Brakfis by Vigmostad & Bjørke

Livet er et eneste stort bananskall som ligger og venter på Matis. Han er forfulgt av uflaks og havner i den ene komiske situasjonen etter den andre. Som da han ender med å vise seg for klassen i bare underbuksa, sammen med en lys levende struts! Eller da han ønsker seg elgitar, men får blokkfløyte – og må spille for et stort publikum. Velkommen til Matis Brakfis’ liv. Du kan være glad du bare skal lese om det.

ISBN 978-82-419-5444-3

ISBN: 978-82-419-5444-3

9 788241 954443

VERDENS MEST UHELDIGE GUTT

Thomas Framnes

VERDENS MEST UHELDIGE GUTT

Illustrert av Joachim Berg

JEG HETER MATIS, og velkommen til mitt

mareritt. Det vil si, mitt liv. Ta en kikk på dette bildet, som alle i hele verden nok har sett nå. Som du sikkert har skjønt er det jeg som får juling av den strutsen. På en skala fra en til førti, hvor sykt er ikke det? Ikke har jeg buksa på meg, heller. Skulle bare mangle. Og det gjør den jo. Rundt meg ser du den hyggelige klassen min. De roper:

Ropene treffer skolebygget, og ekkoet spretter nesten helt til landet der strutsen kommer fra. Den forvokste fuglen sender et spark mot magen min. De klørne der vil jeg ikke kjenne på. Jeg vrir meg unna og får lagt meg over den. Nå er det jeg som har overtaket. Det er ikke lett å holde orden på en struts som vil banke opp læreren din.

Asfalten skraper mot de nakne knærne mine. Men skrubbsår er ikke mitt største problem. Gjennom de baksende fjærene ser jeg verdens fineste Mia tørke tårene. Det er min skyld at hun gråter. Jeg kommer tilbake til det. Den eneste trøsten min er at alle har mobilene sine innelåst i klasserommet. Men så tar læreren min fram telefonen sin.

Noen er født med talent og gode gener. De får til ting, og reiser gjennom livet med solbriller og vind i håret. Jeg er født med uflaks og et uheldig mellomnavn. Uhellet flyter med blodet mitt. Det pumpes rundt i årene, og forsyner hver celle i kroppen med trøbbel. Fram til den dagen var jeg kjent som Matis Nilsen.

ET UMULIG OPPDRAG Hvordan havner man i en sånn situasjon? Det høres ut som en scene fra en dårlig film, ikke sant? Men livet mitt stinker som råtne bananer, og da kan alt skje. Du lurer sikkert på hvorfor klassen ropte Brakfis? Jeg kommer snart tilbake til det også. Det var den mandagen hvor alt gikk galt. Jeg kom inn på kjøkkenet, og ved siden av mamma stod en sprell levende struts! Den ga meg et sinna blikk og hveste noe på strutsespråket. Heldigvis hadde jeg akkurat vært på do, ellers hadde jeg gjort i buksa.

Sånn går det når mamma tar med seg jobben hjem. Hun fikk deltidsjobb i dyrehagen for litt siden. Egentlig var drømmen hennes å leve av å bake småkaker. Sånn som de smaker, er det nok bra at hun fikk jobben i dyrehagen. Men nå hadde hun altså gjort sin første tabbe. Gratulerer med det, mamsen, bra levert. «Ta med Vidar på en rusletur mens vi fikser gjerdet hans», hadde sjefen hennes sagt. Han mente selvsagt innenfor dyrehagens porter. Mamma var i sine egne tanker da hun gikk, selv med en struts på slep. Og plutselig var hun hjemme. Mamma er så sløv for tiden.

– Kan ikke du levere Vidar for meg? Dyrehagen ligger jo i nærheten av skolen. Mamma så på meg med vær-såsnill-blikket sitt. Posene under øynene hennes hadde vokst siden i går. Hun får ikke sove på grunn av hullet i taket vårt. Det vi ikke har råd til å fikse. Dette var noe ganske annet enn det hun ba meg om i forrige uke. Da passet jeg en liten, søt ilder. Et bur hadde den også. Og det var i en halvtime, hjemme i stua.

