Kampen om korset i politikken (9788241950261) by Vigmostad & Bjørke

Foto: Eigil Korsager

Donald Trumps valgseier i USA i 2016 skyldtes ikke minst at han oppnådde støtte fra et stort antall kristne. Helge Simonnes beskriver hvordan maktpolitikere vinner velgere på å presentere seg som «verdikrigere». De kidnapper religionen til sine formål, og mange troende velgere responderer ukritisk på slike frierier. Den religiøse retorikken om «God bless America» står fortsatt sterkt i USA, og tilsvarende tanker får økende oppslutning i andre deler av verden.

Helge Simonnes (f. 1955 i Vanylven) var sjefredaktør i Vårt Land fra 1991 til 2016. Han ga ut boken En Gud for de mange i 2016. Simonnes er fast spaltist i Dagsavisen, der han skriver i skjæringsfeltet politikk og religion. Han holder jevnlig foredrag om åndelig motivert politisk populisme.

Kors og åndelige symboler blir brukt politisk også i Europa for å markere nasjonenes verdigrunnlag. Sylvi Listhaug har profilert seg med hyppig korsbruk og fremhever norske og kristne verdier i sin politiske retorikk. Dette slår an også utenfor kirkelige miljøer, og i enkelte kristne miljøer blir Listhaug sett på som en «verdikriger». På Oslo Symposium ble Hareide møtt med pipekonsert. Listhaug fikk jubel fra en forsamling som kjemper for at «Norge fortsatt skal være et kristent land». Splittelsen i Kristelig Folkeparti etter Knut Arild Hareides røde veivalg, samt konflikten mellom Hareide og Listhaug, er eksempler på at den religiøse retorikken har utvidet de politiske og teologiske kløftene. Hareides og Listhaugs motstridende holdninger til teologi og politikk ble en brannbombe i KrF. Simonnes hevder at Listhaug lyktes i å splitte partiet. KrFs problem er ikke de politiske fargevalgene, men en splittelse mellom partiets tillitsfolk og deler av grasrota i partiet. I mange miljøer lever fortsatt tanken om at «Guds klare ord må styre politikken».

ISBN 978-82-419-5026-1

KAMPEN OM KORSET I POLITIKKEN HELGE SIMONNES

En høyaktuell bok om farene ved å blande religion og politikk og å la de religiøse instinktene overstyre rasjonelle argumenter.

KAMPEN OM KORSET I POLITIKKEN HELGE SIMONNES

KAMPEN OM KORSET I POLITIKKEN

HELGE SIMONNES

KAMPEN OM KORSET I POLITIKKEN

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2019 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Kåre Martens / Handverk Omslagsillustrasjon: Kåre Martens Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Warncok Pro 10,5/13,5 pkt. 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-419-5026-1 Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord og Det faglitterære fond. Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

INNHOLD

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15.

«Du er modigere enn meg» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 «Dette er krig, på tide å slåss» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 «Godhetstyranniet rir oss som en mare». . . . . . . . . . 47 «Vi vil at Norge fortsatt skal være et kristent land» . . 65 «Ber du for Sylvi, Hareide?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 «Jeg må følge mitt indre kompass» . . . . . . . . . . . . . . 106 «Skjebnelandsmøtet». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Tåkeluren og «det profetiske ordet» . . . . . . . . . . . . . 134 «Make Norway great again». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 «Løfter gitt, løfter oppfylt» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 «Kors og kirkespir» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182 «Alt skjer av en grunn» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 «Ingen søndagsskole» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 «Vi vil følge nøye med i åndskampen» . . . . . . . . . . . 248 «Vi tok deg frekt til inntekt for vårt eget» . . . . . . . . 262

Takk! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 269

FORORD

Lenge før Knut Arild Hareide høsten 2018 lanserte sitt overraskende retningsvalg for KrF, hadde jeg begynt på arbeidet med boken som har fått tittelen Kampen om korset i politikken. Donald Trumps valgseier i USA i 2016 ble en vekker for meg, ikke minst fordi han lyktes så godt med å oppnå støtte fra et stort antall troende velgere i presidentvalget. At Trump la opp til en valgkampstrategi med basis i «America first», var så sin sak. Politikere må ha rett til å velge sin profil. Min forundring knyttet seg til hvor ukritisk troende velgere aksepterte og sluttet opp om hans nasjonalistiske retorikk med sterke åndelige over- og undertoner. Han lovte å få Amerika tilbake til sin gamle storhet gjennom vektlegging av patriotisme og nasjonale interesser. Ved å gi et løfte om å oppnevne en konservativ høyesterettsdommer fikk han satt abortsaken på det politiske kartet. Sjansene for at USAs liberale abortlov kom til å bli endret, var små, men troende velgere verdsatte forsøket så høyt at de etter hvert flokket seg om Trump. Samme fremgangsmåte valgte han for Israel. Han lovet å flytte USAs ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem. På dette svært kontroversielle løftet har Trump levert. 7

