#Kampklar (9788241917608) by Vigmostad & Bjørke

Foto: Eigil Rasmussen-Korsager

«Jævla fittebitch,» kauker han i ansiktet mitt så spyttdråpene hans treffer meg rett i munnen. «Du har null peiling på hva du driver med!» Han borer pekefingeren hardt inn i overarmen min og blir stående og stirre rasende på meg mens han smaker på de neste ordene han skal slenge ut. Det prikker i armen når jeg roter i lomma etter det røde kortet. Visst faen skal han ha rødt kort. «Du skal ut,» sier jeg og svelger fort mens jeg hever kortet. Spyttet hans glir ned i magen min, sammen med ordene hans. «UT!»

tter en fotballkamp der Anja må dele ut rødt kort til vinnerlagets store stjerne, våkner hun til trusler og netthets. Brått overskygges skole, fotball og forelskelser av kampen for å stå imot hetsen. Anja nekter å la seg knekke, og sammen med venninnene legger hun en plan for å få kontrollen tilbake. Men alt endrer seg da truslene tar en enda mer brutal vending. #Kampklar er en skremmende aktuell roman som viser deg sosiale mediers mørke sider. Det er også en historie om vennskapets makt, mot og viljen til ikke å forbli et offer.

Nina Rossing (f. 1976) jobber til daglig som lektor på en videregående skole i Trondheim, der hun underviser i engelsk, norsk og historie. Hun har gitt ut tre YA-romaner på engelsk. #Kampklar er hennes første bok på norsk.

#Kampklar

Nina Rossing

#Kampklar

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2019 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Magnus Riise Sats ved forlaget Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 10,75/13,5 pkt. Sabon 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-419-1760-8 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

#Kampklar Fløyta er på plass. Det samme er kortene. Dommertrøya er nyvaska og lukter Omo Color. Kampsuget bølger gjennom meg som høylytt applaus, nesten like sterkt som da jeg spilte selv. Før, da kneet mitt hang bedre sammen, elska jeg å se for meg hvordan jeg skulle briljere med kule dribletriks og nettkjenninger på kamp. Spenningen før start gir meg fortsatt ekstra energi nå som jeg er dommer. Jeg er blitt god uten ball også, faktisk. Birger har ennå ikke dukka opp for å følge med på jentedommerprosjektet, men resten av teamet er på plass. Leila er assistentdommer sammen med Joakim, og vi tre har dømt mye sammen denne sesongen. På tribunen står Iris, som ikke har rørt en fotball på mange år, men hun ville bli med for å filme det hun kaller «årets girlpower-happening». Jeg mistenker at hun er her mest for å glo på de kjekke spillerne. «Heier på deg, Anja min!» tekster mamma fra Køben, med en tommel opp. Jeg smiler til den tommelen, for i magen har visst ikke sommerfuglene kommet seg over larvestadiet ennå; de jafser hele tida små biter, og det kiler iltert. Men da holder jeg meg i det minste skjerpa. Det ville vært litt pinlig å kløne det til foran denne gjengen med spillere. Ikke fordi de er ganske 5

kjekke, men fordi de er lynraske og gode, og jeg må henge med. Pappa var litt bekymra for tempoet da jeg fortalte at vi skulle få dømme G19 for første gang. Men kondisen min er knallbra, og han var sikkert bare skuffa over at han ikke kunne være her. Det er helt greit, egentlig, å ikke ha ham hengende på tribunen og rope oppmuntringer i dag. Leila fikler med flagget sitt og prøver å la være å rette på hårknuten hun allerede har satt opp minst tre ganger siden hun kom. «De ser ikke akkurat kjempehappy ut,» hvisker jeg til henne når det blåkledde hjemmelaget begynner å stille opp. Et par av spillerne knuffer på hverandre mens de kikker på oss og flirer. De stopper opp og legger armene i kryss så bicepsene buler. «De bare flørter,» sier Leila og smiler bredt. «Gjett om de har tenkt å imponere oss! Sikkert dritredde for å tabbe seg ut.» Hun dulter meg i siden og fniser. Leila er alltid så avslappa og kul. Jeg digger å dømme kamp med henne. Vi har vært bestevenner helt siden vi to var de eneste jentene som ville bli med noen av guttene og fange frosk på teltturen i slutten av fjerde. Etterpå slapp vi de stakkars froskene løs i lavvoen til lærerne. Leilas forslag. Det ble kjeft fra lærerne og en dritgod story. Pluss at jeg overtalte Leila til å begynne med fotball før vi sovna den natta. «Klar?» spør Joakim rolig. Han er året eldre enn oss og spilte for samme klubb som Leila og meg før. Han var ikke spesielt god; lite teknisk og ikke nok på hugget. Dømming har han mye bedre tak på, og han har dømt kamper i ganske høye divisjoner, så det er fint å ha ham med på teamet i dommerprosjektet. 6

