d el en 1968
Helena sto øverst i flytrappen og myste mot solen. En varm vind blåste hårstrå over ansiktet hennes. Hvorfor var alt så skimrende? Så blendende lyst?
«Páme mikri», sa flyvertinnen og holdt henne hardt i hånden da de gikk ned på den glovarme asfalten. «Kom, lille venn.»
I passkontrollen viste Helenas «flyvertinne-tante» frem det stive nye passet hennes til en kontrollør før hun tok henne med for å hente den brune plastkofferten fra bagasjebåndet. Deretter ble Helena overlevert til en sjåfør, som sto parkert rett utenfor utgangen. Da de gikk mot den store, svarte bilen, la hun merke til en sølvfigur foran på panseret. En skinnende blank dame med vinger.
Den femti minutter lange kjøreturen førte henne langs havet (så blått, så stille) før de fortsatte inn i et nettverk av travle, fargerike gater, der hun sveivet opp vinduet for å holde eksosen ute. To ganger da bilen måtte stoppe i trafikken, stimlet noen barn sammen rundt den og kikket inn på henne, og hun trakk seg tilbake i setet, pinlig berørt. I en annen gate kom en blomsterselger bort til bilen. Alt virket eksotisk og fremmed, med høye bygninger og smale gater.
Langt om lenge, i et nabolag med færre mennesker, mye stiligere kjolebutikker og flere trær, parkerte de utenfor en
13 kA pittel 1
fasjonabel leiegård. «Edó eímaste», sa sjåføren og snakket til henne for første gang. «Nå er vi fremme.»
Bygningen var kremhvit, og Helena kunne se blanke marmortrinn som førte opp til en dobbel glassdør. På hver side av inngangen var det store planter med svære blader som så ut som de var blitt polert.
Dette måtte være Evdokias 45 i Kolonaki, der besteforeldrene bodde.
På fortauet sto det en liten, kraftig kvinne med sølvgrå permanent. Hun hadde på seg et blått skjørt og en matchende silkebluse med sløyfe i halsen. Da Helena gikk ut av bilen, slo kvinnen hendene begeistret sammen. Hun lignet ikke på moren til Helena i det hele tatt, men dette måtte være bestemoren hennes.
«Koukláki mou! Koukláki mou!» utbrøt hun og klemte Helena så hardt og så lenge at den lille jenta lurte på om hun kom til å slippe henne igjen. Hun forsto ikke kjærlighetserklæringen, men fant den i ordboken sin senere. Det var første gang noen kalte henne en dukke.
Da bestemoren endelig slapp henne, fulgte Helena etter henne opp trappen, forbi en messingplate med fem knapper og inn i en skinnende ren foajé. En smilende uniformert mann bak en skranke reiste seg for å hilse på henne. Sjåføren hadde båret inn kofferten hennes, og portvakten løftet den opp og ble med dem opp i den speilkledde heisen. Han smilte og pratet hele veien. Innen de kom opp til sjette etasje, visste han hva Helena het, hvor gammel hun var, hva som var yndlingsfargen og yndlingsisen hennes, og hun visste at Kýrios Manolis kom til å bli en god venn.
Døren til leiligheten sto på vidt gap, og Eleni Papagiannis viste barnebarnet inn. Helena så seg storøyd rundt,
14
overveldet av takhøyden og den dempede belysningen. De mange glimtene av gull, vinduene som gikk fra gulv til tak, og speilene med snirklete rammer i nisjer i veggen minnet henne om herskapelige hjem hun hadde sett på skoleturer. Hun følte seg veldig langt unna foreldrene og den enkle, men koselige tomannsboligen deres i Suffolk, men smilte tappert, slik hun hadde lovet å gjøre før hun vinket farvel til dem i morges. Jeg skal bare være her i to uker, sa hun til seg selv, og bestemoren snakket fortsatt gresk til henne, så hun var nødt til å bli mer flytende i gresk til hun kom hjem. Det var en av grunnene til at hun var her, men hun ville kanskje bli nødt til å be bestemor om å snakke litt saktere.
Hun fikk en omvisning i stuen, spisestuen og kjøkkenet. Der traff hun Dina, hushjelpen, som var opptatt med å skrubbe gulvet, men som spratt opp for å ønske den viktige gjesten velkommen.
«Jeg er så glad for at jeg endelig får møte deg, lille Helena!» smilte hun. «Rommet ditt er klart!»
Helena ble fulgt til det store soverommet og skjønte at det måtte være et spesialrom for gjester. De passerte dørene til fire andre soverom og tre bad på veien. Til slutt fikk hun pekt ut bestefarens arbeidsværelse, men de tok henne ikke med inn dit.
Det aller mest spennende var den store balkongen, som hadde praktfull utsikt mot Parthenon. Det var et syn Helena kjente godt fra bilder, og med ett følte hun seg mye mer hjemme.
«Vi skal gå dit en dag», lovet Eleni, «men i dag tenkte jeg at vi kunne gå og kjøpe is. Har du lyst på det?»
Helena nikket.
15
Den dagen Helena kom, var bestefaren hjemme igjen litt utpå kvelden. General Papagiannis gikk i uniform og var minst tretti centimeter høyere enn bestemoren. Hvis hun hadde forventet den samme velkomsten fra ham, ville hun blitt skuffet. Stamatis Papagiannis var påfallende kjølig. Moren hadde advart henne om at han kunne virke veldig formell, men hun hadde ikke helt forstått hva det skulle bety. I det første møtet deres var han tydelig skuffet over barnebarnets hårfarge. Kókkino var det første ordet hun hørte ham si. Rødt. Det var ikke ment som en kompliment, men som kritikk, og hun ble så flau at hun rødmet. Enda mer støtt lot han til å bli av de grønne øynene hennes. «Prásino!» freste han, som om det var et banneord. Det gikk opp for henne at han bare hadde sett et svart-hvitt-bilde av henne.
