SPINE WIDE?
Baxter så lett forbløffet ut. «Noen teorier, så langt?» «Bare at alt antagelig vil bli helvetes mye verre før det blir bedre. Vi jakter på spøkelser, ikke sant?» Rouche helte resten av den smakløse kaffen på bakken. Den freste og dampet som om den var syre. Så lukket han øynene, la hodet bakover mot sola og tenkte høyt: «Hvordan stopper vi en morder som allerede er død?»
Et og et halvt år etter Filledokka-drapene finner man et lik hengende fra Brooklyn Bridge med ordet «ÅTE» skåret inn i brystet. Politiet mistenker at det dreier seg om en copycat som har latt seg inspirere av «Filledokka-saken» i London. Medietrykket er enormt.
© Ellis Parrinder
«Mord og selvmord, alle sammen. Akkurat som i dag,» la Rouche til.
EN ETTERFORSKER SOM IKKE HAR NOEN Å STOLE PÅ. EN MORDER SOM IKKE HAR NOE Å TAPE.
Etterforsker Emily Baxter reiser straks over for å samarbeide med de amerikanske etterforskerne fra FBI og CIA som er satt på saken.
RETT I POCKET
Så skjer et tilsvarende drap i London, denne gangen er det ordet «NIKKEDOKKE» som er skåret inn i offerets bryst. Hver gang etterforskerne er på sporet av noe, viser det seg at morderen befinner seg ett steg foran.
Daniel Cole (f. 1983) ) skapte internasjonal furore med krimdebuten Filledokka i 2017, den første boken i en serie på tre. Boken utkom i 33 land.
Antall ofre stiger på begge sider av Atlanteren. Klarer etterforskerne å etablere stor nok tillit til hverandre slik at de får løst saken før det er for sent? Om Daniel Cole: «Drivende spenning (…) en pageturner.» Publishers Weekly
Daniel Cole bor i Bournemouth. Han har jobbet som ambulansesjåfør og vært ansatt i dyrevelferdsorganisasjonen RSPCA, samt i sjølivredningsorganisasjonen RNLI.
«Denne boken bør man gi hva som helst for å få tak i. (…) En utrolig spennende thriller.» Linwood Barclay
Følg Daniel Cole på Twitter @Daniel_P_Cole.
OPPFØLGEREN TIL DEN INTERNASJONALE BESTSELGEREN FILLEDOKKA
Ã…te
daniel cole
Ă…te Filledokka: Bok 2
oversatt av john erik frydenlund
Originaltittel: Hangman Copyright © originalutgave Daniel Cole 2017 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2018 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Wil Immink design Forsidefoto: Roy Bishop / Arcangel Images Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Sabon 10,8/13,6 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-419-1366-2 Oversatt av John Erik Frydenlund Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Hva om det finnes en gud? Hva om det finnes en himmel? Hva om det finnes et helvete? Og hva om vi allerede befinner oss der?
prolog Onsdag 6. januar 2016
kl. 09.52 «Det finnes ingen gud. Ikke snakk om.» Overbetjent Emily Baxter betraktet speilbildet sitt i vinduet på avhørsrommet og ventet på reaksjoner fra tilhørerne på denne upopulære påstanden. Ikke en lyd. Hun så forjævlig ut, femti snarere enn trettifem. Overleppa ble holdt sammen med tretti svarte sting som strammet hver gang hun snakket, og minnet henne om både gamle og ferske ting hun gjerne skulle ha glemt. Den oppskrapte huden i panna blånektet å gro, de knekte fingrene ble holdt sammen med teip, og en drøss andre sår og skader var skjult under de klamme klærne. Hun satte opp en mine av ytterste kjedsomhet og snudde seg mot de to mennene som satt overfor henne. Ingen sa noe. Hun gjespet og begynte å fikle med det lange, brune håret sitt, dro de fungerende fingrene gjennom et ekstra flokete parti, fremkalt av tre dagers bruk av tørrsjampo. Hun ga fullstendig f i at den siste replikken hennes tydeligvis hadde fornærmet spesialagent Sinclair, den storvokste, skallede amerikaneren som nå satt og skriblet på et ark med forseggjort brevhode.
