Bjørneklem by Vigmostad & Bjørke

Danny Malooleys liv er i ferd med å gå i oppløsning. Han er alenefar til en elleve år gammel gutt som ikke har snakket siden moren døde i en bilulykke for et drøyt år siden. Han ligger etter med husleien og har fått utleieren på nakken. På toppen av det hele har han nå også mistet jobben. Danny bestemmer seg for å gjøre det enhver person i hans situasjon ville gjort.

«En fryd å lese.» SHELF AWARENESS

Han blir en dansende panda.

James Gould-Bourn er født og oppvokst i Manchester. Han har vunnet mange priser som manusforfatter og har tidligere også jobbet for alliansen Den internasjonale kampen mot landminer, i henholdsvis Afrika og Midtøsten. Bjørneklem er hans første bok. Den er solgt for oversettelse til en rekke land. Også filmrettighetene til boken er sikret.

Han har sett gatekunstnere i den lokale parken tjene penger på ferdighetene sine, og bestemmer seg for å la all stolthet fare. De siste pengene han har, investerer han i det rimeligste kostymet han kan finne. Og så oppdager han at selv om det er nedverdigende å vise frem sine totalt manglende danse- og rytmeferdigheter, gir det faktisk avkastning. Ikke i form av inntekt, snarere tvert imot, men i form av at sønnen Will faktisk snakker med ham for første gang siden moren døde. Will vet ikke at mannen inne i pandadrakten faktisk er faren hans. Og Danny vil ikke avsløre hvem han er, i tilfelle Will da vil slutte å snakke igjen. En overraskende, lattervekkende og oppløftende historie om en far og sønn som finner tilbake til hverandre under de mest usannsynlige omstendigheter.

«Jeg klarte ikke å motstå denne hjertevarme historien. (…) Hvis du vil lese en feelgood-bok med karakterer som er særegne, morsomme og støttende overfor hverandre, da er dette boken for deg.» DAILY MAIL «En velskrevet bok man raskt pløyer igjennom – om kjærligheten mellom en far og en sønn.» KIRKUS

ISBN 978-82-419-5131-2

,!7II2E1-jfbdbc!

«Rørende og ofte hysterisk morsom … En leseopplevelse som virkelig gjør deg glad.» PRESS & JOURNAL «En herlig krysning mellom skikkelig moro og et følelsesmessig slag i magen.» SUN «En gledesfylt, oppløftende historie om en far og en sønn som finner tilbake til hverandre.» DAILY MAIL «Herlig, varmhjertet.» BOOKLIST

«Morsom, rørende og overraskende.» CHOICE MAGAZINE

«Hvis du ønsker feelgood med et særegent, morsomt persongalleri, er dette boken for deg.» IRISH DAILY MAIL

«Rørende og morsom.» BELLA

BjĂ¸rneklem

James Gould-Bourn

BjĂ¸rneklem Oversatt av Hege Frydenlund, MNO

Originaltittel: Keeping Mum Copyright © originalutgave James Gould-Bourn 2020 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Kat Slack Design/Orionbooks Omslagsillustrasjon: Kat Slack Design/Orionbooks Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12,1/15 pkt. 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5131-2 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Til min mor og far, Linda og Phillip Gould-Bourn

Kapittel 1

Danny Malooley var fire år gammel da han fant ut at såpe med sitronduft ikke smaker sitron i det hele tatt, bare såpe. Da han var tolv og prøvde å redde en katt som muligens – eller muligens ikke – trengte å reddes, lærte han av bitter erfaring at det ikke finnes noen smertefri eller verdig måte å falle ned fra et lønnetre på. Som syttenåring oppdaget han at det eneste som skulle til for å bli far, var en trelitersdunk med billig sider fra supermarkedet, en kjæreste å dele den med, litt klossete fomling i Hackney Downs-parken og en generell mangel på respekt for de grunnleggende naturlovene. Og da han var tjueåtte, lærte han på vondest tenkelige vis at alt som skulle til for å slukke stjernene, stoppe klokkene og få jorda til å stanse med et skjelvende rykk, var en liten, usynlig flekk med is på en landevei. Hylende bildekk vekket Danny opp av søvnen – eller det kunne ha vært et skrik, han var ikke helt sikker. Han satte seg opp og så seg rundt mens han prøvde å knytte lyden til omgivelsene. Til slutt våknet hjernen og fortalte ham at det var et mareritt. Han la hodet på den svettevåte puta igjen og kastet et blikk på klokka på 7

