GÅ IKKE GLIPP AV: Fot o:
Li se
Lo tte
Au
Galgenhumoristisk og nært om tapt vennskap og tenåringskriser fra kritikerroste Monika Steinholm
ne
Møt Saga. Moren har stukket av. Faren sliter med å betale regningene. Kanskje ikke rart at Saga trives bedre sammen med kyrne hun passer, enn hjemme. Møt Sofie. Moren er mest interessert i at Sofie gjør leksene sine og får gode nok karakterer til å komme inn på medisin. Venninnene synes derimot at hun burde være med på fest. Sofie selv vet ikke helt hva hun vil. En gang var de Tuppen og Lillemor, rabarbra og sukker, to jordbær på et strå, Thelma og Louise. Det var dem mot røkla. Nå er alt annerledes.
Sagt om Fuck verden:
Vi var en gang er historien om sorgen over å ha mistet sin beste venninne, om hvor vanskelig det er å finne tilbake til det som en gang var og om nyfødte kalver, røde gensere, kjipe gutter og evigvarende naturfagsoppgaver.
«Ei innmari bra bok! Tøff og øm på samme tid.» Jon Ewo «Kanongod ungdomsbok.» Altaposten
Monika Steinholm (f. 1983) har tatt et toårig forfatterstudium ved Universitetet i Tromsø. Hun er bosatt i Tromsø og jobber i Ark bokhandel. Hun ble nominert til debutantprisen Trollkrittet for sin første roman, Fuck verden, og til Havmannprisen for oppfølgeren, Nærmere kommer vi ikke. Nærmere kommer vi ikke er også utkommet som tegneserieroman, illustrert av Anneli Furmark, og ble av Dagsavisen kåret til en av årets beste tegneserier. Med Under snøen avsluttet hun trilogien om Jens og Edor, Gunn og Niklas. monika.steinholm.no
«Fengende om skeiv ungdomskjærlighet.» Bladet Tromsø om Nærmere kommer vi ikke
Omslag: Magnus Riise Bakgrunnsfoto: Paul Gilmore/Unsplash
Vi var en gang
Monika Steinholm
Vi var en gang
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2019 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Omslagsdesign: Magnus Riise Omslagsfoto: Paul Gilmore/Unsplash Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 10.7/12.7 pkt. Sabon 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-419-5014-8 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Sofie
Hver morgen er det som om skolen våkner til liv sammen med oss. Når vi kommer, ser den tom og ensom ut. Gulvet skinner, hver enkelt lyd ljomer. Men det tar ikke lang tid før gangene fylles. Før folk ler og prater og kaster sammenkrølla papir i hodet på hverandre. Man skulle tro vi gikk på ungdomsskolen fremdeles. Eller barneskolen. Likevel ler jeg når de andre ler. Og da en papirkule kommer susende mot meg, fanger jeg den i lufta og kaster den tilbake samme vei den kom fra. Mia og jeg står i en klynge med noen jenter fra klassen. De andre snakker om gutter. Om festen de var på forrige helg. Jeg var hjemme med mamma og pappa og en norskinnlevering. Mia var på festen. Iblant føles det som om jeg lever halve livet gjennom henne. Fem minutter til det ringer inn. – Må på do, sier jeg. – Jeg kan passe sekken din. Mia holder fram armen for å ta den imot. – Det går fint. Jeg snur før hun rekker å spørre hvorfor jeg vil ha med meg sekken. 5
Inne på do slipper jeg sekken på gulvet og knepper opp buksa. Jeg trekker den ned på låra, og longsen følger med. Jeg kan høre stemmen til mamma. Det er mer sexy med longs enn med urinveisinfeksjon. Det er ikke mer sexy med longs! Jeg tror faktisk jeg hadde foretrukket å tisse blod i noen dager. For det første tyter det mønstrete bestemorplagget en halvmeter over bukselinningen, og for det andre blir buksa så trang at det er umulig å sitte. Det er greit å stå på bussen til skolen, men ikke så kult å stå ved siden av pulten hele dagen. Jeg trekker i buksa. Herregud, den sitter bom fast. Jeg innser at jeg ikke kan gjøre dette mens jeg balanserer på ett bein av gangen. Jeg setter meg på dolokket og sparker av meg skoa. Klarer å få buksa ned til midt på leggen, så er det full stopp igjen. Det skulle ikke forundre meg om longsen og buksa har fusjonert og blitt ett med kroppen. Jeg legger den ene foten opp i fanget og trekker så hardt jeg klarer. Foten kommer løs. Jeg er fri. Det andre beinet går lettere. Da jeg endelig står der i bare trusa, lukker jeg øynene og sukker av lettelse før jeg drar longsen løs fra buksa og stapper den i sekken. Så kler jeg på meg og går inn i naturfagstimen akkurat idet Ronald tar oppropet. Mia ser spørrende på meg, men jeg later som om jeg ikke ser det. Dumper bare ned på stolen, lykkelig over å kunne bevege meg igjen. Lykken varer i nøyaktig et halvt minutt, da sier Ronald at vi skal tilbringe resten av dagen ute. Herlig. Nå kommer jeg til å få urinveisinfeksjon likevel.
