Louise Doughty: Apple tree yard

Louise Doughty

Apple Tree Yard Oversatt av Hilde Stubhaug, MNO

Ori­gi­nal­tit­tel: Apple Tree Yard Co­py­right © ori­gi­nal­ut­ga­ve Loui­se Dough­ty, 2013 Co­py­right © norsk ut­ga­ve Vig­mo­stad & Bjør­ke AS 2015 Published by ar­ran­ge­ment with Len­nart Sane Agen­cy AB Gra­fisk pro­duk­sjon: John Grieg AS, Ber­gen Omslagsdesign: Faber Forsidefoto: © Lee Martin/Millenium Images, UK Pa­pir: 70 g Holmen Book Cream 1.8 Bo­ken er satt med 12,1/15 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opp­lag 2015 ISBN: 978-82-419-1069-2 Spørs­mål om den­ne bo­ken kan ret­tes til Vig­mo­stad & Bjør­ke Ka­nal­vei­en 51 5068 Ber­gen Te­le­fon 55 38 88 00 El­ler e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke ko­pi­e­res fra den­ne bo­ken i strid med ånds­verk­lo­ven el­ler av­ta­ler om ko­pi­er­ing som er inn­gått med Ko­pi­nor.

Til alle som g책r omkring og vet at sannheten er noe annet

Som øyet, øret og albuen er genomet på ingen måte formfullendt, men fylt av kompromisser, avvik og forfall.

Steve Jones

Gjennom hele livet hører vi feil og ser vi feil og misforstår vi alt mulig, for at historiene vi forteller oss selv, skal stemme.

Janet Malcolm

Prolog

Øyeblikket vokser, det eser – øyeblikket da jeg innser at vi har tapt. Miss Bonnard, den unge aktoren, står foran meg: en liten kvinne, som du sikkert husker, med kastanjebrunt hår under den ærverdige parykken. Blikket er rolig og stemmen lett. Den svarte kappen ser mer elegant enn dyster ut. Hun utstråler ro og troverdighet. Jeg har sittet i vitneboksen i to dager nå, og jeg er sliten, veldig sliten. Senere kommer jeg til å skjønne at miss Bonnard med vilje valgte akkurat dette tidspunktet. Hun kastet bort mye tid tidligere på dagen med å spørre meg om utdannelsen min, ekteskapet, fritiden. Hun har beveget seg langs så mange forskjellige stier at jeg først ikke er oppmerksom på at disse nye spørsmålene er betydningsfulle. Øyeblikket vokser, sakte; det eser ut til sitt klimaks.

Klokka bak i salen viser ti på fire. Det er trykkende stemning. Alle er slitne, dommeren også. Jeg liker dommeren.

Han tar omhyggelig notater og løfter høfig på hånden når han vil ha et vitne til å ta det litt roligere. Han pusser nesen stadig vekk, og det gjør at han virker sårbar. Han er streng mot advokatene, men tålmodig med juryen. En av dem snublet i ordene da hun skulle tas i ed, og dommeren smilte og nikket og sa: «Ta nå bare den tiden du trenger, madame.» Jeg liker juryen også. Det virker som en fin sammensetning – tre svarte og seks asiater, liten overvekt av kvinner og i et aldersspenn 9

på noe sånt som tjue til sekstifem. Vanskelig å tro at en så ufarlig gruppe mennesker kan sende meg i fengsel; enda vanskeligere å tro det nå som alle sammen har sunket sammen i setene sine. Ingen av dem har den ivrige, rake stillingen de hadde da rettssaken begynte, da de satt med lysende ansikter og var på et adrenalinkick over hvor betydningsfulle de var.

Akkurat som meg ble de sikkert overrasket over at rettssaken føres i så få timer om dagen; den begynner tidligst ti om morgenen og avsluttes senest fire, med lunsjpause i midten.

Men nå skjønner vi det, alle som en. Det er tregheten i alt sammen – det er den som gjør det så utmattende. Vi er godt i gang med rettssaken nå, og dynget ned av detaljer. De føler at de drukner i dem. De forstår ikke noe mer enn meg av hva denne unge kvinnen driver på med.

