Ritualer (9788241950117)

om Tiggerne:

MARTA N O RHEIM, NRK

Ritualer er en dypt menneskelig roman om kunsten å leve og kunsten å dø.

om novellesamlingen Tiggerne (2018):

«Glimrande novelledebut.»

MARTA NORHEIM, NRK

«Mesterlige studier i avhengighet.»

K JETIL RØED, VÅRT L AND

K J E TIL R ØED, VÅRT L AND ISBN 978-82-419-5011-7

ISBN 978-82-419-5011-7

9 788241 950117 boko m s l ag : Erlend Askhov

ritualer

«Mennesker befinner seg i hverdagslige situasjoner i Kristin Hauges noveller, men det dagligdagse er til gjengjeld uvanlig rikt beskrevet. Både fordi det er mange detaljer hun fordyper seg i, men særlig fordi menneskene i tekstene hennes vandrer gjennom en skjør virkelighet: Det er bare en tynn hinne som skiller dem fra noe farlig, fra undergang, katastrofe eller en innsikt som ville kunne forandre alt. Det er dette nesten som kjennetegner knalldebuten Tiggerne. »

Hva gjør vi når døden puster oss i nakken? Når vi ikke klarer å snakke sammen om de viktigste tingene? Ritualer kan binde mennesker sammen, men hva slags ritualer kan hjelpe oss når de gamle forsvinner?

KRISTIN HAUGE

«Det er ei glede å lese noveller om folk som ikkje liknar meg på stader der eg aldri har vore, men som likevel engasjerer. Særleg heldig hand har ho med dei lengste novellene. Eg les gjerne fleire noveller av Kristin Hauge.»

Handlingen i Ritualer utspiller seg over få dager, og vi følger tretti år gamle Ally og de skilte foreldrene Viktor og Harriet. Ally er på vei hjem fra utenrikstjeneste i Afghanistan, Viktor får en urovekkende beskjed hos legen og Harriet forbereder store endringer i livet sitt. Nå står de overfor hvert sitt livsvalg. Vil valgene de tar føre dem lengre fra hverandre?

KRISTIN HAUGE

foto: Eigil Rasmussen-Korsager

(f. 1958) er født og bosatt i Oslo. Hun har i senere år vært utsendt som diplomat for norsk utenrikstjeneste ved ambassadene i Kabul og Khartoum. I dag er hun ansatt i Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad). Hun debuterte med den kritikerroste novellesamlingen Tiggerne i 2018.

Ritualer er hennes første roman.

KRISTIN HAU GE

RITUALER

Kristin Hauge

RITUALER ROMAN

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2019

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Erlend Askhov Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 12.2/15.5 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-419-5011-7

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

En dag skal vi dø.

Men alle andre dager skal vi leve.

P.O. Enquist

I dypet av sin sjel visste Ivan Iljitsj at han skulle dø, men ennå hadde han ikke vennet seg til denne tanken, han forsto den ganske enkelt ikke, og ville ikke forstå den.

Leo Tolstoj

Liminalitet betegner en tvetydig og desorientert periode som inntreffer midtveis i et overgangsrituale – når deltakerne ikke lenger har den status de hadde, men før de har nådd den statusen de vil ha når ritualet er gjennomført. (basert på Victor Turner)

INNHOLD

Ally torsdag ............................................................ 1 1 Harriet torsdag ....................................................... 3 5 Viktor torsdag ........................................................ 45 Ally fredag morgen ................................................. 52 Harriet fredag morgen ............................................ 60 Viktor fredag morgen ............................................. 73 Ally fredag formiddag ............................................ 95 Harriet fredag formiddag ..................................... 1 1 1 Viktor fredag formiddag ....................................... 122 Ally fredag ettermiddag ......................................... 15 1 Harriet fredag ettermiddag ................................... 177 Viktor fredag ettermiddag .................................... 185 Ally fredag kveld .................................................. 203 Harriet fredag kveld ............................................. 224 Viktor fredag kveld ............................................... 234 Ally natt til lørdag ................................................ 248 Harriet natt til lørdag ........................................... 253 Viktor natt til lørdag ............................................ 259 Ally lørdag ........................................................... 264 Noter .................................................................... 270

9

ALLY TORSDAG

Det er november og et kjølig drag i luften som varsler snø, men det blir ikke vinter som hjemme, snøen vil bare legge seg flyktig på betongsperringene og piggtrådgjerdene, drysse over folk som haster av sted, og forvandles til søle som klistrer seg til skoene, militærstøvlene og plastsandalene.

Som om selv snøen er redd for å være for synlig, tenker Ally, der hun står i det lave ettermiddagslyset og venter på bilen som skal kjøre henne til flyplassen i Kabul.

En tynn strime med røyk stiger opp utenfor muren som omkranser ambassaden og boligene. Hver kveld tennes søppelbålene over hele byen. Røyken virvler rundt seg selv i vinddragene, er synlig og usynlig på samme tid. Eimen av brent søppel stikker i nesen.

Faren, Viktor, hadde fortalt om navahoene som var så redde for døden at de dekket til fotsporene sine på vei fra gravstedet. Etterpå sto de lenge i røyken fra et bål for at den dødes sjel ikke skulle finne dem. Hvis personen hadde dødd hjemme, ble boligen brent. Navahoene måtte gå gjennom mange verdener før de endte i denne,

11

gjennom ulike skinnvirkeligheter, sa faren. Hun likte det ordet som barn, et underlig ord hun kunne ta frem og tenke på. Hun ble aldri klok på hva det egentlig betød.

