Boksen går er en fortelling om samliv og om kunst, om ambisjoner som aldri ble oppfylt – og om å se hverandre og seg selv. Denne romanen er raskt blitt en favoritt internt på forlaget, en roman for alle oss som liker Nina Lykke, Heidi Linde eller Lena Anderssons treffende blikk på samliv, samfunn og relasjoner.
• • • • •
Fra forfatteren bak bokhandelfavoritten Fie faller Bred utsendelse av leseeksemplar Kampanjer i sosiale medier Annonsering i fysiske og digitale medier Satsningstittel fra forlaget
BOKSEN GÅR
Ruth er samfunnsfaglærer. Hun bor i et hus midt i byen med ektemannen Alf, som hun ikke forholder seg til lenger. Hver dag sykler hun til skolen der hun forsøker å vekke lærelyst i elevene og livslyst i seg selv, men den eneste som virker lysten på noe som helst, er den barmfagre kunst- og håndverkslæreren May – som tekster Alf sent på kvelden.
SVIK THERESE AA
MORSOM OG SKARP ROMAN OM KUNSTEN Å HA EN MIDTLIVSKRISE
N R E Å S G K BO K I V S E A S A E THER
Om debutromanen Fie faller: «Det er umulig å ikke kjenne seg igjen i Aasvik sine levende skildringer om kjærligheten, og hvilken sorg den kan føre med seg.» Katinka Sletten, Kamille «Dette er sårt, morsomt og velskrevet.» Pål Andreassen, Moss avis
Therese Aasvik
(f. 1974) debuterte i 2016 med romanen Fie faller, som gikk veldig godt i bokhandel og som har vært en stor suksess i strømming. Boksen går er hennes fjerde roman.
Om Noe skal skje (2017): «En strålende roman. Imponerende at en kvinnelig forfatter går inn i sinnet ikke bare til en voksen mann, men også en ung gutt.» Tom Egeland, forfatter
Om Byer uten deg (2018): «En reiseroman utenom det vanlige – spennende, tenksom og vakker. Et så fint og fargerikt språk at det går rett til hjertet.» Torbjørn Færøvik, forfatter
boksen går
Tidligere titler av Therese Aasvik Fie faller, roman, 2016 Noe skal skje, roman, 2017 Byer uten deg, roman, 2018
Therese Aasvik
boksen går
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Magnus Riise Omslagsillustrasjon: Therese Aasvik Forfatterportrett: Eigil Rasmussen-Korsager Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Sabon LT Std 11,75/17 pkt. 1. opplag 2021
ISBN: 978-82-419-5527-3 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
But obviously we weren’t made of metal, and there was no way a collision between us would be neat and crisp. Marina Abramović, om planleggingen av Veneziabiennalen med partneren Ulay
1.
Fem minutter, hadde de sagt. Det er bare fem minutter å gå til stien tar av. Armene til Ruth henger som slakt over lårene. Ingen sa noe om stigningen, og var det ikke den andre veien de skulle? – Jeg trodde du syklet til skolen hver dag, mumler moren, med blikket festet på den ivrige gruppen med mennesker foran dem. – Jeg triller alltid opp den siste bakken, peser Ruth, hun skimter den høyreiste og sortkledde kunstneren fremst i flokken. Kunstneren holder en hånd mot ryggen til en av deltagerne. En sånn kunstner, tenker Ruth, en som har sluttet å lure på om hun er det. En som kan bevege seg langsomt og samtidig komme mye lenger enn andre på samme tid. – Vi mister dem hvis vi ikke går fortere, sier moren. – Vi mister dem ikke. Vi skal jo til samme sted. Fortroppen nærmer seg stien som tar av til venstre ned mot utkikkspunktet. Horisonten langt der nede; byen pleide å ligge høyere. De bløte bergartene måtte 7
