prolog
Dakotaen liknet en kjøkkenmaskin der den gikk inn for landing på den lokale flyplassen utenfor Sandefjord. En retro Kitchen Aid som er blitt så populær igjen de siste årene, og som alle kjøkkenbutikker med respekt for seg selv fører. En byggmester-konferanse hadde chartret flyet for dagen. Med kaptein, styrmann og det som måtte til. Deltagerne hadde base på et havnehotell like i nærheten, og nå var siste halvdel av gjengen på vei tilbake fra en lystig smøretur til Fagernes – tungt sponset av en verktøyforhandler som tilbød lang lunsj og rikelig med drikke. Den hyggelige damen som drev pensjonatet deltakerne bodde på, hadde ordnet med både flyturen og de andre utfluktene. Ifølge avhør som ble gjort i etterkant av turen, var den svært veldreide damens naturlige fortrinn ett av samtaleemnene under innflygingen. Vel nede på bakken veltet de lystige mennene og kvinnene ut av Dakotaen og forsynte seg begjærlig av iskald øl og duggfrisk vin som var satt frem på et bord like utenfor flyet. Grove håndverkerhender grep rundt ølflaskene, og praten gikk høylytt. Mest om den siste tabben i bransjen, men også om fyren i arbeidstilsynet, han som hadde fått den utakknemlige oppgaven å besøke private byggeplasser og be polakker og tilfeldig ansatte vise legitimasjon, bekreftelse på bosted og arbeidskontrakter. Han var lett foraktet, men sånn var livet for enkelte statsansatte med trygge jobber. 7
Kapteinen og styrmannen ble sittende i cockpiten og prate litt om den kommende helgen og juss-eksamenen til styrmannens yngste sønn mens flyet sakte ble tømt. Da sistemann var ute, tok de runden i kabinen som vanlig. På bakerste rad satt det igjen en mann, med hodet lent mot veggen og et teppe godt pakket rundt seg, som om han sov. Kapteinen og styrmannen tenkte det samme, antar jeg, at her satt en overforfrisket konferansedeltaker og sov ut rusen etter en begivenhetsrik dag. Kapteinen gikk litt oppgitt bort for å vekke ham; han sukket sikkert der han strenet ned midtgangen. Sekundet før han lente seg frem for å dytte vennlig til mannens skulder, tenkte han at mannen satt uvanlig stille. Det var ingen tegn til verken pust eller dyp snorking, noe som ellers var nokså vanlig når folk sovnet på oppadgående rus. Faktisk var oppadgående det siste ordet noen ville bruke for å beskrive mannen akkurat nå. Kapteinen hadde opplevd det meste i sine år i bransjen, og ga bare fra seg et dempet «faen». For fyren på bakerste rad var død. Ingen av de som først kom til i den halvmørke kabinen, oppdaget blodstrimen som sivet ned fra et sted bak mannens venstre øre og dannet en temmelig stor pøl på setet og på Dakotaens teppebelagte gulv. Blodet ble først oppdaget en stund senere, da førstebetjent Evert Karlsen tok en nærmere titt på den omkomne. Dødsfallet ble straks etter satt i forbindelse med spikerpistolen som lå under setet til den døde. Sånn kan det gå på en liten flyplass sent i august, før frosten tar tak i vestfoldnaturen og man har vanskelig for å forestille seg at noe uhyggelig kan skje overhodet.