For mange troende velgere ble disse to fanesakene så viktige at de så gjennom fingrene med at Donald Trump ellers ikke fremsto som den mest gudfryktige. Han blir sett på som en offensiv verdikriger, en som rykket grasrota ut av sin defensive tilværelse. Mange velgere opplever at han er den eneste som er i stand til å sette USAs liberale elite på plass. Konsekvensene kjenner vi. I USA ble det en situasjon der et par enkeltsaker beregnet for den kristelige målgruppen fullstendig overskygget den øvrige politikken. Helhetsperspektivet ble skyllet bort i en uforsonlig verdikamp med mange dimensjoner. Jeg har vært sjefredaktør i avisen i Vårt Land i 25 år og kjenner godt til hvordan religiøse instinkter kan overstyre rasjonelle argumenter i politikken. I arbeidet med boken er jeg blitt overrasket over hvor sterkt dette fortsatt står i USA, og hvordan «God bless America»tanken har slått gjennom i flere land i de siste årene. I Europa brukes kors og åndelige symboler igjen for å markere nasjonenes verdigrunnlag i kampen mot muslimske innvandrere. I Brasil ble «Tropenes Trump», Jair Messias Bolsonaro, valgt til ny president høsten 2018. I sin valgkamp brukte han samme oppskrift som Donald Trump. For brasilianske velgere fremsto han som en verdikriger. «Verdikrig» er også blitt et begrep i Norge. Sylvi Listhaug i Frp har lenge profilert seg på å kjempe for «norske verdier», senest brukte hun begrepet i sin 1. mai-tale i Drammen 2019. Korsbruken er hyppig, og hun fremhever norske, kristne verdier i sin politiske retorikk, samtidig som hun går løs på ledelsen i Den norske kirke for at de ikke står opp for disse verdiene. 8

Listhaugs åndelige retorikk ble avgjørende for at Hareide ikke ville gå i regjering med Frp. Lenge før retningsvalget hadde verdikrigeren Listhaug skapt en dyp splittelse i KrFs grasrot. Få av KrFs tillitsfolk støtter Listhaug, men mange av KrFs tradisjonelle velgere lar seg begeistre av hennes retorikk. De liker at hun uttrykker seg så klart om Israel og andre såkalte verdispørsmål. Frps leder Siv Jensen har påpekt at KrFs ledende politikere er på kollisjonskurs med deler av fotfolket i partiet når de fordømmer Listhaug. Det er etter mitt syn en riktig observasjon. Denne splittelsen ble enda mer fremtredende da Hareide gikk inn for et samarbeid med venstresiden. For mange KrF-velgere var det vanskelig å forstå hvorfor han skulle si nei til et parti som gjennom Listhaug så tydelig målbar kristne verdier. I stedet vendte han seg til partier som etter mange KrF-velgeres mening hadde gått i bresjen for avkristningen av Norge. I forkant av KrF-landsmøtet i april ble jeg intervjuet av NTB om denne bokutgivelsen. Jeg hevdet at Listhaug lyktes i å splitte KrF. Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk gikk løs på meg for at jeg har gitt Listhaug «skylden» for splittelse. Jeg har aldri snakket om skyld, men om hvilke virkninger retorikk gir. På samme måte som Donald Trump må Sylvi Listhaug ha rett til å velge sin form og strategi. Det må være en like så stor selvfølge at denne blir diskutert, analysert og vurdert. Det er et faktum at den åndelige retorikken til Listhaug ble et stort problem for partileder Hareide. Gikk KrF inn i regjering med Frp, opplevde han at han kom til å legalisere denne språkbruken. Han tok avstand fra Frp og begrunnet det blant annet med den populistiske 9

utviklingen i mange land. Selv om han gjorde det klart at det er store forskjeller på Trump og Listhaug, satte Hareide Frp i den store båsen av internasjonal populisme. Det var det mange både i og utenfor KrFs grasrot som mislikte. Etter Hareides tale 28. september 2018 sto det klart for meg at denne boken like mye måtte handle om hvordan sterk, åndelig retorikk også fikk sin betydning i norsk politikk. Jeg fikk et tydelig eksempel midt i fanget, og jeg bestemte meg for å beskrive hele den betente KrF-prosessen fra A til Å. Jeg ville likevel ikke tape det store, internasjonale bakteppet av syne. Jeg vil vise hvilke sterke krefter som aktiveres, og hvilke konsekvenser det kan få når politikere finner en tydelig religiøs nerve i sin agitasjon. Etter et års arbeid står det klart for meg at en stadig sterkere globalisering har sørget for at det som skjer internasjonalt, også får virkninger på norske forhold. Enkeltsaker som abort og Israel kan overskygge helhetspolitikken også her i Norge. Pipekonserten som Hareide fikk mot seg da han advarte mot Donald Trump på Oslo Symposium i mars 2019, viser hvor uforsonlig det er blitt. Hendelsen ble en bekreftelse på at det er skjedd en sterk polarisering også her i landet. Til tross for at KrF er et lite parti, består dette politiske fellesskapet av svært mange fraksjoner. Motsetningene går på kryss og tvers. I partiet finner man folk som er teologisk konservative, men som er svært radikale i økonomisk politikk. Tilsvarende er det teologisk liberale som plasserer seg på høyresiden i politikken. Selv de som har vært aktive i KrF over lang tid, har problemer med å beskrive hvordan dette slår ut. Med så mange ulike holdninger og perspektiver er det ikke rart 10