7
Atkins, Metropolitan Police-liaisonen, var et mindre imponerende syn ved siden av den smart antrukne utlendingen. Baxter hadde brukt de siste femti minuttene på å forestille seg hvilken farge den nå gråbeige skjorta hans en gang kunne ha hatt. Slipset hang løst rundt halsen, som om det var knyttet av en filantropisk bøddel, men det lengste stykket maktet ikke å skjule en fersk ketsjupflekk. Atkins tolket til slutt tausheten som et hint om å komme på banen: «Det må jo ha ført til noen ganske interessante diskusjoner med spesialagent Rouche,» konstaterte han. Svetten rant fra den glattbarberte skallen hans, takket være belysningen over dem og ovnen i hjørnet som pumpet ut varm luft og hadde forvandlet fire par snøfotspor til en skitten dam på linoleumsgulvet. «Og det skulle liksom bety?» spurte Baxter. «Det betyr at ifølge mappa hans …» «Drit i mappa hans!» avbrøt Sinclair. «Jeg har jobbet sammen med Rouche, og jeg vet at han var en overbevist kristen.» Amerikaneren bladde gjennom den ryddig ordnede mappa på sin venstre side og trakk fram et dokument dekorert med Baxters egen håndskrift. «Og det samme er du, ifølge denne søknaden til din nåværende jobb.» Han holdt blikket i Baxter og nøt åpenbart at denne konfronterende dama hadde motsagt seg selv, som om balansen i verden var gjenopprettet, nå da han hadde bevist at hun faktisk delte hans overbevisning og bare hadde vært ute etter å provosere ham. Men Baxter så fortsatt ut som om hun kjedet vettet av seg. «Jeg har landet på at folk flest er idioter,» begynte hun. «Og veldig mange lider av en vrangforestilling om at det finnes en sammenheng mellom grenseløs naivitet og et
8
pålitelig moralsk kompass. Jeg var bare ute etter lønnsforhøyelsen, jeg.» Sinclair ristet på hodet i avsky, som om han ikke trodde sine egne ører. «Så du løy, altså? Det styrker vel ikke akkurat poenget ditt om et pålitelig moralsk kompass, eller hva?» Han smilte stramt og gjorde flere notater. Baxter trakk på skuldrene. «Nei, men det sier jææævlig mye om grenseløs naivitet.» Sinclairs smil gled av ham. «Er det noen spesiell grunn til at du prøver å omvende meg?» spurte hun, ute av stand til å motstå trangen til å terge sin utspørrer til han spratt opp og lente seg fram mot henne. «Vi snakker om et dødsfall, overbetjent!» brølte han. Baxter leet ikke på et øyelokk. «Det er så mange som har dødd … etter det som skjedde,» mumlet hun, før hun ble giftig igjen: «Og det virker som om dere av en eller annen grunn er mest opptatt av å kaste bort alles tid ved å bekymre dere for det ene mennesket der ute som faktisk fortjente å dø!» «Vi stiller oss spørsmålet,» brøt Atkins inn, i et forsøk på å dempe tonen, «fordi det ble gjort funn i nærheten av liket, funn av … religiøs natur.» «Som kan ha blitt plassert der av hvem som helst,» sa Baxter. De to mennene vekslet blikk, noe som fortalte henne at det fantes flere opplysninger de ikke delte med henne. «Har dere noen formening om hvor spesialagent Rouche kan befinne seg nå?» spurte Sinclair, rettet til henne. Baxter blåste av ham. «Så vidt jeg vet, er spesialagent Rouche død.» «Er det slik du har tenkt å håndtere dette?»
