den ellevte mann
håkon opdalden ellevte mann en fortelling om keeperen, spillet og livet
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2022
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Rune Mortensen, runebok.no Omslagsfoto: Marit Hommedal / NTB
Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt.
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. 1. opplag 2022 ISBN: 978-82-419-5882-3
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
dag solstads forord
I månedsskiftet januar/februar i år ble jeg spurt av Vigmostad & Bjørke om jeg ville skrive forord til ei bok forlaget skulle gi ut, og som handlet om keeperens rol le i fotballen, og som for en stor del bygde på Camus’ essay «Myten om Sisyfos» fra 1942, og som var skrevet av den tidligere landslagsmålvakten Håkon Opdal, som opprinnelig var fra Odda, men som har voktet målet i årevis, for henholdsvis Brann og Start. Jeg svarte at det var jeg svært interessert i, men jeg måtte lese manuskriptet først, for jeg ville bare skrive om boka, og derved låne mitt navn bort til et forord for den, hvis jeg kunne anbefale den på det sterkeste. Med andre ord, jeg ville ikke sette meg i et anmelderforhold til den, da jeg for lengst har sluttet å være anmelder, for livet har mange stadier som skal gjennomleves og erfares, og alt til sin tid. Det var tre grunner til at jeg var nysgjerrig på dette bokprosjektet. For det første var det temaet keeperens rolle i et fotballag. Jeg har selv vært keeper i min ungdom, med ikke en så veldig blendende karriere i Store Bergan Idrettslag i Sandefjord, selv om jeg før fotball-vm i 1990 i en artikkel til et velrenommert italiensk tidsskrift skrøt på meg at den tidligere landslagskeeper Svein Bjørn Olsen,
før han flyttet til Oslo og Lyn, hadde vært reservekeeper for meg, da jeg voktet buret til Store Bergans juniorlag i 1959, noe som var delvis riktig, men ikke helt, idet jeg utelot at det var vanlig at reserven for Store Bergans juniorkeeper var guttelagskeeperen, og det var Svein Bjørn Olsen det året. I tillegg til min oppskrytte keeper-karriere i ungdommen, hadde jeg senere, som etablert forfatter, skrevet fire bøker om fotball-vm: vm i fotball 1982, 1986, 1990 og 1994, sammen med Jon Michelet, og til og med avsluttet det hele med å skrive et essay, både Jon Michelet og jeg, til vm i 2014, i Brasil, et vm vi ikke var til stede på, fysisk, men fulgte i en bok skrevet av to andre som var der.
Ved den første vm-boka, i 1982, hadde jeg akkurat fylt 41 år, og jeg var derved allerede en middelaldrende mann, to år eldre enn det Håkon Opdal er nå når han, etter endt karriere som fotball-keeper, debuterer som forfatter med en bok om keeperens rolle i en fotballkamp, og som nettopp i store deler bygger på den tidligere fotball-kee peren Albert Camus’ lovende ungdomskarriere i Algerie i 1930-årene en gang, og hans berømte essay «Myten om Sisyfos». Jeg skal ikke legge skjul på at det at Håkon Opdal bygde på «Myten om Sisyfos» skjerpet appetitten på å lese Håkon Opdals debutarbeid som forfatter. For høsten 2021 skrev jeg selv et forord til en nyutgivelse av «Myten om Sisyfos» på oppdrag fra et norsk forlag, og i det arbeidet jeg nå har lagt ned på forordet til Opdals bok, bygger jeg helt og holdent på de arbeidsprinsipper jeg brukte da jeg skrev forordet til «Myten om Sisyfos». Der skrev jeg ned alt for hånd, det tok tid, meningsløst mye tid, kan man si, men
det var verdt det, særlig fordi teksten jeg arbeidet med, og skrev ned, var skrevet av en annen, nemlig Camus, og gjennom å nedtegne det, for hånd, ble jeg kjent med tankegangen hans helt ned til minste detalj, og kunne manøvrere i teksten hans på en mer innfløkt måte enn hvis jeg hadde lest ham på en mer vanlig måte, ved bruk av datamaskinens utvilsomme letthet fra begynnelsen av. Den samme måten har jeg arbeidet med på Opdals tekst Den ellevte mann. Skrevet den ned for hånd for å nærme meg tankegangen, helt inn til hvordan han bygger opp setningene, hvilke ordforestillinger han foretrekker, og hva han vil oppnå med de ulike varianter.