– Mamma, jeg kan ikke gå rundt med en struts. Folk synes jeg er rar nok fra før. – Jeg er så innmari sliten, sa mamma, og gned seg i øynene. – Jeg var gørrtidlig oppe for å rekke morgenskiftet. Og sjefen var så sur i telefonen. Please? Det er vanskelig å si nei til fattige og trøtte mammaer. – Men dyr liker meg ikke, sa jeg i et siste forsøk på å vri meg unna. Passende nok forsøkte Vidar å kakke meg i hodet. – Ser du? De skjønner at jeg betyr ulykke. – Tøys, sa mamma, og fomlet med kaffetrakteren. – Vidar liker ingen, han. Bare stapp i ham kjeks hvis han blir vrien. Mamma pekte på kjekspakka på kjøkkenbordet, som om den skulle være løsningen på alle problemer. Bortsett fra hullet i taket, da.

Hun skalv på hånda da hun skjenket i koppen sin. – Det taket gir meg hodepine, mumlet hun. – Hadde bare faren din vært her ... Eller, den gjøken kan forresten ikke fikse noe som helst. Mamma er flink til å slenge med leppa når hun er sliten. Da liker hun å kjefte på faren min, enda han nesten aldri er her. – Han ga deg et fjollete mellomnavn. Det var alt han klarte. Så stakk den flygende hollender`n pailabba sine inn i treskoa og føyk tilbake til Nederland. Ja, dere, et fjollete mellomnavn. Hold dere fast, her kommer historien bak Brakfis: Pappas oldefar, altså min tippoldefar, var på oppdagelsesreise i Sør-Afrika. Nederlandske tippoldefedre holdt gjerne på med sånt på den tiden.

En dag så han en innfødt i kano ute på Oranjeelva. Kanoen veltet, og mannen ble tatt av strømmen. Tippoldefaren min løp langs elva og kastet ut en lang gren som mannen fikk tak i. Mannen var bantuhøvdingen Mdooh Brakfis. Som takk for å ha reddet høvdingen fikk tippen lov til å bære navnet hans. Det sikret ham trygt leide gjennom skogene, tre gullstykker og en krokodilletann i hver landsby han kom til. Da han kom tilbake til Nederland et år senere, var han en rik mann.

Men det varte ikke lenge. Han satset alle pengene på å utvikle forretningsideen sin, Pappzapaten. Tøfler laget av silkepapir. Det gikk dundrende konkurs da det viste seg at tøflene ikke tålte fotsvette. Dessuten ville alle ha tresko i stedet. Snart hadde han bare Brakfis-navnet og et krokodilletannkjede igjen som minne fra Sør-Afrika. Tippens heltedåd er en stolt familiehistorie, og alle i pappas familie har hatt Brakfis som mellomnavn siden. Det er sikkert stas å hete Brakfis i SørAfrika. Eller i Nederland, til og med. Men i Norge?

Det betyr «aldri» på nederlandsk. Så vet du det. 15

Når mamma bekymrer seg blir det mørkere i huset. Akkurat som om lampene ikke tør å lyse så sterkt. Da flykter jeg inn i favoritthobbyen min: Drømme om Mia. Mia går i klassen min og har smilehull så dype at det kommer ekko når man prater inn i dem. Og det beste av alt: Hun har de peneste blåbærfargede øynene jeg har sett. Jeg må innrømme at de gjør noe med knærne mine. Det er bare ett problem. Hun digger Daniel i klassen, som er mye kulere enn meg. Fyren har morsomme vitser i alle situasjoner. Luggen hans ligger perfekt, til og med når han spiller fotball. Dessuten slipper han å gå i brukt tøy, som visse andre må. Som om ikke det er nok … De få gangene jeg klarer å nærme meg Mia, slutter hjernen min å virke. 16

Det triller bokstaver ut av munnen min, som blir til rare ord før jeg rekker å stoppe dem. Her ser dere sist gang jeg snakket med Mia. Jeg prøvde å be om å få låne et viskelær.

