Jeg vet meg et land
VICTORIA BØ
Jeg vet meg et land
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2019 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Sunniva Mellby Omslagsillustrasjon: istockphoto.com/ysbrandcosijn Forfatterportrett © John Gjertsen Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 10,45/14 pkt. Sabon 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-419-1901-5 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
E T J U L E S E L S K AP Lørdag 14. desember 1940
Vinteren hadde lukket den hvite kjeften sin rundt Oslo. Byen lå og pustet frostrøyk fra skorsteinene da jeg gikk nedover Wergelandsveien, og jeg syntes jeg hørte kjevene til sprengkulda knake omkring meg for hvert skritt. Jeg krummet skuldrene, prøvde å varme meg på tanken om at jeg skulle spille i kveld, men musikk var dårlig polstring i desember. Det ville vært adskillig bedre med en skikkelig frakk. Jeg skrådde gjennom parken, Slottet lå med blendede vinduer som resten av byen. Himmellegemene var de eneste lysene tyskerne ikke hadde fått bukt med i Oslo nå. Men lyder var det sannelig nok av. Skramlingen fra en mørklagt trikk ved Victoria terrasse la seg til som et særlig slemt refreng i hodet mitt da jeg skyndte meg ned bakken. Denne kvelden skulle jeg i hvert fall et sted, det var varme i vente, selskapsservering til og med. Hvem visste hva Bjerke kom til å diske opp med, sulten gjorde seg gjeldende, og jeg så meg ikke for. Nede i krysset ved Universitetsgata kolliderte jeg nesten med en tysk soldat som sto ved en stolpe og røkte en sigarett. Lyktestolpene var hvitmalte, men han hadde brettet kragen helt opp til ørene og gikk i ett med 5
mørket. Den gule gloen i den hanskekledde hånda hans sluknet litt mellom hvert åndedrag da han snudde seg. Jeg mumlet Abend og unnskyld. Da jeg kom ned til Østbanen, syntes jeg trikkeskinnene kastet på seg og kom mot meg. Det var om å gjøre for meg i kveld. Og det hendte at ting endret seg da. Jeg passerte et par som kysset hverandre i et portrom. De lo, og latteren deres ble røde, muntre striper i lufta. Synsinntrykket forsvant først da jeg trasket opp Kongsveien, stålsatte meg for den lange bakken opp forbi Sjømannsskolen. Ekebergbanen kjørte forbi meg grå og rødmalt, og fjordtrekken gjorde det nesten av med beslutningen min om å gå, men jeg hadde ikke 45 øre å bruke på trikken. Nede på havna gikk skyggene fra krigsskipene i ett med Oslo Havnelager. Hadde tyskerne patruljer ute på Nordstrand i kveld? Jeg slo på den blendede lommelykten, men det blålige lyset hjalp lite. Vinden dro opp og ned bakken som en altfor ivrig vaktpost, og kulda gnog på fingrene mine. Neglesprett var jeg vant til, men det kunne kanskje bli verre enn vanlig. Det var sikkert varmere hjemme hos Bjerke enn på hybelen min. I Pareliusveien var snødrevene pent måket. Innkjørselen til Bjerke var pyntet med granbar, og det glødet i et eller annet i kveldsmørket, hva var det, en bitte liten stearinstump antagelig, en snølykt ved dukkehuset i hagen? Et godt skjult lite øye av lys i all denne natten. Jeg stoppet på trappa og prøvde å gjøre pusten min stødig og jevn før jeg ringte på. Stemmesurret innenfra nådde meg straks piken åpnet for meg. «Jeg er Eilif A. Abelsen,» sa jeg. «Det er jeg som skal spille.» 6
