Å telle hjerteslag by Vigmostad & Bjørke

DALA-DEMOKRATEN

«Imponerende debutroman ... Det er en hverdagsskildring, men så spennende fortalt at man hopper høyt når døren til leiligheten på Östermalm åpnes til feil tid.

Hun knytter et sterkt vennskap med Viola, tjenestepiken i nabohuset, og ikke minst forelsker hun seg i Martin – en universitetslektor av jødisk herkomst. Kjærligheten mellom dem er så sterk at Betty tror den kan overvinne alt, men hun har ikke regnet med at den politiske uroen i resten av Europa skal nå Stockholm. Å telle hjerteslag er fortellingen om en ung kvinnes vei ut i livet, i en historisk epoke som ligner vår egen. Det er en varm roman med fargesterke detaljer som raskt forflytter leseren til tiden rett før andre verdenskrig bryter ut.

DAGENS NYHETER

ISBN 978-82-419-6051-2

Å telle hjerteslag

«En unik arbeidslivsskildring. Storartet som sådan.»

Året er 1937, og syttenårige Betty forlater hjembyen for å bli tjenestepike hos legefamilien Molander i Stockholm. Selv om arbeidsdagene er lange, og legefruens nedlatende holdning konstant, oppdager Betty raskt at det i hovedstaden finnes både andre muligheter og en langt større frihet enn hun er vant til hjemme.

«En helt fantastisk fortalt historie om mennesker som føles fullstendig ekte, og som engasjerer leseren på hver side.» EXPRESSEN

e ll e t Å g a l s e t r hje

FOTO: ©JOAKIM BROLIN

ÖLANDSBLADET

KOMMUNALARBETAREN

K ATA RIN A WIDH O LM

«Katarina Widholm har lagt hele sin sjel i forsøket på å gi et sant bilde av hvordan livet kunne arte seg for unge, fattige piker på 1930-tallet. Som samfunnsskildring får romanen toppkarakter. Som feelgood-roman får den like høy karakter.»

«Det er en herlig roman som blander hverdagsslitet og arbeidsvilkårene for en hushjelp i tiden rett før andre verdenskrig med kjærlighet, klasseskiller og fornuftsekteskap.»

KATAR I NA WI DHOLM

(f. 1961) fikk sitt litterære g jennombrudd i Sverige i 2021 med Å telle hjerteslag, første bok i den kritikerroste og prisbelønte Betty-serien. Spesielt blir hun hedret for sin evne til å fange tidsånden. Widholm bruker mye tid på forarbeidet til sine bøker.

KATARINA WIDH O L M OMSLAG: IMPERIET.DK/LONNIE HAMBORG

Katarina Widholm

Å telle hjerteslag Oversatt av Hege Frydenlund, MNO

Originaltittel: Räkna hjärtslag Copyright © originalutgave Katarina Widholm 2021 First published by Historiska Media, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by agreement with Bonnier Rights, Stockholm, Sweden Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2024 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Lonnie Hamborg / Imperiet Forsidefoto: Shelley Richmond / Arcangel Images Forfatterfoto: Joakim Brolin Papir: 60 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 11/15 pkt. Sabon LT Pro 1. opplag 2024

ISBN: 978-82-419-6051-2 Den norske oversettelsen av Heinrich Heines dikt er hentet fra Sangenes bok, H. Aschehoug & co 1929, Gjendiktet av Herman Wildenvey. Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor. Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Til min venninne Eva, som helt fra vi var små, har oppmuntret meg til å skrive og utrettelig har lest alt jeg har skrevet.

Kapittel 1 27. september 1937 «Ta plass! Lukk dørene!» Hånden til moren fløy opp til avskjed utenfor togvinduet – det så nesten ut som om hun tørket seg i øye kroken også. Håret virket så tynt og fargeløst under hatten hun hadde gått med så lenge Betty kunne huske. Tenk at hun aldri før hadde sett hvor liten og tynn moren var! Toget gled langsomt av sted, og både moren i den brune kåpen og Hudiksvall stasjon forsvant ut av syne. Betty sank ned på setet. Hun frøs og var fortsatt kald på hendene etter å ha stått ute på perrongen, men på tante Helmis oppfordring kneppet hun likevel opp kåpen og tok av seg luen. Flettene var fuktige av regnet, og hun skyndte seg å legge dem bak på ryggen så de ikke skulle synes. Så fort hun bare kunne, skulle hun klippe dem av seg og få lagt håret på spoler fra et onduleringsapparat hos en ordentlig friserdame. Når hun fikk den første lønningen. Hun fikk nesten sommerfugler i magen når hun tenkte på lønn. Egne penger som hun selv hadde tjent. Tante Helmi hadde sagt til moren til Betty at datteren kunne prise seg lykkelig over å ha fått post hos doktor Molander i Jungfrugatan i Stockholm.