9
«Så vidt jeg vet, er spesialagent Rouche død,» gjentok hun. «Så du så altså lik…» Dr. Preston-Hall var Metropolitan-politiets rådgivende psykiater og den fjerde rundt det lille metallbordet. Nå kremtet hun høyt. Sinclair oppfattet den usagte advarselen og avbrøt seg selv. Han lente seg tilbake på stolen og himlet med øynene mot speilvinduet. Atkins rablet ned noe i den lefsete notisboka si og skjøv den over bordet til Preston-Hall. Psykiateren var en velstelt og velantrukket kvinne tidlig i sekstiårene, med en dyr parfyme som nå var redusert til en blomsterangende luftfrisker som likevel ikke maktet å maskere den overveldende lukta av våte sko. Det hvilte en aura av selvfølgelig myndighet rundt henne, og hun hadde gjort det klinkende klart at hun ville stoppe utspørringen øyeblikkelig om hun skulle mene at måten spørsmålene ble stilt på, kunne være skadelig for pasientens rekonvalesens. Hun grep langsomt den kaffeflekkete notisboka og leste Atkins’ beskjed med minen til en skolelærer som hadde knepet noen med en jukselapp. Hun hadde sittet taus i nesten en time og følte tydeligvis ikke behov for å bryte tausheten nå heller – hun ristet simpelthen på hodet mot Atkins som svar på det han hadde skrevet. «Hva står det?» spurte Baxter. Psykiateren ignorerte henne. «Hva står det?» spurte hun igjen. Hun snudde seg mot Sinclair. «Still spørsmålet ditt.» Sinclair så tvilrådig ut. «Still spørsmålet ditt,» forlangte Baxter. «Emily!» smalt det fra Preston-Hall. «Du skal ikke si et ord, Mr. Sinclair.»
10
«Du kan like godt komme med det,» utfordret Baxter. Stemmen fylte det lille rommet. «Er det om det på stasjonen? Er det det du vil spørre meg ut om?» «Denne utspørringen er avsluttet,» erklærte PrestonHall og reiste seg. «Spør meg!» Baxter overdøvet henne. Sinclair fornemmet at den siste sjansen til å få et svar var i ferd med å glippe, så han valgte å ikke gi seg og i stedet bekymre seg over følgene etterpå. «Ifølge din forklaring tror du at spesialagent Rouche var blant de døde.» Psykiater Preston-Hall holdt irritert og avvergende hendene i været. «Det der var ikke noe spørsmål,» sa Baxter. «Så du liket av ham?» For første gang kunne Sinclair registrere at Baxter vaklet, men i stedet for å nyte hennes ubehag fikk han bare dårlig samvittighet. Hun ble blank i øynene mens spørsmålet hans drev henne ned i dypet igjen, og forbigående tilbake til det som skjedde. Stemmen brast da hun til slutt hvisket svaret sitt: «Det var ikke så lett å avgjøre om det var ham eller noen annen.» Igjen oppsto det en anstrengt taushet mens alle tumlet med hvor opprørende den enkle setningen var. «Hvordan syntes du han virket?» Det upresise spørsmålet datt ut av Atkins da stillheten ble uutholdelig. «Hvem da?» «Rouche.» «Hvordan da, mener du?» spurte Baxter. «Følelsesmessig.» «Når?» «Den siste gangen du traff ham.»
11
Hun tenkte seg om et øyeblikk, så smilte hun oppriktig: «Lettet.» «Lettet?» Baxter nikket. «Høres ut som du hadde sansen for ham?» fortsatte Atkins. «Ikke spesielt. Han var intelligent, en kompetent kollega … til tross for sine åpenbare svakheter,» la hun til. De store, brune øynene hennes var ytterligere fremhevet med mørk øyensminke, og nå betraktet hun Sinclair mens hun ventet på en reaksjon. Han bet seg i underleppa og kikket igjen mot speilglasset, som om han forbannet en eller annen bak glasset for å ha satt ham på denne utfordrende oppgaven. Atkins tok på seg jobben med å avslutte utspørringen. Han hadde mørke svetteringer i armhulene nå, og hadde ikke enset at begge kvinnene diskré hadde skjøvet stolene sine litt bakover for å fjerne seg fra lukta. «Du fikk et team til å gjennomsøke agent Rouches bolig,» sa han. «Ja, det gjorde jeg.» «Du stolte altså ikke på ham?» «Nei, det gjorde jeg ikke.» «Og du føler ingen rest av lojalitet overfor ham nå?» «På ingen måte.» «Kan du huske det siste han sa til deg?» Baxter så utålmodig ut. «Er vi ferdige her nå?» «Nesten. Bare svar på spørsmålet, er du snill.» Han satt klar med pennen over notisboka. «Jeg vil gjerne gå nå,» sa Baxter til psykiateren. «Selvsagt skal du få det,» svarte Preston-Hall skarpt. «Er det noen spesiell grunn til at du ikke vil svare på dette enkle spørsmålet først?» Sinclairs spørsmål skar gjennom rommet som en anklage. 12
«Greit. Du skal få svar.» Baxter så rasende ut. Hun tenkte seg litt om, før hun bøyde seg fram over bordet og møtte amerikanerens blikk. «Det … finnes … ingen … gud,» smilte hun hånlig. Atkins kylte pennen sin bortover bordet, mens Sinclair bråreiste seg så stolen falt i gulvet med et smell idet han stormet ut av rommet. «Flott,» sukket Atkins trett. «Takk for din vennlige bistand, overbetjent Baxter. Da er vi ferdige her.»