at følelsene ble svært sterke da partiledelsen følte seg tvunget til å ta et valg. Hos mange i KrF er det et betydelig raseri over at partifeller og presse har plassert dem i båser. Mange av dem som falt ned på blå-siden under «skjebnelandsmøtet», er frustrerte over at de er blitt sett på som mørkemenn og høyrepopulister. De som støttet Hareide, opplever heller ikke at de fikk den nødvendige forståelse fra sine meningsmotstandere. Det ble en skyttergravskrig, og den er på ingen måte over. Hovedsaken i denne boken handler ikke om det er rett for KrF å samarbeide til venstre eller høyre i politikken, men hvor galt det kan bli når religiøse instinkter får for stor plass og betydning. Jeg er spesielt opptatt av å beskrive hvordan maktpolitikere kan kidnappe religion til sitt formål, og hvor ukritisk troende velgere kan respondere når slike frierier legges ut. Oslo, juni 2019 Helge Simonnes

«DU ER MODIGERE ENN MEG» Slottsplassen i Oslo 22. januar 2019 Motbakken fra Karl Johans gate opp mot Slottet er ikke den bratteste. Men kanskje er det de tyngste skrittene Knut Arild Hareide noensinne har gått som politiker. Tirsdag 22. januar 2019 var det ugjenkallelig slått fast at han ble den store taperen i kampen om KrFs fremtid og hvem som skal regjere Norge. «Det er med blandede følelser jeg står her, men jeg vil ønske Kjell Ingolf, Olaug og Dag Inge Ulstein lykke til», sier han til NRK og smiler tappert. Han har med blomsterbuketter til partifellene som beseiret ham tre måneder tidligere. Hadde ikke det skjedd, kunne han ha vært statsråd i en rødgrønn regjering med Jonas Gahr Støre som statsminister, og han kunne fortsatt ha vært partileder for KrF. Nå står han ribbet tilbake. Partiledervervet trakk han seg fra da regjeringsutfallet var klart, og han innser også at det blir vanskelig å fortsette i rollen som KrFs parlamentariske leder. Han må likevel stå løpet ut som valgt stortingsrepresentant for Hordaland. Det er ikke noen fristende tilværelse for en som så lenge har stått i fremste rekke. Han må bare medgi at etter stortingsvalget i 2021 kan hans karriere som rikspolitiker være over. 12

Annus horribilis 2018 må karakteriseres som et annus horribilis for den 46 år gamle politikeren. Motbakkene har vært tunge i hele lederperioden, og de ble ikke mindre krevende da han fikk en hovedrolle rundt statsrådsavgangen til Sylvi Listhaug for nesten ett år tilbake. Ikke noe har gått slik han hadde tenkt, alt har vippet feil vei. I syv år har han vært bestyrer av Stortingets vippeparti fremfor noe. Friere har det ikke manglet på. Det gir en god følelse å være en ettertraktet partner, men han skulle ikke være alene om å bestemme hvem KrF skulle si ja til. De siste månedene har han fått erfare hvor negativt det oppleves når det vipper feil innad i eget parti. Bare noen få stemmers overvekt på skjebnelandsmøtet gjorde situasjonen umulig for ham. Noe av det som skjedde, hadde han ikke kontroll over. Han kunne ikke forutse at statsminister Erna Solberg skulle legge ut et abortfrieri. Det var heller ikke lett å tenke at den blå siden på fylkesmøtet i Rogaland KrF skulle gjøre rent bord i valg av delegater til det ekstraordinære landsmøtet. Hadde han vært Sylvi Listhaug, kunne han ha trøstet seg med at «alt skjer av en grunn». Dette budskapet var noe av grunntonen i boken som hun ga ut rett etter at han holdt sin tale for sentralstyret 28. september. Flere steder i boken gjentar hun at det er en mening med det meste som skjer. Den avtroppende partilederen i Kristelig Folkeparti har problemer med å se at det er noen mening i hendelsene i partiet det siste halve året. Han har bedt, han har kjempet, og han har tapt. Folk vil si at han har gjort det med et smil og ved å bruke sin karakteristiske galgenhumor. 13

For mange er han blitt en langt mer populær politiker, men prosessen som han satte i gang høsten 2018, har vært opprivende, både for ham og partiet.

Det moralske oppgjøret Denne kalde januardagen på plassen nedenfor Slottet er den endelige bekreftelsen på hvordan han mistet kontrollen over en prosess som han trodde skulle gi store endringer i norsk politikk. Kanskje var det naivt å kople KrFs regjeringsdeltakelse til det store moralske oppgjøret som ble så påtrengende for ham å ta. Kanskje burde han ha innsett at han ville bli misforstått, spesielt når han som et alternativ pekte mot samarbeid i en sosialdemokratisk retning. Det han forsøkte å få til, var risikofylt. De av partifellene som hadde advart ham, fikk rett. Han gjorde noe uvanlig som politiker: Han ville sette foten ned for alle verdens høyrepopulister. Alle de som hadde kapret så mange velgere og tilhengere ved å spille på åndelige strenger i sin politiske agitasjon. Frp og Listhaug hørte ikke til verstingene i internasjonal målestokk, men å gå inn i regjering sammen med Frp vil heller smake av aksept fremfor kritikk. At han som leder av et kristelig parti skulle bidra til en slik utvikling, stred mot hans indre, åndelige kompass. Han har for lengst innsett at han skulle tatt initiativ til oppgjøret for lenge siden, men han ble for sen i vendingen. Han hadde ikke konfrontert sterkt nok de som brukte et åndelig politikerspråk. Det var befriende å kunne gjøre det med hele befolkningen på tilskuerbenken. Likevel har han bakset med selvransakende spørsmål. Ble han for mye styrt av følelser når KrF endelig skulle bestemme for hvem partiet skulle gå i regjering med? Tok 14

