M.J. Arlidge: Bro, bro brille

Bro, bro brille

M.J. Arlidge

Bro, bro brille Oversatt av Astrid M. Almaas

Originaltittel: Pop Goes the Weasel Copyright © originalutgave M.J. Arlidge 2014 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2015 Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen Omslagsdesign: Wil Immink Design Omslagsfoto: © Daniel Regan / Arcangel Images Papir: 70 g Holmen Book Cream 1.8 Boken er satt med 12,1/15 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opplag 2015 ISBN: 978-82-419-1114-9

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

1

Tåken drev inn fra havet og la seg som et kvelende teppe over byen. Den visket ut alle landemerker, sperret for månelyset og forvandlet Southampton til et fremmed og urovekkende sted.

Industriområdet i Empress Road var stille som i graven.

Bilverkstedene hadde stengt for dagen, mekanikerne og de ansatte på supermarkedene hadde dratt hjem, og nå var det gatejentene som rådet grunnen. Kledd i miniskjørt og behålignende topper sugde de iherdig på sigarettene sine som om det kunne beskytte mot den isnende kulden. De travet frem og tilbake og gjorde hva de kunne for å by seg frem, men i det grå lyset minnet de mer om knoklete gjenferd enn om frodige fristerinner.

Mannen kjørte langsomt, og øynene hans søkte langs raden av halvnakne junkier. Han målte dem med blikket – noen av ansiktene frembrakte et lite stikk av gjenkjennelse – så avfeide han dem. De var ikke det han lette etter. I kveld var han på jakt etter noe helt spesielt.

Håp kjempet om plassen med frykt og frustrasjon. Han hadde ikke tenkt på annet i dagevis. Han var så nær, men tenk om alt sammen var oppspinn? Bare en vandrehistorie?

Han slo håndflaten hardt i rattet. Hun måtte være her.

Ingenting. Ingenting. Ing… 5

Der var hun. Hun sto alene, lent inn mot en vegg full av grafti. Mannen kjente en bølge av opphisselse. Det var noe annerledes med denne. Hun studerte ikke neglene sine, røykte ikke og sto ikke og sladret med de andre. Hun ventet bare. Ventet på at noe skulle skje.

Han svingte av veien og parkerte ved et kjettinggjerde et stykke unna, ute av syne. Han måtte være forsiktig, måtte ikke overlate noe til tilfeldighetene. Han kikket til alle kanter for å sjekke om noen så ham, men tåken hadde avskåret dem fra resten av gatebildet. Det var som om det bare fantes to personer igjen i hele verden.

Han begynte å gå mot henne, men tok seg i det og saktnet farten. Han måtte ikke forhaste seg – dette skulle nytes til fulle. Noen ganger overgikk forventningene selve akten – det hadde erfaringen lært ham. Han måtte dvele ved denne. I dagene fremover ville han spille hendelsesforløpet om igjen i tankene, så nøyaktig som mulig.

Hun sto i ly av en rad fraflyttede hus. Ingen ville bo her lenger, og disse bygningene var nå skitne og tomme. De ble benyttet av crackmisbrukere og uteliggere og var fulle av skitne sprøyter og enda skitnere madrasser. Da han krysset gaten med kurs mot jenta, løftet hun hodet og plirte gjennom den tette panneluggen. Hun skjøv seg ut fra veggen uten å si noe, nikket bare mot nærmeste hus før hun gikk inn. Det var ingen forhandlinger, ingen innledning. Det var som om hun bøyde seg for skjebnen. Som om hun visste.

Idet mannen økte farten for å nå henne igjen, stirret han sultent på bakenden hennes, leggene, hælene, og kjente hvordan opphisselsen steg. Da hun forsvant inn i mørket, fulgte han raskt etter. Han klarte ikke å vente lenger.

Gulvplankene knirket høylytt idet han trådte inn. Det ubebodde huset var akkurat slik han hadde forestilt seg.

6

En overveldende fuktstank fylte neseborene – alt var pill råttent. Han skyndte seg inn i stuen, som nå var et oppbevaringssted for gjenglemte g-strengtruser og brukte kondomer.

Hun var ikke der. Skulle de leke sisten, altså?

Videre inn på kjøkkenet. Ikke der heller. Han snudde, trampet ut og gikk opp trappen til andre etasje. For hvert skritt lot han blikket sveipe fra side til side på jakt etter byttet sitt.