Heldigvis øste bestemoren så mye kjærlighet over åtteåringen at hun begynte å nyte hver eneste dag og nesten syntes tiden gikk for fort. Hun oppdaget at de hadde samme navn, bare at det ble uttalt «Eleni» på gresk. Bestemoren begynte å kalle henne Elenaki, lille Eleni, og sa at Helena skulle kalle henne yiayiá.
Barnet frydet seg stort over å bli kjent med den fargerike, støvete og glovarme byen, og bestemoren hjalp henne med å døyve hjemlengselen med massevis av godsaker. De første to sommerukene hennes i den greske hovedstaden var sødmefulle. Hun fikk ikke bare smake zacharoplasteíon-spesialiteter som baklava og appelsinkake som dryppet av sirup, men pustet også inn den velduftende lukten bestemoren sprayet håret hennes med, lukten av de overdådige sjasminblomstene på terrassen og bivoksen som Dina brukte med rund hånd i leiligheten. I tillegg
16
kom bestemorens kjælenavn på henne, glykía mou. Helena lærte snart at det betydde «sødmen min» på gresk.
De travle bygatene i Athen var noe helt annet enn hun var vant til hjemme i Suffolk, der bussen bare var innom to ganger om dagen på vei til byen, kinoen bare var åpen på lørdager, og årets store begivenhet var når tivoliet kom.
Helena frydet seg over alt det fremmede og rare i Hellas, fra ropene til gateselgerne til den uvante maten hun spiste på lokale restauranter. I begynnelsen var hun litt skeptisk til den skarpe hvite osten og de bitre svarte olivenene, men etter en stund vente hun seg til de mange rare smakene, også smaken på vannet. Hun følte seg trygg og beskyttet sammen med bestemoren. Den første dagen gikk de til bestemorens stamkafé Zonars for å spise is og hilse på de velkledde venninnene hennes. Dagen etter dro de til en strand. Den hvite fine sanden var noe helt annet enn hun hadde kjent under føttene før, og sjøen var varm og blå. Hun fikk lov til å svømme så lenge hun kunne se bestemoren, og så snart hun kom opp fra vannet, måtte hun sitte i skyggen av en stor, fargerik parasoll.
Alle som møtte Helena, kommenterte det flammende røde håret hennes, og enten de kjente Eleni Papagiannis eller ikke, løftet de som regel opp en av de lange hårlokkene for å studere den nærmere.
«Kokkinomálliko! Lille rødtopp!» utbrøt de i toner som varierte fra beundring til forakt. Helena var vant til å skille seg ut hjemme også, men der var folk sjelden like åpenlyst nysgjerrige eller frekke. Det eneste stedet hvor hun gled inn, var i Skottland, der søskenbarna hennes hadde lignende hårfarge og enda flere fregner enn henne.
17
Bestefaren var som regel borte, av og til i flere dager om gangen, eller så gikk han tidlig om morgenen og kom sent hjem. Helena så ham sjelden i noe annet enn uniform, og han forble en utilnærmelig, men skremmende figur. Hun kunne ikke si til bestemoren at hun syntes han var skummel, og tilsto bare for seg selv at hun likte seg best de dagene han ikke var hjemme.
Men en kveld kom han hjem til middag, og før han spiste, kalte han henne inn på det halvmørke arbeidsærelset sitt, der han satt bak skrivebordet og spurte henne ut på gresk om hvordan dagen hennes hadde vært. Samtalen skremte henne, mest fordi hun var redd for å gjøre feil og merket irritasjonen hans når hun gjorde det.
Før prøvelsen begynte, forsynte bestefaren (Helena fikk beskjed om å kalle ham pappoú, men forsøkte stort sett å unngå det) seg med en sigarett fra sølvskrinet ved siden av skriveunderlaget, stakk den i munnen og lente seg frem. Helena skjønte av kroppsspråket at hun skulle tenne den for ham med bordlighteren, en tung metallklump med navnet hans inngravert, og hun fant fort ut hvordan hun skulle håndtere den for å få flammen til å skyte opp. Da han tok det første, åpenbart tilfredsstillende trekket, lente han seg tilbake og lyttet mens hun stotrende beskrev dagen. Skyer av røyk steg opp mellom dem. Han avbrøt henne med noen sekunders mellomrom for å rette på henne.
Da Helena var ferdig med å fortelle, kruste leppene hans seg til et smil, men øynene var like livløse som før. Helena hadde aldri sett noen med to ansiktsdeler som virket helt uavhengige av hverandre. Deretter reiste han seg uten et ord, og hun så den ruvende skikkelsen forlate
18
rommet for å spise middag med bestemoren. Hun ble sittende litt og stirre på sigaretten som lå og ulmet i et askebeger.
Da denne prosessen ble gjentatt noen dager senere, sa han at den beste måten å lære på var å frykte feilgrep. Hver gang hun gjorde en feil, måtte hun rekke frem hånden og ta imot et slag. Han slo henne ikke så hardt, men hardt nok til at hun fikk et merke, og mer enn hardt nok til å ydmyke henne.
