Øyenvitnene

bourg frits de øyenvitnene

Frits de Bourg

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2024

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Gisle Vagstein – deTuria Design

Omslagsillustrasjon: © Yolande de Kort / Trevillion Images

Papir: 60 g Holmen 2,0

Boken er satt med 12/14,9 pkt. Adobe Garamond Pro

1. opplag 2024

ISBN: 978-82-419-6374-2

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen

Telefon 55 38 88 00

Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Prolog

Natt til onsdag 6. februar 1957

Redd og sint, to beslektede sinnsstemninger som ikke hjalp ham det minste. Et klart hode ville ha hjulpet, men redselen hadde overtaket, og det var bra ingen kunne se de skjelvende hendene hans. Eller høre hans tørre, sprukne stemme. Han var fullbefaren matros, for pokker, men denne klovnen av en landkrabbe kommanderte ham rundt som om han var en dritt. Fullbefaren matros, gjentok han for seg selv. Han var stolt av det. Det betydde at han kunne utføre alle de tusen gjøremålene yrket krevde.

Men selvmord var da for faen ikke blant dem.

Nå hadde denne jævelen med de iskalde øynene beordret ham under dekk for å gi skipet dødsstøtet. Skipet synker ikke fort nok, hadde han sagt på den skarrende dialekten sin. Ved sjutiden ville det begynne å lysne, og da måtte skipet ligge på havets bunn.

Matrosen følte seg fram langs skottet med den ene hånden, i den andre slepte han ei diger slegge etter seg. Det klang dystert da sleggehodet subbet bortover jerndørken. Generatoren hadde stoppet og med det alt de hadde av elektrisk lys. Det fantes parafinlamper i reserve, men ikke tid til å gå rundt og tenne dem. Hodelykten ville han ikke bruke før han kom ned i maskinrommet.

Pæren hadde lyst mistenkelig svakt, og det verste som kunne skje, var at batteriet gikk tomt for strøm mens han befant seg i skipets buk og vannet flommet inn.

Så sluttet skottet, han var ved nedgangen til maskinrommet. Han famlet etter døren og oppdaget at den sto åpen. Maskinfolkene hadde nok hatt det travelt etter å ha åpnet bunnventilen, tenkte han. Likevel nektet skipet å dø. Det gikk ikke fort nok for bergenseren. Selv om skipet var lastet til plimsollmerket, nektet det å gå ned.

Klamret seg til livet. Som han selv hadde gjort, under krigen, da tankbåten han var på, ble torpedert og han klamret seg til kjølen på en kantret livbåt.

Matrosen fant leideren ned til maskinrommet. Ned i et beksvart intet. Nå kunne han høre de klukkende lydene av vannet som strømmet inn. Men altså ikke fort nok for den forbannede bergenseren. I situasjonens frykt og sinne ga han vestlendingen skylden for all elendighet som hadde rammet ham i årene etter krigen. Det var derfor han hadde latt seg presse til å ta denne drittjobben, i håp om å få orden på livet sitt igjen. Om ikke annet så for kona og guttens skyld.

Han tente hodelykten. Den hjalp ikke stort. Det massive mørket svelget lyset. Først da han var kommet halvveis ned leideren, kunne han skimte noe. Et par trinn til, og han kunne se at vannet allerede sto en meter over fyrdørken. Så hvorfor sank ikke denne stabeisen? Han hadde jo selv sørget for at alle dører og luker ble åpnet så vannet kunne renne fritt og fylle alle rommene.

De tre siste trinnene på leideren lå under vann. Han vasset uti, bannet over kulden og fortsatte forbi kjelen og

mot babord side mens han sakte dreide hodet for å søke med hodelykten. Der! Lysstrålen fanget det rødmalte rattet på ventilen til vanninntaket. Bergenseren hadde selv sagt at han skulle skru av flensen. Den dumme kødden. Da måtte han jo ha skrudd løs flensen på den andre siden også. To ganger tolv, det ble tjuefire fastrustede bolter. Han ville ikke blitt ferdig før lenge etter det ble lyst. Den tosken! Men han, fullbefaren matros, visste at det seks tommer store inntaksrøret var av støpejern.

Ikke stål. Derfor hadde han hentet sleggen fra verktøyet til båtsmannen.

Det første slaget traff dårlig. Ikke midt på røret.

Skrenset av og laget et solid plask i vannet, som nå sto like under røret. Det neste slaget var ikke hardt nok og sendte sleggen i rekyl tilbake. I det tredje slaget la han all sin kraft. Den umenneskelige kraften som frykt, sinne og år med fornedrelse gir. Det kunne ikke røret stå imot.