Det er mange år siden han fortalte henne slike historier.

Hun står i gatestumpen mellom ambassadebygget og boligene, som før i tiden var en stille og velstående gate i bydelen Wazir Akbar Khan. Nå er den forvandlet, stengt i begge ender med doble metalldører, sikkerhetssoner, murer og sandsekker. En festning.

En satellitt henger som en sunken stjerne og overvåker byens innbyggere. Har den registrert bevegelsene hennes i løpet av det siste året, fotografert henne i hagen med en bok, sett henne gå mellom husene, bli kjørt ut og inn av ambassadeområdet? Har noen sett på bildene og undret på hvem hun var? En prikk blant andre prikker.

Hun står mellom koffertene sine, en sølvfarget Samsonite og en klumpete stoffkoffert som en av de afghanske ansatte kjøpte til henne. Sikkerhetssituasjonen tillater ikke at diplomatene foretar impulsive handleturer.

Tim kommer ut fra ambassadebygget.

Du hadde vel ikke tenkt å dra uten å si ha det? spør han.

Nei da, sier hun fort.

Mye bagasje? Han nikker mot koffertene hennes, og hun sier lett: Ja, jeg tar med litt ekstra hjem denne gangen.

Hun kan merke at han ser på henne, og hun forsøker å se alle andre steder; på hendene hans, på skoene, på den gruslagte gaten, den lave solen, på skyene som er i ferd

12

med å bygge seg opp i horisonten, store og sprekkeferdige. Skyene er som mennesker, de er alltid på vei, bare naturen under er stedfast.

Hun roter rundt i vesken, ser på de tilfeldige tingene som har samlet seg der. Et plastlaminert kort med blodtypen på, A+, som om blodet hennes har fått karakteren bestått med glans. Det er viktig å ha blodtypen lett tilgjengelig et sted som dette.

Hun finner nøklene og rekker dem til ham. Hun kløner fortsatt med å få åpnet safen inne på ambassaden, hvor de må oppbevare nøklene før hver utreise fra landet.

En metallknott skal vris frem og tilbake etter en bestemt prosedyre, og hun gjør stadig feil, hun glemmer koden, glemmer hvordan knotten skal vris, ikke for fort, ikke for sakte. Hvis hun tar med nøklene ut av landet, blir nøklene kompromittert, og alle låser må skiftes.

Tim, administrasjonssekretæren, tar gjerne imot nøklene hennes. Han trives med å ordne det praktiske på ambassaden, mens hun og de andre diplomatene treffer regjeringsmedlemmer, opposisjon og sivilt samfunn.

Jeg burde reist hjem en tur, jeg òg, sier Tim. Mormor er visst blitt enda mer glemsk. Hun forteller til de ansatte på sykehjemmet at jeg er ambassadør på Bali, og at det er derfor jeg aldri kommer på besøk lenger.

Han ler. En liten, rask latter. Det triste kan også ha en viss komikk. Hun er glad for at han ler, det må ikke bli en alvorstynget avskjed, hun orker ikke det.

Tenk hvis hun glemmer meg, sier han.

13

Ally fryser og kjenner at hun burde tatt på en tykkere jakke.

Vi kunne jo dratt dit på ferie en gang. Til Bali, sier han. Selv om jeg ikke er ambassadør.

Han ser på henne, som om han er klar over at han har sagt for mye. De har aldri vært på ferie sammen. De kommer aldri til å dra på ferie sammen, tenker hun. De har bare viklet seg inn i hverandre. Det er mye han ikke vet.

Hun og Tim kranglet i natt, det vil si hun kranglet med ham, hun ville at han skulle gå, så hun fikk pakket ferdig. Hun orket med ett ikke å ha ham der, ville bare få avreisen overstått, og da brast det ut av henne: Du har jo ikke en eneste ambisjon i livet, Tim, du bare surrer rundt som en slags vaktmester og er fornøyd med det. Uten å gjøre ferdig mastergraden, uten å ville noe.

Han svarte ikke, men hun kunne se at hun hadde såret ham. Han kledde taust på seg og gikk ut av rommet, hun hørte skrittene hans ned trappen og smellet fra ytterdøren. Hun visste ikke hvorfor hun hadde sagt det, kanskje for å sette strek, ødelegge det de hadde hatt, så det ble noe uavvendelig ved det. Det er allerede noe uavvendelig ved det.

Roger, sier den britiske livvakten i kommunikasjonsutstyret, der han kommer ut av ambassadørens bolig og nikker vennlig til henne. Han har erfaring fra andre kriger, har det som sitt levebrød å beskytte myke kropper mot uventede angrep.

14

I begynnelsen trodde hun «roger» var navnet på en av vaktene, før hun skjønte at det var en bekreftelse, at det betød at mottaker hadde mottatt beskjeden. Hun pleier ikke å ha livvakter, bare i spesielle situasjoner. Hun er ikke viktig nok. Forleden dag laget Tim en opptelling over selvmordsangrep og bomber i Kabul det siste året, det ble en lang liste. Den kommer til å bli lengre. Det er kort vei fra trivialitet til brutalitet. Hverdager som begynner som alle andre og ender i fortvilelse.