Saga Ekskursjon. Jeg er den siste ut døra. Dieselmotoren på bussen durer. Lukta av brent gummi og eksos gjør meg kvalm. Ronald står allerede foran bussen, de andre i en klynge rundt. Jeg setter meg på en stein i utkanten. De andre knuffer, ler, snakker for høyt og står for tett. Septemberlufta er rå og fuktig. Steinen er kald, og jeg legger vottene under rumpa. Ronald holder opp en bunke papirer. – Ta godt vare på disse. De skal leveres inn når vi kommer tilbake, og karakteren teller tretti prosent av standpunkten! Noen svarer et eller annet som jeg ikke hører. De andre ler. Ronald rødmer. Bussdøra glir opp med et sukk. – Stig på! roper han. Flokken klumper seg og blir til en hardpakket ball. Et garnnøste fullt av knuter. Sakte, men sikkert løsner floken etter som elev etter elev kommer seg løs og forsvinner inn i bussen. Sofie har på seg den gule jakka, og det er umulig ikke å se henne der hun leende følger etter de andre. Det fantes en tid da hun ikke gikk noe sted uten meg. 7
– Saga! Livet venter ikke på den som ikke vil være med, sier Ronald. Jeg himler med øynene. Oppgaven er noe forbanna dritt, men jeg har ikke noe valg. Jeg reiser meg, slenger sekken over skuldra og strener forbi ham. Inne på bussen dumper jeg ned på enkeltsetet helt fremst ved bussjåføren. Ronald kommer inn bak meg. Han stopper ved setet mitt og kremter. – Var det noe? Han ser usikker ut. Nøler et øyeblikk før han trekker pusten. – Det er liksom lærersetet, hvisker han. Som for ikke å gjøre meg forlegen. – Lærersetet? Jeg visste ikke at det var et lærersete i bussen. Han ser på meg og nikker. Jeg tar tak i sekken min. Han smiler og klapper meg på skuldra. Tror sikkert jeg skal flytte meg, men jeg setter meg bare bedre til rette og lener hodet mot vinduet. Han blir stående, tafatt. Vet ikke hvor han skal gjøre av seg nå som lærersetet er opptatt. Jeg ser for meg han og kona som holder middagsselskap. Noen setter seg ved enden av bordet. Han kremter forsiktig, lærersetet. Han må ha det helt forferdelig på personalrommet, hvor han ikke kan be noen om å flytte seg. De er jo lærere, alle sammen. – Saga, sier han lavt. Han rører nesten ikke på leppene. Er sikkert redd for at de andre skal få med seg det lille opptrinnet. Han kunne spart seg; alle er opptatte med sitt. Jeg lukker øynene og folder hendene i fanget. Jeg kan høre 8
ham puste tungt gjennom nesen noen ganger før han går videre bakover. Bussen starter med et brøl og kjører ut fra skoleplassen. Jeg ser for meg dieselen som spys ut av eksosrøret. På internett i morges så jeg et bilde av hvordan jorda vil se ut i 2066. En brun ørken. Jeg fatter ikke helt hvor alt vannet kan ta veien. Tanken gjør meg kvalm. Det er som om en hand struper sammen innvollene der ribbeina møtes. Lungene krymper, og det kjennes ut som jeg ikke får nok oksygen. Da bussen stopper på Gibostad, er jeg den første ut døra. Lufta er frisk og kald med et snev av salt. Jeg elsker lukta av havet. Pappa og jeg har vært noen somre på camping i Sverige. Det beste med å komme hjem har alltid vært havet. Den skarpe, rå lukta som slår mot meg idet jeg åpner bildøra. Det lukter ikke sånn i Sverige, Enda de så klart har hav der også. Kanskje lukter det ikke sånn i Sør-Norge heller. Jeg vet ikke hvordan det