«Kjempeklar,» sier jeg, og overlater larvene til magesyra straks jeg blåser i fløyta. Kapteinene lunter fram, hilser med klamme håndtrykk og strekker seg liksom ekstra høyt. De kommer altfor nær. Særlig han fra hjemmelaget, som oser svette allerede, blanda med en svak eim av en av gutteparfymene jeg liker. «Du får prøve å henge med, søta,» sier han høyt, og gliser etter å ha vunnet myntkastet. Det kommer spredt latter fra tribunen. Jeg griper fløyta og setter spillet i gang med et skarpt kvin. Sleivkjeften skal få se om han greier å henge med selv. Fem minutter går lynfort. Det meste av spillet foregår på midtbanen mens lagene tester hverandre. Ti minutter, og jeg er ikke i nærheten av andpusten. Et kvarter, og jeg blåser frispark for det gule bortelaget, som har begynt å slite litt. «Er du blind, eller?» roper en av spillerne i blått. «Er faen meg jeg som skulle hatt det frisparket!» Han spytter en svær klyse og slår ut med hendene. Jeg ignorerer ham, men noterer meg det sure fjeset og trøyenummeret hans når han snur ryggen til og gjør noe som belønnes med en lattersalve fra et par av lagkameratene. Jukkebevegelser med hendene, sikkert. Så utrolig barnslig. «Skjerp deg, amatørdommer!» smeller det fra sidelinja. Jeg blåser frisparket, proff som bare det, så skjønner de at kommentarene preller av på meg. De blå vinner kjapt ballen tilbake, stanger mot forsvaret til de gule, men kommer ikke gjennom. «Følg med da, dommer!» brøler nummer fjorten i blått og hevder han blir dratt i trøya. Nummer fjorten 7

heter Emilio Jørgensen. Halvt italiener eller noe sånt. Hot shot målscorer. Iris har jabba om ham. Plutselig er Emilio nesten alene foran mål, klar til å dundre ballen inn. En stødig forsvarer tar ballen fra ham og sender den vekk. Dette gjentar seg tre ganger de neste minuttene, før Emilio bråsnur og dytter motspilleren som hele tida overlister ham. Emilio drar i trøya hans før han knuffer enda en gang, hardere. Roper «din dritt!» og veiver med knyttneven. Jeg avbryter med et surt pip fra fløyta, løper mot Emilio og viser ham det gule kortet. «Helvetes kjerring! Det der er faen ikke et kort!» vræler han og sparker i gressmatta så det fyker små svarte plastbiter rundt ham. Synet er ganske komisk, før lagkameratene flokker seg rundt ham og sammen går mot meg som en vegg illsinte veps. «Emilio skal ikke ha gult bare fordi du vil pule den lille dritten der. Han yppa først,» roper en av de blå og peker. Spilleren i gult løfter hendene og rister på hodet. Den blå veggen kommer tettere og tettere på meg. Kommentarene svir, men jeg planter skoene i matta og bøyer meg litt fram. Skal de virkelig være så teite at de går etter dommeren? «Blinde drittkjerring.» «Har du ikke blitt rundpult godt nok i det siste, hæ?» «Pell deg av banen hvis du ikke kan dømme.» «Ro dere ned, gutter. Må ikke få den stakkars jenta til å grine nå,» roper treneren og flirer. Noen av guttene tar et skritt tilbake og slipper Emilio fram. «Jævla fittebitch,» kauker han i ansiktet mitt så spyttdråpene hans treffer meg rett i munnen. «Du 8