«Bedre arbeidsgiver kan ikke jentungen få!» Og tante Helmi burde jo vite det, for hun hadde bodd hele sitt voksne liv i Stockholm. Først som hushjelp, deretter som ansatt på et kontor og de siste tjue årene som assistent hos en revisor i Rådmansgatan. «Sett deg her ved vinduet, så du kan se på utsikten.» Tante Helmi reiste seg pesende og byttet plass samtidig som hun kneppet opp kåpen over det svulmende brystet. Hatten med den elegante fuglefjæren beholdt hun på, og hun tok den slitte kåpen til Betty og hengte den under sin egen på knaggen under bagasjehyllen. Det var bare én passasjer til i kupeen, en fin herre ved døren, som så ut som han sov. Betty sank ned igjen. Dette var første gang hun kjørte med tog. Mang en gang hadde hun hentet tante Helmi på toget og sett henne reise av sted, og mang en gang hadde hun ønsket at det var hun selv som fikk reise. Og nå – nå var hun på vei til hovedstaden, til Stockholm. Moren hadde helst sett at hun fant seg en post hjemme i Hudiksvall – eller hvis hun absolutt måtte reise bort, så hadde det vel holdt med Sundsvall eller kanskje Gävle? Men Betty drømte om Stockholm. Det hadde hun gjort helt siden hun var liten jente og tante Helmi kom hjem til jul med klær i de vakreste stoffer og søtsaker hun aldri hadde sett før. Og alle postkortene tanten pleide å sende med bilder av Strömmen i Stockholm og de staselige bygningene. Og nå var det hun, Betty Lind fra Åvik i Hudiksvall, som skulle bo der. «Husk å svare – Ja, frue og nei, frue – så fort du blir tiltalt. Og snakk bare når de spør deg om noe!» 8

Betty nikket. Dette hadde de vært gjennom mange ganger. Moren og småbrødrene hadde sittet i slagbenken hjemme på kjøkkenet mens tante Helmi kryssforhørte henne om sauser, sølvpuss og servering. Betty følte seg trygg. Hadde hun kanskje ikke hatt ansvaret for småbrødrene og hele husholdningen hjemme i et helt år? Og laget både frokost og middag når moren arbeidet på sagbruket dagen lang? Vasket tøy, redd sengene og gjort rent i den lille leiligheten i Bagargatan. Lappet og reparert bukseknærne til Edvin når han hadde klatret i trærne og fått hull i dem, og vasket skrubbsårene til LillePelle når han hadde falt og slått seg utenfor skolen. I to år hadde hun dessuten hjulpet gamle fru Skoglund i Automat huset med rengjøring og handling og matlaging tre ganger i uken. Fru Skoglund hadde i hvert fall aldri klaget – hun hadde tvert imot alltid rost Betty. Og moren pleide å si at hun var flink og nøye og helt enestående til å lage mat. Hun burde fint klare en hushjelppost i Stockholm. «Du får komme til meg når du har fri. Det er jammen bra jeg bor såpass nær, for da kan jeg lære deg alt du trenger å kunne. Doktorfruen er som hun er, men doktoren selv har et hjerte av gull. Nå, Betty, begynner du å bli sulten?» Betty smilte. Hun hadde hørt alt det om doktoren og doktorfruen så mange ganger at hun syntes hun så dem for seg. I tillegg til doktorparet besto familien visstnok også av en voksen sønn som studerte og som bare bodde hjemme innimellom. Hun håpet alle var hyggelige. «Emma, som har hatt posten frem til nå, sier at pikeværelset er pent og koselig med vindu mot bakgården, 9

