ANDRE GUDER
Andre guder
Jørgen Brekke
Andre guder du skAl ikke hA Andre guder enn meg
Copyright © Vigmostad & Bjørke As 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Erlend Askhov Papir: 80 g Holmen Book Cream 1.8 Boken er satt med 11,1/15,7 pkt. Sabon Pro 1. opplag 2020 isBn: 978-82-419-5050-6 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke As Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
drApskvelden
Jonny
«Du skal ikke ha andre guder enn meg. Det første budet. Selve fundamentet i pakten. Hvis vi ikke aksepterer dette budet, hva skjer med de ni andre da? Vil ikke en guds bud pulverisere en annen guds bud? Er ikke hele poenget med Gud at han står alene? Menneskene er mangfoldige. Gud er ett. Han er selve kraften som forener oss, enten vi vil det eller ei. Halleluja!» Isaksens stemme buldret inni meg. Den overdøvet virkelighetens lydbølger, motorens during, grusen som spruta under dekka, regndråpenes nervøse tromming mot frontruta, vinden som rev i tretoppene. … enten vi vil det eller ei … Isaksens blikk. Festet i oss fra prekestolen. Mørkt og levende. Engel, demon, budbringer, dommer. Jeg forestilte meg pupillene som tunneler inn til det hinsidige. Himmel til høyre, helvete til venstre. Å møte dette blikket krevde mot. Og modige var vi. Det fortalte han oss ofte. En modig flokk. Trofaste. Vi møtte alltid blikket hans. Nå hadde jeg sett øya slik ingen hadde sett 7
dem før, daue. Virkelig daue. Mørke som de bestandig var, men livløse denne gangen. Han ville det selv, sånn måtte det være, det fantes ingen annen forklaring, tenkte jeg. Alt hadde skjedd sånn Isaksen ønska det. Tanken burde gitt meg trøst, men den gjorde meg mest av alt dårlig. Jeg kutta svingene på grusveien. Stirra på den blodige laptopen i passasjersetet idet jeg passerte gården til Alvstad. Om en av de tenåringsvimsene hans var ute og rekte langs veien i mørket, slik de kunne finne på å gjøre, risikerte jeg liv på samvittigheten. Og så var det elg. Kanskje håpa jeg rett og slett på å dundre inn i en elg, skimte den et sekund i frontlyset, som et røntgenbilde, blendende hvite øyne, før grillen knuste beina dens og forvandlet dem til slintrer og beinpiper. Den enorme dyrekroppen deisende inn gjennom frontruta. Håpa jeg det? Å bli gjennomboret av en av taggene i geviret, spiddet til det ergonomiske sitteunderlaget i setet, som en korsfesta jævel med en tornekrone av glassplinter. «En jævel. En jævel. Du skal ikke ha andre jævler enn meg», ropte jeg høyt og kjente på en tvers igjennom forvirrende frihetsfølelse. Beruselse. Å, jo da. Jeg kunne fortsatt gjenkjenne rus når jeg smakte den. Greit at jeg ikke hadde drukket eller røyka eller stukket meg på tre år. Dette var rus. Dette var rus godt 8
som noe. Følelsen var blitt borte, nesten glemt i de innholdsløse åra etter at jeg stakk av fra dopmiljøet i Kristiansand. Da jeg satt mest for meg selv her ute. Før jeg traff Linda og begynte å gå i menigheta. Når Isaksen dro på med prekenene sine, var det som å være tilbake i rusen. Da løsna noe i meg. Og alt virket logisk og riktig og gud vet. Ja, gud vet. Da jeg var vel forbi Alvstad-gården, slo jeg opp latterdøra. De siste to kilometerne var mine. Ingen andre bodde så langt inni skauen som meg. Her kunne jeg gi full gass og håpe på elgen. Eller et tre. Eller et realt mirakel. Var det altfor seint å be om frelse? Hæ? Var det det? Mens dette spørsmålet spant rundt i hodet, krasjet jeg. Jeg kjørte ikke av veien, traff ikke et tre eller elgen. Jeg dundra rett inn i min egen svartmalte garasjeport. Hvorfor hadde jeg lukka den i dag? I mørket så den åpen ut. Heldigvis hadde jeg senka farten. Bilen ble stående halvveis utenfor garasjen, med restene av porten liggende over panseret. Jeg løsna sikkerhetsbeltet, dytta opp døra og tumla ut. Jeg la meg i gresset utenfor og stirra opp på den mørke himmelen. Ikke ei stjerne å se gjennom skylaget. Ingen måne. Jeg lytta til vinden. Bak bruset hørtes en gammel kjenning av en lyd: Sirener. «Milde himmel», tenkte jeg. «Det var raskt.»
