Thomas Framnes
KROKEN PÅ DØRA
Illustrert av Joachim Berg
Nok en katastrofe signert Matis Brakfis Nilsen. Altså meg. Akkurat nå som jeg hadde fått en sjanse til å vise Mia at jeg ikke bare betyr trøbbel. Det ser ut som om alle lærerne får elektrosjokk. Eller gir en skikkelig dårlig oppvisning i breakdance. Gangen utenfor lærerværelset er nemlig nystrødd med tre tusen perler. De forsøker å klamre seg til hverandre, noe som gjør at alle mister balansen.
Læreren min, som har en full kaffekopp, slenger kaffen i fjeset på rektor, som brøler av smerte. Mattelæreren tryner så de runde brillene flyr av skolten og havner under crocksene til formingslæreren. Selv ikke hun vil få de brillene i normal form igjen. De få som ikke har havnet på gulvet, valser rundt som om de har sinte skogsmaur i trusene. Men verst av alt er å høre skuffelsen i Mias stemme:
At jeg lager trøbbel, er ikke noe nytt. Min trofaste følgesvenn uflaksen svikter aldri når noe står på spill. Men la oss nøste opp i dette. Ta deg et glass med spilt melk og sett deg til rette. Her er det som skjedde …
8
MITT LIV ER LASTET MED UFLAKS
Det var helt stille i klasserommet den morgenen. Ingen vitser fra Daniel. Selv Trym og Mia var uten fnis og flørt. Trym, slasken som tok Mia og alle med storm da han kom flunkende ny inn i klassen. Mia så nesten ikke på meg lenger.
Lærer Lugg var borte, og timen skulle ha begynt. Noe luktet muffens og mammas muffins, for Lugg var aldri borte. Stillheten ble brutt av et smell ute i korridoren. Døra til lærerværelset. Deretter Luggs lette humring i tospann med en mannsstemme som snakket på inn- og utpust.
Lugg kom inn i klasserommet, sammen med en fyr med snille øyne og blazer. Før Lugg rakk å si noe som helst, utbrøt han:
– Jeg bare ser det på dere. Han satte hendene på hoftene og nikket imponert.
– Hva da? Hva ser du? ropte kompisen min, Arnstein. Han har aldri vært særlig tålmodig.
– Framtiden! sa mannen med de snille øynene og klappet hendene sammen.
Lugg så forventningsfullt på oss.
– Dette er Finn, og han er næringskonsulent i kommunen. Han skal fortelle dere om elevbedriftukene vi har foran oss.
Det hadde jeg nesten glemt. Sikkert fordi jeg ikke orket å tenke på det. Verdens mest uheldige gutt bør ikke drive med forretninger.
10
Det var ikke måte på hva Finn så i oss. Vi var visst nasjonsbyggere og oppfinnere, hele gjengen. Mia, som bestemte seg for å bli statsminister da hun var tre år, tok notater og nikket til alt han sa.
Vi skulle dele oss inn i grupper og utvikle en forretningsidé. Så skulle vi sette den ut i livet. Til slutt skulle vi konkurrere om hvilken elevbedrift som fikk inn flest penger til klassekassa. Trym lente seg tilbake med hendene bak hodet. Han skulle sikkert seile inn på juks og lurerier. Og på Mias flittige arbeid. Bruktbiler, det hadde vært noe for ham.
– Det er to ting som er skikkelig kult, sa Finn og så lurt på oss. – Det ene er at dette skulle dere egentlig ikke hatt før neste år på ungdomsskolen. Det gikk et sus gjennom klasserommet. Alle ble med ett rettere i ryggen. Ungdomsskole-greier? For oss?
– Det er et prøveprosjekt med mye læring, sa Lugg. – Det blir matte, norsk, engelsk og samfunnsfag i ett! Og dere er en moden klasse.
– Den andre kule tingen er at det vanker heder og ære til gruppa med den beste ideen! fortsatte Finn. – Ordføreren vil overrekke diplom, og det blir stor stas.
– Premie! sa Arnstein.
– Vinner lett! sa Daniel. – Surkål! sa jeg, da Mia smilte begeistret til Trym. Finn gikk fram til whiteboardet.
– For å drive en vellykket bedrift trenger man fem ting. Han tok tusjen og rablet ned:
12
Finn stoppet opp før det femte og siste punktet. – Det er nok ingen hemmelighet. Men man trenger faktisk også bitte litt …
13
Jeg så to ganger på tavla for å dobbeltsjekke. Dessverre stod ordet der den andre gangen også.
Flere i klassen hadde snudd seg mot meg med et fnis. Til slutt brølte alle av latter, og Finn med de snille øynene skjønte ingen ting – bortsett fra at det var meg de lo av. Til og med Lugg skrattet. Så mye at hun måtte støtte seg til kateteret.
– Matis er ikke så bra på flaks, lo hun og tørket vekk en tåre fra øyekroken. – Han er rett og slett verdens mest uheldige gutt.
Finn prøvde å smile mens han lette etter konsulent-ordene sine.
– Vel, da snur det snart. Du skal se du har hellet med deg fra nå av.
På ny dundret latteren så voldsomt at det ristet i den gamle taklampa.