og at det vokser en stor eik der. Du kommer nok til å trives, Betty!» Betty smilte for seg selv igjen. En eik utenfor vinduet. Eiketrær hadde hun bare sett i leseboken på skolen. Plutselig gikk det en iling av uro gjennom magen. Hvordan i all verden skulle hun greie å ta seg av en hel husholdning i Stockholm, hun som bare var sytten år gammel? Og hvor mye kom hun ikke til å savne og lengte etter småbrødrene? Og venninnen Anna i Köpmangatan? De som hadde hengt i hop siden småskolen, ja, egentlig enda lenger. Men Anna skulle bli tjenestejente i Forsa, og selv skulle hun jo til Stockholm. Betty lente hodet mot vindusruten og lukket øynene. Med det samme hun kom frem, skulle hun skrive til både moren og Anna og fortelle om hvordan alt så ut, og om alt det spennende hun hadde opplevd på turen. Moren kom sikkert til å svare når hun fikk tid, men Betty var mer usikker på om Anna ville svare. Hun hadde så mye annet i hodet enn lesing og skriving. Ingen var så netthendt med håndarbeid og reparasjoner som Anna, og ingen kunne så mye om husstell som henne. Men hun hadde aldri vært særlig opptatt av verken lesing eller bøker. Ikke slik som Betty. Betty elsket bøker og var en flittig gjest på biblioteket. Hun åpnet øynene og så ut gjennom vinduet. «Vil du ikke ha et smørbrød?» spurte tante Helmi. «Jeg skjenker i litt kaffe før den blir kald.» Uten å vente på svar helte tanten kaffe i en kopp og rakte den til henne. Hun fikk også et smørbrød innpakket i papir i hånden. Betty måtte balansere smørbrødpakken i kjolefanget og håpet inderlig at den ikke ville sette flekker. 10

«Skal det være en kopp kaffe og et smørbrød?» Tante Helmi strakte et smørbrød mot mannen ved døren, som nå hadde våknet og satt og leste i en bok. «Takk som byr. Jeg sier ikke nei til en kopp kaffe.» Mannen hadde mørke, skarpe trekk, tette øyevipper og en kullsvart, elegant bart. Han så på tante Helmi med vennlige brune øyne da han tok imot koppen. Smør brødet takket han nei til med et bredt smil. «Men det er hjemmebakt brød med salt kjøtt – fra Enånger!» prøvde tante Helmi seg. Mannen smilte bare og ristet på hodet. «En kollega kommer på toget i Gävle, og vi har reservert bord i restaurantvognen til lunsj. Man vil jo helst ikke ødelegge matlysten …» «Vil De ikke smake bare en liten bit? Det er pike barnet her som har smurt smørbrødene. Hun vil nok gjerne vite om de duger til fint folk. Hun skal begynne i tjeneste hos en Stockholms-familie i dag.» Tante Helmi brøt av en liten bit av smørbrødet og rakte den til mannen. Betty ble skamfull. Det fikk da være måte på å prakke mat på fremmede – så spesielle var jo ikke smørbrødene hennes. Mannen så det forlegne uttrykket hennes og tok vennlig imot. «En liten bit, da. For å avgjøre …» Tante Helmi og mannen konverserte over kaffen mens Betty tygde langsomt på smørbrødet sitt. Hun følte seg trett etter å ha stått opp tidlig og smurt niste til tog reisen. Lille-Pelle hadde løpt rundt henne og villet smake, men moren hadde sagt at han måtte klare seg med en brødskive med sukker på, for det salte kjøttet var til 11

nistematen. Da moren hadde gått ut, stakk Betty likevel til ham en liten bit som han slukte i én jafs før han satte seg på gulvet ved føttene hennes med et bekymret oppsyn. «Å Betty, det er så trist at du skal reise fra oss!» Hun hadde måttet ta broren i armene og ruske ham i det lyse håret og vugge ham som et spedbarn en liten stund. Hun kom til å savne de varme nevene og de blå øynene hans. Til og med den mutte Edvin, som sjelden sa noe med mindre han var helt nødt, hadde sagt at han kom til å savne storesøsteren. Begge hadde vært alvorlige da hun vinket farvel. «Et utsøkt smørbrød! Det skal den unge frøkenen være stolt av. Er det sennep på også?» Mannen smilte til Betty, og hun smilte blygt tilbake og nikket. Tante Helmi fortsatte ivrig: «Hun har talent for matlaging. Hun er virkelig dyktig. Nå bærer det av sted til Stockholm, til Östermalm, til og med, der hun har fått post som hushjelp.» «Det blir sikkert vellykket med en så søt og flink pike fra Hälsingland i familien.» «Herren kjenner kanskje til doktor Molander?» Tante Helmi tok selv en solid bit av smørbrødet og børstet deretter smulene bort fra barmen. Den fine herren smilte og beklaget at han hadde dårlig kjennskap til folk i Stockholm – han var mer kjent med Uppsala-boerne. «Men familien blir sikkert fornøyd, det er ikke bare enkelt å få tak i gode tjenestefolk.» Han smilte på nytt til Betty, og hun smilte forsiktig tilbake. Kanskje hun skulle våge å spørre? 12