lindA
«Jeg vil helst ikke si hva jeg heter til etternavn.» «Naturligvis, Linda. På krisesenteret kan alle være anonyme.» Kvinnen så på meg med et avslappet blikk. Vennlig. Åpent. Bare en smule nysgjerrig. Og sånn som jeg så ut. Å holde masken vitnet om mye erfaring hos henne. Profesjonalitet. Jeg kjente at det fikk meg til – jeg vil ikke si å slappe av, hvordan kunne jeg slappe av etter denne kvelden – men i det minste til å puste roligere. Kanskje også tenke klarere. «Er det noe annet du ønsker å fortelle meg nå? Eller vil du vente? Vi kan finne et rom til deg med det samme. Noen må se på sårene dine. Du kan få deg en dusj. Er du sikker på at vi ikke skal kontakte politiet?» «Jeg har alt ringt dem», sa jeg. «Ok, så du har alt snakket med dem på telefonen. Var det etter at du flyktet fra huset?» «Ja, på vei hit.» «Hva fortalte du dem?» 10
«Det samme som jeg fortalte deg. Han forsøkte å ta livet av meg.» «Ikke noe mer?» «Jo, jeg fortalte noe mer også.» «Vil du si det til meg?» «Jeg tror han er død.» «Død? Kjæresten din?» «Nei», sa jeg, og forsto at jeg uttrykte meg forvirrende. «Isaksen. Jeg tror han drepte Isaksen.» «Kjæresten din forsøkte å drepe deg, og kan ha tatt livet av en mann som heter Isaksen? Fortalte du politiet at du var på vei til oss?» «Nei.» «Da bør vi informere dem om det. Om du tillater det. De vil sikkert ønske å prate mer med deg. Om dette er en drapssak. Om drapsmannen fortsatt er løs. Du bør også anmelde ham for din egen del.» «Haster det?» spurte jeg og så for meg ansiktet til Jonny. De blodige øyenbrynene. Det hadde ikke vært sinne i det siste blikket han sendte meg. Bare fortvilelse. Og så det spørsmålet, som var så absurd og samtidig typisk ham: Når Gud sier vi ikke skal ha andre guder enn ham. Innrømmer han ikke samtidig at det faktisk finnes andre guder? Hva slags spørsmål er det etter å ha slått løs på et menneske? «Jeg tror det haster», sa kvinnen som satt foran meg, fortsatt vennlig. «Hallo! Er du fortsatt med 11
meg? Jeg tror det haster å informere politiet om hvor du er.» «Ring og gi dem beskjed», sa jeg og smilte. Hvorfor smilte jeg? Noen instinkter er virkelig ikke til å forstå seg på. «Mannen du tror døde. Het han noe mer enn Isaksen?» «Peter», sa jeg og så at det gjorde inntrykk. «Peter Isaksen, vekkelsespredikanten? Han i Guds Bud?» «Hyrden vår», sa jeg og kjente på stillheten som oppsto. Den profesjonelle minen til vakthavende på krisesenteret i Kristiansand var vekk. Hun så forundret ut. Og skremt. «Vår eneste hyrde.» «Hva mener du med det?» «Bare ring politiet», sa jeg. «Jeg ordner det med en gang jeg har fulgt deg inn til legen», stotret hun. «Det ser ut som om det har begynt å blø fra såret i pannen din igjen, Linda.»
