Ansiktsløft by Vigmostad & Bjørke

TOPPER BESTSELGERLISTENE I FINLAND – 100 000 SOLGTE

TRAGIKOMISK FORTELLING OM LIVETS STORE SPØRSMÅL – OG OVERRASKENDE ENKLE SVAR.

MIIKA NOUSIAINEN er en av Finlands mest elskede humorister. Ansiktsløft er hans tredje bok og har vært en stor bestselger i Finland siden utgivelsen høsten 2020. Bøkene hans er oversatt i flere land. Nousiainen skriver varme, skarpe og ofte tragikomiske romaner om mange overraskende emner.

Sami har en drøm om å bli far. Den biologiske klokken hans har tikket de siste 15 årene, av og til så høyt at det har vært vanskelig for ham å høre sine egne tanker. Men det er ikke enkelt å bli far. Det første man må gjøre, er å finne en passende kandidat til rollen som mor. Det går ofte skeis. I jakten på en mor til sine fremtidige barn, kommer Sami av og til i kontakt med en helt spesiell liga: Den perfeksjonistiske, urbane supermammaen. Og det miljøet er alt annet enn spøk. Man kan også få dem etter seg på måter man ikke ante noe om. I letingen etter sin fremtidige familie, får Sami uforvarende også en annen, og om mulig enda farligere liga i hælene – den lokale MC-klubben. Og hvordan fikser man så livet når alt har gått galt? Sini, en velværeblogger med et instagram-perfekt liv, kommer med en løsning. #humor #fatherhood #childlessness #bikers #problems #wellbeing #socialmedia #fake #facelift «Nousiainen er benådet med evnen til å se verden gjennom ulike personers øyne, og med evnen til å få deg til å forstå og like disse personene. En perfekt roman for vår tid, hvor lykke har blitt et skikkelig komplisert prosjekt.» Maaseudun Tulevaisuus

ANSIKTSLØFT ER DEN PERFEKTE FEEL GOOD-ROMANEN … MORSOM, MØRK, UNDERHOLDENDE – OG VELDIG TREFFENDE FOR VÅR TID.» ISBN 978-82-419-5503-7

HELSINGIN SANOMAT

«FØLSOMT OG DYPTLODDENDE OM NORMALE PERSONER SOM FORSØKER Å OVERLEVE DEN STORMEN SOM KALLES LIVET. EN SANN GLEDE Å LESE.» MESTA

Ansiktsløft

Miika Nousiainen

Ansiktsløft Oversatt av Mikael Holmberg, MNO

Originaltittel: Pintaremontti Copyright © originalutgave Miika Nousiainen & Otava Publishers, 2020 Original edition published by Otava Publishers, 2020 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2021 Norwegian language edition published by agreement with Miika Nousiainen and Elina Ahlback Literary Agency, Helsinki, Finland Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Elina Warsta, Solmu design Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med: 12,1/15,3 pkt Adobe Garamond Pro 1. opplag 2021

ISBN: 978-82-419-5503-7

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Ride the tiger You can see his stripes but you know he’s clean Oh, don’t you see what I mean Ronnie James Dio

Sami – Kondolerer. – Takk. Mange takk. Far var idrettsmann og alltid opptatt av at det viktigste ikke var å vinne, men å delta. Nå har drømmen hans gått i oppfyllelse. Alle viser sin deltagelse i begravelsen hans. Ingen vinner. Jeg står med moren min, Seija, søsteren min, Henna, og mannen hennes, Esa, i varmen foran kirken og mottar kondolanser. Far gikk hen og døde uten forvarsel. Hjertet sviktet. I en begravelse skal de nære og kjære være til stede. Når jeg ikke engang vet noe om dem, hvordan skulle jeg kunne innlede et samliv med en fullstendig fremmed? En mulig fremmed er også kjæresten min, Jenni, som ikke ville komme i begravelsen. Forholdet er visstnok ikke helt på begravelsesstadiet ennå. Vet ikke om det er på dåpsstadiet eller bryllupsstadiet heller, men tviler på det. Vi har vært sammen i Paris, på innflyttingsfest og i jernvarehandelen, men derfra er det fortsatt et stykke igjen til begravelse. Fordi Jenni nektet å komme, står jeg alene foran slektningene. Alle har det samme spørrende blikket: Har ikke den stakkaren funnet noen å være sammen med ennå? Jeg er enig. I min alder burde man nok ha familie. 7