han det for langt da han gjorde Frp og Listhaug til KrFs hovedfiende i norsk politikk? Var det egentlig så galt av Sylvi Listhaug å spille på kors og religiøse følelser? Dømte han henne for hardt?

Tette bånd Litt lenger borte på Slottsplassen står nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad med sine blomsterbuketter. De har nettopp vært inne på Slottet og mottatt bekreftelsen på at de er ministre i den første borgerlige flertallsregjeringen siden 1983. Det har vært tette bånd mellom de tre i ledertroikaen. Politisk har de stått nær hverandre. Mange hadde sett på Olaug Bollestad som en KrF-politiker med en viss rødtone. Kjell Ingolf Ropstad vil mange plassere litt mer til høyre, men å hevde at det var stor avstand mellom dem politisk, ville ikke være riktig. De er alle politikere i et sentrumsparti. Det var først da temaet ble valg av regjeringspartnere, at veiene skiltes. De to nestlederne opplevde kanskje at han inviterte dem inn i et politisk selvmord. Han er skuffet over at de så annerledes på det, men han har ikke grunn til å være bitter på sine nestledere for at de ikke fulgte ham. Nesten tre måneder er gått siden «skjebnelandsmøtet». Når 2018 ble et så dårlig år, kan han i hvert fall glede seg over at han ble opphavsmann til årets nyord i Språkrådets kåring. Det er en mager trøst. Tre måneder har han brukt på å gruble over spørsmålet som mange hadde stilt ham direkte og på sosiale medier: «Hva hadde skjedd i norsk og internasjonal politikk som gjorde det nødvendig å foreslå en så drastisk retningsendring for KrF?» 15

Hareide syntes at han kunne slå i bordet med rikelig av argumenter av hva som hadde hendt i hans syv år som partileder, men hva hjalp det når over halvparten av partiet ikke delte hans analyse? I stedet ble det nok en diskusjon om hvor umulig det var for KrF å samarbeide med «sosialistene». Han burde kanskje innsett at det gamle spøkelset ville dukke opp igjen hos mange i KrF. Det var jo Arbeiderpartiet og SV som etter manges mening hadde stått for avkristningen av Norge. Med sitt forslag gjorde han KrF avhengig av begge partiene, og han kunne heller ikke slå i bordet med en flertallsregjering. «Du er modigere enn meg», hadde tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik sagt da Hareide i midten av september orienterte KrF-nestoren om talen han ville holde for sentralstyret 28. september. Bondevik skjønte kanskje mer enn noen annen hvor vanskelig det ville bli å kjøre en slik prosess i KrF, men han lovet å gi Hareide sin støtte om han våget å prøve. Hareide ville forsøke, og han visste at han ville få mange kritiske spørsmål om hva som rettferdiggjorde en så drastisk retningsendring. Men kritikken om at hans retningsvalg kom som en total overraskelse, ville han ikke være med på. Noen signaler hadde både han og partiet gitt de siste årene. De som forstår seg på politikk, vet at svaret på tilsynelatende enkle spørsmål kan være kompliserte. Godt over hundre år tilbake gjorde Vladimir Lenin følgende analyse av en politisk situasjon: «Alt henger sammen med alt.» I den populære TV-serien Javel, herr statsråd som gikk på 80-tallet, var dette utsagnet en fast replikk. Det var kanskje derfra Gro Harlem Brundtland plukket opp Lenins konstatering. Det er en kortfattet og presis oppsummering av hva 16

politikk handler om, og har en betydelig relevans når man tolker og vurderer de valgene Hareide tok høsten 2018.

Ny vin Da han ble valgt som ny leder i april 2011, håpet både han selv og partifellene at han skulle bli et nytt og friskt pust for KrF. I debatter og opptredener hadde siviløkonomen for lengst markert seg som en humørfylt og selvironisk politiker. Den nye partilederen ble likt av mange, men personlig popularitet ble ikke vekslet inn i økt oppslutning om KrF. Den ventede Hareide-effekten slo på ingen måte til. Både i 2013 og 2017 kom elendige valgresultater tett ned mot den fryktede sperregrensen. Mange snakket i fullt alvor om at det 85 år gamle partiet sto i fare for å bli utradert av norsk politikk – til glede for mange, og til fortvilelse for dem som mente at KrF har en viktig rolle å spille. Når en partileder har frontet sammenhengende motgang i syv år, skapes det slitasje. Det skal en sterk rygg til å bære karakteristikker som «Vingle-Hareide» og «Tåkefyrsten». Det kan oppleves svært urettferdig når den egentlige grunnen er en helt ulik forståelse blant partiets tillitsmenn og grasrota om hva et kristent parti skal være. Denne splittelsen hadde ligget og ulmet under overflaten i mange tiår, og det var en konstant prøvelse å leve med disse motsetningene. Mange ville ha skjønt det om han ga opp hele prosjektet og lot andre overta. Velger man å krumme nakken, er det naturlig å tenke at noe nytt måtte gjøres. Han var ikke alene om å ha slike refleksjoner. Da andre nestleder Kjell Ingolf Ropstad kom tilbake fra sin pappapermisjon våren 2018, ga han overfor partilederen klart uttrykk for at situasjonen som opposisjonsparti ikke kunne fortsette. 17

