KNUT NÆRUM
SANNHETEN En flyktnings historie om da hjemlandet ble rammet av innsyn og ærlighet
Sannheten
Knut nærum
Sannheten en flyKtningS hiStorie om da hjemlandet ble rammet av innSyn og ærlighet
Det åttende bud: Du skal ikke tale usant om din neste
Copyright © Vigmostad & Bjørke aS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Erlend Askhov Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 11,1/15,5 pkt. Sabon ltd Pro 1. opplag 2020
iSbn: 978-82-419-5195-4 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke aS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
nå. livet i eKSil
Ikke kast spyd på dronene. Det er det første du får beskjed om når du kommer til landsbyen. Ikke for at de flyr for høyt, tvert imot, de flyr så lavt at du risikerer å treffe. Kaster du ett spyd, det har ikke noe å si om du treffer, så er det Gapahuken i en uke. Dette har Allmøtet bestemt. Vi skal bevare det gode forholdet til Stockholm. Freden er skjør her i skogen. Det har tatt Lille Norge årevis å opprette et stabilt forhold til sentralmakta. En drone koster svenske myndigheter førti tusen kroner. Da skal det ikke mange treff til før vi får soldater på nakken. Det har skjedd andre steder. Så lenge vi ikke plager noen på denne siden av grensa, lar Stockholm oss være i fred. Vi trenger ikke byggetillatelse for å sette opp de små laftehyttene våre. Her i trakten setter ingen svensk bærplukker noensinne sin fot. Vi får holde på med vårt, så lenge vi ikke okkuperer fraflyttede bruk eller plager de få gjenværende bøndene. Så lenge vi ikke bruker svensk jord som base for operasjoner. Så lenge vi ikke har kontakt med lofd hjemme. 5
Så lenge vi ikke skaffer oss moderne våpen. Så lenge vi lar dronene være i fred. Vi lever av skogen. Hjort, elg og villsvin, det er det spydene er til. Vi har en avtale med bøndene. Vi gir dem vilt og tyttebær og sopp, de gir oss sukker, smør og poteter, myggmiddel og kniver. Når det summer i lufta over oss, er det bare å vinke. Norge vet også at vi er her, men de kan ikke sende sine gutter over grensa for å hente oss. Vi er beskyttet av en internasjonal avtale som svenskene hittil har tatt på alvor. Men Gud vet hvor dypt prinsippene sitter. Norge har ting svenskene trenger. Dette er det første jeg tenker på hver morgen. Det jeg tenker på når vi jakter villsvin og det stilner i skogen. Om dette er dagen da buskene reiser seg som Birnamskogen. Sterke hender rundt de tynne armene mine. Hette over hodet, hælene pløyer skogbunnen, lempet inn i et lasterom, svingete skogsvei mot vest, over grensa, stikk i armen, våkne i et mørkt rom, bundet til en stol, det røde øyet til et kamera, tvunget til å fortelle alt jeg vet. Gi dem navn. Jeg ville fått tre måltider om dagen. Fanger får det. Jeg husker ironi. Å si det du mener, med ord som betyr det motsatte. Når ord og virkelighet drar i hver sin retning, og alle vet det. Jeg lurer på om dette er ironisk: at da vi til slutt forlot vårt eget land for å kunne juge og skrøne og ha hemmeligheter, så var det fordi vi hadde sagt noe som var sant.
nå. litt om mitt forrige liv
Mitt navn er Jannike Jensen. Jeg var 41 da det begynte. Jeg var mor til Evelyn på 13 og David på 9. Jeg var gift med Stefan. Vi bodde i et toetasjes rekkehus i Røasvingen, i to etasjer med klær på alle gulv og flere bøker enn vi hadde hyller til. Vi hadde hage med pæretrær og en trampoline som ingen hoppet på lenger. Jeg spilte veteranfotball på Røa K35, trening hver mandag og kamp hver torsdag. Jeg sto i mål fordi ingen andre ville, og fordi jeg var en av de få som fortsatt hadde knær til å slenge seg. I speilet så jeg en litt over middels høy kvinne med smal og kantete kropp. Jeg hadde ennå ikke fått poser under øynene, men et finmasket nett av rynker fra øynene til ørene. Overleppen hadde antydning til vertikale rynker, som hadde meldt seg urimelig tidlig. Håret var mørkblondt ispedd sølvgrått. Flisete tupper hadde fått meg til å klippe det kort, men ikke kjerringkort. Jeg foretrakk enkle og romslige plagg i jordfarger og svart. Disse unnet jeg meg å kjøpe i eksklusive butikker, ut fra en overbevisning om at hvis det koster mer, varer det lenger. 7
Jeg jobbet som bibliotekar på Deichman Torshov, der jeg var ansvarlig for arrangement og sosiale medier. Vi klarte aldri å kartlegge hvor mange som møtte på en tilstelning fordi de hadde lest om den på Facebook, men vi var pålagt ovenfra å være til stede på sosiale medier og dessuten å ha en digital strategi. Hvert år deltok jeg på seminar der vi utviklet bibliotekets digitale strategi. Det meste av seminartiden pleide vi å bruke på å definere den digitale strategien vi hadde fra før. Privat brukte jeg Facebook på samme måte som de fleste jeg kjente: la ut bilder fra ferier og merkedager, bilder av ungene, turene, toppene, nye frisyrer og plagg. Likte det vennene la ut, gratulerte dem med dagen, ønsket lykke til, kondolerte, tenkte på dem. Lenket til gode saker, oppfordret alle til å stille i Rosa sløyfe-løpet. Hver gang jeg hadde bestilt fly og hotell til en langhelg i Praha, fikk jeg reklame på Facebook og e-post og bannere på nettet, med tilbud om billig fly og hotell i Praha. Det var sånn det fungerte. Jeg så ikke hva Evelyn gjorde på nettet, men jeg leste om det i avisa, hva ungdommen kunne bli utsatt for, hvor forskjellig det var fra da jeg vokste opp. David var jeg ikke bekymret for, han var mer opptatt av spill enn av å bli likt. Da jeg fikk min første mobil, var jeg sytten. Den kunne brukes til å ringe, tekste og ta dårlige bilder med. Det var lett å legge den fra seg. Jeg sov ikke med den i hånden. Det virker som lenger siden enn det er. Her jeg er nå, har ingen mobil.