Enda en alvorlig mannlig slektning gir meg et fast håndtrykk og legger den andre hånden på skulderen min. – Kondolerer. – Takk. – Faren din var en god mann. Prøv å holde ut. – Jeg prøver, jeg prøver. Hvorfor viste han ikke godheten sin til oss? Til mor, i det minste. Hvis man er så jævlig god, kan man vel i løpet av 40 år avsløre det i hvert fall for sine nærmeste. De som har sett ham på avstand, har sett det, men i nærbilde var ikke far noen god mann. Ikke helt elendig heller, da. Han var ikke noen avviker fra normalen for sin aldersgruppe, men kunne han ikke ha innrømmet overfor oss, iallfall én gang, at han var helt ålreit? Nok en gang nikker jeg uttrykksløst mot en slektning som roser faren min. Jeg gløtter bort på mor for å se hvordan det går. Sikkert ingen grunn til stress. Når hun har holdt ut å være gift i flere tiår med en sånn mann som far var, klarer hun vel en begravelse også. For første gang er mor sentrum for begivenhetene. Nå er hun enke og blir lagt merke til. Hun har prøvd å være anonym hele livet. Når vi har hatt gjester, har hun spist maten sin i hjørnet av kjøkkenet. Bare sørget for at alle hadde det bra og hadde suppe i tallerkenen. Nå vil det være hun som blir spurt «Går det bra?» Den siste av deltakerne i sorgen har funnet plassen sin på kirkens trebenker. De sitter i ettertrykkelig stillhet og blar i salmeboka for å se om de kjenner noen av 8

salmene som står på tavla. Der er jo Når barnet alene i ødemarken går. Det var den sangen far likte best. Sånn får vi fars personlighet med i begravelsen. Sånn var han, en ødemarksvandrer. Vi går opp midtgangen, forbi gjestene, til de tomme plassene på første rad. Bakover derfra sitter slekt, venner og naboer, plassert etter et underbevisst hierarki. En nær nabo er nærmere enn en fjern slektning, men selv den fjerneste slektning er nærmere enn en hobbykamerat eller kollega. Presten forteller at Martti trodde på arbeid, rettferdighet og Gud. Det skal være sikkert og visst. Men fornuftige råd trodde han ikke på. Selv når mor ofte stillferdig sa «det er nok ikke bra med all den tobakken». Og «du trenger ikke å ta så mye smør». Så sier presten at far alltid satte andre foran seg selv. Ikke faen. Han forviste mor inn i kjøkkenkroken uten å si et ord, og oss minnet han på at naboens barn var bedre. Men hvordan skulle presten kunne ha inngående kjennskap til hvert eneste medlem av menigheten? Det hender sikkert at prester må gjette seg fram når de skal holde tale, og håpe på at en del av gjetningene slår til. Det å kritisere en avdød vil være som å banne i kjerka for en prest. Alle er vel like foran Gud. Jeg føler overraskende lite, i noen retning. Jeg burde nok gjøre det. Selv sørgemarsjen trenger ikke igjennom panseret mitt. Det finnes da større ting i livet enn en død far. Og det er vel der det ligger. Jeg er snart førti. Noen egne etterkommere vet jeg ikke om. På dagen for en begravelse ville det føles som en trøst å være 9