Den tredje grunnen til at jeg ble nysgjerrig var at jeg personlig kjente Håkon Opdal, ikke særlig godt, men jeg har sittet i det såkalte fotballpanelet, som er det store høydepunktet ved Litteratursymposiet i Odda hver høst, og jeg har i hvert fall sittet der 5–6 ganger, sammen med såkalte fotballeksperter, eller fotballkjennere, fra hele Norges land, samt fra Odda, slike som Davy Wathne, Kjartan Fløgstad, Aslak Sira Myhre, og alltid en kvinne, f.eks. Linda Eide, og fotballkjennere fra Odda som Terje Kollbotn, Frode Grytten og nettopp Håkon Opdal, den hjemkomne sønnen til den tidligere Høyre-ordføreren i Odda (nå Ullensvang kommune).
Jeg var altså nysgjerrig og kastet meg over det tilsendte manuskriptet da det omsider ankom og leste det i en jafs og bestemte meg straks for at jeg anså det som en stor ære å skrive forordet til den trykte boka, og anbefale den på det sterkeste. Men det var ett problem. Manuskriptet var
ikke trykkeferdig, det manglet åpenbart en siste gjennomgang med forlaget. Den har jeg altså ikke lest når jeg skri ver dette. Derfor er jeg redd for å sitere fra den teksten jeg faktisk har lest, jeg kommer til å gjøre det, men ikke uten frykt for å sitere fra noe som rett og slett er blitt strøket. Jeg har stor tillit til forlaget, men likevel er jeg ikke sikker på at de unngår å stryke for mye. For alle ser jo at her kan det strykes mye, poengene gjentas og utbredes, i stadig nye sammenhenger, inntil det kjedsommelige, slik at man lett kan tenke seg at en kritisk forlagsredaktør ville tenke og stryke iherdig for å forbedre teksten, men jeg håper de besinner seg. For da ville de ødelegge mye ved det som er det særegne ved denne boka. Selve arbeidsprosessen. Det at boka er blitt til ved at den blir skrevet. At arbeidet med tilblivelsen av boka er helt vesentlig for at leseren kan bli med på denne eventyrlige reisen inn i keeperens vanvittige eller absurde fotballverden. I dette tilfelle er leseren meg, og min spesielle og tilsynelatende irrasjonelle og tungvinte måte ga meg en innfløkt og derved innforstått måte å forholde meg til Håkon Opdals storartede bok Den ellevte mann på.
Jeg velger å sitere helt fra begynnelsen: «Keeperen kjenner lukten av læret på ballen ofte. For han holder ballen nær seg. Nesen hans streifer ballen når han er 12 år, og når han er 39 år. Lukten er den samme. Denne lukten utjevner hindre skapt av tidens gang. Han kjenner igjen seg selv, og blir minnet om hva han elsker med fotball.» Hva er dette? «Innerst inne er han den samme.» Lukten av ball! «Denne lukten utjevner hindre skapt
av tidens gang.» Håkon Opdal er når han skriver dette, 39 år, og har nettopp lagt opp som keeper. Dette sitatet dreier seg om keeperens indre liv som Opdal har satt seg som mål å berette om, ja betro seg om til oss. Keeperens indre liv, kan minne om andre fotballspilleres skjebne. Det begynner tidlig, det er ikke uvanlig at man blir oppdaget som et stort talent som 12-åring, og får utfolde seg i et intenst og suksessfylt voksenliv, til det blir avsluttet en gang når man er i 30-årsalderen. Men keeperen skiller seg ut fra andre suksessfylte moderne fotballidoler. Opdal forklarer hvorfor, om igjen og om igjen, slik som her, også hentet fra bokas begynnelse: «Keeperen er der, slik at andre kan fortsette å spille. Det er meningen med oppdraget han har sverget til. Null baklengs er en seier for keeperen, men denne seieren fører til at de andre, utespillerne, kan fortsette å prøve å score mål. En matchvinnerredning lyser ikke på måltavlen, et baklengsmål gjør. / Gjennom å avsløre keeperens innerste tanker vil keeperens sanne vesen komme til syne.» Og det er min mening at Håkon Opdal har lykkes fullt ut med dette. Beskrive dette merkelige livet som begynte da han var 12 år, og ble avsluttet, for alltid, da han ennå var en yngre mann på 39 år. (Selv var jeg da jeg skrev min første fotballbok, sammen med Jon Michelet, 41 år, og to år eldre enn det Håkon Opdal er nå, men hadde allerede levd et langt liv som profesjonell forfatter, som sugde alle mine krefter, helt siden jeg var 24 år, og slik holder jeg ennå på, 80 år gammel.) Dette vanvittige livet i verdens mest
underholdende spill er bakgrunnen for og samtidig resultatet av denne oppsiktsvekkende boka.
