Tove Braathen: Alle disse dagene by Vigmostad & Bjørke

Tove Braathen

alle disse dagene

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 11/15,5 pkt. Sabon 1. opplag 2017 ISBN: 978-82-419-1377-8 Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

oslo 2012

Det er forsommerkveld i Oslo. Det ligger en tung, dampende luft over byen denne maikvelden, som et stort, grått og fuktig teppe noen glemte å ta med seg. Selv her oppe på Voksenkollen er luften så fuktig at Evy kjenner håret klistre seg til pannen og nakken med en gang hun er kommet ut inngangsdøren til boligblokken. Hun må gå svært rolig, for ellers vil den hvite silkeblusen bli våt av svette, og da må hun beholde jakken på hele kvelden, så ikke svetteringene under bluseermene synes. Hun sier til seg selv at hun ikke må tenke på det, for da vil det helt sikkert skje, særlig i dette klamme været. Men å tenke at man ikke må tenke på det, er det samme som å tenke på det, og der har du Evy, hun kan ikke la være å tenke. Rett utenfor inngangen ser hun vaktmesteren i full gang med å plante i bedet inntil veggen. På plenen står flere rader små rosebusker med hvite plastflagg med navn og små solsymboler festet på stilkene. «Nå skal det nok bli bra her, ser du, bare vi får litt sol», sier vaktmesteren. Han står med rette ben og bøyd rygg mens han spar små groper til rosene med en liten spade med langt skaft. Han snakker til Evy uten å snu seg. Det er som om vaktmesteren ikke

behøver snu seg for å se hvem som kommer og går. Evy ser på de grå gabardinbuksene og på de store hendene som har et stødig grep rundt det smale skaftet på spaden. Plutselig ønsker hun at hun bare kunne sette seg ned på benken ved inngangsdøren og bli sittende der og høre på lyden av vaktmesterens spatak og den langsomme, litt skurrende stemmen som snakker om slike helt ufarlige ting, slike ting som kan håndteres. Som at grøntområdene rundt borettslaget må klippes to ganger hver uke, nå som det er så fuktig vær, for da vokser det så helsikes fort. Og at folk ikke gidder å sette syklene inn i vognrommet, så de blir stjælt om natta. Folk tror de lever på femtitallet, men sånn er det ikke lenger, det vet vaktmesteren alt om, kan han fortelle. Folk må gidde å sette sykler og barnevogner inn i rommet i trappeoppgangen og låse døra ordentlig etter seg. Evy blir alltid så rolig inni seg når vaktmesteren lufter erfaringene og meningene sine med henne. Det er som om hun får en liten pause fra alt tankerotet. Men nå kan hun ikke sette seg, hun har en bane å rekke, så hun kremter litt og sier med den muntre stemmen sin at det blir fantastisk flott, hun gleder seg til å sitte og kjenne roseduften helt oppe på den lille balkongen. Det må være noe med stemmen hennes, for vaktmesteren stopper å grave i bedet, dytter spaden langt ned i den svarte jorda og snur seg langsomt rundt. Han ser på Evy, smiler et lite smil, og stikker en av de store nevene ned i baklommen og drar opp en tobakkspakke. Han trekker opp en ferdigrullet sigarett og setter den inn i den ene munnviken. Da han har dratt røyken langt inn og sluppet