Han marsjerte inn på det ene soverommet. En muggen seng, et knust vindu, en død due. Men ingen jente.

Begjæret fikk selskap av et gryende raseri. Hvordan våget hun å terge ham på den måten? Hun var bare en simpel hore.

Hundedritt på skoen hans. Hun skulle få svi for måten hun hadde behandlet ham på.

Han skjøv opp badedøren – ingenting – snudde tvert og marsjerte inn på soverom nummer to. Han skulle knuse det dumme trynet hen…

Plutselig rykket hodet hans bakover. Smerten skar gjennom ham – noen dro ham hardt i håret, tvang ham bakover, bakover, bakover. Nå fikk han ikke puste – en fille ble presset mot munnen og nesen hans. En skarp, stikkende eim fylte hele nesen, og da instinktet hans våknet, var det for sent.

Han kjempet for livet, men var allerede på vei inn i bevisstløsheten. Så ble alt svart.

2

De fulgte bevegelsene hennes med falkeblikk. Slukte hvert eneste ord hun sa.

– Liket tilhører en hvit kvinne, mellom tjue og tjuefem år.

Hun ble funnet av en frivillig støttekonstabel i går morges, i bagasjerommet på en forlatt bil ved kommunalboligene i Greenwood.

Stemmen til kriminalførstebetjent Helene Grace var klar og sterk, selv om magen hennes var en eneste stor knute. Hun holdt på å brife drapsavsnittet i sjuende etasje på Southampton Central politistasjon.

– Som dere ser av bildene, var tennene slått inn, trolig med en hammer, og begge hendene er kappet av. Hun har mange tatoveringer, noe som kan hjelpe oss med å identifisere henne, og dere bør i første rekke konsentrere dere om narkomane og prostituerte. Dette minner om et gjengrelatert drap, ikke et ganske alminnelig drap. Betjent Bridges vil lede saken, og han vil fortelle dere om personer vi er spesielt interessert i. Tony?

– Takk, sjef. For det første vil jeg sjekke presedens …

Idet Bridges kom i siget, snek Helen seg ut. Selv etter så lang tid orket hun ikke å stå i sentrum for alles oppmerksomhet, sladder og intriger. Det var nesten et år siden hun hadde satt en stopper for Mariannes grusomme drapstokt, 8

men interessen for Helen var større enn noensinne. Å fakke en seriemorder var imponerende nok i seg selv, men å skyte sin egen søster var noe ganske annet. I tiden like etter hendelsen hadde venner, kolleger, journalister og fremmede overøst henne med sympati og støtteerklæringer. Men det aller meste var falskt – det de ønsket, var å vite. De ville åpne opp Helen og meske seg med hennes indre – hvordan føltes det å skyte søsteren sin? Ble du misbrukt av faren din? Har du skyldfølelse for alle dødsfallene? Føler du deg ansvarlig?

Helen hadde brukt hele sitt voksne liv på å reise en mur rundt seg – selv navnet Helen Grace var oppspinn – men takket være Marianne var muren ødelagt for all fremtid. Først hadde Helen vært fristet til å stikke av – hun var blitt tilbudt permisjon, overføring, ja, til og med førtidspensjon – men på en eller annen måte hadde hun klart å ta seg sammen og hadde vendt tilbake til jobben ved Southampton Central så fort hun fikk lov. Hun visste at folk ville stirre på henne uansett hvor hun dro. Og hun foretrakk å bli beglodd i sin egen hjemby, der hun i mange år hadde levd et godt liv.

Det var teorien, men i praksis hadde det ikke vært lett.

Det var så mange minner her – om Mark, om Charlie – og så mange mennesker som var ivrige etter å snoke, spekulere eller til og med fleipe om det vonde hun hadde opplevd. Selv nå, flere måneder etter at hun begynte å jobbe igjen, måtte hun bare vekk en gang iblant.

– Ha en god kveld.

Helen rykket til. Hun hadde gått rett forbi konstabelen i skranken uten å oppdage at han var der.

– I like måte, Harry. Jeg håper The Saints vinner kampen i kveld.