Helena bestemte seg for at disse samtalene med bestefaren ikke skulle få forsure ferien. Han var borte mesteparten av dagen, og spenningen og gleden ved utfluktene med bestemoren var mer enn nok til å veie opp for øktene med ham. Når de skulle lenger enn noen hundre meter, kjørte bestefarens sjåfør dem i den blankpolerte RollsRoyce-en, og hun nøt å bli kjørt rundt i den luksuriøse bilen. Helena satt i det kremhvite skinnsetet bak i bilen sammen med yiayiáen sin og betraktet byen. Det var bestandig noe å se på når de måtte vente i trafikken: en mann med trekkspill, en skopusser, en butikk der alle varene hang utstilt utenfor, en prest som så tre meter høy ut med en diger svart hatt. Sånt så hun aldri i Dellbridge.
Hun undret seg over at det krydde av soldater og politimenn i gatene, siden det ikke skjedde noe utenom det vanlige. Hun spurte bestemoren om hvorfor det var så mange av dem. I landsbyen hjemme var det bare én politimann, og han satt som regel på politistasjonen.
«Kanskje det er derfor det er så lovløse tilstander i England, agápi mou», svarte bestemoren. «Ingen tør å stjele når det er mange menn i uniform.»
19
Helena svarte ikke. De eneste forbrytelsene hun hadde hørt om i Dellbridge, var nasking fra sminkedisken på Woolworth og råkjøring på den nye ringveien.
Men når hun så bestefaren i uniform, var det umulig å forestille seg at noen skulle gjøre noe kriminelt med ham i nærheten, hvis de hadde livet kjært. En tenåring i Suffolk ville i hvert fall ikke finne på å stjele en leppestift hvis det hadde vært folk som ham på hvert gatehjørne. Hun opplevde Stamatis Papagiannis som illevarslende rolig, som en sovende vulkan. Det var umulig å vite om og når han ville få utbrudd, men trusselen føltes konstant.
Den første søndagen, den eneste dagen hun så bestefaren i sivile klær, ble hun tatt med til en kirke i nabolaget og fikk vite at dette var en ukentlig utflukt. Begge foreldrene hennes var ateister, og Helena gikk bare i den enkle landsbykirken med skolen noen få ganger i året, så de greskortodokse tradisjonene virket veldig fremmede for henne. Menigheten sang ingen salmer. De eneste som sang, var et lite mannskor. De overjordiske stemmene deres var vakre og i perfekt harmoni. Det var lite som ble sagt, og presten svingte et røkelseskar av sølv frem og tilbake, frem og tilbake mens han messet og fylte luften med en berusende duft som hang i klærne i flere dager. Dette var enda en del av Athens sødme som hun satte pris på. Presten var teatralsk, med det lengste hvite skjegget hun noen gang hadde sett, og han hadde kappe med gullbroderier og en høy hatt. Han lignet ikke det minste på presten som holdt skolegudstjenester. Det eneste som skilte ham fra de unge lærerne, var prestekragen.
Helena kjedet seg ikke et sekund. Til det var det altfor mye å ta inn over seg: de malte figurene med store,
20
sørgmodige øyne overalt rundt henne, rekkene av sølvanheng som representerte bønner og hang i bånd foran noen av ikonene, buntene med tynne vokslys som folk satte i skåler med sand, synet av de gamle damene som etter tur bøyde seg ned og kysset glasset foran en helgenfigur mens de førte høyre hånd i en trekantbevegelse fra hodet til hjertet, fra høyre til venstre, om og om igjen. Hun frydet seg over fargene og den høytidelige seremonien.
Da de gikk hjemover, spurte bestefaren Helena om hvem nonáen hennes var.
Det oppsto en pinlig pause siden hun ikke kjente igjen ordet.
«Han mener gudmoren din», hvisket yiayiá.
«Å. Jeg har ingen», svarte Helena. «Jeg har ikke engang et mellomnavn, sånn som vennene mine. Jeg er ikke døpt.»
«Er du ikke døpt?»
Helena hørte vantroen i stemmen hans. Først trodde hun det var medfølelse, men det gikk fort opp for henne at det var sinne, og hun ble sjokkert over intensiteten i det, siden han nettopp hadde kommet ut fra et hellig sted. Hun hørte ordet noná bli gjentatt, og deretter morens navn, på gresk, selvfølgelig, sagt mange ganger. Maria ditt og Maria datt. Han lot til å være like rasende på sin kone, datteren og barnebarnet, men Helena skjønte ikke hvorfor, eller hva hun kunne gjøre med det.
Eleni Papagiannis prøvde å roe ned mannen sin, og Helena ble så flau over å være årsaken til utbruddet at hun rødmet. Folk så etter dem på gaten, og hun var glad da de var fremme ved døren til Evdokias 45. Bestefaren fortsatte bortover gaten. Stokken hans dunket hardt og
21
bestemt mot fortauet. Den gamle damen var blek, og hun skalv på hånden da hun åpnet døren. Mens de sto og ventet på heisen, nikket hun bare kort til Kýrios Manolis.
«Han skal treffe venner på en kafeneío», sa hun til Helena, «og etter det skal de sikkert spise lunsj. Kolleger fra hæren. Menn han var i militæret med for flere tiår siden. Noen av dem er pensjonert nå, men mange er fortsatt aktive. De liker å møtes på søndager.»
Helena sa ingenting da de tok heisen opp. Hun var sikker på at det var løgn, og jo mer detaljert yiayiáen hennes beskrev bestefarens planer for dagen, desto mindre trodde Helena på henne. Ikke brydde hun seg heller. Hun hadde begynt å mislike ham: det ukontrollerte temperamentet, den tilsynelatende likegyldigheten overfor kona og den sure eimen av ham.