nattbordet – 06.59, sifrene lyste klart i den halvmørke morgenen. Han skrudde av alarmen før tallene skiftet, og strøk hånda varsomt over den tomme puta ved siden av seg. Så brettet han bort den klamme dyna, kravlet (seg ut) av senga og dro langsomt på seg gårsdagens klær mens han unngikk å se seg i speilet på klesskapet. Døra til Wills rom sto på gløtt, så Danny lukket den på vei til kjøkkenet. Han fylte vannkjelen og satte den på kokeplata, og så la han litt tørt, men foreløpig ikke muggent brød i risteren og skrudde på radioen, mer av gammel vane enn et ønske om å få vite hva som skjedde i verden. Nyhetsoppleseren mumlet for seg selv i bakgrunnen mens Danny kikket ut på postkortutsikten fra vinduet – «postkort» på grunn av størrelsen på vinduet, ikke fordi utsikten var vakker. Himmelen var like blå som blåfargen på Victoria-linjen, men den strålende sola klarte likevel ikke å gjøre landskapet penere. Danny tenkte ofte at boligområdet så enda tristere ut i godvær enn ellers, først og fremst fordi mer av det var synlig. Akkurat som dunkel belysning kunne gjøre en Tinder-date attraktiv eller en sliten restaurant sjarmerende, kunne en blytung himmel delvis bidra til å skjule hvor dystert Palmerston-området i virkeligheten var. Der han sto og stirret ut på veggen av betonggrå boligblokker som gudskjelov skjulte utsikten til enda flere betonggrå boligblokker, bestemte Danny seg atter en gang for å flytte, akkurat som han hadde gjort i går, og akkurat som han kom til å gjøre i morgen. 8

Han spiste frokosten sin ved spisebordet med blikket festet på den samme veggen som han hadde stirret så mye på de siste fjorten månedene at tapetet hadde begynt å krølle seg under byrden av blikket hans. Men det hadde ikke Danny lagt merke til. Han hadde heller ikke lagt merke til at gulvteppet i gangen ble mørkere og mørkere for hver dag fordi han sparket av seg de møkkete arbeidsstøvlene uten å banke løs søla under sålene først. Han la heller ikke merke til den hinnen av støv og skitt på vinduene som ga enhver som så ut gjennom dem, et forvarsel om hvordan det ville være å ha grå stær, eller kadaveret i blomsterpotta i vinduskarmen som en gang hadde vært en frisk philodendron, men som nå lignet mer på en klump med bestrålt potetskrell. Han ville ikke engang ha lagt merke til posten, hvis det ikke hadde vært for at den alltid kom mens han spiste frokost og fikk ham til å skvette når den falt inn gjennom brevsprekken med et lite smell og landet på dørmatta. Det lå to hvite konvolutter på gulvet i gangen. Den første inneholdt en passiv-aggressiv påminnelse fra vannverket om at han var to måneder på etterskudd med innbetalingene. I den andre lå det et siste varsel om den ubetalte strømregningen. Store deler av teksten var skrevet med fete, røde bokstaver, spesielt ordene «rettslig innkreving», «namsmann», «tvangsinnfordring» og – merkelig nok – «takk», noe som fikk dette siste ordet til å virke som en trussel og ikke bare et vanlig uttrykk for takknemlighet. 9