Ambassadøren er stadig bortreist i eller utenfor Afghanistan, på utallige møter og konsultasjoner. Han er på reise mens vi andre teller bomber, sa Tim. Porten åpner seg, den store hvite ambassadebilen kommer kjørende inn på området. En av vaktene fra vaktselskapet Saladin holder en lang periskopstang med et speil i enden for å sjekke at ingen bomber er festet under bilen. Det ligner på speilet hun bruker når hun skal sminke seg. Saladin var en muslimsk hærfører som ville bygge bro mellom muslimer, jøder og kristne for åtte hundre år siden. Hun kjente ikke til ham før hun kom. Brobygging tar tid.

Bilen kjører frem og stopper ved siden av henne.

Det er Noor som sitter ved rattet og skal kjøre henne til flyplassen. Det er et vakkert navn, det betyr lys.

Tim tar den tunge vesten ut av bilen, han løfter den forsiktig over hodet hennes og fester borrelåsene på sidene. Det er påbudt med skuddsikker vest i bilene,

15

selv om de allerede er pansret. Femten kilo keramiske kevlarplater mot kroppen er ikke noe man venner seg til. Det er vester overalt på ambassadeområdet, de forsvinner og dukker opp på uventede steder, som om de lever et hemmelig liv når diplomatene ikke følger med.

Det ligger en bunke med ekstra vester i ambassadens bomberom til bruk for besøkende, stablet som løsrevne torsoer. I hyllene er det pakker med nødrasjoner med tørket mat, som den sikkerhetsansvarlige stadig går og mumser på.

Sånn, sier Tim og løsner forsiktig en flik av sjalet hennes som henger igjen i borrelåsen. Vesten er for stor, allerede godt brukt og slitt, som en slags nedarvet parkdress fra en eldre bror.

Hun kan svakt kjenne pusten hans. Han står for nær, som en kjæreste, selv om han ikke er kjæresten hennes.

Ikke på ordentlig.

En hund bjeffer et sted der ute, andre svarer. Flokker av gatehunder vrimler hvileløst rundt i byen natt og dag, bjeffer og slåss og er redde for mennesker.

Hør alle hundene, sier hun til Tim, nå kommer de nok snart og fjerner dem igjen.

En natt våknet hun av motordur og stemmer, bjeffing og skrål. Det er færre hunder etter slike operasjoner, før de dukker opp igjen, de dukker alltid opp igjen, ser ut som før, skabbete, flekkete i pelsen, ubestemmelige raser og farger, bare magerheten er den samme,

16

de slaskete halene, de stirrende, bedende øynene. Hun vil ikke savne dem.

Hun tenker på hunden utenfor den libanesiske kafeen og angrepet for noen uker siden. Hver uke fikk diplomatene utdelt en liste med såkalt «sikre» kafeer og steder å gå, den ble stadig kortere. Den uken sto ikke den libanesiske på listen lenger. Det hadde kommet trusler om bombeangrep, fordi det var for mange internasjonale der, fordi det ble servert alkohol, fordi eieren var kristen.

Fordi. Taliban og det tilknyttede Haqqani-nettverket fant alltid en grunn for et angrep. For å skape uro og usikkerhet, angst og redsel.

Det var hun som hadde insistert på at de skulle dra dit.

Kan vi ikke spise libanesisk, det er så lenge siden sist, hadde hun sagt til Tim. Baba ganoush og hummus, nygrillet kylling og iskaldt øl, fristet hun.

De kjente et øredøvende, dirrende smell idet Noor svingte bilen inn gaten der kafeen lå. De kunne høre skyting også, skriking, et siste voldsomt smell.

Det hele gikk fort.

Så stillheten, bare susingen i ørene, før bilene rundt dem begynte å tute, det dannet seg kø og kaos.

Gjennom frontruten kunne hun se utydelige skygger av folk utenfor kafeen som ikke visste hva de skulle ta seg til, som insekter søker seg til flammene. De grønne, store politibilene kom kjørende og presset seg forbi, de skarpe sirenene, det flakkende blå lyset.

17

Et stykke foran bilen deres lå en gatehund med valpene omkring seg. Den var blitt påkjørt av bilen foran som rygget fort og uvørent for å slippe vekk. Gjennom bilvinduet så hun valpene som sprang omkring, slikket på morens døde kropp. De bjeffet og knurret, flekket tenner.

Køen av biler løste seg opp, og Noor kjørte raskt tilbake til ambassadeområdet. Hun ba Noor skrive en annen destinasjon i kjøreboken. Hun pleide ikke å betale ham, han hadde sin faste lønn fra ambassaden, men denne gangen fant hun frem noen dollarsedler. Til døtrene dine, sa hun skyldbetynget.

Hun ba Tim være med hjem til henne. Hun gikk inn på lagerrommet som var fylt av vin, øl og matvarer fra Norge, følte seg svimmel og måtte støtte seg med begge hender mot veggen. Hele kroppen skalv. Hun hadde aldri vært så nær en bombe før, og hun klarte med ett ikke å bevege seg. Tim kom inn, holdt om henne helt til skjelvingen ga seg.

Vil du at jeg skal gå? spurte han, men hun ville ikke det. Et glass vin, kanskje, sa hun. Det føltes som en god idé, selv om hun visste at alvorlige hendelser ikke bør kombineres med alkohol. Det kan få opplevelser til å tippe over, bli verre.

