Cybjørg by Vigmostad & Bjørke

Cybjørg har alltid følt seg annerledes enn de andre i Nord-Maldal. De beste vennene hennes er en lyktestolpe og et aggregat, og hun har både brødskiver og batterier i matboksen. Alle de andre i den lille dalen er helt vanlige, særlig Gyda og Arnold som er de kuleste i klassen. Men når to ondskapsfulle skurker legger ondskapsfulle planer, trengs det kanskje en uvanlig person for å redde dagen!

ISBN 978-82-419-5581-5

IDA THERESE KLUNGLAND

Hvordan redde verden når du må lade hver tredje dag?

IDA THERESE KLUNGLAND

Cybjørg

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats ved forlaget Alle illustrasjoner: Ida Therese Klungland Omslagsdesign ved Ida Therese Klungland og forlaget Papir: 100 g Amber Graphic Boken er satt med Adobe Garamond Pro og OCR A Extended 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5581-5 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Del 01

En helt vanlig dal

Kapittel: 01 Dato: 19.04 Klokkeslett: 16:05:07 Temperatur: 17,5 ºC Normalitet: 100 %

Det var en helt vanlig dag i Nord-Maldal. På en helt vanlig benk på et helt vanlig torg satt Cybjørg og gjorde ingenting. – De har gått nå, Cybjørg, sa en metallisk stemme. Cybjørg så opp på lyktestolpen over benken. Hun likte ikke å snakke med lyktestolpen når det var folk på torget. Hun var den eneste som kunne høre hva den sa, så for andre så det ut som om hun satt og snakket med seg selv som en annen idiot. Cybjørg likte ikke at folk trodde hun var en annen idiot. Det hadde skjedd opptil flere ganger, og det var skikkelig kjipt. Det var best å sitte stille når folk gikk over torget, og vente til de var ferdige med å nikke til hverandre og si ting om været. – Ja, endelig, sa Cybjørg til lyktestolpen. – Alle har gått hjem til middag.

– Må ikke du også gå hjem til middag, Cybjørg? spurte lyktestolpen. – Snart, sa Cybjørg. – Hvordan har dagen din vært, lyktestolpe? – Å, helt vanlig, svarte den. – Jeg har stått pal her i dag også! Det var en hund som tisset på meg, men det blir man vant til. Den må jo også få tisse et sted. – Var det Balder Hansen? spurte Cybjørg. – Nei, jeg har hverken sett Balder Hansen eller Ordføreren i hele dag! De er vel opptatt med forberedelsene til Nord-Maldal-Festivalen. Lyktestolpen virket tankefull. – Men hva med deg, Cybjørg? Har du hatt en fin dag? – Jeg ble i hvert fall ikke tisset på, sa Cybjørg. – Men Arnold og Gyda lo av noe jeg sa som ikke var noe morsomt, som vanlig. – Ikke bry deg om Arnold og Gyda, du har jo meg! sa lyktestolpen og lyste varmt ned på benken. – Det er sant, sa Cybjørg, og følte seg bedre allerede. Hun likte å ha lyktestolpen som venn. Det var jammen flaks at de kunne snakke sammen. Antakeligvis var det fordi Cybjørg av og til var koblet til strøm, akkurat som lyktestolpen. Det er lettere å snakke sammen når man har noe til felles. Cybjørg

skulle ønske at flere i klassen hennes var lyktestolper, så kunne hun hatt noen venner på skolen også. Hun satt stille og tenkte på det en stund. – På tide å dra hjem og lade. Ha det, lyktestolpe! – Ha det, Cybjørg, sa lyktestolpen.

Cybjørg og foreldrene hennes bodde i et rødt hus i utkanten av Nord-Maldal, et lite stykke å gå fra torget og lyktestolpen. Tordis og Brynjulf hadde bodd i Nord-Maldal siden de ble født, og de hadde vært kjærester siden de var unge. Nå var de voksne og foreldrene til Cybjørg, og dessuten ansatte i kommunen. Nesten alle de voksne i Nord-Maldal var ansatte i kommunen. Da Cybjørg var liten, hadde hun trodd at kommunen var det store huset med alle kontorene i, hvor hun av og til fikk være med moren på jobb. Men faren jobbet også i kommunen, og han var noen ganger på kraftverket, og noen ganger kjørte han rundt i bil. Nå som Cybjørg var eldre, hadde hun skjønt at kommunen kunne være omtrent overalt. Cybjørg hadde likt å være med foreldrene på jobb, for alle de andre voksne smilte så mye til hverandre når hun var der.