gi slipp, åsryggen rundt har blitt stående som et amfi, som tilskuerbenker, tenker Ruth. En eldre kvinne sklir på grusen og blir fanget av en av filmfolkene, han støtter henne med den ene hånden mens han holder et enormt videokamera på skulderen med den andre. – Hvorfor må dette filmes, egentlig? sier Ruth mens hun klamrer seg til stålrekkverket, tripper varsomt nedover for ikke å falle. – Skulle tro det var du som kjente alderssvekkelsessymptomer, sier moren, løfter den lange tunikaen og glir lett ned bakken; hun bruker alltid lange, sammensatte ord, ord som egentlig ikke eksisterer. En teltduk er spent opp over et slags podium ved selve utkikkspunktet. Kameraer og reflektorskjermer er stilt opp på stativ rundt om, som om noe allerede har skjedd, som om det hele allerede er over. Var det flere grupper? lurer Ruth, er noen allerede ferdige? Nei, det skulle jo bare være én gruppe, kun én mulighet til å delta, og mumlingen rundt henne er åndeløs, de fleste står bare og ser mot podiet. Ved utkikkspunktet er det montert en stor stålramme. De har satt opp stoler og speil også, det legges frem pudder og store koster. – Seriøst? Skal vi sminkes? – Hysj, sier moren. 8
Den mørkkledde kunstneren stiller seg foran dem med hendene foldet i hverandre. Hun ligner en fugl, en ørn eller en ravn som er i ferd med å spre vingene. Blikket er intenst. – I want to thank you all for being here, sier hun, den lange mørke fletten er lagt frem over skulderen, nesen krummer seg majestetisk mot publikum. – A scream can happen for so many reasons. Grief, fear, pleasure, sier kunstneren. – Each person has their own scream. Den dype østeuropeiske klangen i stemmen. Uansett hva hun hadde sagt, så ville det ha vært sant, tenker Ruth. Kunstnerens blikk rommer dem alle, tar inn all usikkerhet hver og en måtte føle på. En koordinator viser flokken noen forberedende øvelser. En kvist under den høyre skosålen til Ruth knirker gjentatte ganger der hun står og vipper frem og tilbake. Alle andre er tilsynelatende komfortable med denne situasjonen, noen av kvinnene nynner lavt. Dette er ikke deltagende kunst, dette er manipulasjon, får Ruth lyst til å si, men moren har lukket øynene, gjør sambaaktige bevegelser med hoftene mens det lange skjerfet dingler over brystet. Kunstneren har begynt å lede folk bort til stålrammen. Munch ville ikke ha likt den, tenker Ruth. Han ville ikke ha kjent seg igjen i dette, hvis det var her han gikk 9
tur for over hundre år siden og plutselig ble grepet av angst. Hvis han kom tilbake nå, ville han tenke at dette var et helt annet sted, en annen sammenheng, han ville ikke forstå hva de prøvde å få til. Bautaen som skal bygges med knekk øverst ut mot fjorden; kanskje var det den som skremte ham for over hundre år siden, en slags lammende fremtidsvisjon? En kvinne i femtiårene plasserer seg i rammen med ryggen mot utsikten. – With the different heights we have to adjust the camera, sier kunstneren til kameramannen, som nikker og senker kameraet til kvinnens ansikt er midt i bildet. – Vær så god, sier kameramannen. Kvinnen i rammen flakker med blikket. – Just let it out. Kvinnen blir stående og holde seg fast i rammen. Byen er stor og blå bak henne. Den synker, den fortsetter å synke ned over de bløte bergartene. Det blir aldri noe skrik, tenker Ruth, nordmenn er ikke laget for å skrike, man skal lide seg lydløst igjennom og så klage høylytt etterpå, versaler og utropstegn i kommentarfeltene. Vinden rasler i trærne, en måke dypper en vinge ned mot forsamlingen. Så fylles brystet til kvinnen med luft, det er en spinkel jamrende lyd som kommer ut, den dras ut som når en dør åpnes altfor sakte. – Mjaaaaaaahhhhhh! 10