fem uker tidligere ‌
kapittel 1 Onsdag 2. desember 2015
kl. 06.56 Det kneppet og smalt i elveisen, som om den snudde seg i søvne under storbyens funklende lys. Diverse kjøretøy, glemte og nedisede, druknet gradvis under snøen mens fastlandet midlertidig ble gjenforent med øybyen. Idet sola steg opp over den kaotiske skyskraperhorisonten og brua ble badet i oransje lys, kastet den en skarp skygge over isen under – mellom de imponerende buegangene løp snøkledde kabler på kryss og tvers, et edderkoppnett som hadde fanget et bytte i løpet av natta. Viklet inn, og i en umulig positur, som en flue som desperat hadde revet seg selv i stykker for å komme løs, hang William Fawkes’ lemlestede kropp og skygget for sola.
17
SPINE WIDE?
Baxter så lett forbløffet ut. «Noen teorier, så langt?» «Bare at alt antagelig vil bli helvetes mye verre før det blir bedre. Vi jakter på spøkelser, ikke sant?» Rouche helte resten av den smakløse kaffen på bakken. Den freste og dampet som om den var syre. Så lukket han øynene, la hodet bakover mot sola og tenkte høyt: «Hvordan stopper vi en morder som allerede er død?»
Et og et halvt år etter Filledokka-drapene finner man et lik hengende fra Brooklyn Bridge med ordet «ÅTE» skåret inn i brystet. Politiet mistenker at det dreier seg om en copycat som har latt seg inspirere av «Filledokka-saken» i London. Medietrykket er enormt.
© Ellis Parrinder
«Mord og selvmord, alle sammen. Akkurat som i dag,» la Rouche til.
EN ETTERFORSKER SOM IKKE HAR NOEN Å STOLE PÅ. EN MORDER SOM IKKE HAR NOE Å TAPE.
Etterforsker Emily Baxter reiser straks over for å samarbeide med de amerikanske etterforskerne fra FBI og CIA som er satt på saken.
RETT I POCKET
Så skjer et tilsvarende drap i London, denne gangen er det ordet «NIKKEDOKKE» som er skåret inn i offerets bryst. Hver gang etterforskerne er på sporet av noe, viser det seg at morderen befinner seg ett steg foran.
Daniel Cole (f. 1983) ) skapte internasjonal furore med krimdebuten Filledokka i 2017, den første boken i en serie på tre. Boken utkom i 33 land.
Antall ofre stiger på begge sider av Atlanteren. Klarer etterforskerne å etablere stor nok tillit til hverandre slik at de får løst saken før det er for sent? Om Daniel Cole: «Drivende spenning (…) en pageturner.» Publishers Weekly
Daniel Cole bor i Bournemouth. Han har jobbet som ambulansesjåfør og vært ansatt i dyrevelferdsorganisasjonen RSPCA, samt i sjølivredningsorganisasjonen RNLI.
«Denne boken bør man gi hva som helst for å få tak i. (…) En utrolig spennende thriller.» Linwood Barclay
Følg Daniel Cole på Twitter @Daniel_P_Cole.
OPPFØLGEREN TIL DEN INTERNASJONALE BESTSELGEREN FILLEDOKKA