har null peiling på hva du driver med!» Han borer pekefingeren hardt inn i overarmen min og blir stående og stirre rasende på meg mens han smaker på de neste ordene han skal slenge ut. Det prikker i armen når jeg roter i lomma etter det røde kortet. Visst faen skal han ha rødt kort. «Du skal ut,» sier jeg og svelger fort mens jeg hever kortet. Spyttet hans glir ned i magen min, sammen med ordene hans. «UT!» Lagkameratene hans trenger seg tettere rundt oss, og de sinte protestene banker løs på meg. Bare meg. Jeg trekker pusten for at ikke panikken skal få festa seg. «Spre dere,» roper jeg. Høres jeg tøff nok ut? Er det jeg som fortsatt bestemmer her? På samlingene i dommerprosjektet har vi snakka om hvordan vi skal takle dårlig oppførsel og utskjelling. De fleste av oss er eller har vært spillere, så vi har kjent på irritasjon, eller til og med raseri, mot dommere som gjør feil. Jeg har surna mot dommere selv, hvis jeg ble dratt i trøya eller det virka som dommeren konstant dømte i favør av det andre laget. Men ufin har jeg aldri vært; det ville vært flaut å synke ned til det nivået. Dessuten ville treneren, aka pappa, blitt ekstremt skuffa. «Jobben din er å gjøre de andre gode, sånn at de kan gjøre det samme for deg,» er filosofien hans, og den er det umulig å være uenig i, selv nå når jeg er omringa av rasende spillere. De har nok lyst til å se meg grine, for det ville være den ultimate seieren over ei jente som dømmer fotball. Men denne kampen skal ikke ende sånn. Emilio dirrer som om han skal til å detonere. Leila og Joakim kommer løpende fra hver sin side av banen. Spillerne slipper dem fram. 9

«Homojævel,» slenger noen til Joakim. «Lar kjerringene styre kampen, hæ?» Joakim ignorerer dem og stiller seg opp ved siden av meg. Leila er rett bak meg, sperra inne, men jeg kjenner hånda hennes mot ryggen. «Gå!» sier jeg nok en gang til Emilio, og peker mot benken. Treneren hans står der og stirrer på meg, rister på hodet, men sier ingenting. «Ikke faen om æ går herfra,» sier Emilio sakte, med ekstra trykk på faen og æ. «Hvis jeg avbryter kampen på grunn av usportslig oppførsel, så vinner bortelaget,» svarer jeg, og slipper ikke blikket hans. Jeg kan ikke vike nå. «Vil du det, altså?» «Feige kjerring,» hoier en av de blå. Men han dytter litt borti Emilio, prøver å skubbe ham i retning sidelinja. «Fittedommer,» mumler Emilio med det begrensede ordforrådet sitt og viser fingeren idet han går av banen. Ved sidelinja får han en klapp på skuldra fra treneren. Hoingen fra tribunen har heldigvis stilna. Joakim hvisker «Bare fortsett. Vis dem!» før han løper ut til sidelinja. Kampen må i gang snarest, hvis ikke kommer jeg til å svime av. Kanskje grine. Ikke banne og rase sånn som disse spillerne, i alle fall. Jeg snur meg mot Leila, som står bak meg og gisper uten å få fram et ord. Jeg nikker, og hun nikker tilbake. Jo, jeg starter opp kampen igjen. Fløyta dasker hardt mot brystet mitt i takt med pulsen. Flere av de blå spillerne spytter når de passerer meg, liksom tilfeldig, og ikke i min retning, men de flirer. Av meg. Latteren piper i ørene. 10

Etter den første kampen jeg dømte, for to år siden, fikk jeg applaus. På enkelte kamper slenger folk litt med kjeften, men de roer seg kjapt når jeg sier fra. I forrige uke dømte jeg G16 i en kamp med forrykende tempo og fem gule kort. Da takka alle for kampen med et smil etterpå, og et par av spillerne sa jeg gjorde en god jobb. Jeg skal gjøre jobben i denne kampen også, selv om jeg har litt lyst til å stikke. I pausen kommer to halvgamle fyrer bort til Joakim og meg mens Leila er på do. «Du får passe på i andre omgang,» sier den ene. «Går ei kule varmt for disse guttene når sånne søte jenter som deg skal begynne å bestemme, vet du.» Den andre bare står der med hendene nedi joggebuksa og stirrer på puppene mine mens han gliser. «Du løper litt sakte,» sier den første. «Jeg tror du skal revurdere å dømme slike kamper. Hold deg heller til koselige småjentekamper.» Så rusler de videre uten at jeg får fram et eneste ord. «Drit i dem,» sier Joakim og rister oppgitt på hodet. «Ikke bruk tid på sånne idioter.» Det begynner å bli ganske mange idioter på denne kampen nå. «Æsj, for noen griser,» sier Leila når hun kommer tilbake med Iris på slep. «Det er piss over hele gulvet på damedoen. Vi orka ikke gå inn.» «Gjett én gang hvilket lag som står bak det sølet,» sier Iris og gjør en spybevegelse. «Barnslige tapere. Det høres ut som treneren går bananas i garderoben.» «Du tar neste omgang?» spør Leila. «Vi kan ikke bry oss om sånne hjernedøde amøber.» Jeg er gjennomvåt av svette, og kvalmen banker i spiserøret. «Nei, vi kan ikke gi oss nå,» sier jeg 11