Støpejernet sprakk, og halve røret ble til et åpent hull som iskaldt vann fosset inn gjennom. Det traff ham med en kraft som sendte ham ravende bakover.

Han gjenvant fotfestet og rakk akkurat å ta peiling på leideren før lyspæren blunket lyssterkt én gang og døde. Nå hadde han vann opp til brystet. Han slapp sleggen og brukte begge armene som padleårer. Burde han heller legge på svøm? Han prøvde å huske retningen, for han så ingenting. Mørket rundt ham var som en kompakt, svart substans. Frykten måtte ikke få utvikle seg til panikk.

Da kom han til å dø, og han ville ikke dø. Men hvor var den helvetes leideren?

Juni til september 1964

Jeg satt og seigpinte en lunken pils og lurte på hvordan jeg skulle få tjuefire kroner til å vare i tre dager, da hun kom inn. Jeg satt ved et hjørnebord, delvis skjult bak en potteplante med store, gummiaktige blader. Det var benker langs kortveggene og små, runde bord ute på gulvet. I de to vinduene sørget gardiner og reklameplakater for Tiedemanns Teddy og Aass pils for at det meste av dagslys ble stengt ute. Det var en tirsdag, omtrent midt på formiddagen. De morgentørste hadde vandret videre, kanskje for å innta sterkere saker enn øl, kanskje for å klore seg fast i en jobb, vel vitende om at jobben var limet som holdt tilværelsen deres sammen.

De kveldstørste kommer sigende når ettermiddagen er på det heteste. Nå er det bare den harde kjerne som holder etablissementet flytende. Stort sett går det i øl her, men lapskaus kunne oppdrives, kanskje oppvarmet fra i går. Et slikt sted er det, og det er godt nok for oss. Hun stoppet like innenfor døren og lot øynene venne seg til halvmørket. Virket høyere enn jeg husket. Det kunne være de høyhælte skoene. Hun pleide ikke å gå med det til hverdags da jeg kjente henne. Ikke slike klær heller. Elegant, som klippet ut av et motemagasin. Kort,

hvit jakke og et blått skjørt som stoppet like over knærne.

I hånden holdt hun en hvit veske med gyllent beslag. Fremdeles slank, fremdeles den samme ranke holdningen, fremdeles det klare, våkne blikket som røpet at det foregikk noe på innsiden. Mannfolkene glante, ventet antagelig at hun skulle snurre rundt i det øyeblikket hun innså at hun hadde gått feil. Men hun dreide hodet sakte som om hun saumfor rommet. Virket fullstendig klar over interessen hun vekket, nesten som om hun nøt det. Jeg hadde ikke sett henne på … hvor lenge … seks år? Likevel var jeg sikker på at det var meg hun så etter. Da det søkende blikket fant meg, ble hun stående med hodet litt på skakke. Liksom undrende. Kanskje bare i fem–seks sekunder, men det virket plagsomt lenge. Som om jeg var et sjeldent eksemplar som måtte studeres i mitt opprinnelige habitat hvor jeg menget meg med andre skapninger på samme evolusjonstrinn. Hun avsluttet studiet med et lite nikk som kunne bety at jeg var observert og registrert. Så gikk hun med rolige, bestemte skritt fram til bordet mitt. Da flyttet mannfolkene blikket over mot meg. Det var nysgjerrige øyne blandet med misunnelse. Hva ville et slikt stykke på et sånt sted, med en sånn som meg? Jeg lurte på det samme selv.

Hun stoppet tett ved og ble stående og kikke ned på meg. Fremdeles de klareste blå øynene jeg noensinne har sett på et menneske. Det var som om de ble opplyst innefra. Ansiktet en anelse mer markert, med et fint nett av rynker ved øyekrokene, men stadig det som mange, meg selv inkludert, vil si er til eierens absolutte fordel. Det lyse håret var bleket, og lengre enn hun hadde pleid

å ha det, i en tid som forekom meg å være så uendelig lenge siden.

– Hei, Nicolay!

Hun sa det så naturlig og selvfølgelig som om vi skulle ha tilbrakt mesteparten av gårsdagen sammen. Men det var Nicolay nå, ikke Nick. Det var først da jeg hørte stemmen at det gjorde vondt. Synet av henne hadde vært mer som en luftspeiling, et fatamorgana, et gjenferd fra fortiden. Synlig, bare ikke virkelig. Men stemmen gjorde noe med meg.