Jeg fikk av meg frakken og rakte den til piken som hengte den på en av stumtjenerne som far hadde snekret. Varmen inne var som en vegg. Jeg fikk nesten pusten slått ut av meg. Det var alle disse luktene også. Bakverk. Julemat. Julekaker. Punsj. «Vær så god,» sa piken og pekte mot den åpne døra inn til de store stuene. «Takk,» sa jeg. Det var svart av folk der inne. Jeg sto i døråpningen et øyeblikk, her hadde jeg vært mange ganger. Som oftest sammen med far. Men jeg hadde aldri vært invitert hit i et sånt stort selskap alene. Neglspretten stakk i fingertuppene. Stuene hos Bjerke hadde forandret seg. Juletreet lyste i den blå stua. I spisestua var det så mange mennesker at fars forskjæringer på møblene var helt forsvunnet, lange kjoler og dresskledde rygger og bein dekket for de utskjæringene jeg kjente så godt. Det luktet både parfyme og svette da jeg klemte meg forbi en dame med reveskinn rundt skuldrene. Til min forundring var flere tyske uniformer blant gjestene. Ved skjenken gikk jeg rett i ryggen på Bjerke. «Eilif!» Det var andre stemmer der også, rett ved ham, en skarp stemme. «… men De forstår da at de allierte kommer til å øke aluminiumsproduksjonen. Nordag AS blir en viktig …» Bjerke var ikke brydd over å hilse på meg. Han ruvet over meg og ga meg en klem på samme måte som han alltid hadde gjort, luktet av piperøyk slik jeg husket fra da jeg var fars faste håndlanger. «Hvordan står det til, Eilif?» «Jo,» sa jeg. 7
«Jo? Hva skal det bety?» Jeg følte meg som en guttunge, selv om jeg akkurat hadde fylt 24. Bjerke ble plutselig både større og mindre, han vendte seg mot meg, vekk fra de andre, og på en eller annen måte kom han mer på høyde med meg. «Far,» sa jeg. «Det er jo det at jeg savner … far.» «Ja, det var en fordømt ulykke,» sa Bjerke og sukket. «Enn din mor?» Jeg stirret på knappen øverst i dressjakka hans. Den var rund og brun og hadde fire små hull til å feste den til stoffet. «Jeg vet ikke,» sa jeg. «Jeg …» Armen hans la seg rundt skulderen min. «Nå, nå! Kom, kom med meg, vi har flyttet klaveret!» Det åpnet seg en sti mellom gjestene, jeg kom borti et bløtt damebryst og snudde meg unnskyldende, så bare glimt av grønnkledd kvinne, kjolestoff, langt hår. Blüthner-flygelet sto ved vinduene. De brunsvarte blendingsgardinene var trukket helt ned til karmene, rommet så fremmed ut sånn, men flygelet var i hvert fall det samme som før. Det var så godt holdt, dette instrumentet, det skinte i flygelkassen og klaviaturet. Jeg visste at det var tungspilt, men jeg likte klangen som overdempingen ga. Bjerke klappet på klaveret. «Sinding, det er vi enige om, ja, du spiller ham?» «Frühlingsrauschen har jeg forberedt. Og så tenkte jeg på Grieg?» «Grieg?» sa Bjerke. «Du, Eilif, vi har noen gjester her som vi må få til å føle seg … hjemme.» «Du skal ikke ha bekymringer for programmet,» sa jeg. «Nei, men det er større ting enn oss det står på.»
8
«Jeg spiller bare et par av de små lyriske stykkene,» sa jeg. «Ikke noe som kan forarge.» Det jeg mente å si, var at jeg kom ikke til å spille Våren eller Solveigs sang. Jeg visste jo det, at det gikk ikke an, jeg kunne ikke spille Norge fram for selskapet, det ville ikke være mulig å puste her inne da. «Du skal ikke ha bekymringer for programmet,» gjentok jeg. Jeg var ikke så høy som ham. Jeg nådde ham bare til haka. Bjerke slo ned notebrettet for meg. «Jeg må dessuten snakke med deg,» sa jeg. «Hva gjelder det?» spurte Bjerke. Jeg kunne ikke svare. Han så på meg. «Du kan komme innom på kontoret,» foreslo han. «Om det ikke haster?» «Nei,» sa jeg. «Ja. Altså.» «Det haster? I kveld?» «Ja.» «Hm. Bruker du noter?» «Jeg trenger ikke noter,» sa jeg. «Men du har noter med?» «Ja, et par partiturer,» sa jeg. Han lente seg fram etter noe i vinduskarmen ved flygelet, grep tak i et eller annet der, løftet det opp og sa lavt: «Bruk noter. Glem dem igjen når du går. Kom tilbake og spør etter meg når du henter dem.» Han blåste litt støv av en glassengel og satte den tilbake.