Da de var hjemme, satte de seg ned for å spise lunsjen Dina åpenbart hadde lagd til tre: lammekoteletter og salat. Ingen av dem spiste noe særlig.
«Ja, det er visst litt for varmt til å spise», kommenterte Dina da hun ryddet av bordet. Helena så på henne og tenkte at hun var snill som lot som det var en annen grunn til den manglende appetitten deres. Hun lurte på hvor mange ganger hushjelpen hadde vært nødt til å glatte over i slike situasjoner. Dina minnet henne om den hyggeligste læreren på skolen, som bestandig oppfordret barna til å være snille og lærte dem at det var den eneste regelen som virkelig betydde noe.
Etter en lang middagshvil, da det var blitt kjøligere, ble de kjørt opp til Lykabettoshøyden for at Helena skulle få se utsikten over byen. De satte seg ned på kafeen for å få noe kaldt å drikke, og hun prøvde å muntre opp bestemoren.
22
«Jeg kan sikkert finne en noná, yiayiá», sa hun og nippet til limonaden. «Jeg skal be mamma om å spørre fru Wilson, som jobber på skolen hennes. De er bestevenninner. Eller kanskje Dina kan være det?» foreslo hun ettertenksomt og sugde slurpende i seg den siste munnfullen gjennom sugerøret. Hun var usikker på om det var ordene eller slurpingen som fikk bestemoren til å se misbilligende på henne.
Hun så ikke Stamatis Papagiannis igjen den dagen, men da hun lå i sengen om kvelden og prøvde å få sove under den støyende takviften, hørte hun hevede stemmer, først og fremst bestefarens, ute i gangen. Hun var ikke vant til sinte rop og gjemte hodet under puten.
Da hun sto opp neste morgen, satt bestefaren allerede ved bordet og drakk kaffe og leste avisen. Hun regnet med at Kathimerini, som avisen het, tilsvarte The Times i England, den avisen foreldrene fikk på døren hver dag. Han så opp da hun satte seg, og snakket til henne med en stemme som ikke var til å kjenne igjen fra den hun hadde hørt dagen før.
«I dag skal du få en helt spesiell opplevelse, unge dame!» forkynte han og var nesten varm i stemmen. «Du må ta på deg den fineste kjolen din. Og så vil jeg se noen smil, Elenáki mou.»
Da bestefaren hadde gått fra bordet og inn på arbeidsrommet, kom bestemoren, kledd i en langermet kjole. Det virket litt rart når det var så varmt.
I sekstiden om kvelden, etter en lang og sløv dag, løp Helena opprømt ned trappen og kom ned i foajeen før besteforeldrene, som hadde tatt heisen. Sjåføren ventet ute på gaten for å kjøre dem dit de skulle. Anledningen var et historisk opptog, og bestefaren til Helena fikk de
23
beste setene på paradeplassen fordi han hadde så høy militær rang. De satt på første rad og hadde god utsikt til alt som skjedde.
Helena la merke til noen menn som satt på noe som lignet troner på en utsmykket scene, og spurte hvem de var. Bestemoren forklarte at de var oberster som hadde trådt til året før for å styre Hellas på en ordentlig måte. Dette var barnets første glimt av triumviratet bak militærkuppet. Det ble Eleni som måtte forklare og kommentere ting for Helena. I dag virket hun enda mer ærbødig overfor mannen sin enn dagen før. Stamatis Papagiannis satt alvorlig og konsentrerte seg om paraden, med et og annet blikk bort på mennene på podiet.
Helena hadde aldri sett noe lignende. Hun var trollbundet av forestillingen og skuespillerne som kom så faretruende nær. Forestillingen begynte med en gjenoppføring av et av slagene til Aleksander den store. Flere hundre menn utkledd som historiske krigere galopperte inn på den sandstrødde arenaen på marmorstadionet, konfronterte fienden og hoppet ned fra hestene for å kjempe mann mot mann. Det var utrolig spennende å høre lyden av sverd som slo mot hverandre bare noen meter unna, og jubelen fra publikum var euforisk. Til slutt rullet et pansret beltekjøretøy forkledd som en historisk stridsvogn rundt på arenaen med symbolet til militærjuntaen: en føniks som steg opp fra flammene.
«De tre der gjør en strålende jobb», sa Helenas yiayiá til henne i en liten pause mellom slagene. «Han i midten er Georgios Papadopoulos, statsministeren vår. Til høyre for ham sitter Stylianos Pattakos, og til venstre Nikolaos Makarezos.»
24
Helena nikket høflig. Storbritannia hadde også en statsminister, Harold Wilson, og hver gang hun så ham på fjernsyn, røykte han pipe, så det overrasket henne ikke at den greske motparten hans kjederøykte sigaretter, slik som bestefaren. Det var mer overraskende med rekken av svartkledde prester som satt rett bak ham. Noen av dem røykte også.
Yiayiás forklaringer var upersonlige og nøytrale, men Helena merket at bestefaren lyttet, klar til å rette på henne, og det gjorde han en gang eller to for å understreke et poeng.
Etter en pause der Helena spiste is, var det enda flere kampscener. Nå gjenskapte de hendelser som fant sted under uavhengighetskrigen mot tyrkerne i 1821.
«Mennene med vid, lang bukse er tyrkerne», forklarte Eleni Papagiannis. «Og de med lange, hvite skjorter –fustanella – er grekerne!»
En hest som var større enn de andre, sirklet rundt slaget og ble ridd av en mann med en imponerende hjelm.
«Kolokotronis», sa den gamle damen stolt. «Revolusjonshelten.»