«Vet De kanskje om det går an å få låne bøker på et bibliotek i Stockholm?» Han tømte kaffekoppen og rakte den til tante Helmi. Så snudde han seg mot Betty og smilte enda mer. «Bibliotek? Er De interessert i bøker, frøken?» Betty nikket blygt. Han lente seg tilbake i setet, la det ene elegante dresskledde benet over det andre og nikket ettertenksomt: «Det må jeg si! Den unge damen leser altså. Tør jeg spørre hva De … unnskyld, jeg oppfattet ikke navnet …» Betty ble illrød i kinnene og slo sjenert ned blikket mens tante Helmi skyndte seg å presentere dem ved navn. Mannen bukket lett mens han ble sittende og smile uforstyrrelig til Betty. «Lektor Martin Fischer – hyggelig. Men la meg nå få høre hva slags litteratur De har lest tidligere, frøken Lind …» Han var altså lektor … en så fin herre syntes sikkert hun var fjollete med lesingen sin. Hun bet seg forsiktig i underleppen og lurte på hva hun skulle svare. Til og med hun forsto at det var forskjell på bøker og bøker. Ikke noe av det hun hadde lest det siste året, ville nok den fine herren verken kjenne til eller engang kalle litteratur. Samtidig satte hun pris på at han kalte henne frøken og ung dame. Tante Helmi så hjelpeløst på henne. Dette var ukjent grunn for henne, for hun leste aldri. Bare avisen. Betty fuktet leppene og smilte fort til tante Helmi før hun svarte: «Å, litt av hvert. Selma Lagerlöf liker jeg veldig godt, og Vilhelm Moberg. Og Ivar Lo og Moa Martinson, i tillegg til Elin Wägner, og så har jeg lest en utenlandsk 13

kriminalforfatter som heter Dorothy Sayers og …» Hun stoppet brått da hun så det brede smilet til mannen. Hun hadde blitt for ivrig og tolket smilet som at han lo av henne, så hun snudde seg taus og rødmende mot vinduet. «Unnskyld, det interesserer Dem vel ikke.» Han spratt opp fra plassen sin, og til de to kvinnenes forskrekkelse tok han hånden til Betty i sin og dumpet ned på plassen ved siden av henne. En særegen duft av kostbart etterbarberingsvann fulgte med og gjorde henne litt ør. Han smilte og trykket hånden hennes hardt. «Ikke slutt, fortell mer i stedet! De er altså en ekte bokorm? En sann bokelsker? Så ualminnelig interessant og hyggelig. Jeg underviser selv i litteratur i Uppsala og setter umåtelig stor pris på å oppdage entusiasme for litteratur hos et ungt menneske. De burde kanskje selv begynne å studere etter hvert?» Tante Helmi snurpet munnen og la hånden beskyttende på kneet til Betty. «Studere? Nei, bevare oss vel. Hun har gått på folke skolen, og nå skal hun arbeide. Noe annet har vi ikke råd til.» Lektoren så ulykkelig på tante Helmi, og Betty forsto at tanten hadde gjort ham forlegen. Han reiste seg stille og åpnet munnen for å si noe, men i det samme saktnet toget farten for å stoppe på Söderhamn stasjon, og han ble nødt til å sette seg på plassen sin. Betty følte seg dum som overhodet hadde tatt opp emnet, og så ned i fanget. Samtidig ble kupeen fylt av flere passasjerer, og samtalen med den fine herren gikk i stå. Tante Helmi tok frem strikketøyet, og Betty sovnet med hodet mot ruten. 14