første kapittel
En skål grønne olivener og en flaske Perrier. Det var det jeg hadde foran meg på bordet. Det var ikke plass til så mye mer – det lille, runde bordet var ikke ment for banketter. Det var en sånn morgen som bare sørlige strøk kan by på: behagelig temperert, krydderduftende, men med en lurende varme ventende i bakgrunnen. Jeg hadde lagt fra meg en halvdårlig pocketbok, og moret meg heller med å kikke på folk som vandret morgenfriske over torget i Vence. Det var min siste morgen i Sør-Frankrike. For denne gang i hvert fall. Jeg skulle forlate krydderduft, myk varme og bugnende grønnsaksboder til fordel for frisk sensommerluft og den nærmeste lavprisbutikken på Ankerholmen. Alt har sin sjarm, trøstet jeg meg med, men jeg visste at jeg kom til å savne de franske tomatene. Det var ikke helt tilfeldig at jeg befant meg på en av overklassens foretrukne luksus- og nostalgi-feriestriper. Erik, eksmannen min, har en leilighet her. Siden jeg etter hvert har fått et godt forhold til både ham og hans nye kone, ble jeg veldig glad da han spurte om jeg ville låne leiligheten deres. For det var behagelig nok med føttene i strandkanten på Ankerholmen, men det er lite Côte de Provence og snegler i hvitløk å finne der. Noe hadde endret seg her nede, merket jeg, for den bekymringsløse tonen man kunne ane før, var dempet. Den avslappede stemningen som fløt gjennom duften av lavendel 9
og bugnende hvitløksfletter borti gaten, eller drev med latteren over fersk hummer og sjampis på uterestaurantene, var erstattet av en mer alvorlig tone. Praten var preget av dårligere tider. Av arbeidsløshet, flyktningkrise og stans i de digre leilighetsprosjektene. Etter en liten stund i morgensolen ruslet jeg mot markedet mens teglsteinen lyste rosa rundt meg. Vence var en herlig middelalderby der bykjernen alltid var litt kjølig, selv når sommeren stekte bakken varm og til og med svidde lavendelen ute på markene. Steinhus strakte seg oppover og avslørte knallblå firkanter av himmel høyt over meg. Steinen ble bare avbrutt av ett og annet hull i veggen i form av en bar og suvenirsjapper med fargerike Provence-stoffer blafrende ved inngangen. Og det var restauranter, massevis av restauranter. Utover dagen kunne man nesten se duftskyene komme svevende ut fra spisestedene og møtes til dyst på hushjørnene. I et glimt så jeg Torstein og meg selv sittende med en perlende og iskald rosévin på bordet, mens han så meg dypt inn i øynene. Jeg pustet dypt og lengselsfullt inn, men måtte slippe tak i dagdrømmen da telefonen ringte nede i vesken. Så lenge var Olivia i paradis. Med de fargerike markedsbodene i øyekroken stakk jeg hånden ned etter telefonen som en trål ute på fangst. «Hei,» sa Oskar i den andre enden. Eller i Norge, faktisk. «Er det deg?» Vi pleide ikke akkurat å ringe hverandre ofte mens vi var på våre respektive ferier. Plutselig dukket et indre skylag opp i mitt indre: «Det har vel ikke skjedd noe? Alt bra med Kasper og Felix? Og med Dino og deg?» «Ta det helt med ro, alle har det bra. Men jeg merker meg rekkefølgen du nevner oss i,» sa broren min syrlig. Noe i stemmen hans fortalte meg likevel at det måtte ha skjedd ett eller annet. «Hva er det da?» 10
«Jeg tenkte du gjerne ville vite dette,» begynte han, «men du er kanskje på vei til playaen for en siste svømmetur …» «Jeg er på vei til markedet. Tenkte å lage en bedre brunsj før jeg drar til flyplassen. Dessuten heter det ikke playaen her nede, det er i Spania de sier det.» «Nettopp. Vel, jeg er bare nødt til å fortelle deg noe. Du vet hvem byggmester Birger Bergersen er, ikke sant?» «Var det ikke firmaet hans mannen til Ingrid på Havnehotellet investerte en del penger i? Som han tapte da Bergersen gikk konkurs?» «Ingrid som jobber for Mona innimellom? Det visste jeg ikke.» «Jo da. Han stakk av, med en hale av kreditorer etter seg, må det vel legges til. Ingrids mann tapte alt. Usympatisk fyr, etter det de sa, men hva har han gjort nå?» «Dødd. Han ble funnet om bord på Dakotaen etter et seminar med Byggmesterforbundet. For to dager siden. Jeg har bare ikke villet si noe til deg før nå, for ikke å forstyrre ferien.» «Bergersen? På Dakotaen? Veteranflyet … ditt?» «Ikke akkurat mitt, men DC3-en som står her på Torp, ja. Det som chartres ut og flyr turer med betalende hver onsdag og søndag.» «Ble turbulensen for mye for ham, eller?» spurte jeg, bare sånn halvveis nysgjerrig. «Ikke akkurat. Han satt i en blodpøl da de fant ham. På bakerste rad – vindusplass. Jeg så ham.» «Å?» sa jeg, litt mer nysgjerrig. «Han ble drept,» sa Oskar og tok en kunstpause til min ære. «Med en spikerpistol.» «Og hvorfor haster det med å si det til meg nå?» «Fordi Dakota Norway, klubben, vet du, vil snakke med deg. De vil ha en dyktig detektiv til å oppklare saken kjapt. De synes ikke det lokale politiet virker kompetent.» 11
Jeg ble stående foran en av grønnsaksbodene og speile blikket i hauger av blank og lilla aubergine. «Der, ja. Jeg tenkte meg at det ville spore interessen din,» sa Oskar i en fornøyd tone.