De tok med en rødvin, og gikk inn i stuen. Det var kaldt i rommet, han fyrte opp i peisen, og de satt tett sammen under et pledd, delte en flaske vin og snakket.

Så delte de en vin til. Hun kan ikke lenger huske hva de

18

snakket om, hun snakket nok mest som vanlig, drakk mest også.

Han kysset henne, eller kanskje det var hun som kysset ham først. Så lå de sammen, hun ville det, valgte det. Den varme huden. Hendene. Pusten. Kropper som virket som de skulle. Som levde.

I ukene etterpå kom det et alvor mellom dem. De hadde gått over en grense. Hun syntes med ett at han klenget seg på henne, eller kanskje det var omvendt, at hun klenget seg på ham fordi hun ikke visste hvordan hun ellers skulle oppføre seg. Det var for vanskelig å avvise ham, å finne ut hva hun skulle si, å vite hva hun ville. Det var et ubehag der hun ikke klarte å finne ut av.

Hun er ikke klar for et nytt forhold, og hun orker ikke gå her med øynene hans på seg dag ut og dag inn lenger.

Etter planen skal hun bare være borte to uker. Slik er rutinene; obligatorisk utreise fra landet hver åttende uke, og så restitution and recreation.

Ha det fint hjemme, da, sier Tim, og så med lavere stemme: Jeg kommer til å savne deg.

Hun liker at han sier det, samtidig tar hun seg i det.

Dette de har hatt sammen, er ikke det virkelige livet, det er bare et tidsfordriv, noe tilfeldig. Et unntak. Forstår han ikke at de er altfor forskjellige og ikke passer sammen?

Ja, vi sees, sier hun. – Så lett det er å lyve.

Hun ser at håret hans har flere lag, det tykke, mørke innerst mot hodebunnen, hårstråene øverst krøller seg

19

og ser gjennomskinnelige ut i ettermiddagslyset, som fjon på et barnehode. Så ung han ser ut.

Han sier ikke mer, flytter bare nøklene hennes forsiktig fra den ene hånden til den andre, som om han ikke vet hvor han skal gjøre av hendene. Han løfter og slipper, det rasler svakt i metall. Noe av henne er fortsatt igjen i det knippet. Hvor mange fingeravtrykk har hun rukket å avsette her i løpet av disse femten månedene?

Han bøyer seg ned og frem og kysser henne lett på kinnet. Hun vrir hodet litt til siden, kjenner en svak skraping av skjeggstubb og trekker hodet vekk.

Det stakk, plumper det ut av henne, og hun angrer seg i det samme. Er det virkelig det siste hun vil si til ham, og hun skynder seg å smile, et påtatt smil. Det klør i øyet, hun har visst fått et rusk, et lite sandkorn som har blåst ned fra de høye fjellene omkring, virvlet av sted og festet seg til den fuktige øyehinnen. Hun blunker.

Beklager, det gror så fort, sier han unnskyldende, som om skjeggstubben er et lyte han skammer seg over.

Hun legger en hånd på overarmen hans, kjenner varmen fra kroppen gjennom det tynne skjortestoffet, føler seg svimmel og rar.

Hun fikk Noor til å kjøre henne til et apotek forleden og tok testen samme dag. Streken som vokste frem, en spirende plante, slik uønsket ugress sprenger seg vei.

Hun pakket testen inn i dopapir etterpå og stappet den lengst ned i søppelposen, så ikke hushjelpen Ayesha skulle se den. De prater så mye, de ansatte. Hun hadde sluttet

20

med p-piller da det var over med Paul i fjor sommer.

Hun hadde ikke sett for seg at hun ville treffe noen her i denne krigssonen, kroppen føltes som et øde sted, full av forsvarsmekanismer.

Hun tenker på det lille frøet et sted der inne i henne, en liten polypp, en parasitt som har sugd seg fast, og er usynlig, uhørlig og kan forsvinne når som helst, som enkelt kan skrapes vekk og glemmes. Det skjer hele tiden. Man har det man har. Til man ikke har det lenger.

Når hun ikke tenker på det, blir det mindre virkelig.

Hun ser på det lave lyset og skyggene fra muren, som blir stadig lengre.

Snart blir det natt, og hun vil være langt herfra, trygt forvart i flyet, med dette andre hun ikke vet hva er. Ikke vil ha. Sugende, trengende.

Et vindkast har løftet en papirbit opp fra bakken, den danser i sirkler, fanget i en virvel. Hun burde bøyd seg ned og tatt den opp, kanskje det står noe viktig på den, da ville hun hatt noe å bedrive, ikke bare stått her tafatt og kjent tyngden av vesten.

Noor har satt inn begge koffertene i bilen, og åpner den tunge døren for henne på høyre side bak. Slik er reglene, den med høyest rang skal sitte der. Han venter tålmodig.

Får håpe det holder seg rolig en stund, sier hun.

Ja, får håpe det, sier Tim. Jeg må dra, sier hun, du vet, det tar så lang tid på flyplassen.

21

Hun setter seg inn i bilen, og Tim sier: Jeg kunne jo fulgt deg hvis du vil, men hun sier nei, det er ikke nødvendig, men pass på deg selv da, take care and be safe. Slik alle utlendinger sier her, folk som treffes, blir kjent og forlater hverandre.

Noor smeller igjen bildøren og setter seg i førersetet.