selvsikkert, men stemmen er brått blitt skingrende. Leila rykker nærmere og legger armen om skuldra mi. «Tror kanskje jeg må spy først,» hvisker jeg. «Her, ta en tyggis.» Iris roter fram en pakke Extra fra lomma idet Birger kommer småspringende fra den andre siden av banen. «Sorry at jeg er så forsinka. Det har vært en kollisjon på Omkjøringsveien, så jeg havna i kø. Iris ringte og sa at du måtte gi rødt kort?» sier han kortpusta og tørker svette fra panna. «Ja,» sier jeg. «Soleklart rødt også.» «Bra,» sier Birger og nikker anerkjennende. Han har insistert på at vi aldri skal være nervøse for å gi kort, og at rødt kort er noe vi ikke trenger å tvile på at er riktig; vi vet når det må gis. Dette er mitt tredje røde, og han har helt rett, men tennene mine prøver likevel å knuse den tyggisen. «Var det en viktig spiller?» «Nummer fjorten. Emilio Jørgensen.» «Dæven. Toppscoreren. Da leverer de garantert en klage etterpå.» Birger sukker. «Men det trenger du ikke tenke på nå, Anja. Du har kontrollen her!» Ja! Det har jeg faktisk. «Jeg har nesten hele greia på film,» sier Iris. «Passe godt lydopptak også, hvis det trengs.» «Flott, flott,» sier Birger og stirrer utover den tomme gressmatta. «Du hiver deg utpå en omgang til, Anja? Viktig for prosjektet, dette!» «Gjør vel det,» sier jeg og fikler med fløyta. Birger ser granskende på meg. «Vi kan avlyse resten av kampen på grunnlag av usportslig oppførsel, vet du.» Jeg møter blikket hans uten å nøle. Hvis jeg ikke viser at det er dommeren som bestemmer, blir alt bare 12

verre. Vi har diskutert det på møtene, at noen er litt gammeldagse, at det krever mer av oss jentene å bevise at vi er like gode. Å gi seg er absolutt siste utvei, selv om Birger har sagt at det kan være helt riktig å avbryte en kamp. Han har ikke nevnt noe om at det er feigt eller et nederlag, tvert imot, men jeg synes ikke det akkurat er modig å avbryte. Denne kampen er vel ikke ille nok til å ende der? Jeg fletter armen inn i Leilas. «Glem ordet kvinnefotball. Fotball er likestilling,» bruker jo Birger å si. Å være jente og dømme guttekamp burde ikke være noe spesielt. Det må vi bare vise dem helt til de ikke lenger bryr seg. «Jeg vil fullføre,» sier jeg og kjenner kvalmen slippe taket. Ingen bøller skal jage meg av banen. De umodne pysene som ikke takler en helt vanlig fotballdommer, sender jeg i garderoben. «Bra,» sier Birger. «Du får fortsette å vise dem hvem som er sjefen.» Spillerne valser inn på banen igjen, og jeg gir signal om å ta oppstilling. Blåser bestemt i fløyta, uten å se på dem. De blå plystrer tilbake. Hvis det er sabotasjelinja de har tenkt å følge, skal de få kjørt seg. «Bomma du på skåla i pausen, eller?» spør den sleipe blå kapteinen når han kommer fram for å ta avspark. Jeg overser ham. Sånne bajaser skal løpe rundt med kapteinsbind på armen? Det er virkelig lavmål. Plutselig får jeg ballen i beina og snubler. «Pass deg, for faen!» roper den blå kapteinen. «Kan ikke dømme hvis du skal tryne hele tida,» roper en annen. Jeg får ballen i beina enda en gang. Ingen tvil om at de blå gjør det med vilje. Jeg har nok kort til dem 13