en familiemann. Barn ville gi en følelse av fortsettelse. Men livet fortsetter jo likevel, til det tar slutt. Vi legger kransen ned på den hvite kisten. Mor viste fars personlighet respekt ved å velge den nest billigste kisten. Det var noe far alltid terpet på. Ikke ta det billigste. Ta det nest billigste. Ikke vær den dårligste, vær nest dårligst. Jeg støtter mor ved å holde henne i armen da hun får et gråteanfall foran kisten. Hun har vanskelig for å skjønne at han som alltid og utrettelig veiledet henne, er borte, og at hun må tenke selv. Hva vet jeg, når det lengste forholdet jeg har hatt, varte i overkant av et år. I løpet av den tiden rekker man ikke å bli stort mer glad i hverandre enn lei av hverandre. Henna leser et minnevers som vi valgte fordi det var det som bommet minst på karakteren hans. Sank den trygge, arbeidsomme hånden, falt vår kjære far til slutt i søvn. Det sier egentlig ingenting, men det er på en måte treffende. Far var flittig med hendene sine. Alltid stolt av de kløyvde vedkubbene og av trearbeidene sine. Sammen med svogeren min leier jeg mor tilbake til benken. Henna gir henne flere lommetørklær og klapper henne lett på ryggen. Det er en innrømmelse fra søsteren min. Hun er ikke på god fot med mor. Jeg har prøvd å spørre forsiktig hva som skurrer mellom dem. Jeg tror det irriterer søsteren min at hver gang de møtes, gjentar mor at det hadde vært så moro å være bestemor. Og hun Sinikka har jo de barnebarna. Ifølge søsteren min er det snakk om små nyanser, men hos mor går de alle i feil retning, og dermed blir helheten 10

helt hinsides. Men kanskje det vil ordne seg med tiden. Alt har gått seg til med tiden i familien vår. Mor er mer anstrengende enn slem. Og det er fint at søsteren min lar kontroversen ligge mens det er begravelse. De neste til å legge ned blomster er fars bror med familie. Så fars storesøster, hennes barn og barnebarn. Og fars lillesøster med mann, barn og barnebarn. Seremonien skrider rolig fram. Sindige skritt fram til kisten. Nedleggelse av blomsteroppsats, et trivielt vers, et nikk til den avdøde, et nikk til de pårørende, og så tilbake til sitteplassen. Etter de tilfeldige slektningene kommer turen til representantene for fars arbeidsgiver. Far hadde én arbeidsgiver, én kone og et enkelt liv. Barn hadde han to av, og av hjerteinfarkter tre, hvorav det siste dødelig. Alt var enkelt for fars generasjon. Ikke nødvendigvis morsomt eller glamorøst, men enkelt. Formannen til far blir beveget da han legger ned kransen. «Takk for gode år og for enestående arbeidsinnsats og kameratskap, Martti. Kollegene ved Jokinens blikkarbeider AS.» Far var en bygger. Han bygde konkrete ting. Men det ble ikke tid til følelser. Så står vennene mine for tur. Markus og Pesonen, som har stått ved min side helt siden barndommen, går opp til alteret. Markus har med de tre døtrene sine. Han er aleneforsørger. Kona hans ble drittlei av familielivet og stakk. Depresjonen hennes hadde vokst til håpløshet. Nå prøver han å greie seg på egen hånd. Den yngste datteren til Markus nekter å bli med helt bort til kisten, og blir stående og skrike foran alteret. Den eldste holder faren pent i hånden og hjelper til 11

med å lese verset. Men halvveis blir lesingen avbrutt, da Markus må løpe etter mellombarnet mot sakristiet. På veien velter fem stearinlys og drømmen om en storfamilie for mange begravelsesgjester. Barn er en rikdom. Jeg vet ikke om kompisen min, ufrivillig aleneforsørger, tenker det samme. Hvis det der er en rikdom, er det kanskje bedre å forbli fattig. Pesonen tar minsten i armene og venter rolig ved kista. Markus får tak i jenta midt i kirkerommet og bærer den sprellende femåringen tilbake til alteret. Til slutt får han sagt minneordet «Du får en time med den jævla iPaden hvis du holder deg i ro et øyeblikk. Fred over Martti Heinonens minne. Markus med familie.» Markus bukker høflig for kista, nikker mot oss sånn som skikken byr, samler barna og begynner å gå tilbake til plassen sin. Den mellomste jenta begynner å tralle en glad sang. – Fint at du døde! Fint at du døde! Markus klarer ikke å få henne til å tie stille. På vei forbi oss kaster han et unnskyldende blikk og tar med seg barna ut av kirken gjennom bakdøra. Så er det Pesonen. Foreldrene hans er gamle venner av mine, men de er tydeligvis ikke i form til å delta. Langtidssykdom er i lengden sterkere enn langtidsvennskap. Han leser med skjelvende stemme: «Til minne om vår gamle nabo og gode venn Martti Heinonen. Familien Pesonen.» Så kneler han for å legge blomsteroppsatsen på kistelokket. Jakka er såpass kort og buksa såpass langt nede at rumpesprekken hans vises for forsamlingen. Noen av gjestene klarer ikke å la være å smile. Andre presser blikket ned for å unngå utsikten som åpner seg 12