lukter der. Foran meg ligger havet, som kan ta meg hvor som helst. Bak meg ligger en bondegård som får meg til å lengte til dyra jeg passer for Johansen. Bak der igjen ligger skogen hvor plantene vokser. Jeg vil bare vekk. Ronald roper oss opp, to og to. Jeg håper at det ikke skal gå opp. At vi blir én til overs, og at jeg får være for meg selv. Saga og Sofie. Da blikkene våre møtes, er det som om noen stikker meg med hundre tusen harpuner. Jeg er en hval ikke engang Bellona kan redde. Blir spidda på første forsøk.
9
Vi har vært et par mange ganger før. Vi har vært rabarbra og sukker, to jordbær på et strå, Tuppen og Lillemor, Thelma og Louise. Det har vært oss mot røkla. Men ikke siden femte klasse. På mirakuløst vis har vi unngått gruppeoppgaver og alle former for samarbeid. Selv om jeg kan se inn på rommet hennes fra mitt hvis gardinene er trukket fra, sitter vi aldri sammen på bussen om morgenen. Og jeg trekker aldri fra gardinene lenger. Jeg klarer ikke å se på henne. For hver gang jeg ser Sofie, har jeg lyst til å være helt inntil henne. Trekke inn lukta. Kjenne varmen. Sånn har det alltid vært. Da vi var små, ville jeg holde henne i handa hele tida, la fingrene gli gjennom håret hennes. Jeg pleide å flette henne. Ta opp fletta og flette på nytt. Jeg tror Sofie likte det også, for hun lot meg holde på i det uendelige. Ronald kremter. – Spre dere. Bruk dagen. Dere får ekstra poeng for å finne en blomst eller plante som ingen andre har. Det finner dere ikke ved å gå i flokk. – Så … sier jeg og ser på Sofie. Hun svarer ikke, kikker bare etter de andre som forsvinner leende innover i skogen. De holder hender, snakker om festen forrige helg og festen til helga. Leppene til Sofie er glinsende av lipgloss. Jeg liker dem best uten. Jeg husker hvor myke leppene hennes var da vi øvde på å kysse. Jeg har lyst til å smake på dem igjen. Sjekke om de ennå smaker eple og bringebærsaft. – Så … sier Sofie til slutt. * 10
Floraen er klam i handa der vi går oppover veien mot skogen. Jeg vet ikke hva jeg skal snakke med henne om. Vet aldri hva jeg skal snakke med noen om. Og så snart jeg begynner å tenke på det, blir det verre. Det er uendelig mye lettere å være taus sammen med seg selv enn sammen med andre. – Har du gjort noe gøy i sommer? spør Sofie, enda sommeren er over for lenge siden. Det er september og så kaldt at det bare er et spørsmål om tid før snøen legger seg. – Niks, sier jeg og bøyer meg inn under et strømgjerde. Det er bare å bli ferdig med oppgaven. – Faens dritt, sier jeg og plukker opp en ølboks som så vidt er synlig i det høye gresset. – Æsj, sier Sofie. – Vet du hva som hadde skjedd om jeg lot den ligge? Sofie trekker på skuldrene. – Bonden kommer med slåmaskinen. Vet du hva knivene gjør med metallet? Hun trekker på skuldrene igjen. – Boksen blir kutta opp i bitte små biter som havner sammen med gresset. Hva tror du skjer da? Nå trekker hun ikke på skuldrene engang, går bare taus ved siden av meg. – Kyrne spiser gresset og metallbitene. De skjæres opp innvendig. Kaster opp blod og dør i en blodpøl. Fordi noen har kasta fra seg en jævla boks! Munnen hennes krøller seg i en rar grimase. Jeg skrår mot kyrne for å komme ut nærmest skogen. Sofie nøler. – Kommer du? De er ikke farlige, sier jeg.