Og der, inne i tiltaleboksen av trepanel, bak de tykke platene med herdet glass, er du: min medtiltalte. Før jeg inntok vitneboksen, satt vi side om side, selv om vi var skilt av to vakter. Jeg hadde blitt rådet til ikke å se på deg mens de andre vitnene forklarte seg – da ville jeg gi større inntrykk av å være din medsammensvorne. Det var det de sa. Du har sett på meg mens jeg har sittet i vitneboksen, rett frem og uten følelser. Det rolige, nesten tomme blikket beroliger meg, for jeg vet at du prøver å gi meg styrke. Jeg vet at når du ser meg her, hevet opp og isolert, utsatt for stirrende, dømmende blikk, blir beskyttelsestrangen din vekket. Blikket ditt på meg ser kanskje ikke hengivent ut for de som ikke kjenner deg, men jeg har sett det tilsynelatende likegyldige blikket ditt mange ganger før. Jeg vet hva du tenker.

Det er ikke noe naturlig lys i rettssal åtte, og det plager meg. I taket er det et gitter av fuorescerende firkanter, og det er hvite rør på veggene. Det er så hygienisk og moderne og grelt. Trepanelet, klappsetene med grønt stoff på – det 10

passer ikke inn: det livsomveltende dramaet som utspiller seg, versus de lammende kjedsommelige prosedyrene.

Jeg ser meg rundt i rettssalen. Rettsbetjenten, som sitter foran dommeren, en rad nedenfor, har lute skuldre. Susannah sitter på balkongen, ved siden av en gruppe studenter som kom inn for en times tid siden, og et pensjonistpar som har sittet der fra starten av, men som så vidt jeg vet, ikke har noen tilknytning til saken – de er bare teaterelskere som ikke har råd til å se et stykke på West End. Selv Susannah, som ser på meg med omsorg som alltid, kikker på klokka innimellom og lengter etter at dagen skal være over. Ingen forventer at saken skal ta noen avgjørende vending nå.

«Jeg vil gjerne føre deg et stykke bakover i karrieren din,» sier miss Bonnard. «Jeg håper du kan være litt tålmodig med meg.» Gjennom hele utspørringen har hun vært pinlig høfig. Det gjør ikke at hun skremmer meg mindre der hun står og utstråler ro og visshet om at hun vet noe grenseløst nyttig som vi andre ennå ikke har innsikt i. Jeg vil gjette at hun er omkring tjue år yngre enn meg, toppen i midten av trettiårene – ikke så mye eldre enn sønnen min og datteren min – hun må ha gjort lynrask karriere.

Et av jurymedlemmene, en middelaldrende svart mann i rosa skjorte som sitter ytterst til høyre, gjesper demonstrativt. Jeg kaster et blikk på dommeren; blikket er besluttsomt, men han har tunge øyelokk nå. Bare forsvareren min, Robert, virker årvåken. Han har senket de tykke, hvite øyebrynene og rynket pannen en smule, og han ser oppmerksomt på miss Bonnard. Senere lurer jeg på om han merket noe da, om han ante at det lå noe bak den tilsynelatende lette tonen.

«Vil du bare minne retten på,» fortsetter hun, «når du første gang var til høring i en parlamentskomité? Hvor lenge er det siden nå?»

11

Jeg burde ikke være lettet, men jeg klarer ikke la være – det er et lett spørsmål. Øyeblikket er ennå ikke her.

«Fire år siden,» svarer jeg selvsikkert.

Den unge kvinnen gjør et nummer av å kikke i notatene.

«Da møtte du i Underhuset, for en spesialkomité som …»

«Nei,» sier jeg, «det var faktisk for en fast komité i Overhuset.» Jeg er på sikker grunn her. «Det finnes ikke faste komiteer lenger, men på den tiden hadde Overhuset fire stykker, som hver og en dekket ulike områder. Jeg møtte for vitenskapskomiteen for å forklare meg om nyere utvikling innen automatisert sekvensering og genomkartlegging.»

Hun avbryter meg. «Men du jobbet fulltid ved Beaufortinstituttet, gjorde du ikke? Før du ble frilanser, mener jeg? Eh, Beauforts institutt for genforskning er det fulle navnet …?»