for dem. Slik skapte Gud oss, med våre brister og rumpesprekker. Alle rumpesprekker er like foran Gud. Pesonen har større ting å tenke på enn en blottlagt rumpesprekk. Han er IT-konsulent, men i det siste har foreldrene forlangt mer oppmerksomhet og støtte fra ham enn noen datamaskin har. «I en datamaskin er det i hvert fall noe logikk», sa han, da jeg spurte hva som feilte foreldrene hans. Vi flytter oss til forsamlingssalen for å spise. Selskapene i slekta vår følger alltid det samme mønsteret. Ved bordene gjentar alle hvilken rute de kjørte til møtestedet, var det rushtid og hva kostet det for bensinen og hva kan grunnen være til at den var så dyr. Etter det går de løs på den karelske kjøttgryta. Forrige uke var det bryllup for fetteren min. Der var de samme menneskene, den samme maten og ikke langt fra den samme stemningen. I begravelser forsyner man seg én gang mindre av maten. Enklere selskap, altså. Selskapets midtpunkt har ikke så høye forventninger, og morsomme leker er det lite av. Fars søsken er blitt plassert ved bordet vårt. De minner på mange måter om far. Og det er da også problemet. Fars storesøster Elsi klarer ikke engang å dy seg til desserten kommer før hun går rett på sak. Hun ser på meg og søsteren min. – Far dekks hadde vørti en god bæssfar. Jeg nikker høflig. Hvordan i helvete kunne han ha blitt en god bestefar, når uttrykket hans for farskap begrenset seg til dissing og bygging av brygger? 13

Søsteren min koker av raseri. Vi snakker lite om alvorlige ting, men jeg har forstått det sånn at de lenge har prøvd å få barn. Og mor husker å spørre om det hver gang de møtes. Stemningen blir enda mer anspent. Men det hindrer ikke tanta vår i å fortsette på samme tema. Nå retter hun spørsmålet sitt til meg. – Og du ha ænnå itte fønni deg en å leva i hopes med? – Nei, jeg har ikke det. – Har du engong prøvd? – Det har jeg. Jeg har ikke gjort annet enn å prøve i tjue år. Jeg burde få medalje av entreprenørforeningen for å ha prøvd så lenge å etablere meg, uten å få annet igjen for det enn sporadisk håp og trøstepremier. Så velger tante seg ut søsteren min som offer. – Du og n’Esa borde iællfæll ha ælt klart for å få unge. Egen leilighet, arbe og et varig forhold. Henna svarer ikke. Heller ikke mannen hennes, Esa, sier noe. Det er for pinlig for en som er inngiftet i slekten. Han har ingen skyld i dette, han bare forelsket seg i en dame uten å vite om de slitsomme slektningene. Det er jo ingen som advarer om sånne på første date, selv om de burde. Tanta mi fortsetter, om mulig enda mer taktløst. – Er det deg det æ no’ gæli mæ, Esa? I slekta vår har det iællfæll itte vøri no’ problem å få barn. Mannen til tante, slektas obligatoriske humorist, tilbyr Esa sin bistand. – Skal vi komme og vise deg åssen det gjøres? 14