I KrF-sammenheng kan man tillate seg å bruke et gammelt bibelsk bilde: Det var nødvendig å fylle ny vin i nye skinnsekker. Ledelsen var enige om at bevegelse var nødvendig. Retningen de skulle velge, hadde de åpenbart ikke snakket nok om. Heller ikke om den nervøsiteten som inntreffer når et parti som opererer tett ned mot sperregrensen, skal ta kontroversielle valg.

Full gass mot venstre Det var her «Vingle-Hareide» overrasket både seg selv og sine partifeller. Han valgte å gi full gass mot venstre. Ut fra tanken om at «alt henger sammen med alt», går det an å forstå Hareide. Det var noen tunge argumenter å hente i utviklingen i både nasjonal og internasjonal politikk. Når disse argumentene skulle legges i den politiske vektskålen, var det for Hareide ingen selvfølge at tyngden skulle vippe i Erna Solbergs favør. Det var faktisk minst like fristende å vende seg til Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum. Begynte han først å lete, var det virkelig mye å finne utenfor landets grenser. I 2016 ble Donald Trump valgt til USAs 45. president. De som ofte omtales som de hvite evangelikale kristne i Amerika, ble tungen på vektskålen for at Trump ble valgt. 80 prosent av dem ga sin støtte til en presidentkandidat som ikke fremsto som den aller mest gudfryktige. To år senere skjedde det samme i Brasil. Høyrepopulisten Jair Messias Bolsonaro med kallenavnet «Tropenes Trump» kjørte en valgkamp som lignet mye på Trumps i valg av kristelige saker. Også Bolsonaro ble valgt med solid støtte fra den voksende kristne befolkningen. Det var patriotisme og nasjonalisme, alt innhyllet i et åndelig språk om at Gud var på deres side. Det var 18

splittelse og ustabilitet. Dype kløfter utviklet seg i folket, og det skjedde med kristnes støtte og velsignelse. Hareide mente det burde være KrFs oppgave å slå ned på denne type retorikk, ikke oppmuntre til den. I politikken nytter det ikke å unnskylde seg med at det er «bare retorikk». Det var ikke bare i USA det utviklet seg dype kløfter i samfunnet. Sankthansaften 2016 bestemte et knapt folkeflertall seg for at Storbritannia skulle trekke seg ut av EU. I Tyskland ble Angela Merkel i 2015 detronisert fra rollen som landsmoder som følge av det mange mente var en for mild hånd overfor innvandrere. I Ungarn hadde Viktor Orbán kommet på kant med resten av EU for sin uforsonlige, nasjonalistiske politikk. Alle disse maktforskyvningene kunne spores tilbake til en sterk strid og uenighet om hvordan innvandringsspørsmålet skulle håndteres. De store og viktige statene fremsto ikke lenger med samme stabilitet som hadde preget dem i hele etterkrigstiden. Samlende og overnasjonale løsninger ble sett ned på. Donald Trump med sitt «America first» var ikke alene om å slå om seg med tanker om å sette nasjonen først. Alle som én brukte et åndelig språk for å hente oppslutning om sin politikk. En ny bølge av nasjonalisme gikk over Europa. Denne kunne også merkes i Norge, med Sylvi Listhaug som frontfigur.

22. juli 2011 Det var ikke bare innvandring som skaket Norge. Knut Arild Hareide hadde ikke sittet som partileder mer enn tre måneder før den store, nasjonale katastrofen inntraff. Udåden 22. juli 2011 hadde ikke islamisters stempel på seg. Det var en høyreorientert norsk mann som var ansvarlig for angrepet på det sosialdemokratiske Norge. 19