Jonny
Det flimrende lyset ble reflektert fra trestammene ved veien og blanda seg med det røde fra baklyktene på den havarerte bilen. Jeg lå på ryggen og stirra på henda mine. Huden ble innhyllet i et pulserende lilla filter, som la seg over blodflekkene og såret på knokene. Politibilen svingte opp ved sida av meg, men slo ikke av blålyset. Dørene åpna seg og smalt igjen. En stråle fra en lommelykt traff meg i ansiktet, og jeg så konturene av to uniformskledde bein som stilte seg opp ved sida av meg. «Er du våken?» sa en stemme. Jeg løfta hodet fra gresset og nikka. «Vi må be deg om å reise deg», sa stemmen. Strålen ble løfta skrått mot himmelen. Jeg skimtet et ansikt bak lykta, og ei hånd som ble rakt ut. Jeg tok den, og politimannen trakk meg opp på føttene. «Skal si du har hatt det travelt», godsnakka han til meg. Jeg huska dette spillet fra mine verre dager. Den 13
kameratslige tonen betydde ikke at vi var kamerater. Det visste vi begge to. Jeg var bare glad de ikke pekte på meg med våpen. Kollegaen hans sto ved bilen. Et kvinnfolk. «Bor du her?» spurte mannfolket. Jeg nikka. «Vi må be deg ta en promilleprøve.» Jeg måtte holde meg for ikke å le. Var det seriøst ment? Var det en del av spillet? En promilletest? Virkelig? Visste de ikke hva som hadde skjedd? «Jeg har ikke drukket», sa jeg. «Det får vi la denne avgjøre», sa politikvinnen ved bilen. Hun kom bort til meg og holdt et munnstykke opp i ansiktet på meg. Jeg pusta i det, som om det kalde apparatet kunne gi syndsforlatelse. «Bare sett deg», sa mannfolket. Han så kanskje at jeg var ustø. Jeg gikk og satte meg i hammocken rett ved bilen. Her hadde vi sittet mye de siste månedene. Gjennom hele den lunkvarme sommeren. Under stjernene på himmelen, den digre skjermen over oss. Drømt. Lagt planer. Linda og jeg. Skal si ting hadde skåret seg raskt. Hvor mye av det var min skyld? «Du har ikke promille», sa kvinnfolket. «Jeg sa jo det», sa jeg. «Har du brukt andre rusmidler?» 14
Lyktestrålen vandret til bilen og den smadra garasjedøra. «Ikke de siste tre åra», sa jeg. Jeg hadde plutselig slutta å skjelve på henda. Stemmen min var stødigere. «Vi har rapporter om grisekjøring gjennom bygda», sa mannfolket. Det gikk sakte opp for meg at dette kanskje var de eneste rapportene de hadde. Kanskje hadde det ikke gått ut meldinger på sambandet om det som hadde skjedd inne i byen. Kanskje koblet de det ikke. «En av naboene dine ringte inn en bekymringsmelding», sa kvinnfolket. «Alvstad?» spurte jeg. «Det kan vi ikke svare på.» «Det er ham, ikke sant?» «Kan vi få bli med deg inn?» spurte mannfolket. «Vi må stille noen flere spørsmål.» Nå kommer det, tenkte jeg. Nå kommer de inn på Isaksen. Jeg trakk på skuldrene og vifta dem etter meg. Før vi gikk inn, lyste kvinnfolket inn i bilen min. «Er det din laptop?» spurte hun. Jeg svarte henne ikke. Gikk bare til huset med dem begge etter meg. Håpa hun ikke hadde sett blodet på laptopen. «Kaffe?» spurte jeg da vi var kommet innendørs. 15