Hun kan se Tim gjennom de sotede vinduene. Han er tynnkledd og ser frossen ut. Armene henger ned langs siden. Han må ha lagt nøklene hennes i bukselommen. Hun skulle ønske han holdt dem, slapp dem rolig fra den ene hånden til den andre, og at hun kunne hvile blikket i den bevegelsen. Hvordan vil det bli å møte ham igjen, et annet sted, når alt dette for lengst er over?

Hun vil ikke snu seg idet de nærmer seg porten, men hun gjør det likevel. Hun ser at Tim vender seg vekk og går mot ambassaden, vinker ikke, hun vet at han ikke kan se henne bak de sotede vinduene.

Bilen kjører ut av ambassadeområdet, de store metalldørene lukker seg bak dem.

Hun kommer ikke tilbake. Hun har ikke sagt det til noen ennå. På mandag skal hun snakke med psykologen i Utenriksdepartementet, hun vil be om å få slippe å gjeninntre. Hun vil si at ting har endret seg, at hun har endret seg. At hun ikke takler sikkerhetssituasjonen.

Hun finner nok på en unnskyldning, andre har gjort det før henne, har reist hjem før tiden.

22

Det blir for vanskelig å komme tilbake hit, tilbake til Tim. Hun vil si det til ham senere. Når hun er hjemme, når alt er besluttet. Når hun er et annet sted, i en annen verdensdel. På telefon. Det er lettere da.

Noor tar den smale, humpete veien til flyplassen, hovedveien er blitt for farlig. Den kjente duringen i bilen, den vanlige søtlige lukten fra pappbiten som henger i speilet sammen med et velbrukt bønnekjede. Wunderbaum der det ikke finnes undere.

Hun orker ikke å tenke på Tim, hans følelser er ikke hennes ansvar. Hun prøver å se for seg huset sitt isteden, det hvite murhuset hun har bodd i siden i fjor høst. Det var et vakkert hus med to etasjer og flatt tak. Grønne karmer rundt de gitterbelagte vinduene. De store rommene. Peisen. Over terrassen vokste en drueranke, den strakte seg rundt espalieret og dannet et skyggefullt tak med små drueklaser om sommeren, men de var for sure og støvete til å spise.

Hver kveld fløy store svarte helikoptre lavt over huset hennes. De flyr inn sårede soldater til militærsykehuset, hadde Tim sagt en gang.

På fridagene kunne hun sitte under det grønne terrassetaket og innbille seg at hun befant seg et helt annet og fredfullt sted, lukke øynene og kjenne lukten av gresset, av trærne, langs kanten av muren spaserte iblant en raggete løskatt, men det var sjelden hun hørte

23

småfugler. Hun og Tim hadde dratt til Ka Faroshi, fuglemarkedet, uten lov. Der krydde det av fugler i alle slags farger og former, vaglende i håndlagde, kuppelformede trebur eller i enklere bur av metall. Tim hadde på seg en afghansk mannsdrakt, en shalwar kameez, og hun selv hadde hijab og en lang jakke. Du kler den, hadde hun sagt til ham og mente det. En gammel mann strakte frem en liten gul fink til Ally, hun klarte ikke si nei, selv om hun visste at hun burde. I dagene etterpå fløy den urolig rundt inne i buret hun hadde kjøpt, hun tenkte at den savnet lyden av de andre fuglene. Den pep sårt og bæsjet på møblene hvis hun lot den fly ut av buret, og var vanskelig å få tak i igjen. Om natten la hun et teppe over buret, da ble finken stille, men hun var hele tiden redd for at den skulle ligge syk eller død om morgenen, og til slutt ga hun den til Noor. Hun tenker på de små døtrene og den lille kvitrende finken.

Hun ser øynene til Noor i speilet. Hun satte ham i fare da hun ba ham kjøre til den ulovlige kafeen. Fem døtre kunne blitt farløse.

Det er snart jul igjen. Snart vil de sette opp plastjuletreet i resepsjonen i ambassaden, de lokalt ansatte elsker alt som glitrer, det kan ikke bli for mye pynt. Det spiller ingen rolle for pyntegleden at det er høytider i feil religion.

Julekortet hun fikk av ham i fjor: Et fargerikt kort overstrødd med glitter. Den ujevne skriften på engelsk,

24

hvor han gratulerte henne så mye med fødselsdagen til Moses.

De passerer et grelt og glitrende bygg. Da hun kom, trodde hun det var et supermarked, at det var en «Wedding Hall», skjønte hun etter hvert. Stivpyntede mennesker har stimlet sammen utenfor, jentene i store tyllskjørt og et vell av perler og broderier.

Hun stikker hånden ned i vesken og tar opp en pose tørkete morbær, de er gråhvite og ruglete, som fargeløse bringebær, men søte og gode. Hun strekker frem posen til Noor, og han forsyner seg med noen få.

Vil Noor huske henne? Hun føler en slags ømhet for ham, som for en fjern onkel. De har tilbrakt mange timer sammen i denne bilen, sittet i lange køer når presidenten eller regjeringsmedlemmene kjørte gjennom byen med full politieskorte, de har pustet ut og inn den samme tørre luften. Hun vet det er farlig for de lokalt ansatte å jobbe for de internasjonale, at de mottar trusler på telefon og i brev, og at de er redde for familiene sine.

Han kjørte henne da hun var valgobservatør i provinsvalget også, og sa til henne på forhånd: Ikke for å fornærme deg, madam Ally, men vær så snill å ikke ha høyhælte sko på valgdagen, du må kanskje løpe.