den ut igjen nærmest uten å åpne leppene, sier han: «Det var da en fjong dame som skal ut på vift, ser jeg.» «Ja», sier Evy, og fniser lavt, «jeg har fjonget meg opp litt i kveld.» «Ja ja», sier vaktmesteren, «du har vel en grunn. Men fin er du. Og ikke er det søttende mai heller.» Evy ser på vaktmesteren og kjenner at hun rødmer ørlite grann. Hun rødmer fordi hun noen ganger, kanskje i ren desperasjon, har lurt på om vaktmesteren kunne bli en bedre utgave av seg selv, hvis han bare stelte seg litt. Kjøpte seg en ny, pen bukse og klippet det rufsete håret hos en ordentlig frisør, en på Majorstua eller Frogner. Da kunne det kanskje vært en liten mulighet for at hun og vaktmesteren kunne gått på kino og tatt en kaffe eller et lite glass vin et sted. Men hver gang Evy liksom blar til neste side i den historieboken og kommer til scenen der hun og vaktmesteren sitter ved det spesielle vindusbordet på Theatercaféen, ser hun hvordan vaktmesteren kommer til å bestille en halvliter øl, og rope ut noe om ølprisen eller harke sånn dypt og ekkelt som han ofte gjør, slik at alles blikk vendes mot vindusbordet og kelnerne hever øyenbrynene en millimeter – og Evy kan aldri mer gå på Theatercaféen. Enda så lyst Evy har til å gå nettopp dit med en kavaler, vet hun bestemt at det ikke kan bli vaktmesteren. Men det som gjør henne forvirret, er at hun fremdeles, på en måte, tenker på det som en mulighet. «Nei, nå må jeg løpe», sier Evy mens hun vifter med hendene. Vaktmesteren løfter opp den venstre armen med den velkjente, sakte bevegelsen, og drar skjorteermet opp samtidig som han trekker hodet litt bakover og legger

haken ned i halsgropen for å kunne se det nøyaktige tidspunktet på den overdimensjonerte klokka på håndleddet. «Nå rekker du akkurat halvbanen, hvis du bare klarer å kreke deg bort på de stolpene der», sier han, og flytter blikket ned på de nye, altfor høyhælte skoene til Evy. Den fuktige luften legger seg som et ekstra hudlag over ansiktet hennes da hun går av på Vinderen stasjon. Hun går raskt, småtrippende, pakket inn i den hvite lindrakten, nesten som i en fangedrakt. Evy må le. Fangedrakt, hvor fikk hun det fra? Det bare dukket opp og plasserte seg selv i setningen: som i en fangedrakt. Hun har lyst til å ta av seg dressjakken, fuktigheten har noe jungelaktig over seg, hun kjenner at hun er våt under armene og på ryggen, akkurat slik hun fryktet. Evy får plutselig voldsom lyst til å ringe til Astrid. Kanskje hun kan få Astrid til å le av dette med fangedrakten og været. Men hun ringte Astrid rett etter frokost, og da har hun brukt opp kvoten sin, føler hun. Hun angrer på at hun ringte i formiddag, for Astrid har alltid vært den som lytter, den som rydder i Evys tanker. I forrige uke landet en flue på kjøkkenbordet hennes, og straks begynte hun å gruble på hvorfor den valgte å fly inn av akkurat hennes vindu, og stå helt stille på hjørnet av den oppslåtte avisen og stirre intenst på Evy. Da Astrid ringte den dagen, begynte Evy å snakke om den fluen med en gang, før Astrid fikk sagt noe som helst. Evy bare raste i vei om at den oppførte seg så merkelig, som om den ville henne noe.

Etterpå angret hun på at hun ikke ventet, så Astrid kunne få sagt det hun ville først. Evy merket på Astrids stemme at hun ikke var veldig interessert i tilfeldige fluer som setter seg på Evys kjøkkenbord. Heldigvis kan Evy le av det selv, hun pleier å skynde seg å le for å vise at hun er helt enig i at hun er litt håpløs, enda Astrid ikke har sagt et ord, bare vært helt stille i den andre enden. På fortauet oppover Rasmus Winderens vei, i det myke, tette duskregnet som nå har begynt, bestemmer Evy seg for at hun skal tenke positive tanker, slik Astrid har rådet henne til. Hun sier til seg selv at hun er heldig, at hun ikke har noen grunn til ikke å føle glede. Men så blir hun litt oppgitt over at hun bruker disse ikke-ordene igjen, de hun hadde bestemt seg for ikke å bruke. Astrid har sagt mange ganger at Evy må slutte å bruke slike negative ord, for de hindrer henne i å tenke positivt. Og er det noe Evy trenger, så er det positive og glade tanker. Hun må velge positivt ladete, håpefulle ord, sier Astrid. Astrid er så flink til slike ting, hun har jo så mye erfaring fra familievernkontoret, der hun fikk en god stilling etter at barna ble voksne. Når Astrid snakker med Evy om positive og negative ord og tanker, bruker hun den stemmen som Evy egentlig ikke liker så godt, den ekstra langsomme, med mange pauser, slike pauser som Evy må ta ansvaret for å fylle ut med noe Astrid kan bifalle. «Så heldig jeg er», sier Evy til seg selv. «Heldig, heldig», gjentar hun. Samtidig som hun hvisker dette, kjenner hun hvordan hjertet akselererer, som en ørliten motor i brystet, bak den kritthvite dressjakken. Hun tenker at det må være