Et øyeblikk stusser jeg over spranget hun gjør. «Jo da, ja, jeg jobbet fulltid der i åtte år før jeg reduserte stillingen til to dager i uken og inntok en slags rådgiverrolle der jeg …»

«Det er et av de mest prestisjefylte forskningsinstituttene i hele landet, ikke sant?»

«Jo da, ved siden av dem på Cambridge og Glasgow når det gjelder mitt område, så ja, jeg var veldig …»

«Vil du bare fortelle retten hvor Beaufort-instituttet ligger?»

«Det ligger i Charles II Street.»

«Det er en parallellgate til Pall Mall, er det ikke. Den munner ut i St. James’s Square Gardens?»

«Ja.» «Det er en hel del institutter i det området, ikke sant?

Institutter, private klubber, forskningsbiblioteker …» Hun kikker bort på juryen og smiler så vidt, «maktens korridorer, den slags ting …»

«Jeg er ikke … Jeg …»

12

«Du må unnskylde, men hvor lenge var det du jobbet for Beaufort, sa du?»

Jeg klarer ikke å holde irritasjonen helt borte fra stemmen min, enda det er en annen ting jeg har blitt advart mot.

«Jeg gjør fortsatt det. Men hvis du mener på fulltid, så var det åtte år.» «Å ja, beklager, det har du sagt allerede, ja. Og de åtte årene tok du offentlig transport hver dag, buss og bane?»

«Mest bane. Ja.» «Du gikk fra Piccadilly?»

«Fra stasjonen på Piccadilly, ja.»

«Og til lunsj og kaffepauser, var det massevis av steder å spise der? Puber til etter jobben og sånt?»

Det får aktor, Mrs. Price, til å stønne svakt og begynne å løfte på hånden. Dommeren kikker på den unge, kvinnelige forsvarsadvokaten over kanten på brillene, og hun svarer med å holde håndfaten opp. «De må unnskylde meg, My Lord, jeg har et poeng, ja …»

My Lord. Før dette har min eneste erfaring med rettssaker begrenset seg til tv-dramaer, og jeg hadde forventet «Your Honour». Men dette er ærverdige Old Bailey. Her er det Lord og Lady. Du kommer kanskje til å oppleve parykkene og tiltaleritualene som snodige eller skremmende, sa de til meg.

Men verken parykkene eller den arkaiske tituleringen virker det minste skremmende på meg. Jeg synes det er komisk. Det som skremmer meg, er byråkratiet, stenografen som klikketiklakker i vei på tastaturet – datamaskinene, mikrofonene, tanken på at det finnes filer på meg som vokser seg større og større for hvert ord som blir sagt – hele den voldsomme prosedyrekvernen. Det er det som skremmer meg. Det gir meg følelsen av å være en mus ute på åkeren som havner i de enorme knivbladene til en skurtresker. Jeg føler meg sånn 13

enda jeg må være et veldig godt forberedt vitne. Mannen min sørget for det. Han skaffet en førsteklasses advokat som forberedte meg for fire hundre pund i timen. Mesteparten av tiden har jeg husket på å se på juryen mens jeg svarer, istedenfor å følge instinktet og snu meg mot aktor. Jeg har fulgt rådet om å sitte med tærne pekende mot juryen fordi det er lettest å huske det da. Jeg har holdt skuldrene senket og beholdt roen, sørget for god øyekontakt. Jeg har, hele teamet mitt er enige om det, gjort det veldig bra.

Advokaten har gitt juryen den behørige oppmerksomheten og ser nå på meg igjen. «Så sammenlagt har du arbeidet i eller besøkt Westminster-området i, hva blir det, omtrent tolv år? Lenger?»

«Antakelig lenger,» sier jeg, og øyeblikket begynner å vokse da, der, en dyp uro inni meg et sted, som gir seg til kjenne gjennom et lite tak i mellomgulvet. Jeg noterer meg symptomet samtidig som jeg lar meg forbløffe av det.

«Altså,» sier hun, og stemmen blir roligere, forsiktig.