Om etterspillet etter 22. juli var årsaken til at de rødgrønne tapte valget to år senere, får man aldri vite. Uansett var den nye blåblå regjeringen historisk. For første gang i norsk politikk var Frp gjort stuerent. Erna Solberg så at veien til makt gikk gjennom Frp. Venstre og KrF var delvis med på ferden. De to mellompartiene holdt seg for nesen og ga sin støtte til mindretallsregjeringen, men de ble ikke med inn i regjeringskontorene. I 2014 kastet USAs president Barack Obama og Tysklands Angela Merkel sine øyne på Jens Stoltenberg som ny sjef i Nato. Kronprinsen i Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, ble partiets nye leder. Det var ikke bare populært i kretser på venstresiden. «Nå må noen se å stoppe denne kristen-Jonas», ble det skrevet. For Knut Arild Hareide var valget av Jonas Gahr Støre en god nyhet. Endelig kunne kanskje grasrota i KrF se at det kunne komme noe godt fra Arbeiderpartiet. En Ap-leder med et kristent livssyn kunne bli spennende å samarbeide med. Hareide var også fornøyd med den endelige løsningen av den langvarige partistriden i Senterpartiet. Da Trygve Slagsvold Vedum ble valgt som sjef for Sp i 2014, var nok en partileder med tydelige, kristne verdier på plass. Da hedmarksbonden tok over ledelsen av partiet, var velgeroppslutningen laber, men med sin høye latter og avslappede lederstil tok han «bondepartiet» til nye høyder. Slagsvold Vedum fikk noen fanesaker å spille på. Liberale krefter som kjempet for ulvebestanden og en sterkere sentralisering av Norge, var godt nytt for Sp. Han frontet også en form for populisme, men Slagsvold Vedum og hans partifeller brukte ikke noe åndelig språk. Kampen for distriktene var en protestsak som alltid hadde gitt god gjenklang i KrF. 20

«Europas strengeste asylpolitikk» Helt på tampen av 2015 ble Sylvi Listhaug innvandringsog integreringsminister etter to år som statsråd for landbruket. I den nye jobben skulle hun styre på basis av et bredt innvandringsforlik som storparten av partiene på Stortinget ble enige om i november 2015. Frp kalte forliket for «Europas strengeste asylpolitikk», og statsråden fulgte opp. Håndteringen av flyktningbølgen vinteren 2015/2016 skapte sterke politiske motsetninger, og Listhaug ble en svært kontroversiell politiker som utpreget seg med en tydelig «Norge først»-tenkning. Særlig mot kirken og KrF ble det sterke fronter. Den bitre striden forplantet seg til valgkampen i 2017 der det ble noen kraftige oppgjør mellom Listhaug og Hareide. Det var i denne valgkampen Listhaug uttalte at Hareide «sleiket imamer opp etter ryggen». Resultatet av valget i 2017 ble en stor skuffelse for Venstre og KrF, mens Senterpartiet gjorde et godt valg. Trine Skei Grande opplevde at Venstre ikke kunne fortsette i samme tralten. Resultatet av Jeløy-forhandlingene i 2018 var at Venstre gikk inn i Solberg-regjeringen. KrF sto alene igjen. Bestevennen Venstre hadde valgt side, og Senterpartiet plasserte fortsatt seg selv i den rødgrønne leiren. Selv om Venstre ut fra galluptallene ikke hadde tjent noe på å gå inn i Solberg-regjeringen, var det mange i KrF som presset på for å følge Trine Skei Grandes eksempel. At Venstre-effekten uteble, betydde ikke at det samme skulle skje med KrF.

Bevegelse Spørsmålet var ikke om det skulle bli bevegelse, men hvilken retning partiet skulle gå i. 21

Det var en mengde tungtveiende grunner til at Hareide landet som han gjorde. Fra utsiden virket det som en ganske logisk tankerekke. Men Hareide undervurderte det mest fundamentale. KrFs velgere er som alle andre – de styres av følelser, og de ledes av indre instinkter. For en del kristne velgere kan disse være overmåte sterke. De er forankret i et åndelig liv der ballasten er sangene på søndagsskolen og utallige møter på bedehuset i voksenlivet. Mange av dem er innpodet med at Guds ord er å stole på. Det som står i Skriften om Israel og homofili, må tas på det største alvor. Det gjelder å identifisere de kreftene som leder an i avkristningen. Disse kan ikke KrF samarbeide med, uansett om en partileder i KrF argumenterer for det. Og en ny frykt var kommet til. Debatten om innvandring hadde havnet i et spor om at Norge var i ferd med å miste sin kulturelle, kristne identitet. For mange KrF-velgere virket det som at Listhaug langt sterkere sto opp for disse verdiene. Hun opplevdes som en vokter på muren – en verdikriger.

Polariseringen Det var også noen andre variabler i denne politiske ligningen. Det handler om utviklingen i norsk kristenliv i de årene Hareide hadde sittet som partileder. Folk flest har liten innsikt i hvordan det religiøse Norge ter seg. Selv om 71 prosent av den norske befolkningen er medlemmer av Den norske kirke, er ikke kirkenyheter det som vekker sterkest engasjement. De fleste fikk likevel med seg at Stortinget 21. mai 2012 opphevet en fem hundre års tradisjon med statskirke. Det var tverrpolitisk enighet om grunnlovsendringen, men det var ikke bare uproblematisk 22