fordi hun er forelsket, men det kjennes ikke slik, det likner mer på engstelse. Kanskje engstelse og forelskelse er nesten det samme, tenker Evy. Bare ikke ordet engstelse henger seg opp. Evy vil jo egentlig glede seg, det gjorde hun i går kveld, før hun la seg. Men nå, på vei inn villaveien, legger hun, uten å være klar over det, den venstre hånden mot slaget på jakken sin, akkurat over der hvor det hamrer så hardt.

Ragni Sten skulle ha gått for lenge siden. Det er over en time siden hun logget seg ut fra Katedralskolens hjemmeside og lukket ringpermene på arbeidsbordet og satte dem inn i arkivskapet. Men så ble hun sittende og bla i noen elevtekster som hun egentlig hadde tenkt å se på neste dag. Og nå er det stille i det store, gamle bygget, det har lukket seg mot byen og alt som skjer der ute. Ragni sitter helt rolig og hviler øynene på den store hengebjørken i hjørnet av skolegården. En tung forsommerskumring legger seg over de urolige lysegrønne grenene. Når høsten kommer, skal noen andre sitte her, legge armene på bordplaten og strekke seg fram for å samle sammen papirene som ligger i små bunker, elevrapporter og innleveringer som skal vurderes. Hun lar blikket gli over de kjente tingene i rommet, dem hun snart skal ta med seg og de som skal fortsette å være her, hun holder dem fast med blikket og slipper dem igjen. Hun har gjort det ganske ofte de siste ukene, det er slik hun kan løse opp båndene. Tiden er kommet for det nå, og Ragni kjenner at tiden har rett. I den halvmørke korridoren ligger små vannspeil igjen på linoleumsgulvet etter vaskepersonalet. Den ubestemmelige

lukten av vaskemiddel som har lagt seg på det slitte gulvet, blander seg med den lydløse pusten fra veggene i det gamle huset, og Ragni står noen øyeblikk utenfor den låste kontordøren sin og kjenner alt dette. «I dag har livet ingen alder», sa noen i en tale til henne i lunsjpausen, og alle klappet og nikket begeistret. «I dag», sa kollegaen som holdt talen, «er det å bli sytti det gamle seksti, og femti det gamle førti.» Ragni skulle glede seg over alle mulighetene som lå der ute, sa kollegaen. Og så hadde Ragni fått overrakt bokgaven Grenseløse Toscana, rikt illustrert med store fargebilder av skandinaver som hadde virkeliggjort drømmene sine om å pusse opp gamle herskapsruiner i det toskanske landskapet. Ragni hadde takket for gaven på sin sindige, lett autoritære måte, og hadde bladd høflig gjennom noen sider. Det har vært en lang, slitsom prosess, vi holdt på å gi opp, men se på dette nå. Her er vi lykkelige, sto det under et av bildene. En hard, påtrengende lengsel etter det lille kjøkkenet på hytta på Hardangervidda hadde fylt Ragni med en ukjent intensitet. En lengsel etter å sitte småfrysende på den blå taburetten ved kjøkkenvinduet, med kaffekrus i hånden, og se det aller første morgenlyset bre et svakt skjær over den bleke mosen, og bare være der og ingen andre steder. Idet Ragni passerer biblioteket, som ennå er åpent, hører hun lette skritt i trappen opp fra hovedinngangen. En liten, mørk skikkelse står foran henne. De lysende, smale øynene skinner i det duse mørket i korridoren. Ragni ser med en gang at det er Emily Skog fra 3F. Ansiktet er blekt under den mørke hetten, og de fyrstikktynne bena står som to svarte pinner opp fra de tunge støvlene. Ut fra hetten stikker