Hun hadde med den britiske livvakten også da, etter en halvtime i hvert valglokale måtte hun gå ut igjen.

25

De passerer den såkalte «bassenghøyden», et lavt fjell på veien mot flyplassen, med det malplasserte stupetårnet og det tomme svømmebassenget. Der det aldri ble bygget noe hotell likevel. Ryktene sa at Taliban brukte området som et sted til å henrette fanger, hun tenker på kropper som faller fra stupetårnets øverste punkt og ned i det tomme bassenget. Senere ble bassenget bare brukt av unger om sommeren, de badet i det skitne regnvannet som samlet seg der.

Det er en ny tid nå. Hver fredag stiger de skjøre, håndlagde papirdragene opp fra høydene rundt byen.

Hun kjøpte en hos dragemakerne nede i sentrum, i grønt og oransje. Den var så vakker, hun satt med den i fanget hele veien tilbake til ambassaden, men måtte gi opp å få den med i kofferten. Hun tenkte på lillebroren Stein, men han ville nok syntes den var for barnslig, antakelig.

Hun kommer til å savne synet av dragene.

Hun ber Noor stoppe bilen, selv om hun vet at han nødig stopper. Han liker ikke at de vekker for mye oppmerksomhet, det kan skape farlige situasjoner, men hun insisterer: Hun vil ta et siste utsiktsbilde av byen. Så mange sjatteringer av brunt og grått, en landsby forvandlet til en lavmælt millionby med små hus som stadig brer seg utover, som en elv flommer over sine bredder, et sted altfor mange søker sikkerhet og arbeid, de enkle husene tett i tett nedover alle fjellsidene, kantet med skjeve dører og vinduer og med lave murer omkring.

26

Hun åpner døren i den høye bilen og setter føttene ned på bakken, og det kommer barn løpende mot henne fra alle kanter. De er som en eneste skapning med munner og øyne, hender og føtter som vil ha noe av henne, strekker frem små slitte tyggegummipakker til salgs, krevende magre fingre som trekker i klærne hennes, tørre gammelmannshender, de griper etter henne, etter den dyre mobiltelefonen. Hun dytter en av småguttene bort, han kommer for nær. Han er skitten og snørrete, med nakne tær i plastsandalene.

Noor kommer og vifter bort svermen av unger, de ler og roper, og bykser likeglade av sted. Han åpner den tunge bildøren for henne, og hun stiger inn igjen.

Bilen er tung, de kraftige hjulene graver seg ned i den myke veien.

Foran dem vingler en sykkel fra side til side med en bunt fargerike heliumballonger bundet til bagasjebrettet. Veien er for smal til at de klarer å kjøre forbi. Bare bakhjulet og nederste del av beina er synlige nedenfor ballongene. De magre, sokkeløse anklene er skurvete av tørrhet, og skoene ser slitte og skitne ut. Noor mumler irritert et eller annet hun ikke forstår. Ballongene beveger seg fra side til side, mens mannen tråkker iherdig. De skal nok selges på fredagsmarkedet i morgen, når bønnen i moskeen er overstått. Fredag er fridag.

Folk vil more seg når de har fri, gå i den zoologiske hagen, se på dyrene, kaste popcorn inn i burene, selv om det står at man ikke skal gi dyrene mat.

27

Hun og Tim besøkte også den zoologiske hagen, selv om det ikke var lov. Steder hvor det kan samle seg mange mennesker, må unngås, messet den sikkerhetsansvarlige alltid. De dro dit likevel og vandret fra innhegning til innhegning, til de kom til en stor, skitten gris som lå helt stille for seg selv bak en glassrute. «Hamlet» sto det på skiltet.

Den eneste grisen i hele Kabul, sa Tim, den får ikke være utendørs lenger, av frykt for at den skal spre svineinfluensa.

Lenger inne i parken gikk en skabbete løve hvileløst frem og tilbake mellom matrester og dyreekskrementer.

En gang hadde en mann klart å krype inn i buret til den forrige løven, Marjan den første, som drepte inntrengeren. Broren til den døde mannen ville hevne ham, og kastet en granat inn til løven, men den overlevde og humpet enøyd og halt rundt til allmenn forlystelse, til den døde av alderdom. Nå hadde kineserne donert en ny løve, Marjan den andre, leste Tim høyt for henne fra den syltynne guideboken om Afghanistan.

Veien vider seg ut, og Noor kjører forbi syklisten, som har blikket festet på veien foran seg. Ansiktet ser eldgammelt ut, men kanskje tiden går raskere her, så folk eldes fortere. Kanskje han er på farens alder.

Hun ser etter om det er uregelmessigheter i veien foran dem. Sprengladninger blir gravd ned eller skjult og iblant merket med små steiner. Det er et tegn forbeholdt de lokale, ikke gå her. Ally ser etter spisse peilesteiner langs

28

veien, som kan brukes som sikte av noen som venter i skjul med fingeren på utløseren, venter på noen de hater, og den de hater i dette øyeblikket, kan være henne.

Hun er lettet da Noor endelig parkerer ved avgangshallen.

Han tar ut koffertene og rekker henne hånden.

Goodbye, madam Ally, og hun sier Goodbye, Noor, og Tashakor og Khoda hafez. Takk og adjø.