– Hei, Ulla, svarte jeg.

Hun trakk venstre munnvik ut i et svakt smil og kikket skrått ned på meg. Det ga henne et ertende, nesten flørtende uttrykk. Jeg husket det uttrykket.

– Kan jeg sette meg?

Det lød kalkulerende mykt.

– Vær så god, sa jeg.

Hun flyttet stolen for ikke å bli sittende med ryggen til lokalet, og la den hvite vesken på bordet. Så festet hun de klare blå på meg og sa: – Du lurer kanskje på hvordan jeg fant deg?

– Tipper du var innom damene på forlaget. Jeg lurer mest på hvorfor.

– Jeg hørte at du har den samme adressen som før. Prøvde der først. Så dro jeg til KrimMagasinet. Gratulerer med nye lokaler, forresten. Mona sa at jeg antagelig ville finne deg her. Du jobber visst ikke stort for tiden.

Det siste traff et ømt punkt som ga meg et stikk av irritasjon og et anstrøk av skam. Jeg svarte i et hardere

tonefall enn nødvendig: – Er det noe jeg kan hjelpe deg med, Ulla?

Hun kjente meg godt nok til å tolke endringen i stemmen, så hun smilte avvæpnende og sa: – Jeg praktiserer som advokat i Oslo nå. Det vet du kanskje?

– Hørt rykter om det.

– Jeg var nettopp innom Drammen politistasjon og hilste på gamle kolleger. Det er en del nye der, årene går fort.

Jeg sa ingenting. Dette var prat på tomgang.

Hun tok opp en pakke mentolsigaretter fra vesken og bød meg. Jeg ristet på hodet. Hater mentolsigaretter.

En lighter med monogram dukket opp i hånden hennes, og en mentolduftende sky ble hengende mellom oss for riktig å markere at vi ikke hadde stort tilbake av det som en gang hadde bundet oss så tett sammen.

Hun sa: – Vi, det vil si firmaet jeg jobber i, har behov for litt hjelp i en sak. Ingen store greier.

– Til å gjøre hva?

– For å prate med en gutt i tenårene. Seksten, tror jeg.

– Og det kan dere ikke gjøre selv?

Hun trakk på skuldrene. – Vi har prøvd, men vi snakker ikke samme språk, bor ikke på samme planet engang.

– Så hvorfor anstrenge seg?

– Fordi vi har en klient vi helst ikke vil miste.

– Hva skal jeg gjøre, fortelle gutten om blomstene og biene?

En kort, forretningsmessig latter og et glimt av hvite tenner, før hun sa: – Jeg husker det nå, den ironien din. Ikke bestandig like subtil. Nei, blomstene og biene skulle

jeg nok klart selv. Jeg vil bare at du skal ta en prat med ham, og, hvis mulig, få ham til å forstå at det er visse ting i livet man bare må akseptere.

– Tenåringer skal ikke akseptere noen verdens ting.

De skal krige med livet, og innen de kommer i tjueårene, har livet slipt og eltet dem runde i kantene og fratatt dem en masse illusjoner. Smertefullt, men slik er livet. Alle må gjennom det.

Nå lo hun den gode latteren, den varme og ekte, den jeg husket. – Nettopp derfor tenkte jeg på deg. Jeg tror denne sekstenåringen og du har mye til felles. Han kalte oss helvetes lakeier for storkapitalen, og noe sånt mistenker jeg at også du kunne gjort i den alderen.

– Jeg kunne gjort det nå også, men kom gjerne til poenget.

– Gutten risikerer fengsel og livsvarig medlemskap i strafferegisteret hvis han turer fram på samme måte, og det er ingen god start.

Jeg trakk likegyldig på skuldrene. En del av meg, den smålige delen, var skuffet fordi det ikke var meg hun kom for. Hun kom for å få hjelp til å beholde en klient og opprettholde pengestrømmen inn på firmakontoen. Vel, så fikk hun i det minste betale for det.

– Hvis jeg gjør det, hva er det verd for dere?

– Vi skal bli enige om honoraret.

– Så fortell hva dette dreier seg om.

– Han må forstå at ingen har skyld i at faren hans slet med nerver og alkohol, for til slutt å ende opp som statistikk i Drammenselva.

– Kanskje noen har skyld.

– La meg forklare, sa hun, – før vi roter oss helt ut på viddene.

– Gjør det, sa jeg og sendte resten av den lunkne pilsen ned gjennom halsen.