Tonefallet var muntert, men ordene hørtes kunstige ut, som om hun måtte ta seg sammen for å virke blid. Hun 9

hastet ut, hentet Kawasakien sin, ga full gass og suste bortover West Quay Road. Havtåken som hadde drevet inn tidligere, lå klam over byen, og Helen forsvant inn i den.

Hun kjørte fort, men kontrollert, og passerte bilene som sneglet seg i retning av St Mary’s stadion. Da hun nådde utkanten av byen, svingte hun ut på motorveien. Av gammel vane kikket hun i speilene, men ingen forfulgte henne.

Da trafikken roet seg, økte hun farten. Da hun var oppe i hundre og tretti kilometer i timen, nølte hun et øyeblikk før hun gasset på enda litt mer. Hun var alltid på sitt roligste når hun kjørte i høy hastighet.

Byene flimret forbi. Først Winchester, deretter Farnborough, før Aldershot omsider tårnet seg opp. Et raskt blikk i speilene, deretter inn mot sentrum. Helen parkerte sykkelen ved Parkway NCP, skrittet utenom en gjeng med fylliker og skyndte seg videre i ly av mørket. Det var ingen som kjente henne her, likevel våget hun ikke å ta noen sjanser.

Hun gikk forbi jernbanestasjonen, og ikke lenge etter sto hun i Cole Avenue, i hjertet av Aldershots forsteder. Hun visste ikke om hun handlet riktig, samtidig som hun følte at hun var nødt til å vende tilbake. Hun satte seg mellom buskene som vokste langs den ene siden av gaten, for å holde utkikk slik hun pleide.

Tiden sneglet seg av sted. Magen til Helen rumlet, og det gikk opp for henne at hun ikke hadde spist siden frokost. Det var dumt av henne, hun ble tynnere for hver dag som gikk. Hva prøvde hun egentlig å bevise for seg selv?

Det fantes bedre måter å gjøre bot på enn å sulte seg i hjel.

Så skjedde det noe. Noen ropte «ha det», og døren til nummer 14 smalt igjen. Helen huket seg ned. Blikket hennes var klistret til den unge mannen som skyndte seg bortover gaten mens han tastet noe på mobilen sin. Han passerte 10

Helen på tre meters hold uten å legge merke til henne, deretter forsvant han rundt hjørnet. Helen telte til femten, forlot skjulestedet og tok opp jakten.

Mannen – en guttaktig tjuefemåring – var pen, med tykt, mørkt hår og et bredt ansikt. Antrekket var ledig, med jeans som hang ned på rumpa, og som så mange andre unge menn anstrengte han seg for å virke kul og avslappet. Holdningen var så innøvd at Helen måtte smile litt.

En gjeng høyrøstede gutter sto og hang utenfor Railway Tavern. Med to pund for en halvliter, femti pence for en shot og gratis biljard var puben et mekka for unge, blakke og lyssky mennesker. Den aldrende innehaveren serverte gladelig alle som hadde nådd puberteten, derfor var det alltid så fullt at folk tøt ut på fortauet. Det var Helen glad for, for nå kunne hun smyge seg usett inn mellom gjestene.

Guttegjengen jublet mot den unge mannen da han viftet med en tjuepundseddel mot dem. De gikk inn, og Helen fulgte etter. Der hun sto, tålmodig i kø ved bardisken, var hun usynlig for dem – mennesker over tretti eksisterte ikke i deres verden.

Etter et par drinker drev gjengen bort fra nysgjerrige blikk inne på puben, mot en lekeplass i utkanten av sentrum.

Den ustelte parken var forlatt, og Helen måtte være varsom mens hun spanet på guttene. En kvinne som går alene gjennom en park sent på kveld, tiltrekker seg oppmerksomhet, så Helen holdt avstand. Hun fant et gammelt eiketre der utallige kjærestepar hadde risset inn stygge sår, og stilte seg i skyggen av det. Herfra kunne hun se på uten å bli antastet mens gjengen røykte dop, glade og bekymringsløse til tross for kulden.

Helen var blitt overvåket hele livet, men her var hun usynlig. Etter Mariannes død var livet hennes blitt plukket 11

fra hverandre bit for bit og bydd frem til allmenn forlystelse.

Dermed trodde folk at de kjente henne ut og inn.

Men én ting visste de ikke. Én hemmelighet hadde hun klart å holde for seg selv.

Nå sto han knappe femten meter unna, uten å ane at hun var der.