for alle. Opphevelsen av statskirken fikk noen til å spørre om Norge lenger var et kristent land. Polariseringen som i mange år hadde bygget seg opp i norsk kristenliv, hadde bare forsterket seg i de siste årene, i takt med at Den norske kirke ikke bare ble politisk uavhengig, men også ble liberalisert og politisk radikalisert. Kirkens nye syn på homofili gjorde at en del kristne grupperinger markerte en sterkere avstand til Den norske kirke. Det såkalte kristenfolket var mindre samlet enn noen gang. Denne polarisering gikk sin gang uten at de større mediene interesserte seg. Det handler både om teologi og om bruken av det åndelige språket som med stor selvfølgelighet gjennom generasjoner hadde blitt trukket inn i politiske prosesser. I hele KrFs livsløp hadde KrF kunnet skumme fløten av dette. Nå var det blitt langt vanskeligere, og andre partier hadde meldt seg på som brukere av et åndelig språk. Selv om storsamfunnet ikke er så interessert i det som skjer i det kristelige Norge, er det av stor betydning for et parti som henter mye av sin velgeroppslutning fra disse miljøene. Når kristenfolket splittes opp og polariseres, byr det på noen ekstra utfordringer for lederen av KrF. Den ideologiske spagaten blir en belastning. I tillegg må en partileder i KrF alltid leve med påstanden om at partiet forsøker å slå mynt på sin kristelige tilknytning. For ledende politikere i KrF er det blitt en stadig tyngre bør å bære. For mange er det ytterst suspekt å blande religion og politikk. Navnet Kristelig Folkeparti er i seg selv en provokasjon for noen. I Hareides tid som partileder ble ikke skepsisen til sammenblanding av politikk og religion mindre. Tiltagende muslimsk ekstremisme har satt en støkk i verdenssamfunnet. Forferdelige handlinger 23

blir gjort i Allahs navn. Det er ikke rart at den generelle skepsisen til religion øker.

Følsomhet for det åndelige språket Med et slikt bakteppe er det svært naturlig at en kristen partileder utvikler en følsomhet for hvordan han bruker et åndelig ladet politisk språk. Faller han for fristelsen til å ta lett på denne sammenblandingen, vil han bli hardt straffet av både presse og politiske motstandere. Denne varsomheten kan skape interne problemer i et kristelig parti. Sterke subkulturer i kristenheten har en klar oppfatning om hva som er rett politikk. Disse grupperingene kan være svært høyrøstede både i media og i sosiale kanaler, og de forventer at partilederen skal være det samme. De kan med selvfølgelighet si at Bibelen gir tydelige og konkrete anvisninger til hvordan KrF skal håndtere noen saker. At KrF skal stå last og brast med Israel i den betente konflikten i Midtøsten, er for disse lite å diskutere. Like selvsagt er det at KrF må stå fram som en tydelig markør mot avkristningen i samfunnet. Partiet må også verne landet mot at andre og konkurrerende religioner kommer inn og tar kristendommens plass. Når Frp og Listhaug så tydelig står på samme linje, må det være svært naturlig å samarbeide med dette partiet i regjering. Blant KrFs velgere og tillitsfolk finner man også dem som absolutt mener at Bibelen ikke skal brukes som en politisk oppskriftsbok. De tenker at Gud ikke legger noen planer for utviklingen av et land. Vårherre er ikke den som detaljstyrer politikken. Det er noe som han har overlatt i menneskehetens hånd. De samme folkene kan tenke at ulike trosoppfatninger ikke er den store trusselen. Muslimer i Norge må få utøve sin tro på samme måte som de 24

kristne. De må gis samme rett til å drive religiøse friskoler som kristne, og det er en selvfølge at muslimske barn ikke skal måtte delta på skolegudstjenester. Det er denne innstillingen til kristen politikk som kalles for kristendemokratisk tenkning. Denne retningen er mer prinsipielt innstilt, og det er det som anses som KrFs rådende politikk. KrF sier om seg selv på hjemmesidene: «KrFs grunnverdier er det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret, fordi vi mener dette er verdiene fra Bibelen og kristendommen som har størst relevans for politikken. Ut fra disse verdiene utledes de kristendemokratiske prinsippene som danner grunnlaget for utviklingen av KrFs praktiske politikk.» Prinsipper er gode å ha, men de utrydder ikke følelser og den religiøse identiteten. I møtet mellom prinsipper og følelser kan det oppstå sterke spenninger. Når KrF-lederen vil vise solidaritet med homofile og derfor opptrer i en Pride-parade, samtidig som han velger å tone ned det tradisjonelle åndelige språket, blir han i mange miljøer ikke lenger sett på som en kristelig høvding. Lederen for et parti som kontinuerlig kjemper rundt sperregrensen, vil naturlig nok lete etter innfallsvinkler som kan gi ham tilbake autoriteten. De som befinner seg på andre siden av partikløftene, fortviler når partilederen skal forsøke å komme de høyrøstede i møte. Særlig vanskelig blir disse spenningene når partiet sitter på vippen i Stortinget og lenge har utsatt valget om hvem partiet skal samarbeide med. Over mange års ørkenvandring har det bygget seg opp forventninger. Når avgjørelsen endelig skal tas, er det tunge byrder som legges på skuldrene til en partileder. 25

