Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2024
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no)
Omslagsfoto: Shigehito Niimi
Forfatterfoto: Lina Hindrum
Papir: 70 g Holmen 2,0
Boken er satt med Adobe Garamond Pro 11,5/15 pkt.
1. opplag 2024
ISBN: 978-82-419-5841-0
Forfatter har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord.
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS
Kanalveien 51
5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00
Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no
www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
SVART ELLER HVIT
Jeg vokste opp i det mest ambisiøse fotballmiljøet i Norge, og gull var den eneste medaljen som gjaldt. Og jeg elsket det. Jeg elsket intensiteten, elsket presset før kampene og forventningene som dirra i Trondheims gater når det dro seg mot kamp. Jeg elsket følelsen av å tre den hvite drakta over hodet for å kjempe side om side med de beste spillerne i landet. Jeg elsket å høre Nils Arne Eggens pesing når han kom inn i garderoben, og spenningen mot hva han skulle si. Jeg elsket lukten av kaldt, vått gress som drev inn fra spillertunellen, og trampingen fra publikum som ville få kampen i gang. Blikket til gutta når de vekselsvis hørte Erik Hamrén snakke om attitude, angrepsmønster og forvarsstruktur, og når de så for seg sine egne bevegelser ute på gressmatta.
Jeg elska å kjenne adrenalinet pumpe ut i kroppen idet lyden av motstanderens gressknotter knatret mot gulvet, og kampropet som lakk gjennom veggene. Å se Roar Strand trekke strømpene over leggbeskytterne. Steffen Iversen som velter en pris ned i søppelbøtta og sier «I dag skal vi bare ha det gøy». Å kjenne roen i laget, den naturlige selvsikkerheten. Vite at nå er du Rosenborg-spiller, og nå er du på Lerkendal, dette er vår festning, og vi blir ikke stressa. Pust ut og pust inn. Be bønnen din. Ta imot og nyt.
For meg skjedde alt så fort, fra jeg lekte meg med kameratene i ballbingene på Halset og turnerte fylket med bydelslaget
National, til jeg plutselig en dag ble hentet opp i kretssamlinger,
videre til landslagssamlinger, prøvespill i Chelsea, og som fjortenåring fikk A-lagskontrakt i Norges største klubb. Fra det ene året å være ballgutt på Lerkendal til det neste å løpe rundt ute på banen sammen med disse spillerne jeg hadde sett kjempe mot stjerner som Drogba, Essien og Lampard, og som hadde vunnet seriemesterskap etter seriemesterskap.
Jeg ser ham for meg. Guttungen med det lange navnet og de lange beina, med en tro på at Gud finnes og lyser inn i livet hans, omgitt av en familie som hadde reist langt for å kunne leve her oppe i nord, i dette fremmede, men trygge landet.
Fra jeg fikk en ball mellom beina, har jeg hatt en naturlig teft for mål. Det var som om jeg bare visste hvor keeperen ville slenge seg, og kunne sette den i motsatt hjørne. Jeg kunne score på måter jeg aldri hadde trent på, jeg kunne chippe, kjøre tuneller, skru og banke ballen i mål fra alle vinkler. Jeg var på godt og vondt selve definisjonen på uforutsigbar. Også for meg selv. Det var ikke uvanlig at jeg scora syv mål uten at jeg tenkte noe mer over det. Så fikk du meg i godt humør, var jeg et av Europas største talenter. Ble jeg usikker eller sur, var jeg kanskje den verste. Mine spissegenskaper gjorde at spillet ofte ble lagt opp rundt meg, der mye handlet om å sette meg opp i gode posisjoner, enten rettvendt mot ryggende forsvarere eller i rene løpsdueller. Med mål i sikte var det ingen som kunne stoppe meg.
Men jeg var aldri ham som sto igjen etter trening og terpet skudd og teknikk, for hva var poenget om ikke kameratene mine var med? Det var samholdet og vennskapene som dro meg inn i det. Selv om jeg også, som mange andre unggutter, hadde en vag visjon om å bli fotballspiller, var samholdet, fellesskapet og friheten den egentlige grunnen til at jeg fortsatte. Fotballen var lek. Det var den samme følelsen jeg traktet etter på grusbanene i Kongo, i ballbingene på Halset og seinere på Lerkendal og i de
mange andre klubbene jeg skulle spille for. Derfor slo jeg meg til ro med at jeg var elendig på headinger og hadde en venstrefot som knapt kunne brukes, hva gjorde vel det, når høyrefoten gjorde jobben?
Så begynte folk å legge merke til meg, og plutselig ble jeg invitert hit og dit. Jeg syntes det var kult å bli nevnt sammen med de beste talentene i landet og seinere Europa, men tenkte ikke så mye over det. Jeg følte jeg sto i selve livets kraftsentrum, at jeg fikk den oppmerksomheten og respekten jeg selv mente jeg fortjente, og at det bare var å åpne armene og ta imot. Jeg falt for fristelsen til å tro at det skulle vare evig, og at det skulle gå lett.
Men fotballivet skulle tidlig vise seg å være skjørt. Du kan sitte og kjøre trygt på veien, men øyeblikket etter har du havnet i grøfta og lurer på hva som traff deg. Plutselig ligger du i gresset med avrevet akilles fordi du hoppet på feil tidspunkt, eller bues ut fordi du misset en avgjørende sjanse som kunne forandret framtiden for laget ditt. Plutselig står du overfor et gjennombrudd og alles øyne er festet på deg, men timer senere sitter du alene på en treningssykkel og restituerer etter en skade. I det ene øyeblikket får du tillit, i det neste får du skylda. I det ene øyeblikket er du kongen, i det neste er du ingen.
