Barføtt over isen (9788241916335) by Vigmostad & Bjørke

Foto © Helge Skodvin

Ny, historisk krimroman fra brakdebutant Ingebjørg Berg Holm

Om Stjerner over, mørke under (2015): «Maken til krimdebut skal du lete lenge etter.» Geir Tangen, Bokbloggeir

Vi møter igjen Hurum-lensmannen Thomas Tinnvik vinteren 1876. Tåka siger over jordene, fjorden fryser og strendene rundt Holmsbu skjemmes av skamferte kattelik. Ingebjørg Berg Holm (f. 1980) er utdannet interiørarkitekt og bor i Bergen med mannog to barn. Hun ble nominert til Riverton-prisen, og vant Maurits Hansen-prisen for sin kritikerroste debutroman, Stjerner over, mørke under (2015). Blogg: etdannetrop.no Instagram: hatsbecause

Fra vinduet har Thomas utsikt til den praktfulle villaen som kalles «Palasset». I knugende ensomme netter søker han trøst i lyset fra Palassets tårn. Hans tilårskomne venninne, frøken Parelius, ligger syk i tårnværelset, omgitt av sin store boksamling. Da Parelius dør, kommer det som en lettelse for de fleste. At en bok stjeles fra dødsværelset, ser Tinnvik mest som en forstyrrelse. For noe har skjedd som endrer alt for ham. Fortiden han til nå har klart å holde hemmelig, kommer til Holmsbu med en ung mann, og Tinnvik bestemmer seg for å handle. Han begynner å planlegge et mord.

ISBN 978-82-419-1633-5

Omslagsdesign: Magnus Riise

«Det er lett å la seg fange av denne historien.» Helge Ottesen, Varden

«[…] et friskt pust i norsk krim. Lavmælt og lovende fra interessant krimdebutant. […] Det som er spennende nå, er om Ingebjørg Berg Holm fortsetter å skrive i denne sjangeren. I så fall kan vi se fram til et virkelig interessant krimforfatterskap.» Torbjørn Ekelund, Dagbladet

BarfĂ¸tt over isen

IngebjĂ¸rg Berg Holm

BarfĂ¸tt over isen

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2018 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Magnus Riise Omslagsillustrasjon: Shutterstock Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 10,7/15 pkt. Sabon 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-419-1633-5 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

PERSONENE

I Palasset: Jomfru Parelius, gammel og syk Enkefru Ritter, jomfru Parelius’ venninne, også gammel Frøken Ritter, enkefru Ritters datter Herr Blom, enkefru Ritters barnebarn og frøken Ritters nevø I lensmannsgården: Thomas Tinnvik, lensmann i Hurum Fraværende: Tobias Tinnvik, Thomas’ bror, utvandret

Thomas Tinnviks dagbok

29. september 1875 Det ligger en død katt på stranden. Eller lå. Måkeskrikene har stilnet der ute, så det er vel ikke meget igjen av den nå. Den var mager og våt, som en druknet katt, kunne man si, men jeg tror ikke den døde av vann. Den ene labben var borte, og tarmene hang ut av buken gjennom en stor flenge. Jeg kom over den nå i grålysningen, på en av mine nattlige spaserturer. Den må ha blitt skyllet i land, og hadde nok ikke ligget lenge. Et par måker lettet motvillig da jeg nærmet meg, men de hadde ikke rukket å gjøre stor skade. Det kan ikke ha vært dem som hadde åpnet mageskinnet eller revet av labben, kuttene var skarpe og må ha blitt gjort med kniv. Jeg vet ikke hvorfor jeg satte meg på huk og strakte hånden ut, men jeg klappet den ikke. Lukten var ikke kraftig, nesten overdøvet av strandens odør av halvråtten materie. Kanskje innbilning. Men da jeg studerte snittet gjennom bukhinnen og så den mørkerøde, klumpete massen der inne, kom den over meg. Lukten av blod. Kvalm reiste jeg meg, plutselig svimmel, og skyndte meg 7

hjem. Allerede før jeg nådde inngangsdøren, syntes jeg at jeg kunne høre skrikene fra måkefesten bak meg. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver ned dette.

4. oktober 1875 Så har jeg visst begynt å skrive dagbok. Først tenkte jeg å skrive et brev til Tobias, for i dag har det sivet frem minner om ham. Noe sentimentalt, om barndommens somre og lek på stranden. Og nå føles det tåpelig. Jeg har jo alt sendt brev, latterlig tykt av altfor mange ord, men utenpå skrev jeg det viktige: Kan du tilgi meg? Kom hjem! Det er bare en drøy måned siden, og jeg kan neppe vente svar ennå. Kanskje vil det aldri komme. Kanskje når det ikke frem, Amerika er stort, og jeg har bare en gammel adresse. Kanskje har jeg ikke lenger noen bror, og jeg vet ikke engang om det spiller noen rolle. Fortrolige har vi ikke vært på lenge. Så hvem kan jeg skrive til? Det får vel bli en slags dagbok, jeg vet ikke. Jeg hadde det bedre da jeg var ferdig med brevet, selv før det var sendt. Man får tro det var 9