Uansett hvordan man vrir og vender på det, skapes det en oppfatning av at man gir sin støtte til de partiene man går inn i et forpliktende samarbeid med. I politikkens verden er det «gi og ta» som gjelder. Man får noe igjen for å forplikte seg til samarbeid, og man må gi fra seg noe av sin profil. Gjennom et regjeringssamarbeid etableres det en forventning om at partiene skal gi hverandre seire og noen heiarop, man skal i hvert fall ikke rakke ned på hverandres politikk. Hareide hadde kjent på kroppen hvordan slitasjen gjorde seg gjeldende da KrF regjerte sammen med Høyre fra 2001 til 2005. For mange i partiet var det problematisk. Nå var det ikke bare Høyre som KrF skulle strekke ut en forpliktende hånd til, Sylvi Listhaug og Siv Jensen måtte tas med på kjøpet. Tok KrF plass i Solbergs kabinett, ville det se ut som en aksept av det partiet som KrF hadde markert aller mest distanse til. Å gå inn i en regjering med Frp ville være stikk i strid med det løftet landsstyret i KrF ga rett før stortingsvalget i 2017. Valgte Hareide å gå inn i Solberg-regjeringen, ville Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV konstant minne ham på hvilket valg han hadde tatt. Noen år tilbake var det ingen som ville samarbeide med Frp. Så skiftet Høyre mening, etter noen år var det Venstres tur. Om KrF fulgte etter, kunne Knut Arild Hareide være sikker på én ting: Det ville bli noen plagsomme år, og det var et lite fristende alternativ å gå til valg på i 2021.

Sylvi den store seierherren Knut Arild Hareide kan ikke se Sylvi Listhaug på Slottsplassen denne symboltunge dagen da den borgerlige flertallsregjeringen er blitt en realitet. Hun kunne gjerne ha stått der, for i manges øyne er hun den store seierherren. 26

Flertallet i KrF gjorde henne akseptabel 2. november 2018. Hareide påførte henne et bittert nederlag da hun ble presset ut av statsrådsstolen, men han må erkjenne at hendelsen styrket hennes posisjon som Frps mest populære politiker. Da Per Sandberg ikke lenger hadde tillit i Frp, var det kjærkomment for Siv Jensen å gjøre henne til konstituert nestleder. Hun var tilbake i posisjon. Det var hun som satt på Granavollen som en del av Frps delegasjon i regjeringsforhandlingene, sammen med Kjetil Solvik Olsen. Det var neppe tilfeldig at pinsevennen fra Rogaland ble hentet hjem igjen fra sitt opphold i USA for å delta i forhandlingene. For KrF er han en langt mindre kontroversiell politiker enn Listhaug. Hareide hadde sjelden vært i klinsj med Solvik Olsen. I motsetning til Listhaug toner han ned den åndelige retorikken. Han er en saksorientert politiker som sjelden tar de store verdiordene i sin munn. Som samferdselsminister hadde han en viktig oppgave: Han skulle tilfredsstille bil- og veisegmentet i Frps velgermasse. Som samferdselsminister fikk han betydelig sympati for jobben han gjorde. For Hareide sto det klart at Listhaug var blitt gitt eller hadde tildelt seg selv en annen funksjon. Hun skal sørge for at Frp når fram til et segment i befolkningen som er opptatt av at de nasjonale verdiene ivaretas. For Listhaug faller det naturlig å spille på et kristent språk og kristne symboler. Korset hun har brukt ved flere store politiske hendelser, har vært provoserende for mange. Som utfordrer til KrF er hun i en posisjon der hun slipper å tenke for mye på hvordan det åndelige språket skal finslipes. Listhaug skal hente Frp-velgere i et bestemt segment og slipper å tenke på konsistens og helhet. 27

For KrF var hun ingen ønskelig forhandlingsmotpart, men innad i Frp trengte Siv Jensen Sylvis stempel på at resultatet var bra også for Frp. For de som ser dette utenfra, er det lett å forstå at Hareide fikk mange feider med Listhaug. Selv om en del kristne velgere mener at den smilende sunnmøringen er «dronningen i kristen politikk», lød det for Hareide hult når hun argumenterte med kristne ord og begreper uten å legge for mye vekt på solidaritetstanken. Han ledet et parti som er tuftet på verdiene til misjonsfolket. Da de begynte å sende ut misjonærer på midten av 1800-tallet, var det ikke bare for å omvende folk i fremmede land. Mer og mer ble det også et ønske om at kristne i en fattig nasjon som Norge skulle vise solidaritet med andre utarmede. Det var ikke uten grunn at norske misjonskvinner strikket og strikket og holdt basar etter basar. De var grepet av ønsket om å gjøre godhet. Politikk er noe annet enn misjon og gode gjerninger, men det er likevel en kopling her. Denne kunne Hareide ikke neglisjere om han skulle gjøre en god jobb som leder av KrF. Den solidariteten som misjonsfolket i Norge har stått for, må gjelde overfor de mennesker som nå er drevet på flukt av krig og elendighet i en urolig verden. Et rikt land som Norge har et ekstra ansvar. Å vise en for streng holdning overfor innvandrere i nød, er ikke kristelig. For et parti som har tatt ordet «kristelig» inn i navnet, gir det ekstra forpliktelse. Det er ikke bare å skrive en setning eller to i et partiprogram, det handler om hvilke verdier man skal stå for som politiker. Man kan ikke være politiker for enhver pris. Knut Arild Hareide så ned i den snedekte Slottsbakken. Prisen ble uvanlig høy.

Foto: Eigil Korsager

ISBN 978-82-419-5026-1

KAMPEN OM KORSET I POLITIKKEN HELGE SIMONNES

En høyaktuell bok om farene ved å blande religion og politikk og å la de religiøse instinktene overstyre rasjonelle argumenter.

KAMPEN OM KORSET I POLITIKKEN HELGE SIMONNES