mai 2014. de nye låneKortene
Da de nye lånekortene kom, hadde jeg ingen innvendinger. Det er bare en fordel, tenkte jeg, at kundene får boktips på mobilen. Likte du den, så liker du denne. 83 % av de som ga den boka fire eller fem stjerner, gir denne boka det samme. Hvis Amazon og Spotify kan gjøre det, tenkte jeg, hvorfor ikke biblioteket, vi som ikke engang har noe å selge. Riktignok var det tradisjonelle utlånet blitt en stadig mindre del av våre tjenester, men vi trengte å forsvare vår plass på de offentlige budsjettene, og utlånstallene var en viktig indikator. Det kunne vel ikke ha noe å si at Staten ser hva du leser. Hva kunne Staten bruke de opplysningene til? Dessuten var alle lån allerede registrert hos oss. Biblioteket er også Staten. Det meste av det ga seg selv. Hvis du liker Lucinda Riley, liker du Kate Morton. Hvis du liker Lars Mytting, liker du Mikael Niemi. Hvis Solstad, så Gombrowicz. Far min sluttet å bruke biblioteket. Jeg har masser av bøker jeg ikke har lest, sa han. 9
Du kan velge å ikke få lesetips av oss, sa jeg. Du kan skru av den funksjonen. Dessuten har vi jo alltid visst hva folk har lånt. Jeg vil ikke at dere skal vite hva jeg liker. Jeg vil ikke at dere skal vite noe om meg. Men du har ikke noe å skjule. Jeg vil ikke at noen skal vite at jeg ikke har noe å skjule, sa han. Er det ikke sånn at den appen også vet hvor du er? Sånn at vi kan tilpasse anbefalingene. Hvis du er i Lofoten, kanskje du er ekstra interessert i Den siste viking? Den leste jeg da jeg gikk på videregående. Bortsett fra ham var de fleste fornøyd. Vi hadde spurt. Hvor fornøyd er du med de nye lånekortene på en skala fra 1 til 5, hvor 5 er best? En gang spurte jeg far min om hvordan det var før, og han sa at da han var ung, ga man jamt faen i om folk var fornøyd. Han sa: Jeg trykker på det grønne smilefjeset uansett, for å slippe at noen kommer etter meg og skal vite hva jeg er misfornøyd med, for da må jeg bare forklare, og det har jeg ikke lyst til. Det blir som en anklage. De anklager meg, og så må jeg fortelle dem hva de gjør galt. Det blir for oppriktig. Det er ikke alt man trenger å si høyt. Mye går bedre når man ikke snakker om det.
September 2014. forbudet mot retuSjert reKlame
Stefan og jeg hadde vært på Klingenberg. Vi var mer netflixtypen, men kinoene hadde nettopp åpnet igjen etter den siste pandemirunden, så vi brukte sjansen. På vei tilbake til P-huset så vi en mann som sto foran en åpen ClearChannel-kasse og holdt på å ta ned en plakat med bilde av en mager ung kvinne i longs. Ja vel, sa jeg til Stefan. De nye reglene, sa han. Først skal biblioteket og fandens oldemor vite hvor du er, og nå får man ikke pynte på bilder. Det er samme suppa. Alle skal vite alt. Alt må være sant. Hvilke nye regler? Manipulerte bilder er forbudt, sa han. Det har jeg ikke fått med meg. Jeg trodde de skulle merkes. Det var før. Nå skal de bort. Bare ekte kropper fra nå av. Bra. Så slipper jeg å føle meg tjukk hver gang jeg går ut. 11
Jannike, sa han. Du er ikke tjukk. Jeg vet det. Det handler ikke om hva jeg er. Det handler om hva jeg føler meg som. Men hvis du hadde vært tjukk, så Slutt å snakke om kroppen min. Jeg liker kroppen din. Jeg vet det. Men slutt å snakke om den. Det er ikke en kropp jeg har. Den er ikke et plagg jeg tar på meg. Den er meg.
FULLT INNSYN. TOTAL ÅPENHET. BARE SANNHET. DET ER JO FOR VÅR EGEN SIKKERHET. ELLER …? Jannike var rimelig lykkelig. Hun var gift med Stefan, hadde to barn og trivdes som bibliotekar. Så gikk myndighetene stadig sterkere inn for mer åpenhet i samfunnet – ingen skulle ha hemmeligheter, ingen skulle kunne bedrive anonym hets. Alt som ble ytret måtte kunne etterprøves. Dette var vel fint, tenkte Jannike og støttet opp. Hun begynte til og med å jobbe i selve Innsynet, som overvåket alt og alle. Nå er hun flyktning i de svenske skogene, der eksilnordmenn lever av villsvin og bær. Hva gikk galt i søkingen etter sannhet? Sannheten. En flyktnings historie om da hjemlandet ble rammet av innsyn og åpenhet spiller på det åttende budet: Du skal ikke tale usant om din neste. Romanen inngår i en serie bøker inspirert av De ti bud.
knut nærum (f. 1961) er forfatter, dramatiker og tegneserieskaper. Han er blant annet kjent som fast lagleder gjennom mange år i NRKs humoristiske TV-program Nytt på nytt. Nærum er fra Halden og bor i Oslo.