andre kapittel
Byggmester Birger Bergersen i en blodpøl. Det manglet bare at han var blitt funnet om bord på en Boeing, tenkte jeg. Gamle fly, byggmestere og spikerpistoler fylte tankene mine der jeg gikk raskt hjem til leiligheten. Over bakketoppen, forbi skolen, fotballbanen, aldershjemmet og via «dog shit alley» – det siste stedet mektig populært blant stedets hundeeiere. Vel hjemme i leiligheten krydret jeg den ferske tunfiskskiven jeg hadde kjøpt på markedet. Jeg sendte en tanke til truede fiskearter, fangstmetoder og miljøvern mens jeg trøstet meg selv med at det var langt mellom tunfiskstykkene i det Henriksenske hjem. I pannen freste det en blanding av smør og god olje, hvitløken lå ferdighakket ved siden av, de digre, smakfulle tomatene glitret av vanndråper, og agurken sprutet potent saft da jeg begynte å skjære i den. Det freste til i pannen da jeg la det digre fiskestykket nedi. Oskar hadde hatt ettermiddagsvakt da Bergersen ble funnet, og hadde tilfeldigvis gått forbi Dakotaen og de overstrømmende håndverker-passasjerene akkurat idet kapteinen og styrmannen kom ut av flyet. Tunfisken, som hadde hatt et snev av blod langs ryggraden, var i ferd med å bli akkurat slik jeg likte den, saftig og lett brunet. Tankefullt tok jeg en slurk av den iskalde rosévinen jeg skeiet ut med til denne sene frokosten mens hvitløksduften røsket i nesehårene. 13
Oskar hadde sagt at selv om Dakotaen uten tvil var det eldste flyet på Torp, var det det aller best vedlikeholdte. Entusiastene som tok seg av det, satte mer enn sin ære i å pusse og gnukke på motordeler og skrog. Resultatet var en skinnende blank zeppeliner av et fly, med en innsmigrende og malende motordur, som to ganger i uken passerte over Oskars hus. Jeg innbilte meg at det av og til vinket til meg med vingene. Jeg skjøv fisken over på tallerkenen sammen med små poteter og en krispy, frisk salat, og bar alt ut på den store terrassen – leilighetens aller største pre. Mens jeg småspiste tankefullt av tunfisken og adspredt presset litt sitron over det deilige kjøttet, tenkte jeg mer på det Oskar hadde sagt. Dakota Norway hadde valgt meg til å se nærmere på saken. Forhåpentligvis fordi de syntes jeg var dyktig, men det var jo også mulig det var fordi de kjente Oskar. Formiddagssolen stekte på markisen over hodet mitt, og markisen ga fra seg små knirk som om den klaget over å stå i første rekke mot solen. Noen håndverkere satte i gang med – o’ skjebnens ironi – spikerpistoler på bygningen rett over gaten. De holdt ikke på så lenge, men nok til at jeg rakk å undre meg over en liten ting: Trengte ikke sånne spikerpistoler kompressorer for å fungere? Det hadde i hvert fall de barbrystede, brunbarkede håndverkerne jeg nettopp nå hadde fri utsikt til. Muskler tok seg godt ut under svett hud og middelhavssol, det var sikkert. Det var nesten så en dame i sin beste alder vurderte en kald dukkert i svømmebassenget. Jeg tok en slurk deilig avkjølt rosé for å klarne tankene. Ryktene ville ha det til at Bergersen ofte tok seg et glass eller tre. Alle på Ankerholmen hadde fått med seg at den gode byggmesteren var blitt tatt i fyllekjøring. Mer full enn det mye omtalte øsekaret. Han ble funnet sovende bak rattet, med fronten på bilen knust mot første lyktestolpe rett etter broen mot Nøtterøy. 14
Forsiktig satte jeg glasset fra meg på bordet, la beina opp på den nærmeste terrassestolen og betraktet flyene under innflygingen til Nice. Om kvelden var de lysende prikker, man kunne sverge på at de var ufoer, før de plutselig svingte nesten umerkelig og avslørte de røde og grønne lysene de var prydet med. Jeg ble aldri lei av å betrakte dem, men i dette sollyset kunne de bare anes. Jeg kastet et blikk på klokken og reiste meg brått. Så brått at det føltes som tunfisken gikk rett i tarmacen, mens rosévinen lettet og gikk meg til hodet. Det hjalp å panikkrydde leiligheten og hoppe litt på koffertlokket. Ost, olivener og en svær hvitløksflette lå trygt pakket ned blant klær og et lekkert, quiltet sengeteppe i Toile de Jouy. Jeg presset mot lokket mens jeg tenkte på saken som ventet hjemme. Det kriblet litt i magen av forventning over alt jeg skulle sette meg inn i bare jeg fikk igjen denne hersens kofferten. Da den siste koffertlåsen endelig gikk igjen, var det med et høyt smekk. Det kunne nesten minne om et svært dempet spikerpistolskudd.