– Vet du hva de allierte gjorde med det store lageret av stridsgass etter krigen?

Jeg sa: – Problemet ble overlatt til fiskene. Dumpet i Atlanteren på tusen meters dyp eller så. Detaljene er antagelig klassifisert som strengt hemmelig.

– Gutten påstår at faren hans var med på den operasjonen, og at helsen ble varig skadet av kontakt med sennepsgass. Faren døde nylig på en tragisk måte, og noen må stå til ansvar, mener han.

– Hvis faren var i marinen, kan han bare glemme det.

– Det er nettopp det som er poenget til gutten, svarte hun. – Han sier at faren var sivil i en militær operasjon, som han verken var skikket til eller klar over risikoen ved.

– I så fall kan gutten ha et poeng. Er det penger han vil ha?

Hun ristet på hodet. – Har mer inntrykk av at dette er en ung manns korstog for en mer rettferdig verden. Men det finnes jo en enke også.

– Man putter vanligvis ikke ungdom i fengsel for å ønske en rettferdig verden. Hva er det du ikke har fortalt?

– Faren hadde vært krigsseiler og slet med nervene. Han jobbet på land etter krigen bortsett fra en kort periode i 1957, hvor han mønstret på en båt som sønnen påstår var lastet med blant annet sennepsgass. Det er bare det at oppryddingen av stridsgass ble påbegynt like

etter krigen og avsluttet allerede i 1947. Det finnes ingen dokumentasjon på at det foregikk dumping av kjemiske eller biologiske våpen etter det. I hvert fall ikke i vår del av verden.

Jeg sa: – Da er det vel bare å la gutten mase til han går lei?

– Måten han gjør det på, er en oppskrift på selvskading. Han bør stoppes.

– Hva er det han gjør som er så skadelig?

– Mine kilder i politiet sier at han allerede har pådratt seg Overvåkingssentralens oppmerksomhet ved å snoke rundt militære anlegg, dessuten gjør han livet surt for ansatte på Drammen hyrekontor. Han vil vite hvem rederen er. Han kan ende med egen mappe i arkivet for samfunnsskadelig virksomhet hos OVS, og det kan stenge mange dører for ham.

– Vet han ikke hvilket rederi faren jobbet for?

– Kanskje det bare er en postboks i Panama. Mange flagget ut da Arbeiderpartiet tettet smutthullene i skattelovgivningen. I Panama betales som kjent skatten med knappenåler og peanøtter. Det gutten vil vite, er hvem som eier rederiet, og som muligens bor på Bygdøy og er nabo med kongefamilien.

– Og det vet de på hyrekontoret?

– Kanskje, men antagelig ikke.

Jeg sa: – Hvis gutten faktisk mener at faren ble skadet på jobb, har han vel rett til å få en forklaring. Er ikke dette storm i et vannglass?

– For en uke siden ble det gjort innbrudd på hyrekontoret. Ingenting ble stjålet, men alt i arkivet ble dratt

fram og kastet utover gulvet. Politiet etterforsker, og mistanken går mot gutten. Stadig ifølge mine kilder har Overvåkingssentralen varslet Norsk Etterretningstjeneste, som ikke liker oppmerksomhet rundt den svært kontroversielle dumpingen av stridsgass som noe panisk foregikk like etter krigen.

– Og nå er hemmelighetskremmeriet truet av en masete tenåring? sa jeg smilende.

Hun ristet lett på hodet og sa: – Jeg har forstått det slik at av alle hemmelige saker å interessere seg for, er denne antagelig den mest følsomme. Mange som går på gummisåler her. Fiskere har fått sennepsgass i trålen både i Østersjøen og Middelhavet. I fjor døde to italienske fiskere, og tre ble skadet. Det samme kan skje her, derfor er de involverte svært lite interessert i å få navnet sitt i avisen.

– Og du representerer en av dem, derav denne rørende omtanken for guttens ve og vel?

Hun ga meg et skarpt blikk. – Vi kan vel si at jeg representerer en instans som vet at alle som håndterte giften i 1947, gjennomgikk legesjekk etterpå, og at ingen skader på hverken kropp eller sjel ble registrert. De som var med, tok en godt betalt jobb vel vitende om risikoen. Noe de også har undertegnet en erklæring på.

– Vil den holde vann i retten?