Noen av dem rusket Cybjørg i håret og sa ting som Heisann, sveissann! Det syntes Cybjørg var veldig morsomt. Tordis hadde på seg sko som klikket på kommunegulvet når hun var på jobb. Hun likte å sortere ting etter farge og bake horn. Brynjulf likte kaffe med melk og dårlige vitser. Han hadde på seg slips og hjelm når han var på kraftverket, men da fikk ikke Cybjørg være med. På kontoret hadde han også på seg slips, men ikke hjelm. Han pleide å holde i kaffekopper mens han lo av dårlige vitser sammen med andre voksne med og uten slips. Etter at Cybjørg begynte på skolen, hadde hun dessverre ikke fått være med foreldrene på jobb like ofte. Men noen ganger når foreldrene drakk kaffe hjemme, spurte Cybjørg pent om å få en kaffekopp å holde i hun også. Da følte hun seg ganske voksen, selv om hun ikke hadde på seg slips. Når Cybjørg ikke var på skolen, og foreldrene ikke var på jobb, spiste de middag eller så på TV. I helgen gikk de tur i skogen eller kjørte til svømme-

hallen eller kjøpesenteret eller andre steder. Cybjørg likte aller best å dra til Teknisk museum. Det var ganske langt å kjøre, så de kunne ikke dra dit så ofte. Men heldigvis hadde Cybjørg andre venner, som lyktestolpen. Og hun hadde foreldrene sine. Det eneste problemet med Cybjørgs foreldre var at de var veldig dårlige til å svare ordentlig på det Cybjørg lurte på. Hun pleide å stille dem spørsmål som for eksempel Hva betyr det å feie noe under teppet?, Hvorfor må ingen andre i Nord-Maldal lade? og Hva er det i den låste skuffen?, men foreldrene begynte bare å snakke om været istedenfor å svare. Hver gang Cybjørg nevnte den øverste skuffen i kommoden i stuen, ble de litt røde på ørene, og moren sa at det var godt at det skulle bli så pent påskevær. Tordis og Brynjulf smilte alltid masse når de snakket om været. Men det var ikke vanlige smil som betydde glad eller fornøyd, som Cybjørg kjente igjen og forsto. Det var en annen type smil som minnet mer om smilet til Ordføreren

når hun holdt tale, eller folk på TV, eller noen som kom på fjerdeplass i OL.

Det Cybjørg likte best med det røde huset, var kjelleren. I kjelleren sto aggregatet, og aggregatet var Cybjørgs aller beste venn. Til og med bedre enn lyktestolpen. Det var fordi aggregatet ladet Cybjørg med strøm. Cybjørg måtte lade hver tredje dag, og da var det godt å ha et kraftig aggregat tilgjengelig. Aggregatet hadde stått i kjelleren da foreldrene kjøpte huset, så det var veldig flaks for Cybjørg. Hun hadde bygget sitt eget fort rundt aggregatet, og inne i fortet hadde hun alle de tingene hun likte best, som for eksempel: · lyslenker, som også fikk energien sin fra aggregatet · bokhyllen med alle bruksanvisningene til alle apparatene i hele huset (bruksanvisningen for termostaten til varmekablene på badet var favoritten, fordi den var så liten, men likevel så full av informasjon)

· omtrent hundreogåttitre småskruer og muttere og ting som lignet på småskruer og muttere · omtrent trehundre ekstraledninger, ladere, batterier, kabler og tilfeldige elektriske duppeditter (det var vanskelig å ha fullstendig oversikt, siden det var en ganske stor samling) · en Lyn-Mannen-actionfigur som Cybjørg hadde fått til bursdagen sin av aggregatet (hun måtte dra i butikken og kjøpe den selv, men den var fra aggregatet likevel) · en lavalampe · en gammel telefon formet som en hamburger, som man ikke kunne ringe med fordi den ikke var koblet til noe · tre gamle tastaturer (det ene manglet bokstavene Q, V og F) · en discokule · to planter, en vissen og en levende · klistremerkesamlingen. De beste klistremerkene hadde roboter og enhjørninger på seg. Cybjørg pleide å lime dem på laptopen sin, og av og til på aggregatet. Aggregatet syntes ikke det gjorde noe.