9
Jeg kan kunsten å holde på hemmeligheter. De tingene jeg må holde skjult, lagrer jeg oppunder brystbeinet et sted. Der har jeg kontroll på dem. Da jeg var fem år, forestilte jeg meg at jeg hadde fugler i brystet. Så lenge jeg ikke åpnet brystkassen, kunne ingen høre dem synge. Og de fuglene som ikke laget lyder, var uten farger. De var mørke og stille. Stemmen til Bjerke runget: «Ja, men få deg en punsj nå! Og du må jo spise! Forsyn deg, forsyn deg, Eilif!» Jeg spilte best når jeg hadde denne halvsulten i meg, så jeg hentet bare vesken min, satte opp et partitur på notebrettet og gikk bort til skjenken og takket ja til et glass punsj, som ble øst opp i grønne glass fra en bolle. Glasset var varmt i hånda. Jeg fikk en rar varme i hodet også. Noen hadde satt et glass vin på skjenken. Det var noen dråper på stetten. «Du skulle tørke opp det der,» sa jeg til piken og pekte. Hun så uforstående på meg. «Vin under stetten setter flekker,» sa jeg. Jeg la hånda på skjenken som far hadde arbeidet med i flere måneder. Den var glatt og kald og hadde samme løden som den alltid hadde hatt. Det skinte i mye annet enn møblene i kveld, det var all slags fint dekketøy, det var glass som glimtet, det var skinnende smykker og mange stearinlys, ikke fordi de trengte det, men til pynt, alle disse lysestakene i tillegg til det elektriske lyset. Og jeg hadde ikke sett så mye mat på ett sted siden krigen startet. Gjestene sto med tallerkener i hendene, og lydene var løse og høye, latter hist og her i stuene, av den skjøre typen, lik et flyktig skydekke som løste seg opp på en stor, blå himmel. Jeg ville gjerne ha den lettheten som følger av latter. Jeg skulle dessuten ønske at jeg hadde hatt lettere for å snakke 10
med folk. Men det var gjerne Gunnar som snakket for både ham og meg da vi var små. Siden var Gunnar blitt tausere, men da hadde jeg allerede vanen med å tie når jeg var noe sted. Nå var det knapt ordet å få ut av ham, det var flere uker siden sist jeg snakket med broren min. Jeg stilte meg ved skjenken og prøvde å rette meg opp, jeg var vel snart like rett i ryggen som juletreet. Ved kakkelovnen sto en rank jente med brunt hår. Hun hadde ryggen mot meg, men jeg kjente henne igjen med det samme. Den nakken med den hvite skillen i håret hadde jeg sett ofte nok bøyd over klaveret på Musikkonservatoriet. Astri Wessel snudde seg. Jeg nikket til henne. Hun lyste opp som om jeg var selve midtpunktet i selskapet, pyntet og flott. Hun nappet faren i armen. Jeg var ikke vant til å håndhilse på henne. Den smale hånda var tynnere å holde i enn jeg hadde tenkt meg. Jeg fikk et uventet glimt av buen ved brystene hennes også. «Aften, Astri,» sa jeg, og tenkte at jeg skulle jo ha kalt henne frøken Wessel. Jeg hilste på Wessel også, jeg hadde møtt ham på elevaftener flere ganger, men nå hadde han lagt seg til en smal, stram bart som gjorde ham strengere. «Er De en venn av Bjerke?» spurte han meg. «Nei,» sa jeg. «Eller ja. Far var en venn av Bjerke. Han laget møbler for ham.» Wessel stirret på meg. «Men jeg er her for å spille,» sa jeg. «Hva da?» sa Astri, men hun korrigerte seg selv raskt. «Hvilke stykker skal De framføre?» Hun hadde fått et annet blikk. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med det blikket. I tre år hadde hun spilt 11
