med en robot. «Hva med jordene, da?» Jeg peker på Hansens jorder på andre siden av veien og ser for meg høye leiligheter på begge sider. Ikke bra. «Jeg kjøpte bare gården, for mye regler og mas å bygge på jorder, det er nok styr med å få revet gården bare. Nei, jeg får vel se å komme meg tilbake til …» begynner Peder, men han får ikke sagt mer før bestefar kommer ut igjen. «Har du hørt på MAKAN til VRØVL?» Begge hendene holder godt tak i en hagle. «Leiligheter! Det skal vi nok bli to om!» Hjertet mitt hopper opp i halsen og spreller som en fisk på land. «Bestefar!» Peder rygger bakover. «Hva i helvete …» Bestefar kommer mot oss med bestemte skritt og puster så hardt at den grå barten hans vibrerer. «Bestefar», sier jeg. «Hva driver du med?» «Det har alltid vært en gård her, og det skal ALLTID være en gård her, irriterende kuer eller ikke.» Peder rygger så raskt at han snubler i en stein og faller bakover i gjørma. Jeg stiller meg foran bestefar. «Gi meg hagla og ro deg ned.» «Hører du hva han sier? LEILIGHETER!» «Hvis ikke du gir meg hagla, sender jeg deg på gamlehjem.» 15
Øynene til bestefar blir smale. «Du våger ikke.» «Jeg har dine gener.» Øynene mine blir smalere enn hans. «Jeg våger.» Bestefar grynter og trekker de buskete øyenbryna sammen. «Greit.» Han gir meg hagla. Jeg snur meg mot Peder. «Sååå», sier jeg og prøver å le situasjonen bort med en klein latter. «Unnskyld for det her.» Peder ser ut som han har pissa i buksa. Han kommer seg opp. Det stive smilet hans er borte. Han ser fra meg til bestefar og tilbake til meg igjen, før han snur seg, strener tilbake til gården og prøver å børste vekk gjørma fra dressen. «Dette er Hugo Boss. Jævla rabiate øy. Billig gård, du liksom. Burde fått avslag på hele dritten med sånne gærne folk som naboer», mumler han. En liten del av meg tenker at han fortjente det, leiligheter på en øy som dette? Det er, som bestefar sier, ikke normalt. Jeg snur meg mot bestefar. «Det var ikke helt bra.» «Enig», sier han. «Du stoppa meg. Nå må vi ha leiligheter som naboer.» «Vi kan finne på en bedre måte å hindre det leilighetskomplekset på. En måte som ikke får deg i fengsel. Deal?» «Fengsel er bedre enn gamlehjem.» «Ingen skal sende deg på gamlehjem», sier jeg og brekker opp hagla. «Eller fengsel.» Det er ingen patroner i den. Bestefar er altså ikke reinspikka gal. Enda.
Sårt, morsomt og direkte om sommeren alt forandrer seg – om umulig forelskelse, verdensrommet og invaderende sommergjester.
Foto : Ei gil Ra s n se us m
rs -Ko
ager
H
anna tilbringer ferien hos bestefar på Vårøya. Som vanlig har hun med seg stjernekikkert på stranda og drømmer om å bli astronaut. Men ingenting er som det skal denne sommeren. Selv vennskapet med Olivia trues av Hannas store hemmelighet, den hun helst vil legge igjen på fastlandet. For er man ekte venner hvis man bare møtes hver sommer? Kan man bli forelsket i en gutt som har et annet syn på verden? Og hva er egentlig vitsen med stjerner hvis man ikke lenger kan se dem?
Sagt om Kan vi bare late som: «Sår, vakker, varm debut.» Finn Stenstad, Tønsbergs Blad «Camilla Sandmo har skrevet en varm og underholdende roman om å tørre å ta egne valg.» Lena Ramberg, Barnebokkritikk.no
DEFINISJONEN AV UMULIG
«Ser deg senere.» Han blunker og går inn i baren igjen. «Usannsynlig!» roper jeg. Han snur seg rundt og går baklengs. «Men ikke umulig?» Jeg rekker ikke svare før han flirer og forsvinner. I to sekunder stirrer jeg etter han, før jeg rister på hodet. Herregud. Arrogant jævel. En skikkelig nepe. Det er bare et kort stykke å gå hjem, og jeg prøver å riste av meg flauheten som glir over meg. Jeg legger pengene tilbake i baklomma, kjenner noe stikke meg i sokken, og fisker opp en liten lapp med et nummer på. Nummeret hans. Det lugger i munnvikene mine, men jeg rister på hodet. Jeg er ikke så svak. Allikevel lar jeg lappen gli ned i lomma. Det spiller ingen rolle, jeg har jo ikke mobil.
Camilla Helene Sandmo (f. 1991) har gått Norsk Barnebokinstitutts forfatterstudium. Hun debuterte i 2017 med ungdomsromanen Kan vi bare late som, som ble nominert til både NBUs debutantpris Trollkrittet og til Uprisen. Les mer om Camilla på camillasandmo.com og følg henne på Instagram: @camilla.sandmo
Omslag: Magnus Riise Omslagsfoto: Casey Horner/Unsplash