Toget skulle ankomme Uppsala rett før klokken to. Der hadde de ti minutter på seg til å bytte til Stockholmstoget. Betty visste at tante Helmi grudde seg til byttet. Det var ofte trengsel for å komme av toget og ståkete på stasjonen, og det var ikke sikkert det ville bli helt enkelt å finne sitteplasser på turen til Stockholm. Allerede tjue minutter før ankomsten til Uppsala reiste tanten seg, tok på seg kåpen og bukserte bagasjen deres ut i korridoren. Betty ble nødt til å skritte over bena til de andre passasjerene, og noen mumlet at alle skulle av i Uppsala uansett, så det var unødvendig å trenge seg frem. Tante Helmi fnyste av dem og ropte høyt ute i korridoren: «Det er forskjell på å gå av toget og å bytte tog! Folk eier ikke manerer nå for tiden!» Betty slo ned blikket og skammet seg over tanten, men forsøkte å smile så hyggelig hun kunne til de andre passasjerene. Akkurat idet hun skulle forlate kupeen, kjente hun en varm hånd på armen. «Vent!» Betty dro til seg armen og så urolig etter tanten, som allerede sto ved vogndøren. Øynene til lektoren var varme og vennlige uten det ertende blikket hun hadde sett tidligere. «Jeg vil gjerne at De skal lese denne boken, frøken Lind. Og kanskje senere fortelle hvilke tanker den vekker. De er alltid velkommen til å ta kontakt.» Betty kjente ikke igjen tittelen Bøddelen, men boken så ny og fristende ut. Hun smilte så blidt hun kunne og neide raskt til takk. «Og gå til Stadsbiblioteket i Sveavägen. Det er fabelaktig! Et tempel for bokelskere.» 15

Han så på henne med oppriktig varme og entusiasme, så hun smilte tilbake før skyvedøren inn til kupeen gled igjen bak henne. Hun ble stående i duften av etter barberingsvann og greide å presse boken ned i reise vesken hun bar på.

Kapittel 2

Sentralstasjonen i Stockholm var enorm. Større enn kirken hjemme, større enn noe annet Betty hadde sett. Og alle menneskene som hastet forbi med store vesker og kofferter! Bybud i flott lue dro kjerrer med enda mer bagasje, og avisgutter ropte ut nyheter. Det duftet fra bakerier og fra biler, og luften var klam. Det var så mye liv og røre rundt henne at Betty følte seg helt tummelumsk, og det ble ikke bedre da de kom ut av stasjonen, der drosjebilene sto på rad og ventet på kunder. «Nå håper jeg du er frisk og rask, for vi må gå et godt stykke før vi er fremme!» Betty nikket bare. Så tok hun et hardt tak i reise veskene hun bar på, og fulgte etter tante Helmi ut i gatene. De møtte en elegant dame som var kledd i en lekker, kaffebrun kåpe med pelskrage. Håret var vakkert ondulert, og oppå de lyse lokkene tronet en vanvittig stilig rustbrun hatt med slør. Over armen hadde hun en elegant veske i krokodilleskinn, som så ut som en pose. Betty fikk det travelt med å dytte flettene inn i luen og gjemme stoffvesken hun hadde arvet etter mormoren. Tenk om hun en gang kunne få gå med en sånn hatt og veske! Og det der med håret … 17

De passerte mange forunderlige butikker med store utstillingsvinduer, et stort varehus og en fin park, og begge var litt frosne da de kom frem til Jungfrugatan. Men bare på veien fra stasjonen hadde Betty sett så mye merkverdig og vakkert at det var nok til å fylle mange brev hjem. Trappeoppgangen var stor og gullglinsende med en snirklete og knirkende heis, men tante Helmi gestikulerte mot kjøkkeninngangen. I den oppgangen var det verken heis, gulldekor eller snirkler. De rakk bare så vidt å trykke på ringeklokken før døren ble åpnet av en eldre dame med kritthvitt hår som lo mot tante Helmi med veldig synlig tannkjøtt. «Dere kan tro jeg har ventet! Kom inn, kom inn.» Emma tok Betty i hånden, og Betty neide pent. De ble bedt om å sette seg ved et stort kjøkkenbord og fikk servert kaffe og smørbrød med fint pålegg. Betty kunne kjenne at smørbrødene var fra dagen før, men det var myk, smaksrik leverpostei og en blåmuggost på skivene som Betty aldri hadde smakt før. Smørbrødene var dessuten pyntet med både aspik, pære og agurk. Hvordan skulle hun klare å lage så fine smørbrød med så dyrt pålegg? «Tror du at du vil trives her i Stockholm, da, Betty?» Betty smilte sjenert og nikket. Tante Helmi smattet høylytt da hun tok en bit av smørbrødet og klukklo mot Emma: «Hun tror hun skal rekke å lese bøker og ha råd til å gå til friserdamen. Hun forstår nok ikke hvor mye arbeid som venter, og hvor lav lønnen er.» Betty rødmet igjen. Selvfølgelig forsto hun at det ville bli mye arbeid, men hun skulle jo få noen friettermid dager? Det var i hvert fall blitt sagt. 18