Men oppe i hodet mitt sier jeg de fineste tingene Mia har hørt. Da danser hun rundt i skolegården, og ber meg si det en gang til. Og enda en gang. 17

Men det var ikke tid til å tenke på henne. Først måtte jeg taue strutsen til dyrehagen. – Pass på å få Vidar hel fram, ropte mamma etter oss. – Og for guds skyld, ikke la ham speile seg. Da går han bananas ganger fire. Noen ganger vet jeg ikke hva mamma tenker på. For hva kan gå galt når Matis Brakfis Nilsen skal levere en struts? Tja, hva med...

EN GITAR SOM KOSTER BUKSA Jeg kjente rødfargen skvulpe helt ut til øreflippene. Det er vanskelig å ikke bli lagt merke til hvis du vanker sammen med en struts. Du kan like gjerne gå på stylter med en sirene på hodet. I det minste var jeg bevæpnet med kjeks. Vidar skulte stadig bort på kjekspakka som jeg holdt godt synlig for ham. Hver gang han trakk i en annen retning, fant jeg fram en av de sprø godbitene og fikk ham på rett vei igjen. På veien stoppet vi opp ved musikkforretningen. El-gitaren hang fortsatt i vinduet. Den hadde jeg ønsket meg i et halvt år, og det minnet jeg stadig mamma på. Den var så stilig at ingen av de andre gitarene turte å henge ved siden av den. Det måtte da gå an å lære seg å spille på en sånn?

Arnstein i klassen og jeg ville starte et band. Han hadde arvet en bass av onkelen sin. Den mangler tre strenger, men Arnstein mener det ikke gjør noe. Han spiller bare på den øverste uansett. Det var egentlig pappas idé, det med bandet. Han skrev i et av brevene sine at gutter som spiller i band får de fineste jentene.

Kanskje Mia vil like meg hvis jeg blir en rockestjerne? Pappa har jo greie på litt av hvert.

Men ny teknologi er han ikke så god på. Pappa er livredd for mobiltelefoner og PC-er. Han tror at livene våre forsvinner inn i dingsene, og at alt som blir igjen av oss er tomme skall. Mamma mener han er tom i nøtta, uansett. Resultatet er at jeg må bruke tid på brevskriving.

I et av brevene la han med bilder fra den nye, knøttlille leiligheten sin i Amsterdam. Han har ingen møbler i stua, bare en yogamatte og en radio fra nittenhundreogblomkål som står oppå en ølkasse. Hvis han holder i antennen og strekker seg mot øst samtidig, får han visst inn en stasjon som spiller jazz. Uflaks for pappa at han liker rock. Han sluttet å lete da han fikk strekk i lysken. Pappa har faktisk en telefon. En stor boks som er skrudd fast i veggen.

Det var vanskelig å nyte synet av den kule gitaren når Vidar var der. Folk er ikke redde for strutser når de er i dyrehager, men det er noe helt annet å møte dem på byen. En diger fyr i skinnjakke skyndte seg over på andre siden av gata. Han var ikke den eneste som så rart på oss. Ingen av bilistene fulgte med på veien. Strutser er direkte trafikkfarlige. Lurer på om de lærer bort det på kjøreskolene. Da jeg trodde dagen ikke kunne bli verre, sa det klikk i hønsehjernen til Vidar. Jeg hørte stemmen til mamma i hodet: «Ikke la ham speile seg.»

Ena – et imprint i Vigmostad & Bjørke Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2021 Tekst: Thomas Framnes Illustrasjoner: Joachim Berg Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Design og sats: Joachim Berg / Ingeborg Ousland Omslagsdesign og -illustrasjon: Joachim Berg Papir: 130 g Arctic Volume White Boken er satt med 11,5 pkt. Verdana 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5444-3 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no www.bakomslaget.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

ISBN 978-82-419-5444-3

ISBN: 978-82-419-5444-3

9 788241 954443