Hun går mot køen som leder inn i den nye, hvite flyplassbygningen, det vrimler av fullastede bagasjetraller, kofferter stablet til rasfarlige tårn, store familier, skrikende barn. Hun pleier iblant å gå til den lille VIPloungen for diplomater, men det er så kjedelig å vente der.

Hun foretrekker myldret inne i den store ventehallen.

Hun snur seg mot Noor. Han ser etter henne, som en far som følger en av døtrene til skolen, og venter helt til hun er trygt forvart på innsiden.

Sikkerhetskøen for kvinner er mye kortere enn for menn. En kvinnelig vakt viser henne inn bak et forheng. De smiler forsiktig til hverandre, som om de skal i gang med noe hemmelig. Sikkerhetsvakten strekker seg på tærne og klapper forsiktig oppover og nedover på Ally, som på en verdifull skulptur. Hun minner om hushjelpen. Ally har ikke fortalt at hun ikke kommer tilbake. Vennlige Ayesha som kokte ris til henne når hun var syk, den søtlige lukten fylte hele huset. Det lindret. Ayesha som lærte henne å rense granatepler

29

under vann, for å unngå at den røde fargen smittet av på hender og kjøkkenbenk. Ayesha som vasket og strøk alt sengetøyet, blusene og buksene, til og med sokkene og undertøyet. Ingenting var for privat. Alt ble finurlig brettet sammen i små bunker og lagt med en arkivars nøyaktighet i hyller og skuffer. Hun finner seg nok snart en ny utlending å stelle for.

Avgangshallen innenfor sikkerhetssonen er overfylt av mennesker som sitter, ligger, står overalt. De afghanske gjestearbeiderne er på vei til Iran, India eller Emiratene, og virker dårligere kledt enn de øvrige passasjerene. Det lukter innestengt av krydret mat, av svette, av støv.

På setet rett imot sitter tre ungdommer, den yngste mer et barn, han virker nervøs. Han har på seg mørk jakke, hvit skjorte og en rød tversoversløyfe, det ser malplassert og veslevoksent ut. Han er noen år yngre enn Stein. Så nye de er, disse ansiktene, nettopp kommet ut i verden, bare blanke overflater. Andre ansikter omkring henne er eldre, med rynker som dype bekkefar, kropper fulle av advarsler og stoppskilt.

Avgangen annonseres, og passasjerene presser seg sammen som utålmodige krøtter. Inne i flyet tar de fleste kvinnene av seg hijabene, Ally stapper sitt sjal langt ned i vesken. Det kommer hun ikke til å savne.

Hun husker den aller første flyturen til Kabul. Hun hadde kommet i snakk med et par amerikanske kvinner

30

om bord, og de ropte til henne, da de hadde landet: Remember the hijab, you need to respect the culture. Ally hadde surret seg pliktskyldigst inn som en konservativ muslim, hun strevde for å få sjalet til å sitte, det var for stort, for glatt, det strammet overalt. Så latterlig hun følte seg da den eldre kvinnelige kollegaen fra ambassaden kom gående med sjalet så vidt festet bak på håret.

Hun ser på flyvertenes overlevelsesdans, men ingen bryr seg det ringeste. Flyet begynner å bevege seg. Det rister i metall, og vingene vibrerer kraftig mens hjulene farer av sted – kroppen suges brått ned i setet, hun kjenner et streif av frykt. Så river flyet seg løs fra underlaget, slik noen utålmodig river av et plaster, hjulene slipper den tynne arrlinjen av en flystripe, og de stiger bratt opp, opp, det er viktig å komme raskt utenfor rekkevidde dersom fiender ligger gjemt med missilene sine. De små husene med murer omkring, åkerlappene, fjellene befinner seg snart langt nedenfor.

Hun åpner og lukker munnen for å få ut dottene i ørene, som en fisk som er skylt uforvarende på land, kjenner knasingen i øregangene.

Etter maten blir hun stående i dokø bak gutten med den røde tversoversløyfen. Han klapper søkende på døren, men ingenting skjer. Ally strekker ut armen og viser hvordan den toleddete dodøren må presses inn på midten. Han takker og sier sjenert at han aldri har flydd før, at de skal til Vancouver, der moren bor, som de

31

ikke har sett på fem år. Han fniser urolig til henne, hun kan se to ujevne fortenner i overmunnen. Hun tenker på hvordan møtet mellom dem blir, om livet i det nye landet, fylt av gleder og skuffelser.

En middelaldrende mann har lagt beinet sitt ut i midtgangen, og hun må tråkke over det på vei tilbake til plassen sin. Skjorten har glidd opp og viser en stripe hud på den overvektige magen. Hun tenker på faren, han er fortsatt slank, i hvert fall var han det sist hun så ham. Det er mange måneder siden sist. På lørdag fyller han seksti. Eva, den nye kjæresten hans, har sendt flere e-poster om det, men Ally har ikke svart ennå. Skjønt ny, de har jo vært sammen i en evighet nå. Helt siden Viktor og Harriet skilte lag, da Ally var tretten. Hun liker ikke Eva, kan ikke noe for det. Liker ikke å være i huset deres heller.

Hun ringte faren før hun dro fra Kabul. Hun ble sittende en stund med telefonen i hånden før hun slo nummeret hans, holdt på å ombestemme seg flere ganger, men gjorde det likevel, og så var han der med ett. Den kjente stemmen.