Emma ryddet av bordet etter dem, og Betty så at kjøkkenet var ganske moderne, selv om det var litt dystert. «Nå skal du få se pikeværelset! Jeg har gjort det så fint jeg kunne.» Betty tok reiseveskene sine og fulgte etter den gamle damen inn på et rom ved siden av kjøkkenet. Rommet var lite, men overraskende lyst, enda det vendte mot bakgården. Hun kunne se himmelen og en stor eik som hindret alt innsyn. Rommet luktet innestengt og noe annet udefinerbart som Betty tenkte på som gammel kropp. Men det var et lite skap der med et vaskevannsfat oppå, en stol, en smal seng ved veggen og en kommode der det sto et radioapparat. Det gikk en iling gjennom Betty ved synet av radioen. Et eget radioapparat! «Virker den?» spurte Betty og pekte. Emma ristet på den krumbøyde kroppen og nikket med en grimase. «Jeg tror da det. Men jeg har aldri prøvd den. Huff og huff. Jeg liker ikke sånn djevelskap. Men herskapet kjøpte en ny i fjor høst, og da ga de meg denne. Du får re opp selv. Og håndklær har jeg lagt der. Doktorfruen sorterer ut det som er misfarget og litt ødelagt så jeg kan bruke det. Det er et vannklosett i leiligheten og vanlig avtrede nede i gården. Sett fra deg veskene, så skal jeg vise deg litt før jeg går. Fruen kommer hjem straks, og da må du inn og hilse på henne. Du vil kanskje vaske deg litt først?» Betty nikket og satte veskene pent ved fotenden av sengen. Hun skulle akkurat til å hente vann ved komfyren da det ringte på kjøkkendøren. Før Emma rakk bort, ble døren åpnet, og en ung gutt med en enorm kurv på armen kom gående inn mens han ropte med høy stemme: 19

«Varer fra Nordiska Kompaniet! Doktorfruen har bestilt, og jeg har levert.» «Birger! Kom og hils. Dette er Betty, som skal begynne her nå etter meg. Hun har nettopp kommet med toget fra Hudiksvall.» Emma tok gutten i armen og skjøv ham mot Betty. Gutten så ut til å være på hennes egen alder eller kanskje litt eldre. Han hadde helt brune øyne og krøllete lyst hår som Betty aldri hadde sett maken til før. Han smilte hyggelig, tok av seg luen og rakte frem hånden. Hun smilte tilbake og ristet den. «Birger er visergutt og leverer ofte varer her. Han er en lathans og et rekel som må holdes i stramme tøyler.» Emma lo og dasket til ham med en avis som lå på bordet. Det store smilet og den vennlige tonen antydet at hun egentlig mente noe helt annet. «Og Emma er en skatt som alltid har en godbit på lur til en sulten stakkar. Klingeling, damer! Vi treffes når vi treffes …» Og så snappet han lynraskt til seg et av de små, elegante smørbrødene og stappet det i munnen, satte på seg luen igjen og blunket til Betty før han forsvant. I det samme ringte det i klokkestrengen i leiligheten. «Nå har doktorfruen kommet hjem og vil treffe deg, Betty. Du får gre deg litt og bli med meg inn.» Betty dro dynen helt opp til nesen. Det kjentes kaldt i det lille rommet etter varmen i kjøkkenet. Hun burde sove, men det gikk trill rundt i hodet av alle inntrykkene. Først reisen og så Stockholm med all sin berusende prakt, og til slutt leiligheten og doktorfruen. 20