Kvinnens skuldre rister, øynene hennes sperres opp som om hun aldri før har hørt seg selv. – Det er så sterkt, hvisker moren og klemmer Ruths hånd. – Jeg vet ikke om jeg fikser dette, mamma, sier Ruth. – Det er jo du som har kunstnerforståelsesgrunnlag, sier moren. – Jeg er ikke kunstner lenger. Det vet du. – Hysj, sier moren. – Øøøeeææææiiihhhhh! skriker en jente med blått hår, neseringen hennes skyves utover med lyden. Hun børster forbi Ruth på vei tilbake, ser tristere ut enn før hun skrek. Oppover stammen til det nærmeste furutreet marsjerer en rekke forskremte maur. Skogen har krøpet inn i seg selv. Et betuttet landskap, som bare venter på at menneskene skal gjøre seg ferdige. Landskapet som Alf, naturfaglærermannen hennes, prøvde å forelese om idet Ruth gikk ut døren hjemme. Det var ikke kunstneren eller prosjektet som var interessant, eller at Ruth faktisk skulle være med, men derimot alt det som denne åsryggen hadde stått imot i århundrer, det var poenget, skjoldvulkaner og spalteerupsjoner, de harde bergartene. – Nå er det dere, sier koordinatoren og peker Ruth og moren i retning sminkebordet. Moren drar henne med seg. 11
– Er ikke dette spennende, da, det må jo vekke litt av den gamle kunstnerspiren i deg. – Nei, vet du hva, mamma, jeg har faktisk blitt voksen siden den gang. Moren ser på henne, overrasket. Men Ruth har ingenting her å gjøre. Hun la kunstnerambisjonene bak seg for mange år siden, ingen på skolen vet om bakgrunnen hennes. Det var naive drømmer som hun i hvert fall ikke skal videreføre til elevene sine. Kollegaen May, derimot, var imponert da Ruth fortalte at hun skulle skrike oppe i skogen. – Så heldig du er som får være en del av det, sa hun, nippende til den beske kaffen på lærerværelset. – Det er få her i Norge som forstår hvor stor denne kunstneren egentlig er. – Det er moren min som tvinger meg, sa Ruth. – Skulle ønske jeg hadde sånne foreldre, sa May. De fleste kvinnene har skreket seg ferdig, samlet seg på piknikpledd, koordinatoren ser mot Ruth og nikker til sminkørene. De bevæpner seg med enorme koster og drukner både Ruth og moren med det brunbeige pudderet. Ruth lengter hjem. Lengter hjem til det lille huset midt i byen, nede i søkket som oppsto i permtiden, akkurat der bussen svinger skarpt nedover den brede veien mot sentrum. Havet av en hekk som skiller 12
trehusene fra rundkjøringen og den høye blokken på den andre siden av veien. Ruth kan se den blokken fra soveromsvinduet og tenke: Der er byen. Hun bor på landet, og den høye blokken er i byen, og hvis det står noen øverst i vinduet der, så ser de ned på henne og lengter. De få meterne til et annet liv. Hun vil protestere, si at deltagende kunst for henne innebærer et mer åpent mandat. Miljøet og elementene i verket er satt på forhånd, sånn er det, men for at deltagerne skal bli bevisst sin egen rolle i samhandling med kunstverket, må de kunne velge hva de gjør, ikke kostes fulle av pudder og skyves ut mot stupet. – Da er det deg først? smiler koordinatoren, skjortesnippene hennes peker skjevt ut til hver sin side. Ruth rister på hodet. – Nei. Mamma først. Himmelen er mørk mellom de svangre skyene over dem; moren vender et nærmest hypnotisert blikk mot stålrammen på pynten. Hun griper den lange tunikaen og samler den i hendene foran seg, går langsomt og høytidelig etter koordinatoren mot utkikkspunktet. Kunstneren står lent over filmteamet og går igjennom klipp på kameraet. Idet moren nærmer seg, smiler hun, vender seg mot henne. Moren lener seg frem, de hviler pannene mot hverandre. Den lave, litt runde skikkelsen og den høye, majestetiske, det ser ut som det er like før moren skal tippe fremover. Ruth kan 13