– Det er et hypotetisk spørsmål, siden gutten bommer med ti år. Det var ingen dumping av stridsgass i 1957. Noen bør få ham til å innse det. En gang hadde jeg stor respekt for dine evner til å løse problemer. Det var derfor jeg tok bryet med å lete deg opp. Ikke la meg angre på

det. Det er også en annen grunn til at jeg tenkte på deg.

Som krigsseiler opplevde faren hans å bli torpedert. Lå på en flåte i to uker. Man kan få nerver av mindre. Du var jo selv krigsseiler og kan prate med gutten på et språk han kanskje forstår.

Så sa vi ikke mer. Jeg kikket på det tomme ølglasset mitt. Hun kikket spørrende på meg. Til slutt sa jeg: – Greit, hva heter gutten?

Hun smilte og åpnet den hvite vesken og tok ut en konvolutt og skjøv den over bordet mot meg. – Her er penger og adressen til gutten. Beløpet er rikelig så lenge vi bare snakker om en prat og etterfølgende rapport til meg.

– Hva hvis han nekter å prate med meg?

– Så er det prøvd, men du pleide å ha en egen evne til å få folk i tale. Kortet mitt ligger i konvolutten. Gi meg rapport, helst i morgen, men senest fredag.

Hun stumpet sigaretten energisk som for å markere at samtalen var over, og reiste seg.

– Med din fortid i politiet kjenner du vel en haug pensjonerte politifolk som bare går rundt og lengter etter å filleriste en tenåringsslamp igjen? Hvorfor ikke en av dem? spurte jeg.

Hun lot blikket dvele ved den loslitte dressjakken min mens hun fikk en tenkerynke i pannen. – Vet du, en gang trodde jeg du var noe av det smarteste som gikk i et par sko, men mye kan ha skjedd på fem år.

– Seks, korrigerte jeg surt.

Hun kikket rart på meg, så snudde hun på hælen og gikk, uten så mye som et lite vink til farvel. Jeg fulgte henne med øynene helt til døren slo igjen bak henne.

Hun lot meg sitte igjen og lure på hva det sto dårligst til med; dressjakken min eller meg selv. Jeg løste problemet på den enkle måte som fungerer hver gang, jeg løftet det tomme ølglasset og vinket på kelneren. Da den skummende halvliteren var trygt på plass, åpnet jeg konvolutten og fant én femhundreseddel og fem hundrelapper, pluss et avrevet ark fra en notisblokk som var brettet rundt visittkortet hennes. Det var skrevet et navn og en adresse på arket. Jeg la sedlene i lommeboken, visittkortet og arket med adressen i innerlommen på jakken. Så tok jeg en drøy slurk av ølet og ble sittende og tenke på Ulla Stevenson. Siste gang jeg så henne, var sommeren 1958. Hun hadde sagt opp jobben i politiet, stappet den vesle, grønne Morrisen full av tingene sine og reist inn til Oslo. Med fersk juridisk embetseksamen og på vei til ny jobb i et fancy advokatfirma midt i Tigerstadens hjerte. Livet hadde tydeligvis smilt bredt og godt til henne i løpet av disse årene. Jeg hadde elsket henne, men hun hadde fått nok av meg. Det kunne jeg ikke laste henne for. Siden har det kommet meg for øre at hun har giftet seg. Men jeg så ingen glatt ring på fingeren hennes.

Jeg drakk ut og reiste meg. Nå hadde jeg penger, og da er det bedre ting å foreta seg enn å sitte her. Mannen ved nabobordet løftet et sløvt blikk og holdt tommel opp. Han prøvde å si noe, men jeg var forbi ham lenge før han fikk stokket ordene.

«Kanskje jeg bare er en drittsekk som prøver å gjøre noe riktig for en gangs skyld.»

En gammel lastebåt forliser utenfor Sørlandskysten. Syv år senere innhentes mannskapet av brå død, én etter én.

En tidligere kjæreste dukker opp etter mange år og ber Nicolay Wolff om en tjeneste. Han skal ta en prat med en tenåring. Med tjuefire kroner og en lunken pils å leve av i tre dager kan han ikke unne seg luksusen å si nei til tusen kroner. Han gjør som han blir bedt om, og regner seg ferdig med det. Men Ulla Stevenson har en skjult agenda.

Øyenvitnene er Frits de Bourgs sjette fortelling om journalisten Nicolay Wolff: en sympatisk hovedperson i en hardkokt sjanger.

«En skjult skatt. Forfatteren også»

Tarald Aano, Stavanger Aftenblad Sagt om Dykket (2020)

ISBN 978-82-419-6374-2