Hun hadde hørt så mye om doktorfruen at hun hadde forestilt seg en skrekkinngytende gammel dame. I stedet var hun en middelaldrende, litt uinteressert kvinne med mørke farger, tunge øyelokk og en uvane med å slikke seg rundt leppene. «Du lager frokost klokken sju, da spiser doktoren før han går på kontoret. Doktoren vil ha grøt, egg og kaffe servert i salongen. Selv vil jeg ha te og en skonrok på et brett i soveværelset halv ni. Når jeg har stått opp, skal du re sengene og lufte både i soveværelset og i salongen og deretter forberede dagens mat på kjøkkenet. Resten tar vi i morgen. Listen ligger i salongen. Er det noe du lurer på? Ikke? Bra. Du får anstendig lønn og fri annenhver onsdag ettermiddag samt enkelte søndagsettermiddager når det er mulig. Du finner uni former i garderobeskapet på kjøkkenet, både til hverdags og til servering. Hvis de ikke passer, må du endre dem selv. Det var det!» Betty fikk ikke engang sagt «Ja, frue» før det hele var over. Det var bare flaks at hun rakk å spørre Emma om hvor de forskjellige rommene i leiligheten lå, slik at hun visste hvor soveværelset og salongen befant seg. Hjertet hamret litt da hun tenkte på hvordan hun skulle klare å lage frokost på riktig måte, og på at det fra og med i morgen var forventet at hun skulle ta seg av en hel husholdning helt på egen hånd. Hun hadde rukket å prøve uniformen, og den var både for stor og altfor lang, men ved hjelp av nåler skulle hun nok likevel klare å se noenlunde presentabel ut til hun fikk tid til å sy den om. 21

Betty tenkte på alle hjemme. På småbrødrene som lå trangt i slagbenken på kjøkkenet. Eller forresten, Edvin hadde sikkert fått sengen hennes inne på kammerset nå. Dermed var det vel bare Lille-Pelle som lå i slagbenken. Moren satt nok ved vinduet og lappet og stoppet i det siste kveldslyset. Hun fikk naturligvis mer å gjøre nå som Betty ikke lenger var hjemme og kunne hjelpe til. Et kort øyeblikk kjente hun tårene presse på bak nesen. Så langt hjemmefra hun var. Nå var hun stor jente, og det var meningen at hun skulle klare seg selv. Emma skulle komme innom i morgen formiddag og vise henne litt flere ting på kjøkkenet. Men så skulle hun reise til Härnösand og bo der sammen med søsteren sin. Før Betty sovnet, kom hun til å tenke på boken hun hadde fått av den fine herren på toget. Hun ble nødt til å stå opp og ta den opp av vesken. Det var et vakkert skinninnbundet bind med tittelen og forfatternavnet preget i gull. Hun hadde aldri hørt om boken, men forfatteren Pär Lagerkvist kjente hun til. Da hun åpnet boken på den første siden, falt det ut et visittkort med påskriften Martin Fischer, lektor, i opphøyd vinrødt trykk. Under sto det en adresse og et telefonnummer i Uppsala. Hun strøk fingrene lett over kortet og smilte for seg selv før hun stakk det inn i boken igjen. I kveld orket hun ikke å lese, men det kom jo flere kvelder? Smilende la hun boken på stolen ved sengen og gjespet stort. Klokken var nesten elleve, hun skulle tidlig opp i morgen. I det samme hørte hun en høy lyd av en dør som ble slått opp, og fra kjøkkenet lød det hundeglam og en mannsstemme. Betty for opp av sengen i voldsom fart 22

