Den gylne tigeren by Vigmostad & Bjørke

[start smuss]

Den gylne tigeren

[start tittel]

Hanne Eik

Den gylne tigeren

Papper fran

Švediški Papper fran

Angliški

Suomiški

Papper fran

Norvegiški

Papir: 70 g Creamy 1,8

Papper fran

Boken er satt med 10,7/14,5 pkt. Sabon Pro 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5134-3 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

[start ded]

Til pappa, hvor enn du er nĂĽ

[start forord]

tiger

Tiger (Panthera tigris) er det største nålevende kattedyret på jorden. Dyret tilhører slekten brølekatter, og det har en slank og muskuløs kropp. Kjevene er kraftige og utstyrt med 30 tenner. Pelsen har karakteristiske striper, og hvert individ har et mønster like unikt som fingeravtrykk hos mennesker. Tigeren jakter helst i skumringen eller om natten. Kamuflasjen gjør den vanskelig å oppdage, både i høyt gress og underskog. Tigeren sniker seg nær opp til byttet før den angriper bakfra eller fra en av sidene. Den bruker sin hurtighet og store kroppsvekt til å slå byttet i bakken. Oftest jakter tigre på store hovdyr. De er imidlertid opportunistiske og kan spise mindre byttedyr, samt kadaver. Gamle og sårede tigre som ikke lenger er i stand til å fange ville byttedyr, kan oppsøke nærliggende sivilisasjon og bli såkalte menneskeetere.

[start del]

fĂ¸rste del

[start kap]

Det er begynt å mørkne da taxien svinger inn foran hovedinngangen til Raffles hotell. Bygningen fra kolonitiden har kalkhvite vegger, fasaden er prydet av slanke søyler og detaljerte ornamenter. Varmt lys trenger seg ut mellom sprossene i de utallige vinduene. «Bare ett par? Som om ikke det utgjør en stor forskjell?» Hun vender blikket mot forsetet, drar i det florlette stoffet over brystet. Utringningen som går i en tynn spiss ned langs brystbeinet, føles for dristig nå. Patrik svarer ikke, betaler sjåføren med raske hender under taklampen. Fra radioen ljomer en masete sang på kantonesisk, det lukter stramt av røkelse og durian. En portner åpner bildøren, og tung, het luft slår mot henne idet hun stiger ut. Gucci-kjolen er stram i livet, det dyprøde skjørtet flommer helt ned til de sorte, høyhælte pumpsene. Ikke noe antrekk å løpe vekk i sinne i. Hun fisker mobilen ut fra clutchen, finner frem meldingene fra dagen i forveien, leser høyt. «Hva med middag på Raffles i morgen? skrev du. I neste melding står det at du har booket bord. Og av dette skulle jeg forstå at det er en representasjonsmiddag, at vi skulle møte noen?» 11

Hun legger mobilen på plass, klemmer så hardt om clutchen at strassen skjærer inn i fingertuppene. «Jeg antok at du ikke ville bli med om jeg fortalte det. Det virker som jeg hadde rett?» Patrik ser ikke på henne, speider bare rundt seg. Det vaktsomme ved ham smitter over på henne, og hun ser seg om, hun også. Et vestlig par, mannen med rød, flasset nese, kaprer taxien, noen japanske turister tar bilde foran inngangen. De tropiske buskene i bedene langsmed bygget ligger stille, kaster lange skygger over brosteinene. En portner med hvit turban, som to duevinger som omkranser hodet, åpner døren for dem. Kjølig luft, et hint av lavendel. Foajéen har høye søyler med stukkatur, store lysekroner henger fra glasshimlingen. Det klirrer i porselen og glass, durer fra rullende kofferthjul og syder av stemmer. Hun enser det knapt, som i en transe hører hun stiletthælene sine slå skarpt mot marmorgulvet. Lydene opphører idet hun stanser. «Ja, jeg ville sikkert blitt hjemme, men du vet like godt som meg hvorfor.» Patrik ser et øyeblikk forbauset på henne, liksom han ikke kan forstå at hun tør å protestere. Så griper han henne om skulderen, fører henne inn bak den nærmeste søylen. «Tror du det blir noe mindre sladder hvis du lager en scene nå, her?» Han smiler til en mann som går forbi, før han vender det grovkantede ansiktet mot henne igjen. Huden er gyllen og med et dryss av fregner, det bølgende, velfriserte håret solbleket. De stålgrå øynene borer i henne. «Om jeg skal lande en ny jobb, må vi vise omverdenen at alt er bra mellom oss. Det vet du like godt som meg.»