Hva med å treffes på Theatercaféen på fredag, kan det passe? En tidlig middag. Bare du og jeg, Ally-baba, sa Viktor, og hun klarte ikke si nei. Det var lenge siden han hadde brukt det tåpelige kjælenavnet hennes, det han kalte henne da hun var barn, til hun ba ham slutte med det.

32

Ja, sa hun, la oss forsøke på det. Selv om hun angret i det samme. Hun kjenner seg utmattet allerede. Hun er ikke vant til å omgås venner og familie. Avstanden fra her til der er for lang, og for kort samtidig. Det tar mye lengre tid å lande, å omstille seg mentalt enn den fysiske forflytningen og varigheten av flyreisen skulle tilsi. Hun glemmer det hver gang, avtaler for mye med for mange, sier ja, når hun burde si nei.

Hun stirrer ut på himmelen, det er blitt kveld. Hun søker med øynene etter den lille lysende tåkeansamlingen et sted langt der ute. Andromedatåken. Den eneste fremmede galaksen utenfor Melkeveien som er synlig med det blotte øyet fra jorden, fortalte faren en gang og pekte den ut for henne. Hun har ikke klart å finne den senere.

Hun må be ham vise henne den en gang til.

Vi er nå trettito tusen fot over bakken, sier piloten i en knitrende høyttaler.

De befinner seg i et aerodynamisk mirakel fylt av kropper, et lite samfunn som sakte beveger seg mellom kontinentene, som en kuvøse fylt av fostre som ikke er levedyktige på utsiden, et romskip på leting etter et beboelig sted.

En eldre dame vinker på en av flyvertene, hun har veltet koppen sin, det drypper svart ned på teppet i midtgangen. Hva ville moren sagt hvis Ally hadde fortalt at hun er gravid, og vil ta abort. Kanskje hun ville løpt ned i boden og dratt frem barneklær fra den

33

gangen Ally var liten, hentet frem fotoalbumene, vist henne videoene, for å få henne til å skifte mening.

Moren har nok spart på klærne, pakket de små plaggene forsiktig ned. Det er slikt mødre gjør.

Skygger subber rundt i midtgangen i relieff mot det svake kabinlyset, en summende samtale løfter og senker seg før utmattelsen inntreffer. Ally slumrer, drømmer urolig, hun leter etter noe, det krymper mellom hendene hennes, det blir borte mellom fingrene, som en glatt liten fisk faller på gulvet, spreller, den lille munnen gaper, forsvinner inn i en sprekk, hun krafser etter den.

Det er en susende stillhet i kabinen. Hender kommer opp fra setene iblant, vifter som dansende sjøgress, strekker seg, skrur på luft, på lys i panelet over.

Utenfor flyet er det et svakt lilla skjær av natt, bak henne i øst vil solen snart stå opp og igjen skinne på murene, på piggtrådgjerdene, på løshundene som på en hvilken som helst dag.

I fjor var hun ny her. Nå er hun gammel.

om Tiggerne:

MARTA N O RHEIM, NRK

Ritualer er en dypt menneskelig roman om kunsten å leve og kunsten å dø.

om novellesamlingen Tiggerne (2018):

«Glimrande novelledebut.»

MARTA NORHEIM, NRK

«Mesterlige studier i avhengighet.»

K JETIL RØED, VÅRT L AND

K J E TIL R ØED, VÅRT L AND ISBN 978-82-419-5011-7

ISBN 978-82-419-5011-7

9 788241 950117 boko m s l ag : Erlend Askhov

ritualer

«Mennesker befinner seg i hverdagslige situasjoner i Kristin Hauges noveller, men det dagligdagse er til gjengjeld uvanlig rikt beskrevet. Både fordi det er mange detaljer hun fordyper seg i, men særlig fordi menneskene i tekstene hennes vandrer gjennom en skjør virkelighet: Det er bare en tynn hinne som skiller dem fra noe farlig, fra undergang, katastrofe eller en innsikt som ville kunne forandre alt. Det er dette nesten som kjennetegner knalldebuten Tiggerne. »

Hva gjør vi når døden puster oss i nakken? Når vi ikke klarer å snakke sammen om de viktigste tingene? Ritualer kan binde mennesker sammen, men hva slags ritualer kan hjelpe oss når de gamle forsvinner?

KRISTIN HAUGE

«Det er ei glede å lese noveller om folk som ikkje liknar meg på stader der eg aldri har vore, men som likevel engasjerer. Særleg heldig hand har ho med dei lengste novellene. Eg les gjerne fleire noveller av Kristin Hauge.»

Handlingen i Ritualer utspiller seg over få dager, og vi følger tretti år gamle Ally og de skilte foreldrene Viktor og Harriet. Ally er på vei hjem fra utenrikstjeneste i Afghanistan, Viktor får en urovekkende beskjed hos legen og Harriet forbereder store endringer i livet sitt. Nå står de overfor hvert sitt livsvalg. Vil valgene de tar føre dem lengre fra hverandre?

KRISTIN HAUGE

foto: Eigil Rasmussen-Korsager

(f. 1958) er født og bosatt i Oslo. Hun har i senere år vært utsendt som diplomat for norsk utenrikstjeneste ved ambassadene i Kabul og Khartoum. I dag er hun ansatt i Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad). Hun debuterte med den kritikerroste novellesamlingen Tiggerne i 2018.

Ritualer er hennes første roman.

KRISTIN HAU GE