Det var dråpen. Henna reiser seg og trekker mannen sin med seg. Mor prøver å holde henne igjen. – Henna. Du skulle lese de hilsenene … – Du kan ta og putte dem i trekkspillet. – Hvilket trekkspill? – Ræva di. Tante Elsi griper inn. – Henna, du får da itte si sånn i far din sin begravelse. – Du skulle ha tenkt deg om før du åpna kjeften. – Je sporde bære om familieforøkelse … – Og på hvilken jævla måte har du med det å gjøre? Jeg spør da ikke dere om hvem av dere som har tenkt å dø først. Det kalles oppførsel. Tante Elsi prøver fortsatt å forsvare det hun har sagt. – Det der æ iællfæll itte no’ god oppførsel. Og så far din, som ællti var så høflig og nøktern. – Han var faen ikke høflig. Han var bare for lat til å fornærme folk. Jeg prøver å få Henna til å bli, men det nytter ikke. Hun henter kåpen i garderoben og går i raseri. Esa følger etter mens han med blikket beklager situasjonen. Presten som sitter ved bordet vårt, prøver å si noe oppbyggelig. – I disse livets store forandringer er det alltid sterke følelser til stede. – Det har ikke vært vanlig i slekta vår å vise følelser på den måten. Med kommentaren sin avslører mor hva alt sammen kommer av. Problemet er alt det som ikke har vært vanlig å gjøre i slekta vår. Alt av nag har blitt stappet i mappen merket «Ugjorte og fortiede saker». Og derfra er de 15

nødt til å dukke opp igjen en dag, som en kalddusj i fjeset. Enten i psykoterapi eller ved et selskapsbord. Jeg ser på meg selv som et sørgelig tilfelle og trenger ikke slektninger til å minne meg på det. De er bare tilfeldigvis av den generasjonen som fant seg en dugelig partner fra den samme bygda og holdt det gående. Det er ikke nødvendigvis et dårligere alternativ enn den moderne måten å overanalysere alt på. På første date ser alle damene ut til å være akkurat det som jeg gikk på daten for å finne. Altså mødre for mine blivende barn. Sannheten er mye mer komplisert. Et menneske er mye mer komplisert. Timingen er gal. Eller riktig. En eller annen ubetydelighet kan, på forunderlig vis, bli et hinder for samliv. Jeg klandrer håpet for alt sammen. Menneskets trang til å gi seg selv håp. En gang kjøpte jeg en T-skjorte for hundre euro på impuls. Så prøvde jeg å finne en grunn til at jeg hadde kjøpt den. Kvalitet? Den var ikke laget av noe kvalitetsmateriale. Moteriktighet? Helt vanlig T-skjorte. Etikk? Akkurat. Det kunne jo være at den var etisk produsert. Ikke nødvendigvis, men det kunne være. Alt bunner i nettopp håpet. Mennesket ønsker å håpe på det beste, om det så er snakk om en overpriset T-skjorte eller en mulig partner. Når jeg strever mot et håp, får jeg alltid en følelse av håpløshet. Også mor håpet sikkert i førti år at det blir nok bedre, forholdet til far. Det ble nok ikke det. Og her er vi så, en slekt som ikke kan si et ord uten å såre hverandre. Hennas oppbrudd påvirker stemningen i minnestunden. Gjestene gafler hastig i seg jordbærkaken og skyller 16

den ned med kaffe. De kommer fortsatt, en og en, for å kondolere, og drar tilbake til riksvei 4, hvor det ikke er så mye trafikk i dag, selv om bensinen er unødvendig dyr. Mine venner Markus og Pesonen er de siste til å gå. Markus nyter stunden når barna har funnet ting å gjøre i klubbrommet ved siden av forsamlingssalen, og far for en gangs skyld får spise opp kakestykket sitt i fred. Pesonen trives overalt hvor han har et øyeblikks pause fra foreldrene. Jeg byr vennene mine ut på et glass. De skulle gjerne, men Markus har tre grunner til ikke å være med, grunner som vil løpe i hver sin retning på parkeringsplassen. Pesonen må dra for å stelle faren sin. «Vi har alle våre kors å bære.» Så sa presten, og hadde nok rett i det.