Tyrkerne kom med hjerteskjærende skrik mens de veivet i luften med huggerter, men like etter falt de i bakken etter å ha blitt slaktet ned av den mektige fienden. Til slutt sto det bare grekere igjen. Disse mennene var de rettmessige vinnerne. Det var det tydelige og patriotiske budskapet.
Da revolusjonsslaget var over og seieren forkynt, reiste hele forsamlingen seg, og et stort flagg med et blått kors på hvit bakgrunn ble ført rundt på paradeplassen tre–fire ganger, til stadig større jubel fra de åtti tusen tilskuerne.
Det måtte åtte menn til for å bære det, og til slutt bredte de det utover som et teppe foran det opphøyde podiet.
25
Dette var signalet til at Papadopoulos skulle reise seg og gå frem til mikrofonen ytterst på scenen. Det lød et brus fra de beundrende tilhengerne hans, som reiste seg igjen og tilsynelatende spontant begynte å synge:
Vásta ta kleidiá, vástaxe gerá,
To ónomá sou tóra pia aiónia tha meínei.
Ordene ga ingen mening for Helena, men publikums entusiasme smittet, og hun likte musikken og den livlige rytmen.
«Elenáki mou», sa Eleni Papagiannis, «jeg skal fortelle deg hva det betyr senere, men nå synger vi med på refrenget.»
Så kom ordene som ble gjentatt med jevne mellomrom. Helena var usikker til å begynne med, men fikk større selvtillit for hver gang, og snart sang hun av full hals:
«Oré, Geórgio Papadópoule.» Hurra for Georgios Papadopoulos.
Bestefaren smilte for første gang denne kvelden.
«Brávo, Elenáki mou! Brávo!»
Bestefarens glede over å høre henne synge disse ordene av full hals, sto ikke i stil med innsatsen, tenkte Helena. Det kjentes som en enkel måte å få ros på fra den strenge mannen i åttiårene.
Georgios Papadopoulos strakte armene ut og opp i takknemlighet for smigeren. Da den siste stemmen hadde stilnet, begynte han å tale. Ansiktet var delvis skjult bak mikrofonen, som var stilt litt for høyt for en mann på hans størrelse.
Verken utseendet (tynn i håret, tynn i barten) eller stemmen (skingrende og hes, en skjærende lyd som fra
26
negler mot en tavle) var slik Helena hadde forestilt seg for lederen av Hellas. De satt rett ved en av høyttalerne, og den rungende gjenklangen og hvinende lyden var verre enn et tannlegebor. Hun bøyde instinktivt hodet og holdt seg for ørene mens hun håpet at talen snart skulle ta slutt.
Bestemoren rev tak i hendene hennes, trakk dem ned og holdt dem fast i fanget hennes.
«Vis litt respekt!» skjente hun hviskende. «Og det der gjør du ikke en gang til!»
Det føltes som om Papadoupolos snakket i flere timer. Helena satt stivt og ventet. Ordene var uforståelige for henne, og nå hjalp ikke yiayiá henne med å oversette mer. Hun skottet bort på den gamle damen, som viftet seg mens hun lyttet konsentrert. Det så ut til at hun var en like ivrig tilhenger som resten av publikum og slukte hvert ord mannen sa.
Hvorfor lyttet alle til denne tiraden? spurte Helena seg selv. Hun hadde hatt inntrykk av at publikum var veldig høflige fra de kom inn på stadionet, men likevel fikk de en formaningstale, som om de hadde gjort noe galt. Tonen i talen minnet henne på den gangen da rektor fikk hele skolen til å sitte inne i storefri fordi én elev hadde skrevet noen stygge ord på en dodør. Det kjentes som om han aldri skulle bli ferdig, og hun hadde problemer med å holde øynene åpne.
Langt om lenge var talen over, og publikum reiste seg igjen. Helena visste ikke om det var av respekt eller frykt. Et militært kjøretøy kjørte drønnende over stadionet så støvskyen sto. Papadopoulos satte seg inn og vinket majestetisk farvel til den jublende folkemengden da han ble kjørt bort. Deretter kom flere kjøretøy for å hente de andre høytstående mennene.
27
Snart ble familien Papagiannis eskortert til utgangen.
Underveis stanset bestefaren til Helena for å hilse på andre uniformkledde menn og de respektive konene deres.
Eleni Papagiannis håndhilste også på mange og presenterte barnebarnet, som smilte like pliktoppfyllende hver gang, slik hun hadde fått beskjed om.
Det var Dina, og ikke yiayiá, som kom for å vekke henne neste morgen. Solen strømmet inn gjennom vinduet da hushjelpen trakk fra gardinene.
«Ti óra eínai?» spurte Helena og gned seg søvnig i øynene.
«Klokken er elleve, agápi mou!» svarte Dina. «Og jeg har mye å gjøre i dag. Kan du hjelpe meg?»
Stamatis og Eleni Papagiannis skulle ha en viktig mottagelse denne kvelden. Yiayiá var hos frisøren allerede, og hushjelpen måtte gjøre leiligheten skinnende ren. Ingenting fra dørhåndtak til bilderammer skulle unnslippe
Dinas støvekost. Helena fikk også en. De begynte med Elenis samling av porselensfigurer som sto utstilt i et vitrineskap i dagligstuen. Helena hadde aldri fått lov til å studere dem på nært hold. Dina tok ut samtlige figurer etter tur og plasserte dem på diverse sidebord.
«De heter Meissen», fortalte hun.
«Hva betyr det?» spurte Helena.
«At det er en spesiell type porselen. Du kan se om de er ekte på de to kryssede sverdene på undersiden.» Dina snudde på en dame i krinoline og viste henne symbolet. «Hver figur er verdt mange tusen», sa hun.