11
– Hvordan vet du det? De kan vel sparke eller stange? Jeg leste om en mann som ble tråkket i hjel av ei ku. – Det er flere som blir drept av kyr enn av hai, sier jeg. Sofie stopper. Hun grøsser og forsvinner ut av jordet samme vei som hun kom. Jeg ser etter henne, men hun snur seg ikke og møter blikket mitt som jeg håper hun skal. Til slutt gir jeg opp og fortsetter mot flokken. Det er flere folk som blir drept av bier enn av kyr. Dyra enser meg knapt, løfter bare på hodet og kikker uinteressert på meg mens de tygger videre. Jeg river med meg en neve gress og går helt bort. Lar kua spise av handa mi. Den våte mulen mot huden min før hun snur hodet vekk og svelger. Jeg kikker mot Sofie. Hun står utenfor gjerdet. Åpner munnen for å si noe, men ombestemmer seg. Jeg legger hodet mot nakken til kua. Kjenner varmen mot kinnet, som er kaldt av vinden. Lar blikket hvile på en lastebåt som glir forbi ut i sundet. Det er så mye lettere med kyr enn med folk. Til og med denne flokken som jeg aldri har sett før, slipper meg inn, som om jeg var en av dem. Folk er ikke sånn. For å passe sammen med folk må man ha de samme interessene, snakke om de samme tingene. Le av de samme idiotiske vitsene. – Saga … kommer du? Jeg lar Sofie vente enda litt før jeg går ut. Hun har plukka noen smørblomster som hun holder fram mot meg. Jeg tar dem, ser på dem og slipper dem på bakken.
12
– Vi må finne noe kult. Noe som ingen andre har. Det var vel det som var hele vitsen, var det ikke, spør jeg. Jeg begynner å lete etter noe brukelig. Et sted oppi her skal det være markjordbær. Det er ikke så vanlig her nord. – Jeg tror jeg vet om et sted, sier jeg og håper det ikke er for sent på året for bæra. Vi går inn i skogen. Jeg holder blikket mot bakken for ikke å overse noe. Sommeren er over for lenge siden, og det er nesten ingen blomster lenger, bare grønne blader. Jeg kan navnet på nesten alle, men syns det er finere med noe med litt farge. – Her, sier Sofie og peker på ei lita tue med tiriltunge. – Eller er den også for vanlig. – Duger sikkert, den. Sofie plukker noen. – Ryllik, sier jeg og peker ved siden av tiriltunga. Sofie smiler. Det stikker i magen. Jeg husker ikke sist hun smilte sånn til meg, på ordentlig. Ikke bare stivt mens hun haster forbi meg i gangen på skolen. – Opp her, sier jeg og peker innover i skogen. Vi går oppover en sti. Sofie går foran meg. Jeansen sitter stramt over rumpa. Jeg river blikket vekk og lar det gli over terrenget. Dette er perfekt kantarellterreng. Og under vissent gress får jeg øye på noe gult. Jeg setter meg på huk og leter mer. En stor klynge med sopp. Jeg legger dem i lua og roter litt i gresset rundt. Finner enda flere. Ser noen et par meter lenger bort og forter meg dit. Plukker dem også med meg. – Vi kan vel ikke presse dem, sier Sofie.