«Hvorfor ikke», sa mannen. Han presenterte seg som Garmann. «Har vi egentlig tid til kaffe?» spurte kvinnfolket. «Bestem dere!» sa jeg og prøvde å smile. Jeg tror i alle fall at det ligna et smil. «Jeg tenker vi tar en kaffe», sa Garmann. Jeg så lenge på kvinnfolket. «Jeg fikk ikke med meg navnet ditt», sa jeg. «Noren», sa hun. «Vær så god og sitt», sa jeg. Og gikk til kaffetrakteren. Uansett om de faktisk ville ha en sup eller ei, så trengte jeg en kopp selv. Det overraska meg hvor normalt tankene mine funka. Er dette sånn en psykopat tenker? Som et helt alminnelig, kaffetørst menneske? Overraskende nok satte de seg ved spisebordet. De hadde altså god tid likevel. Forsøkte de å kødde med meg? Om de virkelig mistenkte meg for drap, hvorfor sende disse to uniformskledde nybegynnerne? «Hvordan ble det med kaffen?» spurte jeg for sikkerhets skyld. Ville gi Noren en mulighet til å protestere på nytt. Gi meg selv et håp om at de bare kom til å forsvinne etter noen formaliteter. «Jeg tror nok vi rekker en kopp», sa Garmann. Noren tiet. Kanskje samtykket hun. Jeg fylte seks skjeer i filteret og starta trakteren. «Skal vi begynne med det jeg sa i stad», sa Garmann da jeg snudde meg mot dem igjen. 16
«Hva tenker du på?» spurte jeg og hørte at trakteren begynte å surkle. «Hastverk», sa Garmann. Jeg hadde ikke klart å bestemme meg for hvem av de to snutene jeg frykta mest, men Garmann ledet foreløpig. «Jeg kan ha kjørt litt fort», sa jeg. «Har dere forresten noen målinger?» «Nei, men vi har vitner», sa Garmann. «Her snakker vi om en trafikkovertredelse», sa jeg. «Og dere har ikke målt farten min.» Noren sukket. «Det har du rett i.» «Og jeg hadde ikke promille.» «Vi kan ta deg med inn for en blodscreening», sa Noren. «Du knuste garasjedøren.» «Jeg vil bestå alle tester», sa jeg. «Jeg er nykter som en saksbehandler på nAv.» «Kan du ikke bare fortelle oss hvorfor du hadde det så travelt?» Kaffetrakteren harket hest. Jeg snudde meg, fylte tre kopper og tok dem med meg bort til bordet. Der satte jeg meg ned sammen med dem og spurte: «Og hvis jeg ikke forteller?» «Så må vi kanskje undersøke saker og ting selv», sa Garmann. Jeg funderte på dette. Egentlig var jeg sjanseløs. Muligens mistenkte de meg alt for mye mer enn 17
grisekjøring. Og om de ikke gjorde det, ville videre undersøkelser ganske raskt føre til at de kom til å gjøre det. Jeg hadde ikke akkurat gjort mye for å skjule sporene mine på åstedet. På turen hjemover hadde jeg passert bompunkter, trafikkameraer og en masse folk. Øyenvitner i hopetall. «Siden vi likevel har bestemt oss for å ta en kaffekopp», sa jeg, «har dere tid til å høre en historie mens vi drikker?» «Er det en god historie?» spurte Garmann. «Ikke for alle», sa jeg.
B EG JÆR , SJALUS I, H EV N Jonny aner ikke hva som traff ham. Linda må ha trollbundet ham fullstendig. Hvorfor skulle han ellers ha blitt med henne på møtene i en vekkelsesmenighet styrt av den karismatiske predikanten Peter Isaksen? Jonny sluker Isaksens budskap, og Linda flytter snart inn hos ham. Sakte begynner tvilen å gnage i ham. Har Linda noe gående med Isaksen? Sjalusien vokser i Jonny, mens Linda stadig er ute i hemmelige ærender. Forholdet går inn i en ond sirkel, og utgangen kan aldri bli god. Andre guder er en suggerende spenningsroman som spiller på det første budet: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Romanen inngår i en serie bøker inspirert av De ti bud.
jørgen brekke (f. 1968) skriver krimromaner og ungdomsbøker. Han slo igjennom med et smell med Nådens omkrets i 2011. Den ble solgt til åtte land allerede før utgivelsen i Norge, og mottok Norlis debutantpris og Maurits Hansen-prisen – «Nytt blod» for beste krimdebut.