Helena rørte forsiktig ved hodet til den ene med støvekosten før hun trakk seg unna og fulgte med på Dina.
28
Det var mange titalls figurer. En apeflokk, allegoriske figurer, kvinner som representerte de fire årstidene, klassiske guder og gudinner, en hyrdinne, en hyrde som grep tak i en hyrdinne, en sultan på en elefant. Eksotiske fugler, mange forskjellige hunderaser, en løve, en leopard. Og mange dansende damer.
Helena hadde noen katter av porselen som hun hadde vunnet på tivoli året før, men foreldrene hadde ingen slike skatter.
Mens Dina forsiktig tørket støv av figurene, fikk Helena i oppgave å pusse tjue krystallglass med en spesialklut og sette dem pent på sidebordet, ved siden av karafler med forskjellige whiskysorter. Hun tok ut proppen i den ene og skar grimaser av lukten.
«Hvordan kan folk drikke noe sånt?» utbrøt hun. «Det lukter forferdelig!»
Dina lo og stakk også nesen borti flasken.
«Aner ikke, paidí mou, barnet mitt. Jeg synes det lukter gift.»
Helena fikk en koselig formiddag med småprat og latter i Dinas selskap. Om ettermiddagen så hun på henne mens hun tilberedte fat med kanapeer, og fikk lov til å være med og pynte dem.
Om kvelden fikk hun beskjed om å holde seg unna.
Helena spionerte på de nyankomne gjestene gjennom dørsprekken og så at samtlige var menn, noen i uniform og andre ikke. Noen av dem hadde med gaver som ble lagt på et konsollbord i gangen.
Da dørklokken sluttet å ringe og den siste gjesten var i hus, kom bestemoren inn på kjøkkenet og fulgte med på Dina da hun la siste hånd på miniatyrtertene.
29
I halvannen time kom og gikk Dina med matfat, og
innimellom fylte hun nye isbiter i isbøttene. Helena sto på den lille balkongen utenfor kjøkkenet. Hun telte hvor mange limousiner som sto parkert i sidegaten under henne, og betraktet sjåførene som sto lent mot bilpanserne og pratet og røykte. En av dem brukte hele kvelden på å polere de sølvblanke sidespeilene sine.
Nøyaktig klokken 21.30 hørtes mannsstemmer i gangen. Gjestene var på vei ut. Samtidig hørte Helena bilmotorer som startet og ble stående og brumme. Hun kikket ned på gaten, der gjestene ble tryllet bort i luksusbilene sine.
Da besteforeldrene hadde lagt seg, fikk hun være oppe og smake på maten som var igjen. Praten med Dina var god gresktrening. Dina kom fra en landsby på Peloponnes og kunne nesten ikke engelsk, så det ble mye knising når de prøvde å kommunisere.
«Mathaíno grígora mazí sou!» sa Helena til henne. «Jeg lærer fort av deg!»
Hushjelpen måtte være oppe i noen timer til for å lufte i stuen, banke puter og tømme overfylte askebegre. I tillegg måtte vasene tømmes. Blomstene var kjøpt samme morgen, men hadde visnet i varmen.
Det skulle bli flere offisielle tilstelninger på Helena den uken. Hun ble tatt med til en forestilling med tradisjonell dans og sang i nasjonalparken. Kvelden var varmere enn noen gang, og mesteparten av tiden slo hun knott som ble tiltrukket av den lyse huden hennes.
«Dette er essensen av det greske», erklærte bestefaren da danserne stilte seg opp i ring foran dem og musikerne spilte de første tonene.
30
Helena skjønte egentlig ikke hva det betydde, men prøvde å finne ut av det i løpet av forestillingen.
«Tsámiko», la han til, som om det skulle hjelpe henne med å forstå hva han mente.
De ti mennene med hvitt strutteskjørt i samme stil som Helena hadde sett på revolusjonsarrangementet, og som bestemoren hadde kalt fustanella, og ti kvinner med dydig hodebekledning, lang, hvit kjole og rødt forkle begynte å danse. Turene var komplekse og dansetrinnene perfekt synkronisert. Mennene fikk mange muligheter til å vise sine akrobatiske evner der de bøyde seg fremover og bakover og hoppet høyt for å få publikum til å klappe.
Det minnet Helena om den skotske dansen hun hadde sett, og kilten faren hadde i skapet, men hun måtte først konsentrere seg om å undertrykke knisingen ved synet av de store, svarte duskene på mennenes sko.
Den mest fremtredende lyden var klarinetten som hvinte over trommene og fiolinene.
«Bestefaren din kunne danse sånn da jeg traff ham», fortalte Eleni Papagiannis med et sukk på den korte veien hjem. Hun satt i baksetet med Helena, og mannen hennes satt foran og snakket stivt med sjåføren.
Det syntes Helena det var vanskelig å forestille seg.
«Men etter at han ble såret, danset han aldri mer.»
Hun hadde trodd at bestefaren gikk med stokk fordi han var gammel.
Nå parkerte sjåføren utenfor leiligheten, så Helena fikk ingen anledning til å spørre mer før neste dag.
«Han ble skutt», fortalte Eleni Papagiannis lavmælt.
«Under krigen.»
31
Helena var redd for å røpe sin uvitenhet hvis hun spurte henne om hvilken krig hun mente. Andre verdenskrig? Første?
«Vi hadde bare vært gift i et år, men han var så tapper. Han lå på sykehuset i mange måneder, men de klarte å redde beinet hans.»
«Stakkars pappoú», sa Helena. «Men han var vel ganske heldig?»
