Oppfinneren (9788241951794) by Vigmostad & Bjørke

Men hvem er han? Et geni, eller en bygdetulling? Erik Alfred kunne levd for hundre år siden og elsker livet langt utenfor allfarvei. Men når han sitter i tårnet sitt og skuer ut over landskapet, drømmer han om å erobre verden. Akkurat nå skal han lage en oppfinnerpark – og i fortsettelsen fins det ingen grenser ...

Bjørn Arild Ersland har skrevet en rekke bøker for både voksne og barn, innenfor mange sjangre.

OPPFINNEREN

I denne boka tar forfatter Bjørn Arild Ersland deg med inn i Erik Alfreds merkverdige verden. Erik Alfred er tusenkunstneren som provoserte og sjarmerte hele Norge gjennom Farmen kjendis. Hjemme på Gyland har han snekret seg et drømmetårn og lever i et husmannspalass.

BJØRN ARILD ERSLAND

– Dra i den boksen, sa han og pekte. Jeg dro i boksen, og da åpnet hylla seg – og bak hylla var det en dør med inskripsjonen: «Erik Alfred, Konstruktør & Fritenker».

Boka om Erik Alfred

ISBN 978-82-419-5179-4

,!7II2E1-jfbhje!

BJØRN ARILD ERSLAND

Boka om Erik Alfred

Vinneren av Farmen kjendis 2020!

BjĂ¸rn Arild Ersland

Oppfinneren Boka om Erik Alfred

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: Morten Eik Papir: 90g Munken Print White Boken er satt med 12/16 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5179-4 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

1 Erik Alfred liker folk. Det ser du når han møter deg. Det er noe med armene og brystkassa og blikket. Jeg så det da jeg gikk av toget på Gyland stasjon. Jeg hadde sett ham på tv, i «Oppfinneren» på NRK, og tenkte straks at der er han, den koselige fyren som lever i pakt med naturen samtidig som han lager ting. Jeg var redd han skulle være annerledes i virkeligheten. Noen av de tv-greiene måtte jo være iscenesatt, hadde jeg tenkt. Klærne, for eksempel. Hvorfor hadde de tatt på ham sånne gammeldagse klær? Det var også noe rart med de tingene han tror på, dette med oppfinnelser og at han skal redde verden ved å bruke gammelt skrot om igjen.

Nå var han nettopp kommet hjem fra en sommer på gården der vinterens sesong av Farmen kjendis ble spilt inn. Om et halvt år skulle programmene vises på tv. Uansett hvordan det kom til å gå med ham i tv-programmet, var det god grunn til å tro at Erik Alfred ville bli en hard nøtt for de andre kjendisene som skulle konkurrere med dette naturtalentet innen alderdommelig bygdeliv. Jeg hadde dratt til Gyland for å finne mer ut om hvem han egentlig var. Om det var noe mer enn håndverk og oppfinnelser han var ekspert på. Kanskje hadde dette livet han lever på heia, også gitt ham en livsvisdom som vi byfolk kan dra nytte av i vanskelige tider? Utenfor Gyland stasjon stod han i røde joggesko, lappa dongeribukse og en skinnjakke omtrent som den Bergerac brukte i Detektimen da jeg var liten. På hodet hadde han den samme lua som på tv. – Erik Alfred, sa han og rakte meg hånda. – Bjørn Arild, sa jeg. Jeg skulle sitte på med ham i bilen. Blikket mitt sveipet nå over parkeringsplassen. Skulle han leve opp til tv-figuren, burde han kjøre en gammel amerikansk pick-up, gjerne litt rusta, med en diger sofa som forsete og rattgir, og med en kassettspiller med altfor store kassetter. På parkeringsplassen stod det en grå BMW Z4 sportsbil. – Jeg har firmabilen i dag, sa Erik Alfred. – Hopp inn. Men det er umulig å hoppe inn i en BMW Z4, det går bare an å krype ned i den. Jeg la sekken

i bagasjerommet, og like etter lå jeg med bena strakt ut i det røde sportssetet. Bilen var så lav at det føltes som å ligge på asfalten. – Ingen tror at jeg kjører rundt i en slik bil, sa Erik Alfred. De tror at jeg må ha noe gammelt. Men jeg liker nye ting også. Denne har oppfinnertak og bruker nesten ikke bensin. – Hva er oppfinnertak? – Du skal få se når vi kommer opp. Vi passerte under jernbanebrua og fortsatte nedover dalen. Asfalten kom imot oss og ble borte under panseret. Elva slynget seg gjennom markene. – Folk skal ikke få sette meg i bås. De skal ikke få tro at jeg bare liker gamle ting. – Hvorfor er du redd for at folk setter deg i bås? – Det handler om hvem de møter når jeg skal ut og forhandle med folk. Jeg vil ikke være en de kan få overtaket på. Jeg vil være sharp and edgy. Skulle jeg gått i sekk og aske, var det bare de i sekk og aske som ville hørt på meg. Men jeg vil snakke til de andre også. Samtidig er det fint om de ikke kjenner meg fullt ut. Men der er den yngste sønnen min! Erik Alfred tutet med hornet. En gutt i en gjeng med skoleelever vinket fra sykkelstien. – De skulle på svømming, men toget var så forsinket at de bare måtte gå tilbake til skolen igjen. Vi passerte skolen like nedi veien, idrettsplassen og badestranda, og tok av til høyre og inn på en smalere vei.