og dro med seg teppet og slo det rundt seg som et sjal. Hun åpnet døren til kjøkkenet og sto barbent og med det lange håret ned over skuldrene i nattkjolen hun hadde fått etter moren. På kjøkkenet var det elektriske lyset tent, og Betty rakk bare å oppfatte en bevegelse før hun holdt på å bli revet over ende av en stor hund som kastet seg mot henne. Hun satte i et hyl og klarte i siste sekund å støtte seg mot veggen mens hunden logret intenst med halen og slikket hendene og kinnene hennes. «Jäger! Nei! Ned, din dumme hund. Ned, sa jeg.» Bak hunden dukket det opp en mann med snille blå øyne og gråsprengt brunt hår som sto rett til værs. Hunden sluttet å hoppe og la seg på gulvet med halen piskende mot filleryen. «Kjære vene, som vi må ha skremt deg, lille venn. Jeg hadde helt glemt at du skulle komme i dag. Emma hører jo nesten ingenting, så vi pleier ikke å vekke henne. Er du redd for hunder?» Betty smilte og satte seg på huk ved siden av hunden, som lykkelig slikket hendene hennes da hun klappet den. «Slett ikke, onkelen min hjemme hadde en hund som jeg ofte gikk tur med. En jakthund som ligner litt på denne … å, så fin du er … ja, så fin.» Mannen satte seg også på huk ved hunden og smilte til henne. «Det er meningen at Jäger skal brukes til harejakt. Problemet er at jeg nesten aldri har tid til å gå på jakt. Så nå er han med meg på kontoret isteden og er den som sørger for at jeg rekker å se litt dagslys i løpet av dagen. Hunder skjønner jo at man nødvendigvis må ut en gang iblant. Var det Betty du het?» Betty rødmet da hun innså at hun satt på huk i nattkjolen med en hund i armene. 23

Hun nikket og reiste seg brått samtidig med doktoren og knikset med teppet på skjeve over skuldrene. Doktoren strakte frem hånden og hilste. Hånden kjentes varm og tørr og vennlig ut. «Hadde du sovnet, Betty? Jeg er veldig lei for det. Jäger og jeg var så forferdelig sultne at vi lurte på om det kanskje var noe i spiskammeret vi kunne få før vi la oss?» Uten å vente på svar åpnet han døren til spiskammeret og tok ut kalde poteter og karbonadekaker som lå der på et fat. Så fant han en pilsner i mørket, som han åpnet og drakk rett fra flasken. Hunden slo seg forventningsfullt ned ved føttene hans. Betty kom seg ut av den nærmest forstenede tilstanden og gikk bort til spiskammeret. «Vil doktoren ha brød til? Jeg har sett at det er brød i spis kammeret. Og kanskje smør og ost? Jeg skal skjære opp …» Hun skyndte seg å ta av seg teppet og la brødet på skjærefjølen. Hun husket hvor hun hadde sett Emma oppbevare kniver og bestikk, og i spiskammeret fant hun smør og ost som hun satte på bordet foran doktoren. Selv spiste han kalde karbonader og poteter med stor appetitt og slapp biter ned på gulvet til hunden, som slukte dem uten å tygge. «Åhh, så godt! Det ble ikke noe middag på meg i dag, bare et sykebesøk helt ute i Danderyd.» Hun satte frem mer mat, og han så på henne med et godmodig blikk før han sa: «Gå og legg deg nå, Betty. Jeg er lei for at jeg vekket deg, men det var hyggelig med selskap. Og å bli servert av en lucia tror jeg ikke jeg har opplevd før …» 24

Hun smilte spørrende til ham. «Lucia?» «Ja, har du ikke sett at Stockholms-Tidningen hvert år kårer en vakker ung pike til lucia? Som får kjøre rundt i slede og spre lys og glede?» Betty ristet sjenert på hodet. Nei, det hadde hun ikke sett. Det var mye hun ikke visste om livet i Stockholm. Jäger flyttet oppmerksomheten tilbake til henne og iakttok henne med forskende øyne mens hun ryddet maten inn i spiskammeret igjen. Hun lurte en bit tørr fleskesvor ned i hånden og inn i den varme munnen hans. «Aha! Jeg så nok hva du gjorde, Betty. Nå har du en forbundsfelle for livet.» Doktoren hyttet spøkefullt med pekefingeren og tok frakken sin fra stolen. «God natt, Betty! Jeg spiser gjerne frokost her på kjøkkenet i morgen tidlig. Er den klar til klokken sju, tror du?» Betty åpnet munnen for å si at fruen hadde sagt at hun skulle servere frokosten i salongen, men så innså hun at det ville bli mye enklere å gjøre det på kjøkkenet. «Naturligvis. God natt, doktor!» Hun lot oppvasken stå til morgenen etter og la seg igjen. Klokken var allerede tolv, og hun skulle opp om mindre enn seks timer.