en lang, tynn, lillafarget hårlokk. Det er noe vagt utfordrende i det rolige, isblå blikket. Ragni stopper og nikker til den mørke skikkelsen. Em rister langsomt de små, tynne hendene sine ut av jakkeermene og legger dem inn i den store lommen foran. «Jeg har tenkt å sitte litt på biblioteket og finne flere kilder til fordypningsoppgaven», sier Em og retter på den store grå skuldervesken så den blir skjøvet lenger bak på de smale hoftene hennes. Ragni nikker og sier jaha. Så blir det stille en liten stund før hun fortsetter. «Vi skulle ha snakket sammen, både om oppgaven og fraværet ditt.» Em blir stående og se på Ragni, som om hun vurderer en sak av en viss betydning, før hun sier nøytralt OK, og går videre. En liten stripe av jord og vann ligger igjen etter henne i trappen. Ragnis blikk er festet til disse små avtrykkene mens hun selv går bortover korridoren og nedover trappene. Ute i skolegården skytes lange, tynne regndråper målrettet ned mot asfalten. Ragni kaster et blikk opp mot vinduene i biblioteket og ser et urolig, blått lys flimre mot taket.

Det er sen kveld da Em går av banen på Kringsjå, men sommeren er langt borte i det kalde, jevne regnet. På gangveien bortover mot villaområdet prøver regnvannet å risle og surkle seg ned i den allerede gjennomvåte jorda i eplehagene, men må gi opp og samler seg i små bekker som leter seg videre fram, nedover mot byen. Lukten av jord og dette krydderaktige som stiger opp fra det våte, grønne, skyller over den tynne skikkelsen, som beveger seg med små, langsomme skritt. Den tunge, grå lerretsvesken henger på skrå over det smale brystet og treffer det høyre låret med rytmiske slag for hvert skritt hun tar. Hun har trukket hetten over hodet, men noen tynne, lilla hårstrå ligger over den ene skulderen, som et lysende, bortblåst gavebånd. Da hun nærmer seg de store, moderne rekkehusene i Peder Ankers vei, saktner hun skrittene. Foran en hvitmalt inngangsdør med en stor, blåsvart potte på hver side stopper hun og graver dypt i vesken etter nøklene. Det er lyder på kjøkkenet. Den bråkete latteren til Sven bryter ut i ujevne bølger. Det er en sånn latter som gjør at andre også får lyst til å le, eller i alle fall smile beundrende mot ham. Det er som om Sven alltid er fylt

av buldrende krefter som hele tiden er i bevegelse inni ham. Derfor trenger Sven mye plass. En annen stemme, lys, men intens og litt streng, blander seg inn og protesterer leende på noe Sven sier, det er Camilla. Em ser dem for seg ved det store franske bondebordet, med de blå spisebrikkene under de blå tallerkenene. Og Sara sitter sikkert på plassen sin ytterst, under det innrammede svart-hvitt-fotoet fra seilturen i fjor sommer. En rund matlukt av noe med tomat og hvitløk fyller huset. Em står helt stille med lerretsvesken mot magen som om hun samler disse bildebitene, før hun snur seg og går stille ned trappen til rommet sitt i underetasjen. Der henger hun den dryppende hettegenseren over gardinstangen og setter de våte støvlene i hjørnet ved døren. Så åpner hun det hvite lokket på den bærbare PC-en hun har tatt opp av vesken, og setter seg ved arbeidsbordet. En liten bevegelse bak henne får hendene hennes til automatisk å legge lokket ned på PC-en før hun snur seg. «Jeg syntes jeg hørte en lyd i gangen», sier Sara. Hun står borte ved døren og leter etter plass til fingrene sine i lommene på den trange jeansen. Det tar litt tid før hun får stukket dem ned. «Kan du ikke bli med opp og spise lasagne med oss», sier hun. Sara har sånn lys, lett stemme, det er som om noen av stavelsene ikke rekker å feste seg som lyder, før de blir borte i rommet. Det er stille noen øyeblikk mens Em møter det urolige blikket. «OK», sier hun og reiser seg. På kjøkkenet ligger de blå spisebrikkene ganske riktig på plass under de blå tallerkenene, og midt på bordet står