Det er viktig å understreke at boka bygger på tidligere keeper-legenders beretninger eller intervjuer, internasjonale som nasjonale, som nasjonale bruker han stort sett seg selv som eksempel, det krydrer Opdals beretning, og gjør den personlig, som en uunnværlig del av arbeidsmåten hans og undersøkelsens styrende problematikk. Et unntak er Erik Thorstvedt som berømmes for sin ekspertise som deltaker i de ukentlige tv-debattene om kveldens fotballbegivenheter.
H. Opdal er ikke den eneste norske fotballspilleren som har skrevet bok etter endt karriere, heller ikke den eneste keeperen. Ola By Rise, Rosenborgs og landslagets keeper lenge før Håkon Opdals tid, har skrevet flere bøker, disse er barne- og ungdomsbøker som ikke ligger innenfor mitt interessefelt, men min venn og forfatterkollega Thorvald Steen forsikret meg nylig om at han har lest dem, og at de er gode. Andre bøker av norske fotballstjerner vet jeg finnes, og kjenner dem av omtale, men jeg har dessverre ikke lest dem, av ulike grunner, og mest fordi de ikke har slumpet å passe inn i mitt øvrige leseprogram. Av utenlandske keeperlegender nevner Opdal en hel haug, spredt utover boka, slik som Lev Yashin, Gianluigi Buffon, Petr Čech, Iker Casillas, Fabien Barthez, Gordon Banks, René Higuita, Manuel Neuer, David James, og Moacir Barbosa, den brasilianske ulykkeskeeperen fra finalen i Rio de Janeiro under fotball-vm i 1950 da Uruguay sensasjonelt vant 2–1, og Barbosa ble dømt til syndebukk helt
til sin død i 2000, 50 år etterpå. Disse historiene om de spektakulære keeperne er svært fornøyelige. Særlig liker jeg Håkon Opdals forskrekkede omtale av Liverpools og Englands målvakt David James, som fikk Opdal, som Liverpool-fan, til å drømme, som unggutt å bli så god keeper at han, som voksen, kunne erstatte David James, og derved redde Liverpool, og det synspunktet deler jeg med Opdal, ikke at han var en katastrofe for Liverpool, men at han var en katastrofe for mitt kjære engelske landslag.
Så til «Myten om Sisyfos». Den ellevte mann har ett kapittel under tittelen «Myten om Sisyfos», og ett med tittelen «Albert Camus – keeperfilosofen». Alt i alt 33 sider av ei bok på 90 sider, eller en tredjedel av boka, er skrevet, åpent, i beundring for «Myten om Sisyfos». Det betyr at Camus’ tanker om det absurde ved tilværelsen gjennomsyrer Den ellevte mann. Keeperen er i Opdals forstand en absurd skikkelse. Det er keeperens skjebne, som styrer absolutt alt i hans forhold til det spillet som heter fotball (ikke amerikansk fotball, men engelsk soccer, altså). Når kom Håkon Opdal på dette begrep, som rett og slett forklarer keeperens utsatte posisjon i en fotballkamp? For ett år siden, da karrieren skulle avsluttes? Eller for ti år siden? Spørsmålet er i og for seg uinteressant, men jeg er nysgjerrig på svaret, og jeg vil tippe på at den avgjørende tanken helst slo Opdal for en ti års tid siden, da han ennå var i begynnelsen av sin keeper-karriere og hadde erfaring nok til å gjøre seg noen tanker om hva det var han hadde viet sitt liv til. Men nå, akkurat nå, er det jeg som forholder meg til det, keeperens vanvittige skjebne,
som deltager i et spill hvor han er dømt til å tape så sant laget han spiller på, vinner:
«Det er noe absurd med oppdraget til Sisyfos. Han er gitt et oppdrag han ikke kan fullføre. Det er et uendelig spill han spiller. Ser vi for oss at det kan oppstå glede i en slik situasjon? Ja, så absolutt! Slik er vår hverdag …
Vi starter på 0, deretter går det bare nedover. Ute er det hardt, kaldt og vått, i alle fall i Bergen. Treningen skal gjennomføres, den neste alltid bedre enn den forrige.»