alle, jeg, men før jeg rekker å bestemme meg, blir treneren lei og brøler fra sidelinja at de skal skyte på mål. «Her skal det scores,» gjentar han et par ganger før han setter seg ned. «Vi kan score på deg etter kampen, vi,» slenger en av de blå etter meg så høyt at halve banen får det med seg. «Smaker sikkert godt med litt dommerhore.» En av de gule spillerne, en pinglete fyr som knapt har vært borti ballen denne kampen, begynner å le. Idioter, hele gjengen, og skikkelig deprimerende. Jeg gir gult kort til den frekke. Han skuler surt på meg, men tør visst ikke si noe mer. Ingen kommer stormende for å protestere. Da jeg endelig blåser av kampen, forsvinner alle de blå spillerne inn i garderoben uten å takke for kampen. De fleste av de gule takker, i det minste. Et par av dem ser dessuten flaue ut, men holder kjeft. På tribunen sitter noen jenter og fniser, og en god del foreldre som er tause og bare glor på meg. «De burde skamme seg,» sier Birger og kikker på tilskuerne. «Spillerne er én ting, men de foreldrene. Makan! Tenk å la sønnene oppføre seg som noen svin utpå der. Det blir jo ikke kamp uten dommere, men det tenker de ikke på!» «Første omgang var verst, egentlig. Andre omgang var dritenkel i forhold.» Jeg vet ikke helt om jeg snakker sant. Har ikke lyst til å se kampen i reprise, akkurat. Birger setter hendene i siden. «Vi tar debrifing i morra formiddag på jentedommersamlingen. Så tar kretsen oppgjøret med laget. OK?» «Okei,» sier jeg. Birger vet som regel hva han gjør. Da dommerprosjektet ble annonsert for tre år siden, dukka han opp på trening for å verve jenter. «Dere 14

blir bedre spillere av å være dommere,» var et av argumentene hans. «Kult! Jo mer fotball i livet mitt, jo bedre,» sa jeg, og hoppa på øyeblikkelig. Det virka som en drøm å kunne både spille og dømme. Akkurat nå trenger jeg seriøs debrifing for å tenke like positivt. «Jaja,» sier Birger. «Skulle dere sitte på med meg hjem? Jeg venter til dere er ferdige i garderoben.» «Garderoben er nedgrisa med piss,» sier Leila. «Modne spillere vi snakker om her.» «Herregud,» sier Birger. «Noe så –» Han avbryter seg selv og går bort til han som er baneansvarlig. Birger begynner å gestikulere og drar med seg fyren bortover til jentegarderoben. «Er ikke mange lag som har splitter nye garderober, og så gjør de hærverket selv,» sier Joakim. Han har vært taus siden jeg blåste av. «For en gjeng med losers.» Han er ikke sint, bare lei. Lei av å være homodommer igjen, mens jeg ikke har blitt vant til å være fittedommer ennå. Jeg skal ikke bli vant til det. Ikke aktuelt. Drittslengingen må stoppe her, med røde og gule kort og en tjukk kamprapport. Vi rusler mot parkeringa. Joakim setter seg på scooteren sin og fikler lenge med hjelmen før han tar den på. «Skal jeg vente til Birger kommer?» Han kikker på Leila. Ryktene skal ha det til at han foretrekker gutter, men jeg er nittini prosent sikker på at han er så ofte på team med oss fordi han liker Leila. Han blir i alle fall nesten stum når hun snakker til ham. «Nei da,» sier Leila, helt døv for alle signalene fra stakkars Joakim. «Snakkes.» «Snakkes. Eh … Skal sikkert dømme sammen igjen før jeg drar i august …» Leila kikker ikke på ham 15

lenger, så Joakim stapper hodet kjapt inn i hjelmen og putrer ut på veien. En gruppe med spillere velter flirende ut av garderoben. De stapper bagene sine ned i bagasjerommet på en metallic blå snobbebil. Emilio er i flokken, det samme er kapteinen. Sjåføren ruser motoren når han rygger ut, og han stirrer på oss før han kjører en ekstra runde rundt de parkerte bilene. Bilen triller sakte mot oss mens motoren buldrer lavt. Vinduet glir ned rett før den passerer. Sjåføren peker på meg. «Du skal voldtas,» sier han. Så vrenger han bilen brølende ut fra parkeringsplassen.

Foto: Eigil Rasmussen-Korsager