DEL 1
SKYGGEN WHO ARE YOU?
BRUGGE, JANUAR 2012
Det er første spillermøte i Club Brugge, og jeg sitter på en stol omgitt av mine nye lagkamerater. Foran meg står treneren vår, Christof Daum, en diger tysker med trøtte øyne, og snakker til meg med aksent på engelsken sin: Who are you? Allerede før jeg ble født, hadde Daum trent Köln til to andreplasser i Bundesligaen, vunnet ligaen med Stuttgart og hatt suksess med Leverkusen før han gikk over til å trene toppklubber i Østerrike og Tyrkia. Mannen oser av mørk autoritet.
Jeg gliser fårete, for jeg forstår ikke hva han mener, venter på at han skal si at han kødder. Men så ser han bare videre på meg, mens jeg stotrer fram: «What do you mean?»
«No, seriously, who are you?»
Jeg ser rundt meg på leit etter støtte, men de andre spillerne sitter urørlig, kanskje fascinert over det som utspiller seg rett foran dem.
«Bakenga», sier jeg, «your new player».
«Bakenga who?»
Tromsø-gutten Tom Høgli, som spilte back på Brugge den tida, forsøker å komme meg til unnsetning:
«It’s been all over the news, coach. Bakenga is our new striker.»
Daum vifter ham bort.
«And why hasn’t anybody told me we have a new player?»
Jeg blir helt kald i kroppen. Jeg ser igjen rundt meg og forsøker å flire det bort, men ingen ler sammen med meg.
Så slår Daum ut med armene og sparker til søppelbøtta så den fyker gjennom lufta, og begynner å brøle:
«I hate this sports director and this club; they bring me players I don’t know».
Men så roer han seg og henter seg inn. Det er enda noen uker til seriestart. Han er bare stresset. Har bare vært trener i Brugge
siden november og er selv under et stort press. «Alle» her forventer seriegull.
Så begynner han å se seg rundt i rommet.
«And where is Nabil?»
«We sold him to Monaco», sier Tom.
«We sold Nabil???»
Det er dråpen.
«Fucking hell, this club sells the players I love», roper han, «and buys people I don’t want».
Så ser han på meg igjen:
«What position do you play?»
«Striker», sier jeg.
«I don’t need a striker».
«Can you play wing?»
«Yes, left wing?»
«Can you play right wing?»
«No ... I prefer ...»
«Then you play right wing», sier han, snur og går ut av rommet, vi kan høre at han roper fra korridoren: «Fuck this club!»
Bare en uke tidligere hadde jeg vært Rosenborg-spiller på vei til Hannover. Jeg hadde gått og ventet på at klubbene skulle bli enige, da Rosenborg plutselig krevde en så høy salgssum at de trakk seg. Jeg forsto ikke hvorfor og fikk ingen forklaring. Selv om jeg bare hadde fått elleve kamper den sesongen, ble jeg lagets
toppscorer, men jeg manglet det viktigste, nemlig tillit. Så hadde det blitt trøbbel med kontrakten min med Rosenborg, jeg ville ikke signere, og sentrale folk i Rosenborg hadde gått ut i media og kritisert meg for manglende lojalitet.
Hannover ble derfor en vei ut av situasjonen, en måte å komme meg vekk fra Rosenborg på, før det skar seg helt. Det ville jeg virkelig ikke at skulle skje, for jeg var dypt takknemlig for alt Rosenborg hadde gjort for meg. Det var her jeg hadde fått utdannelsen min og blitt en voksen spiller. De hadde gitt meg så mye, jeg ville ikke kludre det til.
Jeg hadde vært sikker på at det ville ordne seg ganske raskt. 25 millioner var mye penger – penger som Rosenborg virkelig trengte i den nye tiden uten Europa-spill – og jeg var jo ikke en gang fast på laget.
Så hvorfor satt jeg da i Belgia, og ikke i Tyskland?
MUSHAGA BAKENGA HAR FÅTT ERFARE BÅDE
DE GLAMORØSE OG DE BRUTALE SIDENE I FOTBALLENS VERDEN. Som bråmoden spiss med unike målferdigheter ble han som 17-åring tatt inn i stallen til Rosenborg og Norges U21landslag. Han ble utropt til et av landets største talenter. Slik startet en fantastisk karriere i internasjonale storklubber, men også harde møter med kynismen og det ekstreme presset i toppfotballen – og med rasismen som fortsatt lever i det norske samfunnet.
Fotballen begynte egentlig som et fristed for Bakenga da han og familien ble drevet på flukt gjennom et krigsrammet Kongo på midten av 1990-tallet. I boken forteller Bakenga historien om livet i Kongo og om sin onkel, lege og fredsprisvinner Denis Mukwege. Han har inspirert Bakenga til å starte en skole i Kongo for utsatte og sårbare barn.
DRØMMEN OG SKYGGEN er en annerledes fotballbiografi. Den er skrevet i samarbeid med den kritikerroste forfatteren Eivind Hofstad Evjemo. Det er en fortelling om en fotballspiller som bryr seg om langt mer enn sin egen karriere – og en unik innsidehistorie fra toppfotballen.