«Det blir riktig å si at med all pendlingen og med gangavstanden fra stasjonen og lunsjpauser og sånt, så er du kjent i området?»

Det vokser. Jeg puster dypere. Jeg kan kjenne at brystet stiger og synker, først er det nesten umerkelig, men jo mer jeg prøver å få kontroll, desto mer tydelig blir det. Stemningen i rettssalen blir enda mer trykkende. Alle kan merke det.

Juryen stirrer på meg. Innbiller jeg meg det, eller har jurymedlemmet i rosa skjorte i periferien av synsfeltet mitt satt seg litt opp og lent seg fram i setet? Plutselig tør jeg ikke se rett på juryen. Jeg tør ikke se på deg der du sitter i tiltaleboksen.

Jeg nikker og er brått ute av stand til å snakke. Jeg vet at jeg om bare noen få sekunder vil begynne å hyperventilere.

Jeg vet det selv om jeg aldri har gjort det før.

14

Advokatens stemme er lav og slu: «Du er godt kjent med butikkene, kafeene …» Svetten prikker i nakken. Skalpen krymper. Hun venter. Hun har merket seg hvor urolig jeg er, og vil at jeg skal vite at jeg har gjettet riktig: Jeg vet hvor hun vil med disse spørsmålene, og hun vet at jeg vet det. «Sidegatene …» Hun venter igjen. «Smug og små passasjer …»

Og det er øyeblikket. Det er øyeblikket da alt går i knas, og jeg vet det, og du der inne i tiltaleboksen vet det også, for du legger hodet i hendene. Vi vet begge to at vi kommer til å miste alt – ekteskapene våre er over, karrierene våre er over, jeg har mistet respekten fra sønnen og datteren min, og det er mer enn som så; selve vår frihet står på spill. Alt vi har arbeidet for, alt vi har prøvd å beskytte: Det er i ferd med å gå i knas.

Jeg hyperventilerer åpenlyst nå, puster i store, dype gulp.

Forsvareren min – stakkars Robert – stirrer undrende og årvåken på meg. Aktor risset opp saken før rettssaken startet, og det var ingen overraskelser i innledningsforedraget eller fra vitnene aktor førte. Men nå er det din advokat jeg har foran meg, en av forsvarerne, og dine og mine forsvarere hadde en overenskomst. Hva er det som foregår? kan jeg se at Robert tenker. Han ser på meg, og jeg ser det i ansiktet hans: Det er noe hun ikke har fortalt meg. Han har ingen anelse om hva som skal komme, han vet bare at han ikke vet det. Det må være enhver advokats mareritt, noe han er helt uforberedt til.

Nedenfor vitneboksen, bak bordet nærmest meg, stirrer hele aktoratet på meg også, aktor selv og fullmektigen hennes ved siden av henne, kvinnen fra påtalemyndigheten ved bordet bak dem, og på neste bordrekke etter der igjen sitter senioretterforskeren fra Metropolitan Police, etterforskeren som hadde saken, og mannen fra bevislageret. Borte ved 15

døren er så offerets far i rullestolen sin og pårørendekontakten som skal ta seg av ham. Jeg kjenner alle deltagerne i dette dramaet like godt som jeg kjenner min egen familie.

Alle er konsentrert om meg nå – alle unntatt deg, min kjære.

Du ser ikke på meg lenger.

«Du kjenner vel til,» sier miss Bonnard med sin slu silkestemme, «en liten passasje kalt Apple Tree Yard, ikke sant?»

Jeg lukker øynene, veldig sakte, som om jeg drar en skodde ned foran hele mitt liv opp til dette øyeblikket. Ikke en lyd er å høre fra rettssalen, før en på benkene foran meg bytter beinstilling. Advokaten legger inn en lang, virkningsfull pause. Hun vet at jeg vil bli sittende med øynene igjen en liten stund: for å ta til meg alt dette, for å prøve å roe ned den ujevne pusten og gi meg selv noen sekunder til å hente meg inn på, men tiden har rent ut som vann mellom fingrene våre, og det er ikke mer igjen, ikke et eneste øyeblikk: Det er over.