«Det var han, agápi mou. Det skjedde under felttoget i Lilleasia, og hvis det hadde vært flere like tapre menn som ham, ville vi kanskje vunnet mot tyrkerne, og katastrofen ville aldri skjedd. Hvem vet?»
Når hun kom hjem, skulle hun spørre moren om dette felttoget, og hva yiayiá mente med katastrofen. Historie hadde egentlig aldri interessert henne noe særlig.
«Han var en helt, Helena», erklærte Eleni Papagiannis med ettertrykk. «Han er en helt.»
«Helt» var et ord hun hadde hørt mye her. Det ble brukt om alt fra greske guder til oberster. Hun syntes ikke ordet var dekkende for Stamatis Papagiannis, med eller uten haltende gange, men nikket likevel.
Selv om hjemlengselen hadde forduftet helt etter den første uken, var Helena oppglødd da det ble tid for å pakke for hjemreisen. Den morgenen hun skulle dra, tok Eleni Papagiannis henne med for å kjøpe en siste is på Kolonakiplassen før sjåføren kjørte henne til flyplassen.
Hun hadde mye å fortelle foreldrene og visste hvor glad moren ville bli for å høre at hun var blitt så mye flinkere til å snakke gresk. Bestefaren var ikke der da hun
32
reiste, men både Eleni og Dina klemte henne hardt før hun satte seg inn i limousinen.
«Da ses vi neste år, ikke sant?» sa Dina og snufset i et lommetørkle. «Lover du?»
«Selvfølgelig!» sa Helena beroligende. «Na metrísoume tous mínes.»
De lovet hverandre å telle månedene til neste gang.
Etter at Helena hadde landet på Heathrow, var moren den første hun så da hun kom slepende på den lille kofferten sin ut i ankomsthallen. Hun var elegant kledd i gul kåpe og med det mørke håret oppsatt i en topp. Mary McCloud skilte seg ut i enhver sammenheng med det iøynefallende sydlandske utseendet, som stemte så dårlig med navnet, og hun merket ofte at folk hadde problemer med å plassere henne. Ved siden av henne sto Hamish McCloud, høy og med elfenbenshvit hud og tykt, kastanjebrunt hår og briller med stålinnfatning.
Mary grep mannen sin i armen da hun fikk øye på datteren deres. Hun så sunnere ut enn da hun dro, med litt farge på de bleke armene og mange flere fregner i ansiktet.
«Se! Se, Hamish! Der er hun!» utbrøt hun og vinket begeistret.
Begge to ga Helena en god klem.
Kjøreturen hjem gikk fort, og Helena gjorde sitt beste for å svare på alle spørsmålene deres.
Helena enset det kanskje ikke, men Hamish la merke til at hans kone ikke likte alle svarene hennes. Helena hadde tydeligvis gjort en del ting Mary ikke var så fornøyd med. Det ene var at hun var blitt tatt med i kirken.
33
«Den var full av folk», fortalte hun moren. «Like full som kirken i Dellbridge når skolen er der på julegudstjeneste. Og det var bare en helt vanlig søndag. Og pappoú ble sjokkert over at jeg ikke er døpt. Jeg skjønte ikke helt hva han sa, men han virket veldig irritert over det.»
«Det har ingenting med ham å gjøre.»
«Men kan jeg bli døpt? Det ville vært så fint å ha en noná, mamma.»
«Jeg tror ikke det», avbrøt Hamish. «Det der er ikke noe vi tror på.»
«Typisk dem å ta det opp», hørte Helena moren brumme før hun skiftet tema. Hadde Helena vært på museer? Likte hun maten?
Helena fortalte dem om kakene, isen og det historiske opptoget. Mary McCloud var ivrig etter å høre om datteren var blitt bedre i gresk. Hun snakket til henne på morsmålet sitt en stund, og da Helena svarte på flytende gresk, ble Mary imponert.
«Og se», sa Helena, trakk noe opp fra vesken og rakte det til moren i passasjersetet. «Yiayiá ga meg en skolebok. Den er lett og fin å øve med.»
Mary bladde gjennom den og kom til den siden der det var et portrett av Georgios Papadopoulos. Hun måtte undertrykke trangen til å rive den ut. Nå som det var myndighetene som ga ut lærebøker, var det et bilde av ham i alle sammen.
«Og så sa hun at jeg må begynne å lære standard gresk neste år. Det heter noe rart.»
«Katharévousa», sa moren kort. «Jeg tror at muntlig gresk er nok inntil videre.»
34
Mary gjorde sitt beste for å skjule betenkelighetene hun hadde hatt med å la datteren besøke foreldrene. Men da Helena beskrev bestefarens cocktailselskap, holdt det hardt å skjule misnøyen.
«Jeg fikk ikke lov til å være med», fortalte Helena. «Ikke engang bestemor gikk inn i rommet. Men jeg så noen av dem stå i gangen. De så veldig viktige ut, og alle sammen hadde stor bil og sjåfør, akkurat som pappoú.»
Mary hadde lest at det ikke var lov med sammenkomster med flere enn fem personer i Hellas. Det var typisk at det var én regel for folk med de rette forbindelsene og en annen for resten av befolkningen.
Da de kom hjem, lå postkortet Helena hadde skrevet, på dørmatten. Hun plukket det opp, og foreldrene smilte da hun leste det høyt og gjentok mye av det hun hadde fortalt i bilen.