skrivingen i seg selv som gjorde meg godt, at det kan virke slik igjen. Og det som skjedde meg i dag, og som jeg ville fortelle om, er egentlig komisk. En sånn liten historie fra lensmannens virke som jeg burde dra frem i godt lag og humre over. Så lenge det ikke er damer til stede. Men jeg får heller skrive den ned her. Jeg ble tilkalt til en jakt i havnen, hvor to karer så vidt hadde unngått å drepe hverandre. De hadde røket uklar, den ene slo, og den andre hadde trukket kniv. Da jeg kom til stedet, satt knivstikkeren surret til masten, bevoktet av fraktmannen selv. Jeg så bare en oransje lugg bøyd og blodige fingre, der han satt og klemte nevene over nesen. Offeret hans lå på gulvet med en spritflaske til trøst, han var sorthåret og vakker. Begge blødde, men det stod til liv. Synet av menneskeblod gjør meg ennå litt uvel, så jeg gav beskjed om at de måtte vaskes og forbindes. Imens så jeg meg rundt på kampplassen og ble stående og studere en merkelig tingest som lå slengt i en taukveil. Noe taggete, lysrødt som ikke hørte hjemme der. Først da jeg plukket den opp, så jeg at det var en konkylie, stor som et barnehode. Jeg tror det må ha vært den som fikk meg til å tenke på Tobias, for vi hadde en slik i hagen da jeg var liten, og vi likte den begge så godt. Jeg stod der med konkylien i hånden, plutselig nostalgisk, plukket på de fint snodde taggene og lot fingrene løpe langs den glatte, rosa åpningen. Jeg hadde for moro skyld løftet den til øret da en sjømann ropte til meg og sa at det burde jeg la være, selv ville han ikke tatt i skjellet med ildtang. Så fikk jeg hele historien. 10

Det hadde lenge vært uvennskap mellom de to kamphanene, og som så ofte handlet det om et kvinnfolk. Begge ville ha henne, og hun ville ha den mørke, pene. Så hadde den heldige spilt kort på en kneipe og vunnet denne konkylien. Den ville han gi til kjæresten sin, og slik hadde den blitt et stridens eple. «Han påstod at den lignet!» sa den forsmådde. Han snakket litt utydelig gjennom den sønderslåtte nesen, og jeg måtte be ham om å gjenta. «At den lignet henne!» forklarte han ampert, «hver kveld lå han der i køya si og liksom kjælte med den og forklarte åssen den lignet! Så alle kunne høre det!» «Lignet hva?» spurte jeg forvirret og utløste latter i hele mannskapet. Min betjent fikk raskt skikk på dem, selv om jeg hørte at han fniste selv. Da lente voldsmannen seg frem mot meg så jeg kunne lukte blodet fra nesen hans, og hvisket brydd: «Den lignet en viss del av henne!» Konkylien lå opp ned foran meg så jeg tydelig kunne se hvordan skallet foldet seg tilbake fra dens glatte, dype indre. Jeg tror jeg rødmet da jeg forstod, og latteren steg igjen rundt meg. «Så derfor stakk du ham?» sa jeg strengt i et forsøk på å bevare verdigheten, men da må det ha gått en faen i fyren. Han rettet seg opp så godt det lot seg gjøre, der han satt bundet, og så på meg med et flir. «Jeg stakk den helt inn, jeg!» ropte han, like mye til sin rival som til meg. Så fikk han fatt i konkylien, presset den mot skrittet og gjorde noen meget illustrerende bevegelser. 11

Hele tiden gaulet han om hva han hadde gjort med den, og at han ville gjøre det med jenta også, bare vent! Da kom den knivstukne seg på bena, trev en merlespiker og ruste frem. Det var bare med felles anstrengelse jeg og min betjent klarte å stagge ham. Til slutt måtte vi legge ham i jern. «Der ser du hvordan han er, jeg måtte jo forsvare meg!» sa konkylieskjenderen, liksom uskyldig. Jeg tok begge to med til arresten. I morgen skal jeg la dem gå, da har de nok roet seg. Knivstikkeren skal få pålegg om å reise hjem, han har visst en gammel far å ta vare på i Drammen. Jentefuten får dra hvor han vil, så lenge det ikke er til Drammen. Han sier han vil besøke kjæresten sin før han drar hjem til kone og barn. Slike folk får slippe ut av arresten, for de er ikke verre enn vi andre som går fritt. Flaksen avgjorde at ingen av dem ble drapsmenn, og hva de ellers bedriver, får være opp til dem og deres samvittighet. Jeg husker den konkylien vi hadde i hagen da jeg var barn. Jeg visste at den kom langt borte fra, og hadde hørt at man kunne høre bruset fra fjerne hav i en slik. Da jeg var helt liten, torde jeg ikke å røre den, for mor hadde sagt at den ikke var til å leke med. Derfor pleide jeg å legge meg ned i blomsterbedet ved siden av den, med øret mot skjellet. Jeg kan tydelig huske følelsen av det solvarme, piggete skallet mot kinnet, og at min bror lo av meg. Men jeg syntes jeg hørte det store havet der inne. En dag plukket Tobias den opp og la den til øret mitt, og da hørte jeg virkelig at det suste. Men så skrek jeg, 12

for noe stakk meg i øret. Konkylien var full av krypende, svarte små maur, og jeg kylte den fra meg. Etterpå fjernet mor alle pynteskjellene fra hagen, selv om jeg gråt og gjerne ville ha konkylien igjen. Hun sa at maurene spiste restene av bløtdyret som hadde bodd der inne, det gikk ikke an å bli kvitt dem. Den ble visst ikke så morsom som jeg hadde tenkt, denne historien. Hvorfor trodde jeg den var artig? Usømmelig og lummer. Den løsnet noe i meg, minner jeg ikke vil ha, fra Kristiania-tiden. Det spiller ingen rolle om Tobias skriver tilbake, om han tilgir det han vet om meg. Mine andre forbrytelser ville han aldri forstå, om han visste.