«Kampen om å være førstekeeper, er en kamp om å få være den som ofrer seg. Det er et merkelig ønske hvis man tenker sånn på det. Drømmen om å være nummer
1. Stoltheten som ligger i å ha denne plassen på laget og i klubben, blir en besettelse. Og når den er kapret, gir man nødig slipp på den. Kanskje det også er en av grunnene til at keeperen spiller så lenge, og noen ganger lenger enn han bør. Keeperen vil ha det han mener er sitt, han er eiesyk, og tror han er uerstattelig. Noen ganger har han rett på kort sikt.»
«For i kampen forandrer alt seg. Det som på trening kan gjennomføres avslappet, blir noe helt annet i kamp, kroppen fylles med elektrisitet. Avgjørende situasjoner kan i noen tilfeller framstå som bilulykker. De kommer fort, du handler på instinkt, og den subjektive opplevelse kan etterpå være vanskelig å kjenne igjen på video.»
«For en keeper kan det være avgjørende å beherske kunsten å gjøre ingenting. Det ser ut som man gjør ingenting, når man forholder seg i ro, men noen ganger er det det som er det riktige. På straffespark kommer
dette godt til syne. Mange straffer skytes midt i mål, med det er veldig sjelden keeper står der. For å ha en mulighet til å redde et hardt skudd plassert ute i siden må keeperen sjanse på et hjørne. Dette får noen interessante konsekvenser. Står man der, gjør man ingenting. Når det endelig blir keeperens tur til å skinne, er det lett å forstå at vi vil se bra ut. En redning i full strekk på et straffespark er en euforisk opplevelse. En redning der man står midt i målet, ser ut som en dårlig skutt straffe. Den kunne hvem som helst ha reddet. Den redningen er undervurdert og misforstått, keeperen som kan kunsten å gjøre ingenting, har gjort en fantastisk prestasjon. Ca. 76 % av alle straffespark blir mål, og du har nettopp reddet et.»
«Vi kan se det når en keeper scorer. Avmålt jubel, nesten som vi kan føle sviket vi er blitt en del av. Vi har dolket en kollega i ryggen. Som når jeg selv satte ballen i nettet på den andre siden. Jeg forsøkte meg på en unn skyldning til keeperen på motstanderlaget, ikke for at jeg scoret, men for at jeg jublet så hemningsløst.»
«Man er keeper for livet. Det er ingen vei tilbake. Blir ønsket om å slippe innfridd, gir du samtidig avkall på det hele. Hele oppdraget. Du mister en del av deg selv, og med det din identitet, og til slutt deg selv. Så å slippe for en stakket stund er ikke et alternativ. Det eneste alternativet er å gjøre slutt på det hele … Legge opp.»
«Keeperen er en tiger i bur. Noen ganger er det fristende å få en rask seier, det tar ett sekund å score et mål, det tar minst 90 minutter å holde nullen. Så vi gjør opprør mot dette uforholdsmessige, som noen ganger ikke
er til å holde ut. / Keeperen har funnet sin plass, og vist for alle rundt seg at her er det han som bestemmer. Han må dominere sitt område som stadig blir større, og mer komplekst. Derfor blir han også mer avhengig av andre. Selv om de kanskje ikke forstår ham fullt ut, er samarbeid nøkkelen til suksess som moderne keeper. Men av og til føles det fortsatt som om vi er alene. / Vi er alene, men vi er alene sammen med andre.»
«Slik er spissen den som hjemsøker oss, vår Nemesis … Før eller senere må keeperen tape, og angriperen før eller senere vinne, det er uunngåelig.»