hos meg. Etter at hun begynte på Oslo Lærerskole nå i høst, hadde jeg tenkt på om jeg burde begynne å si «De» til henne. Og i kveld; jeg så på henne. «Sindings Frühlingsrauschen,» sa jeg. «Og Schubert.» «De spiller tysk?» sa hun. De blå øynene fikk et islett av isbre. «Og norsk,» sa jeg. «Grieg.» Temperaturen svingte i øynene hennes. «De har i hvert fall fått Astri til å ta klaveret på alvor,» sa Wessel. «Hun sitter på øvingsrommet både sent og tidlig, etter hva jeg forstår.» «Jaha?» sa jeg. «Ja, jeg er jo glad for Astris interesse for musikken. Men hver ettermiddag etter studiene … Min kone bekymrer seg for at det blir for mye.» Jeg så på ham for å se om han spøkte. «Jo,» kremtet jeg. «Øving er avgjørende.» Jeg så ut i lufta med soldatblikk, visste ikke hvem av dem jeg skulle se på. Ikke likte jeg å lyve heller. Men Astri tilbrakte ikke tiden sin på øvingsrommene i Nordahl Bruns gate, såpass visste jeg. I høst hadde hun spilt så dårlig at hun knapt kunne ha øvd før hun kom til timene. «Ja, det er viktig å øve,» gjentok jeg. «Det var et riktig pent juletre Bjerkes har, se på det fine treet, far,» sa Astri. Wessel kikket mot det flotte treet. Astri satte blikket i meg. «Jeg øver jo,» sa hun. «Ja visst,» sa jeg. Treet var pyntet med girlandere og kuler og fugler og julekurver og engler og snømenn og juleranker og lys og glitter. Jeg så den høye hårsåten til Maren Bjerke ved døra 12
til spisestua, den lange skikkelsen hennes, hun smilte og hilste på gjestene, og vinket til meg også. «Det er jo tidlig, da,» sa Wessel syrlig. «De fleste får ikke opp treet før den 23.» Jeg skulle sikkert sagt noe til det. Men stemmen hans hadde dette lille tilsiget av noe surt, noe som hørtes som det kunne være den første dråpen til en samtale som kom til å renne over av sladder. Og jeg snudde meg mot piken for å få mer punsj. Jeg hadde lært i høst hvordan sladder sivet inn i samtaler som illeluktende kloakk selv på steder som jeg hadde trodd ville være fri for sånt snakk. Oslo var en liten by. Astri måtte ha hørt om mor, selv om hun ikke sa noe. Og Wessel, han visste det kanskje også. Jeg klemte hånda rundt det varme glasset. Skjenken som far snekret, hadde denne vakre løden i treet, og jeg visste at det var ingen synlige spiker noe sted. Det var som om hver bit i treet bare møttes, i skjøtene, det var ingen overganger, det var bare tre mot tre, og den gylne skinnende overflaten hadde en glans som var nesten umulig å få til. Men far fikk det til. Jeg satt ved klaveret. Partituret sto på notebrettet. Jeg kjente at pianokrakken var stilt litt lavt, men det gjorde ikke stort fra eller til for meg. Bjerke introduserte meg og musikkstykkene. Han hadde en frekk måte å blande norsk og tysk på, og jeg hørte at det rørte litt urolig på seg i forsamlingen da han med sin presise, tyske uttale annonserte Frühlingsrauschen fra Sindings romantischer Periode, sehr schön, nicht wahr? Jeg så opp fra tangentene, så skinnet av lampelys og stearin i den svarte flygelkassen, og hendene mine hadde 13
den rette temperaturen, den rolige, riktige kjøligheten som de alltid får når jeg skal spille. Det var bare beina som dirret, denne uroen i knærne som jeg aldri blir kvitt. Det var blitt helt stille. Jeg løftet hendene for å begynne da en eldre dame utbrøt: «Men han trenger jo en til å vende notebladet for seg!» Hun reiste seg for å hjelpe. Jeg så på Beethoven-partituret som sto foran meg, ante ikke hva jeg skulle si, bare så på forsamlingen gjennom lysflimmeret foran øynene mine da det kom en skygge mot meg. En rolig skygge. En skikkelse jeg kjente. Astri Wessel stilte seg opp ved siden av meg. Hun så på partituret, og hun så på meg. Med fjellstø hånd vendte hun bladene på Beethovens stykke om for meg mens jeg spilte Sindings Frühlingsrauschen for forsamlingen.