13
– Niks. Disse skal jeg spise. Da jeg er sikker på å ha fått med meg alle, går vi videre. – Hva er de bærene der? spør Sofie og peker på noen røde glinsende bær som vokser i små klaser. Jeg har ikke sett teiebær på årevis. Smaken er den samme. Søte og syrlige da jeg putter dem i munnen. – Er du sikker på at de er spiselige? – Vil du ha? spør jeg og holder handa mot henne. Hun rister på hodet. – Det er teiebær. Du kan bare google det. Sofie finner fram mobilen og setter seg i lyngen ved siden av meg. Etter at hun har dobbel- og trippelsjekket både bærene og bladene på planten, holder jeg handa fram mot henne igjen. Fingrene hennes er kalde mot handflata, De sender støt opp gjennom armen. Elektriske impulser som samler seg i en knute i brystet. Hun tar et lite, rødt bær og putter det i munnen. – Det er godt, sier hun og plukker flere. – De er i rosefamilien, sier jeg og viser henne hvordan bladene til planten ligner bladene på en rosebusk. Vi står tett. Om jeg strekker ut handa, kan jeg ta på henne, men jeg gjør det ikke. – Husker du da vi pleide å leke alver? spør hun og peker på en fluesopp like ved. Vi pleide å late som vi bodde i sopper, husker du? Jeg skulle alltid være … – Akeleie. Vi var barn av skogen. Sofie skulle alltid være Akeleie med den fine ballkjolen, som fikk prinsen og levde lykkelig alle sine dager, men veien dit var aldri kort og enkel. Det var alltid noen som jagde oss. Noen som 14
ville vi skulle dø, noen som ville røve oss fra hjemmet vårt og brenne det ned. Vi stjal skamløst fra bøkene vi leste. Alt som var ondt og fælt, stjal vi. Ridder Kato fra Mio min Mio, villvettene fra Ronja Røverdatter, heksene til Roald Dahl. Vi fant på skrekkelige damer basert på Cruella de Vil. Vi rømte fra fryktelige barnehjem. Vi reddet verden hver eneste dag. Og så fikk Sofie prinsen sin til slutt når alt var trygt, og jeg fikk bo på slottet hennes og kunne spise hva jeg ville til middag. Verden trenger fortsatt å bli reddet. Sofie og jeg har bare gitt opp å redde den. – Du var bestandig Løvetann, sier Sofie. Løvetann kan vokse gjennom asfalt. – Løvetann klarer seg alltid.
GÅ IKKE GLIPP AV: Fot o:
Li se
Lo tte
Au
Galgenhumoristisk og nært om tapt vennskap og tenåringskriser fra kritikerroste Monika Steinholm
ne
Møt Saga. Moren har stukket av. Faren sliter med å betale regningene. Kanskje ikke rart at Saga trives bedre sammen med kyrne hun passer, enn hjemme. Møt Sofie. Moren er mest interessert i at Sofie gjør leksene sine og får gode nok karakterer til å komme inn på medisin. Venninnene synes derimot at hun burde være med på fest. Sofie selv vet ikke helt hva hun vil. En gang var de Tuppen og Lillemor, rabarbra og sukker, to jordbær på et strå, Thelma og Louise. Det var dem mot røkla. Nå er alt annerledes.
Sagt om Fuck verden:
Vi var en gang er historien om sorgen over å ha mistet sin beste venninne, om hvor vanskelig det er å finne tilbake til det som en gang var og om nyfødte kalver, røde gensere, kjipe gutter og evigvarende naturfagsoppgaver.
«Ei innmari bra bok! Tøff og øm på samme tid.» Jon Ewo «Kanongod ungdomsbok.» Altaposten
Monika Steinholm (f. 1983) har tatt et toårig forfatterstudium ved Universitetet i Tromsø. Hun er bosatt i Tromsø og jobber i Ark bokhandel. Hun ble nominert til debutantprisen Trollkrittet for sin første roman, Fuck verden, og til Havmannprisen for oppfølgeren, Nærmere kommer vi ikke. Nærmere kommer vi ikke er også utkommet som tegneserieroman, illustrert av Anneli Furmark, og ble av Dagsavisen kåret til en av årets beste tegneserier. Med Under snøen avsluttet hun trilogien om Jens og Edor, Gunn og Niklas. monika.steinholm.no
«Fengende om skeiv ungdomskjærlighet.» Bladet Tromsø om Nærmere kommer vi ikke
Omslag: Magnus Riise Bakgrunnsfoto: Paul Gilmore/Unsplash