«Det er virkelig vår felles fiende, keepertabben. Til og med uttrykket er fryktelig. At når du som keeper gjør en feil på banen, skal det ha et eget navn. ‘Jeg vil definere det som en keepertabbe.’ Det skjærer i et keeperhjerte. Igjen er spissen keeperens antitese. En spiss er en måljeger, og går det lenge mellom målene, er det måltørke. En spiss kan score på returen, etter en keepertabbe er det ikke noen retur. Keepertabben er definitiv!»
«Den feilen jeg har gjort på en fotballbane som har satt størst spor i meg, var i en landskamp mot Tyrkia. Vi trengte uavgjort eller seier for å kvalifisere oss til europa mesterskapet i 2008. På stillingen 1–0 til oss slipper jeg inn et langskudd jeg burde reddet … Vi taper til slutt 2–1 og kvalifiserer oss ikke til em. Feil med slike konsekvenser oppleves rystende. Keepertabben lager arr i keepersjelen. Og feil som den jeg nevnte over, kan jeg tenke på en gang i uken, selv 14 år etter at det skjedde. / Det er vanskelig å beskrive, vanskelig å fatte. Det er en personlig skandale,
brettet ut for alle å se. De verste keepertabbene er slike personlige katastrofer. Skjelvingen i kroppen, og ropene fra tribunen skal vise seg å sitte hardt i. De slipper aldri taket, de blir en del av deg.»
forfatterens forord
Det var om våren i 2021 jeg ante at keeperkarrieren gikk mot slutten. Etter en god høstsesong mellom stengene kunne jeg denne våren kjenne vibrasjonene i luften rundt trenerens kontor. Og utpå sommeren ble det helt klart, jeg ville ikke få ny kontrakt med Sportsklubben Brann, jeg var blitt for gammel. Nå måtte også jeg, som alle keepere før meg, legge hanskene på hyllen.
Hva hadde jeg egentlig vært med på?
Dette spørsmålet stilte jeg meg selv rett som det var denne våren og sommeren. Å skrive ned mine tanker ble etter hvert min måte å svare på. Tilfeldigvis ble jeg ved flere anledninger omtrent samtidig også spurt av flere journalister om å forklare hvordan det er å være keeper, og det slo meg at å forklare det ikke var gjort i en bisetning etter en treningsøkt. Formen på spørsmålene fra journa listene fikk meg også til å tenke at det ikke er så mange som vet hva det vil si å være den som vokter målet. Det ville jeg gjøre noe med.
Det måtte en bok til for å gi et skikkelig svar på disse spørsmålene.
Jeg delte tidlig mine tanker, og første forsiktige forsøk på å formidle hva det vil si å være keeper, med min
keepertrener Dan Riisnes. Også denne gangen var han riktig mann å spørre om råd, siden Dan har vært min trygge mentor i livet som keeper, og ofte også i livet som sådant. Dan er en mann av få ord, men det som kommer derfra, er presist og ærlig. At han ikke holdt meg tilbake fra å beskrive det vi to vet så inderlig godt hvordan kjennes på kroppen, gjorde at jeg fikk mot og vilje til å fullføre oppdraget jeg hadde gitt meg selv.
Den ambisiøse tanken var altså å beskrive for dem som ikke er keeper, hvordan det er å være den som spiller fotball med hansker. Det sies at det ikke lar seg gjøre, akkurat som det ikke lar seg gjøre å beskrive hvordan det er å være en ørret, det må oppleves. Men det går an å forsøke, og det gjorde jeg.
Jeg vet hvordan det er å være keeper, jeg kjenner ikke til noe annet. Mitt håp er at etter at du har lest denne boken, så har også du innsikt i en keepers verden.
Bergen, sommeren 2022
Det tar ett sekund å score et mål, mens det tar minst 90 minutter å holde nullen. Slik er keeperen det langsommes beskytter. Lynraske reflekser kombinert med stoisk ro er det som gir rent bur når kampen er omme, men veien dit er lang. I mine forsøk på å lykkes har jeg ofte kjent lukten av ballen. Ballen har streifet nesen min fra jeg var åtte år, og helt til min siste kamp for Brann. Lukten er den samme. Innerst inne er jeg den samme. Denne lukten av ballen er tidløs, og minner meg på alt det jeg elsker ved fotball.