– Lærte du noe nytt på skolen i dag? spurte aggregatet. – Ikke så mye, sa Cybjørg. – Bare litt om kommunen. Og litt om trær. – Trær, ja! sa aggregatet. – Jeg kan ikke så mye om trær. Jeg vet bare at de er grønne og høye. – Noen av dem er lave også, sa Cybjørg. – De vokser når de får vann og sol og karbondioksid. Og jord. – Spennende saker. – Vokser jeg fordi jeg får strøm? spurte Cybjørg. Hun kjente de elektriske bølgene kile i nakken, der hun hadde hovedstrøminngangen. Hun hadde to små innganger på pekefingertuppene også, en positiv og en negativ. De var nesten usynlige. Strøminngangen i nakken var til fullstendig opplading, og inngangene på fingertuppene var til hurtigopplading fra batterier, hvis hun var langt hjemmefra.

– Nei, strøm er bare til oppladning av elektrisk energi, svarte aggregatet. Det hørtes litt irritert ut, sikkert fordi Cybjørg hadde stilt det samme spørsmålet omtrent en million ganger før. Cybjørg hadde måttet lade siden hun var en liten baby. Da måtte aggregatet kobles til vuggen hennes ved hjelp av en lang ledning. Hun hadde trodd at alle barn måtte lade, helt til hun hadde sagt det til Gyda i barnehagen og Gyda bare hadde sett rart på henne. Etter det hadde Cybjørg bestemt seg for å ikke snakke om ladingen med andre. – Du vokser fordi du får mat, sa aggregatet og kilte Cybjørg i strøminngangen. – Mennesker må spise mat. Kanskje dyr også, jeg vet ikke, jeg kjenner ikke så mange dyr. – Men hvorfor må ingen andre lade sånn som meg? spurte Cybjørg, mest til seg selv. Hun visste at aggregatet ikke visste. Aggregatet var ikke en datamaskin med informasjon, det var bare en motor som ga fra seg strøm. Det kunne bare vite ting det hadde lært av andre. Først og fremst Cybjørg, siden hun var den eneste som kunne snakke med elektriske apparater og maskiner. Aggregatet tenkte og knirket, og foreslo at hun kunne spørre foreldrene sine om

ladingen når de skulle spise middag. Men Cybjørg hadde spurt om det mange ganger før, og hun visste allerede hva slags vær det skulle bli hele resten av uken. Til middag var det fiskepinner eller kjøttkaker eller lapskaus. Cybjørg var ikke så veldig glad i fiskepinner eller kjøttkaker eller lapskaus, men hun hadde skjønt at hun måtte spise middag hvis hun ville vokse. Cybjørg ville gjerne bli voksen, så folk kunne slutte å kalle henne en freak. Voksne sa aldri slemme ting til hverandre, i hvert fall ikke som Cybjørg hadde hørt. Når Cybjørg ble voksen, ville hun drikke kaffe uten melk, kjøre en rask og hyggelig bil, og kanskje bli kjent med noen flere venner. Men hun visste ikke om hun ville jobbe i kommunen. Tordis og Brynjulf var slitne når de kom hjem fra jobb. Nå skal det bli godt med mat, sa de og gned seg i hendene. Mens de spiste middag spurte de Cybjørg om hvordan det hadde vært på skolen, og hun sa at det hadde vært helt greit. Noen spurte om noen kunne sende saltet, og noen spurte om noen kunne sende potetene. Det samme skjedde hver dag.

Alle i Nord-Maldal var opptatt av tradisjoner. Tradisjonsrik var den beste typen rik man kunne være. Hele dalen var som et puslespill med bilde av grønt gress og tradisjoner, og alle som bodde der var brikker som passet perfekt og gjorde bildet komplett. Alle unntatt Cybjørg.