den hvite formen med lasagne. Camilla og Sven smiler til Em med de samme store, hvite tennene og den samme kløften oppe på haken. «Er det vår lille krimekspert som beærer oss med sitt nærvær», sier Sven og fyller gaffelen sin med et bredt stykke lasagne. Em gir ham det ørlille smilet sitt, det hun vet han er fornøyd med, og forsyner seg med en kvadratisk, liten bit fra formen på bordet. Hun legger den midt på den store middagstallerkenen og fordeler salaten rundt. «Si fra hvis du trenger litt juridisk bistand til oppgaven», sier Camilla, «jeg skal liksom være en slags profesjonell snart, da.» Hun lager noen grimaser som skal etterlikne en arrogant, selvhøytidelig skikkelse, før hun ler høyt av sine egne forsøk. Sven legger leende ned bestikket og gjør lette boksebevegelser i luften mot Camilla. Hun prøver lattermildt å finte tilbake over bordet. Sven og Camilla ler så lett og så mye og kaster ball på en selvironisk måte. Nå har Sven ballen, og sier at hvis man absolutt vil ha en jusekspert som er våt bak ørene, så kan man få en ganske rimelig her, og han peker mot Camilla. Og det kan han selvfølgelig gjøre, for alle vet at Camilla er en av de beste på kullet sitt, og at det nokså fort kommer til å bli knusktørt bak ørene hennes. Etter dette blir det en liten pause, og de kommer på at det egentlig var den oppgaven til Em de begynte å snakke om. «Hvordan går det egentlig, med den oppgaven, mener jeg», sier Camilla, og ser vennlig på Em. «Det går greit», sier Em, «jeg har funnet det jeg trenger.»

Det er klart, tenker Sara, at Em har funnet det hun trenger. En nyutklekket, mørk nattsvermer flakser prøvende med vingene nede i mellomgulvet hennes et sted. Hun står ved kjøkkenbenken og fyller vannmuggen mens hun fra høyre øyekrok ser de to jentene ved bordet. Hun snur seg bort, uten å miste dem av syne, og det er som om hun hører det de sier før det blir sagt, ordene kommer til henne som små bølger av uro og ubehag. Ingenting har hendt, alt er som det har vært i flere år, men likevel er det en forandring, en liten forskyvning et sted, og hun vet ikke hvor denne forskyvningen er, hva som har forskjøvet seg. Kanskje ingenting. Hun tar sats, puster inn og sier så blidt hun kan: «Vet du hva, Em, nå sitter du her med en gammel ringrev av en forsvarsadvokat og en nesten ferdigutklekket jurist, så nå bør du benytte sjansen!» Det er som om en annen sier det, en som står ved siden av henne, tenker Sara, og tanken er skremmende. Em ser på henne med de smale, lysende øynene. De er ikke uvennlige, men de avslører ingenting. De to andre i rommet smiler lett overbærende mot Sara, som om de

setter pris på forsøket hennes, men det var bare et forsøk. Et slags førsteutkast. Camilla tilhører Sven. Sara hadde vært så glad da hun forsto at Camilla hadde fått den robuste personligheten til Sven, den hun selv syntes var så tiltrekkende. De to har vært så like hele tiden. De spiser på samme måte som de griper tak i morsomme og interessante muligheter som åpner seg for dem, glupsk og nytende. Men alltid klare til å være positive, gi andre ros for maten, den fantastiske desserten, den utrolige sausen, den flotte festen. Slik betaler de liksom for at de tar mye plass. Det blir ikke mer snakk om fordypningsoppgaven til Em. Det er lettere å snakke om avslutningsoppgaven til Camilla, om venninnene i bokollektivet, om de småpussige episodene i den store leiligheten de leier på Frogner, om alle småkonfliktene som Camilla er med på å løse. Sven sitter med armene i kors mens han vipper tilbakelent på stolen og smilende lytter til datteren sin. Etter en stund reiser de seg fra bordet og setter tallerkenene sine i oppvaskmaskinen. Sven gir Sara et lett kyss idet han passerer, men kysset streifer bare så vidt det lyse håret hennes, og han har snudd seg mot stueåpningen før hun rekker å fange blikket hans.