– Jeg skjønner ikke helt, sa Finn og så forvirret rundt seg. Han rakk akkurat å få med seg at lysrøret løsnet fra lampa og traff hodet mitt med et singlende knas.
– Det vil du etter hvert, sukket jeg.
EN FARE FOR RIKETS SIKKERHET
Da det ringte ut til friminutt, skjedde noe som lovet bra for meg. Lugg ropte på Mia idet vi var på vei ut av bygget.
– Kan du gjøre meg en tjeneste og bære det der inn på kunst- og håndverksrommet? Hun pekte på et bord i gangen med vever, perlebrett og en diger bøtte med perler.
Lærere spør alltid Mia, for Mia sier alltid ja. Og når lærere spør om hjelp til noe, er Trym alltid borte vekk. Det var en mulighet for meg.
– Jeg kan også hjelpe til, sa jeg.
– Jeg vet ikke helt, Matis, kanskje det ikke er så … Luggs lepper dro seg ut til et smil, men øynene hennes var ikke enige med munnen.
– Vel, pytt pytt, det går sikkert bra. Hun lempet oss fulle av formingssakene og hektet perlebøtta på to av de ledige fingrene mine.
– Takk for hjelpen! Nå må jeg løpe. Vi har et hastemøte på lærerværelset, skjønner dere.
15
Hastemøte? Særlig. De skulle sikkert bare spise opp kakerester og drikke sur kaffe. Jeg balanserte vevene i favnen så godt jeg kunne, mens bøtta dinglet og slang.
– Hvordan skal jeg fikse de ukene her? spurte jeg.
– Juks at man må ha flaks for å lykkes med en bedrift.
– Du er nå søt, da, humret Mia.
Søt? Hva mente hun egentlig med det?
Søt som en seigmann? Eller en fluffy kattunge?
Før Trym begynte i klassen, hadde Mia og jeg fått fin kontakt. Kanskje var det noe der ennå? Det var vel bare en måte å finne ut av det på.
– Skal vi gjøre noe en dag? datt det ut av munnen min. Heldigvis konsentrerte hun seg om stabelen med perlebrett hun bar på. Hun smilte i det minste, det måtte jo være et godt tegn.
– Matis, jeg synes du er … interessant.
– Gjør du?
– Men du vet at jeg skal bli statsminister, sant?
– Alle vet det. Kanskje til og med statsministeren.
– Hva tror du skjer hvis jeg skal henge med en som er forfulgt av uhell? Landet ville havnet i grøfta.
Blodet forsvant fra hodet mitt, og hjernen ble kald og klar på en gang. Det betydde jo at vi aldri kunne være sammen. Jeg, som innerst inne drømte om oss i statsministerboligen.
17
Hver dag skulle jeg servert henne kaffe og hørt på talene hennes. Det ville aldri Trym giddet å gjøre. Så stoppet hun opp, rett utenfor lærerværelset.
– Men jeg liker deg, sa hun. Da ble jeg varm i pæra igjen. Minst 40 watt. – Hvis du kommer deg gjennom de neste ukene uten å lage trøbbel, skal jeg tenke på det, sa Mia og blunket til meg. Jeg kjente ikke gulvet under beina mine. Sånn er det når Mia blunker. Man svever på røde Mia-skyer.
Til og med bøtta med perler ble lettere. Det hadde sin forklaring. Jeg stod igjen med bare håndtaket.
Bøtta dunket i gulvet, og de små kulene trillet utover. I samme øyeblikk gikk døra til lærerværelset opp.
Tips til deg som vil forvandle kaffestinkende lærere til sirkusklovner:
18
Det er rett og slett kroken på døra for sjansene mine. Gjett om det lugger i hjertet mitt.
– Reklame for tusen milliarder, fortsetter pappa og peker på avisen. – Se, da!
– Reklame for at du er sprø som kjeks og aldri mer kan få deg en jobb igjen? Ellers takk, jeg har sett mer enn nok, sier mamma.
Hun snerrer nå. Men pappa gir seg ikke og peker på bildet igjen. I øynene hans ser vi at han vet noe vi ikke vet.
– Kom igjen, sukker pappa utålmodig.
Og da ser vi det. Pappa gjorde mer enn bare å ommøblere fjeset til van Gogh mens jeg ble sendt ut med frokostpenger. Så har han ikke sagt noe, den luringen. Mamma blir målløs. Det er som om hjernen hennes har reist på ferie.
122
Til et fjernt sted, kanskje, et sted langt unna den virkeligheten hun er i akkurat nå. Og jeg tenker at i hele denne store, vide verden er det bare pappa som kunne gjort noe sånt. Helsprø, teite, modige pappa. Fra Vincents skjortelomme stikker det opp en pussig kniv og en gaffel med fem tagger.
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2022
Tekst: Thomas Framnes
Illustrasjoner: Joachim Berg
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Design og sats: Joachim Berg / Ingeborg Ousland Omslagsdesign og -illustrasjon: Joachim Berg
Papir: 130 g Arctic Volume White Boken er satt med 11,5 pkt. Verdana
1. opplag 2022 ISBN: 978-82-419-5901-1
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00
Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no www.bakomslaget.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.