26. juli 1968
Jeg spiste sjokoladeis med biter av ekte sjokolade og drakk limonade av ekte sitroner. Var på stranden og badet. Så gutter stå på vannski, men yiayiá sier at bare gutter kan gjøre det. Tomatene er veldig røde her, og melonen er rosa med store, svarte frø. Militærforestilling med pappoú, og statsministeren holdt tale. Så dansere i nasjonalparken. Kjærlig hilsen H.
Hun hadde skrevet nøyaktig det samme til bestevenninnen Jenny med små bokstaver for å få plass til alt sammen på baksiden av kortet med bilde av Akropolis,
35
et sted hun ikke hadde sett på nært hold ennå. Bestemoren hadde lovet at de skulle dra dit neste år.
«Neste sommer må du sende kortet så snart du kommer dit», lo faren hennes.
«Neste sommer?» Kona hans så irritert på ham. «Det får vi nå se på.»
Hun visste at Helenas kort med de uskyldige ordene måtte ha vært gjennom sensuren til militærregimet. Hun og Hamish hadde diskutert heftig før de gikk med på dette første besøket i Athen, og det var et resultat av mange kompromisser og forhandlinger. Eleni Papagiannis hadde skrevet så mange ganger og invitert Helena. Hun hadde for lengst akseptert at Mary ikke ville komme tilbake til Athen selv, i hvert fall ikke før faren hennes var død.
Det var den milde Hamish McCloud som hadde overtalt sin kone ved å si at det ville være synd og skam hvis Helena aldri fikk treffe noen av besteforeldrene sine, og at en slik tur ville være både lærerik for det eneste barnet deres og bidra til å gi henne større selvtillit.
Hvordan kunne Mary, som var lærer, nekte sin egen datter å perfeksjonere morens morsmål? Det kvelende konservative greske samfunnet og undertrykkingen av dissidenter begynte allerede å skape nyhetsoverskrifter i England, men ironisk nok gjorde militærregimet det trygt for et barn å reise, så Mary hadde gitt etter.
«Vær så snill, mamma», tryglet barnet nå. «Yiayiá var så snill. Og jeg lover at jeg skal jobbe enda hardere med gresken neste gang. Jeg skal snakke flytende når jeg kommer hjem!»
«Vi får se», sa Mary og håpet at juntaen ville bli styrtet like brått og uventet som den hadde tatt makten.
36
En ukes tid senere satt de i bilen på vei til Skottland for å treffe farens side av familien. Helena nevnte de mange soldatene og politimennene hun hadde sett i gatene, og at bestemoren stadig snakket om hvor trygt det var å ha dem der.
«Det kommer an på hva slags verden du vil leve i», svarte moren. «Personlig vil jeg heller leve i en fri verden og risikere å få vesken stjålet. Men det er uansett ikke noe som skjer daglig, er det vel?»
Sist en lommebok var blitt stjålet i Dellbridge, var på tivoliet tre år tidligere, og det tyveriet var blitt omtalt på forsiden av lokalavisen.
Kjøreturen til Skottland tok lengre tid enn Helenas reise til Athen. For å få tiden til å gå sang de noen sanger, for det meste kanoner, og så nynnet Helena den melodien hun hadde hatt på hjernen de siste par ukene.
«Oré, Georgios Papadopoulos … Oré, Georgios Papadopoulos.»
Moren snudde seg brått i passasjersetet.
«Stamáta Élena! Amésos! Hold opp med én gang! Jeg vil aldri høre deg synge det der igjen. Forstått?»
Helena hadde aldri sett moren så sint før. Og nei, hun forsto det egentlig ikke.
Hittil hadde Helena aldri stilt spørsmål ved morens enkle forklaring på hvorfor hun ikke ville reise til Hellas med henne. Hun sa alltid at det var for varmt i Athen om sommeren, og at hun heller ville bade i Nordsjøen enn i Egeerhavet, men Marys irrasjonelle reaksjon på sangen ble liggende i bakhodet hele den kaotiske uken med grilling på forblåste strender og svømmeturer i viltre bølger med de fem rødhårede søskenbarna.
37
På hjemveien tok de en overnatting i Edinburgh.
«Nordens Athen», forkynte faren stolt da de nærmet seg byen.
Helena tegnet en sikksakkstripe med pekefingeren i duggen på vinduet og myste gjennom den. Denne fuktige augustdagen ble hun forbløffet over kallenavnet til denne byen.
Om ettermiddagen viste Hamish McCloud vei til Calton Hill i duskregnet for å vise sin kone og datter nasjonalmonumentet, en uferdig kopi av Parthenon.
Mary McCloud leste høyt fra guideboken. «‘På grunn av manglende finansiering fikk man ikke ferdigstilt denne kopien fra 1800-tallet, som er bygd med lokal sandstein. Foregangsmannen for prosjektet var lord Elgin, som ville knytte navnet sitt til det gamle Athens glansdager.’»
«Jeg vet at det ikke akkurat er Akropolis», sa Hamish, «men de gjorde så godt de kunne.»
«Var dette det beste de kunne?»
Helena hadde aldri sett moren så hånlig.
«Elgin?» fnyste hun. «Mannen som gjorde sitt beste for å ødelegge originalen? En skjendig vandal og tyv!»
Mary McCloud snudde seg bort og mumlet sint på gresk.
«Jeg går tilbake til bilen», sa hun over skulderen.
Helena ble stående der litt med regnet sildrende nedover nakken. Anorakken var gjennomvåt, og håret kruste seg til dobbelt størrelse. Hun så perpleks opp på tolv regnvåte søyler mot en skifergrå himmel.
«Kom, pappa, så går vi og finner mamma», sa hun. «Kanskje hun har litt hjemlengsel.»
Hånd i hånd med faren førte hun an nedover bakken.