Danny rynket pannen og strøk hånda over den ubarberte haken. Den fire dager gamle, stive skjeggstubben raspet under fingrene med de nedbitte neglene. Han så på tusjtavla på veggen, der en tykk papirbunke ble holdt på plass av et par suvenirmagneter fra Australia. Over bunken sto ordet «ubetalt» skrevet med store, svarte bokstaver. Ved siden av hang det to ark. Det var «betalt»-bunken. Han festet de to nye regningene til den største bunken, men det gikk mindre enn et sekund før magnetene ga etter og regningene dalte ned på gulvet i en uryddig haug. Danny sukket og plukket dem opp. Så festet han regningene på tavla igjen ved hjelp av en tredje magnet som var formet som operahuset i Sydney, og skrev «kjøp flere magneter!» ved siden av. «Will!» ropte han fra døråpningen. «Har du stått opp?» Will hørte faren, men svarte ikke. Han fortsatte bare å granske blåmerket på armen. Det så ut som det raste et uvær mellom den magre skulderen og det som skulle forestille bicepsen hans – en blåsvart sky på melkehvit hud. Will pirket forsiktig borti blåmerket med fingeren. Han hadde ikke skjønt hvor fryktelig ømt det var, før den lette berøringen utløste en murrende smerte som sendte ilinger opp gjennom hele overarmen. «Kommer du, Will, frokosten er klar!» ropte Danny. Stemmen hørtes allerede trett og sliten ut. Will nappet til seg den krøllete skoleskjorta som hang på dørhåndtaket. Han rykket til da han stakk armen forsiktig inn i ermet. 10

«God morgen, ditt murmeldyr», sa Danny da Will labbet forbi kjøkkendøra og dumpet ned ved spisebordet. Et par minutter senere kom Danny med et krus i den ene hånda og en asjett med ristet brød i den andre. Han plasserte begge deler foran Will og satte seg på den andre siden av bordet. Will så granskende på asjetten gjennom den rødblonde panneluggen som skjulte det fem centimeter lange arret i hårfestet. Lokomotivet Thomas kikket på ham mellom to ristede skiver med peanøttsmør, mens det røde lokomotivet James gliste nesten spottende fra kruset. «Spis opp, ellers kommer du for sent», sa Danny. Han skar en grimase da han tok en slurk av den kalde teen. Will dreide på kruset til toget forsvant ut av syne. Han tok en nølende bit av brødskiva og la den uspiste delen over ansiktet til Thomas. «Ikke glem at det er bursdagen til moren din i dag», sa Danny. Will sluttet å tygge og stirret ned på asjetten. Pludringen fra radioen krøp inn i stillheten mellom dem. «Will?» sa Danny. Will nikket én gang uten å se opp. Det ringte på døra, og Danny reiste seg for å åpne. Han myste gjennom kikkhullet og så at Mohammed sto og ventet på svalgangen. Gutten var lubben, hadde briller med kraftig innfatning og et høreapparat? bak hvert øre. Bak skulderen hans lå London på lur. 11

«Hei, Mr. Malooley», sa Mo da Danny åpnet. «Visste du at når blåhvalen promper, så blir prompeboblene så store at det er plass til en hel hest inni dem?» «Nei, Mo. Det visste jeg ikke, gitt.» «Jeg så det på Animal Planet i går kveld», sa Mo. Han var like glad i å se på dokumentarprogrammer om dyr som elleveåringer flest er i å se på folk som driver med selvskading på YouTube. «Høres litt slemt ut, egentlig», sa Danny. «Hvordan klarer de i det hele tatt å få en hest inn i en hvalpromp?» «Vet ikke», sa Mo. «De viste ikke det.» «Ok.» Danny rynket pannen mens han funderte over logistikken som ville kreves for å gjennomføre et slikt eksperiment. «Er ikke Will klar ennå?» «Gi ham to minutter, han spiser bare –» Will trengte seg forbi Danny og ut døra før han fikk avsluttet setningen. «Ha det, Mr. Malooley», sa Mo da Will litt hardhendt dro med seg kameraten bort til trappehuset. «Ha det, Mo. Ser deg etter skolen, Will, ok?» Will forsvant rundt hjørnet uten å svare. Danny gikk inn i stua igjen og ryddet bort krusene og asjettene fra bordet. Han helte ut Wills urørte te i vasken og vippet skiva som lå igjen på asjetten, ned i søppelbøtta. Det var det samme han hadde gjort nesten hver dag siden ulykken skjedde.