ikke begripe at de treffer hverandre i det hele tatt; hun trekker ned jakken og setter seg på en stubbe. Koordinatoren er der med en gang. – Du kan gjøre deg klar, sier hun, – still deg helt forrest, så du ser moren din. Skyene samler seg i stadig større flak, tretoppene mørkner. Så hever moren hendene mot kinnene, åpner munnen. Som i maleriet, men dette er et taust skrik, tenker Ruth, det er sånn hun skal gjøre seg annerledes. I noen sekunder er alt stille. Så vider brystkassen til moren seg utover. – Nææææææææææææeeiiihhh! Næææææiiihhh, neiiiiiiijjjhh! Moren vræler, rister lyden ut i armene, rammen skjelver i stålrørene. Hun skriker som om hun hadde holdt lyden inni seg i alle år, siden lenge før landskapet sank foran dem, lenge før maleriet foreviget den blodrøde himmelen. Hva er det hun sier nei til, hva slags nei er det som har bygd seg opp i moren, hun som alltid har vært et sånt ja-menneske? Hvis dette neiet har ligget under og aldri trengt seg opp, da har jo alt vært en løgn, tenker Ruth. Det kan ikke finnes et sant ja over dette. – Det er helt fantastisk! roper moren etter Ruth da hun går mot stupet. – Følelsen etterpå. Bak rammen er hele himmelen. Hele byen der nede, og under der igjen, skifer, knollekalker, kalkstein, 14
siltstein og sandstein, hele fjorden med båtene som losser varene, og gaffeltruckene som stapper dem inn i containerne. Byggene som danner strekkoder, trikkeskinnene som ledet dem opp hit og skal lede dem trygt ned igjen. Ruth vender seg mot forsamlingen. Ansiktene foran henne avslører varierende grad av lettelse og frykt, eller kanskje vemmelse? Det er helt stille. Kunstneren smiler med det brunsorte blikket, den lange, sorte fletten kunne sikkert nådd helt ned til byen, en slags Rapunsel-flette som Ruth kunne firt seg ned på, forsvunnet mellom husene, inn i smugene, hjem til huset som lukket henne inn. Ruth kan forestille seg at det er der hjemme hun skriker. Hun kan forestille seg at hun står i stuen, eller på soverommet, eller i kjelleren, eller kanskje ute i hagen, at hun lar lyden slippe løs der. Alf står klar med en naturvitenskapelig forklaring som naboene aksepterer, det finnes en naturlig forklaring på alt. Men alt hun ser, er ansiktene foran seg, de flagrende gevantene. Rammen er seig mot håndflatene. Snart begynner det å regne.
Om debutromanen Fie faller: «Det er umulig å ikke kjenne seg igjen i Aasvik sine levende skildringer om kjærligheten, og hvilken sorg den kan føre med seg.» Katinka Sletten, Kamille «Dette er sårt, morsomt og velskrevet.» Pål Andreassen, Moss avis
Therese Aasvik
(f. 1974) debuterte i 2016 med romanen Fie faller, som gikk veldig godt i bokhandel og som har vært en stor suksess i strømming. Boksen går er hennes fjerde roman.
Om Noe skal skje (2017): «En strålende roman. Imponerende at en kvinnelig forfatter går inn i sinnet ikke bare til en voksen mann, men også en ung gutt.» Tom Egeland, forfatter
Om Byer uten deg (2018): «En reiseroman utenom det vanlige – spennende, tenksom og vakker. Et så fint og fargerikt språk at det går rett til hjertet.» Torbjørn Færøvik, forfatter
Boksen går er en fortelling om samliv og om kunst, om ambisjoner som aldri ble oppfylt – og om å se hverandre og seg selv. Denne romanen er raskt blitt en favoritt internt på forlaget, en roman for alle oss som liker Nina Lykke, Heidi Linde eller Lena Anderssons treffende blikk på samliv, samfunn og relasjoner.
• • • • •
Fra forfatteren bak bokhandelfavoritten Fie faller Bred utsendelse av leseeksemplar Kampanjer i sosiale medier Annonsering i fysiske og digitale medier Satsningstittel fra forlaget
BOKSEN GÅR
Ruth er samfunnsfaglærer. Hun bor i et hus midt i byen med ektemannen Alf, som hun ikke forholder seg til lenger. Hver dag sykler hun til skolen der hun forsøker å vekke lærelyst i elevene og livslyst i seg selv, men den eneste som virker lysten på noe som helst, er den barmfagre kunst- og håndverkslæreren May – som tekster Alf sent på kvelden.
SVIK THERESE AA
MORSOM OG SKARP ROMAN OM KUNSTEN Å HA EN MIDTLIVSKRISE
N R E Å S G K BO K I V S E A S A E THER
LESEEKSEMPLAR – IKKE KORREKTURLEST Dette leseeksemplaret er personlig og må ikke spres eller brukes som grunnlag for anmeldelser.