Erik Alfred ga gass. Det var tydelig at vi var utenfor det området der lensmannen pleier å ferdes. – Bilen har sportsknapp. Kjenner du noe nå? Ja, jeg kjente setet klemme seg sammen om hoftene mine, og jeg så hvordan svingen raste mot oss. Jeg grep tak i håndtaket over døra. Erik Alfred vrengte bilen gjennom svingen, og så fortsatte vi oppover dalen. – Der ser du fabrikken min. Jeg så en rød bygning nede i krattet. – Jeg tenkte at du måtte få se den, sa han og snudde bilen. Så for vi nedover dalen igjen. Bilen satt klistret til asfalten, den var perfekt i dette området hvor ingen rette strekninger er lengre enn fem hundre meter. Plutselig svingte vi inn på en grusvei som fortsatte oppover heia, og inn gjennom ei grind som var pyntet med plastblomster. For å unngå de største dumpene la han høyrehjulet ut på veiskulderen. Så stoppet veien i et gjerde som gikk tvers over den – men det var heldigvis laget en ekstra vei rundt gjerdet, så gjerdet kunne umulig fungere slik det var tenkt. – Fint, det gamle huset der, sa jeg. – Synes du det? sa han med et undrende smil. – Kanskje ikke? – Det er naboen, han som eier nabogården, men han bor ikke her. Det er han som har satt opp dette gjerdet som står midt i veien. Han er en rebell. Jeg liker når folk gjør ting på sin måte, alt trenger ikke å være perfekt.

Samtidig er det litt styr med alle disse sperringene han setter i veien. – Hvorfor gjør han det? – Nei, det aner jeg ikke. Oppe i lia lå huset til oppfinnerfamilien. Det liknet et kråkeslott, med tak og vinkler i alle retninger. Deler av kledningen var ubehandlet, og huset var ennå ikke helt ferdig. Det så ut som om eieren ikke brydde seg. Jeg gikk ut av bilen for å åpne den neste grinda. Bilen fortsatte videre og inn i garasjen. To hester stod på jordet hos naboen. – Du må se hvor tøft det biltaket er. Erik Alfred trykket på nøkkelen. Så åpnet bagasjelokket seg, samtidig som taket foldet seg sammen. Etter få sekunder stod bilen takløs i garasjen. Taket kunne fint hatt en rolle i en Transformers-film fra 1980-tallet. – Dette er en perfekt oppfinnelse. Du ser at dette er en ekte oppfinnermobil? Den har metalltak, og det gjør at bilen er perfekt om vinteren også. På 45 sekunder har jeg en kabriolet. Jeg elsker denne bilen. Designet, det lange panseret, det at man sitter helt nede på bakakslingen. De har latt seg inspirere av designet fra roadstere på 1950-tallet. Jeg skal montere en oppfinnerkoffert på bagasjelokket. Kanskje skal jeg skjære litt i lokket. Og så vil jeg ha logoen min på kofferten, og det kommer til å bli så utrolig bra. Erik Alfred smilte så bredt at det blinket i gulljekselen. Han trykket på en ny knapp, og like etter var

taket på plass igjen. Så spente han et tau rundt bilen for at dyrene ikke skulle gni seg mot lakken. Nå var bilen trygt fortøyd. Vi hadde vært sammen i en halvtime. Hyggelig fyr, tenkte jeg. Hadde jeg bodd her på Gyland, ville jeg gjort alt jeg kunne for å bli en av de vennene han ringer til i fjernsynsprogrammene sine, de som kommer når noe tungt skal løftes. Favorittinnslaget mitt fra oppfinnerserien er den dagen han inviterte sju mann for å sette reisverket på plass til det store tilbygget. Det var som et gigantisk legoprosjekt hvor alle bitene var hogd til med øks. De i dugnadsgjengen så sterke og sunne ut og snakket med en dialekt fra en annen tid. Som når man hører nordmenn i utlandet som ikke har vært hjemme og fått korrigert den dialekten de snakket da de var små. Dette er tydelig om man går inn på nettsiden til NRK og leter seg fram til sjette episode i sesong to. Der hører man hvordan far til Erik Alfred snakker. Det er som om dialekten hans har overlevd i et konserveringsskap. Deler av dette språket må ha smittet over på Erik Alfred, og det gjør at han fint kan henge på butikken på Gyland uten at noen vil tenke at han egentlig er en bymann fra Kristiansand. Ja, jeg skulle vært der den dagen de satte reisverket på plass! Alt arbeidet ble gjort manuelt, alt var gjennomtenkt, alle bitene falt på plass, og så hadde svigermor og Ellen Marie, kona, kokt suppe som de etterpå spiste i solveggen ute på trammen. Der skulle jeg sittet og hørt

på fuglesangen som blandet seg med småpraten fra dette heiefolket. Slike dugnader fins ikke lenger i byene. Man kan være heldig og bli invitert på en flyttedugnad hos en kompis, men det blir ikke den kosen rundt suppegryta etterpå. I byen slenger de til deg en lunken pizza fra en pappkartong. Men den suppa de har på Gyland, skulle jeg gjerne ha smakt.

Bjørn Arild Ersland har skrevet en rekke bøker for både voksne og barn, innenfor mange sjangre.

OPPFINNEREN

BJØRN ARILD ERSLAND

– Dra i den boksen, sa han og pekte. Jeg dro i boksen, og da åpnet hylla seg – og bak hylla var det en dør med inskripsjonen: «Erik Alfred, Konstruktør & Fritenker».

Boka om Erik Alfred

ISBN 978-82-419-5179-4

,!7II2E1-jfbhje!

BJØRN ARILD ERSLAND

Boka om Erik Alfred

Vinneren av Farmen kjendis 2020!