«Det er nettopp det. Noen ganger får jeg en følelse av at det ikke er meg du trenger, men bare en eller annen å ha med i en middag.» En gekko løper opp langs søylen, den blir til to, de danser i tårene som har lagt seg som en film over øynene. «Herregud, Julie. Ikke gjør dette til en stor greie. Det tar to timer, maks.» Han stryker henne over kinnet med tommelen, litt for hardt, som om hun hadde noe smuss der. «Dessuten er bekymringen din uberettiget denne gangen. De landet for to dager siden, han har ikke vært innom kontoret engang. Sannsynligvis har de ikke hørt noe som helst.» Noe som helst om det. «En uke. Du trenger bare holde ut en uke til, og så er alt dette historie. Ok?» Hun nikker, tørker bort tårene, vet akkurat hvordan hun skal gjøre det uten at sminken ødelegges. Så tar han hånden hennes, leder dem tilbake inn i manesjen. Det er ikke vanskelig å få øye på paret de skal møte, de nyankomne venter like bortenfor den store trappen som buer seg opp til andre etasje. Mannen er kledd i rutete skjorte, den minner henne om norsk furuskog, som om han har tatt med seg litt av skogen hit. Kvinnen har åpne sandaler uten hæler. Mannen skal ta over jobben til Patrik på mandag, og Patrik misliker ham allerede. Julie vet hva han kommer til å si når de kommer hjem i kveld: at skjorten og skoene til fyren var for hverdagslige, at han sikkert kunne ha funnet et strykejern om han hadde forsøkt. Hun kjenner hvordan det strammer seg i magen idet hun ser vognen kvinnen rugger på. Patrik sa at de hadde et lite barn, hun burde selvsagt ha skjønt at de ikke har barnevakt her allerede, at de ville ta barnet med. Hun stålsetter seg, forsøker å puste helt ned i magen. Det fungerer dårlig; hånden skjelver litt da hun hilser på dem, 13

men de ser ikke ut til å ense det, smiler bare trivelig. De faste rollene inntas straks. Patrik snakker med mannen, Julie med kvinnen. Hun tvinger seg til å bøye seg ned og kikke inn i sportsvognen. «Å, så søt han er. Er det en gutt?» «Mm. Han heter Ture.» «For et flott navn. Originalt. Hvor gammel er han?» Barnet sover, det ene beinet ligger over bøylen, foten i vinkel, brusken i knærne og anklene fortsatt myk nok til å tåle slike vridninger. Bleien former et fjell nedfor den nakne, utspilte magen, strikken i sidene er stram. Munnen til barnet er åpen, håret klistret til pannen. «Han blir to år i juli.» Kvinnen drar keitete i det tynne helseteppet gutten har sparket av seg, forsøker å dekke overkroppen hans. «Stakkars, han sliter mer enn oss med å tilpasse seg varmen. I går, etter at vi hadde vært på Sentosa, drakk han så mye at han kastet opp etterpå. Jeg burde skjønt at det var derfor han skrek slik, at han var tørst.» Hun retter seg opp og stryker seg over pannen. «Ikke ha dårlig samvittighet. Barn blir fortere dehydrerte i varmen enn hva mange tror. Det kan være lurt å få i ham noen salttabletter, de selger dem på Cold Storage. Løs dem opp i litt saft, bare pass på å følge doseringen på esken.» Kvinnen samler håret og fester det i en hestehale. «Jeg trodde ikke dere hadde barn?» «Vi har ikke det,» sier Julie og ser på skoene sine, tuppene spisse som piler. «Ikke ennå,» avslutter hun, men ordene blir mer som en mumling. Patrik insisterer på at de skal ta en drink i den legendariske baren på hotellet etter at den lille familien er dratt. Bare én drink, sier han. Hun er beroliget av at middagen gikk bedre 14

enn forventet, og protesterer ikke. De finner veien gjennom gangen med det buede taket og inn i Long Bar. Rommet har bærebjelker i tung mahogni, kurvstoler av flettet bambus. Spritflasker står på geledd på hyller bak en langstrakt bar, opplyst av smaragdgrønne lampeskjermer. Det sjakkrutete gulvet er dekket av en sjø av peanøttskall fra besøkende. Klokken er ikke mer enn halv ti; det er få gjester i rommet. «Nei, men hei, Patrik! Så hyggelig!» Den kraftige stemmen høres lett over musikken. Mannen i førtiårene, velkledd i dressbukser og en skjorte fra Gant, sitter på en av krakkene ved baren. Ved siden av ham sitter en litt yngre kvinne i tettsittende, perleblå kjole, den bare ryggen buet som en svanehals. Patrik leder Julie bort til dem og bestiller drikke før han snur ryggen til henne, forsvinner inn i en samtale med mannen. Kvinnen skubber Martiniglasset sitt bortover bardisken, flytter seg nærmere Julie. «Hvordan går det med deg?» Aksenten hennes må være fra nord i England et sted, Manchester kanskje. «Det går veldig bra.» Julie tar imot drinken bartenderen rekker henne, prøver å komme på hvor de har truffet disse menneskene før. Han jobber i ledelsen hos BP, vet hun, uten at hun husker mer enn det. «Å, det var godt å høre. Vi har hatt så vondt av deg. Det må rett og slett ha vært helt grusomt.» Kvinnen lener seg enda nærmere, pusten hennes er varm mot ansiktet. Julie forsøker å holde blikket hennes, men klarer det ikke. Overser behovet for å spørre hvem vi egentlig er, eller hvor kvinnen har hørt om det grusomme. «Det var en tøff høst, det var det. Men det går bedre nå.» Hun stålsetter seg for det hun antar at kommer. Nipper til drinken og ser på den store treviften som sirkulerer 15

langsomt over dem, forsøker å stenge den tunge, roseaktige parfymen til kvinnen ute. «Gjør det virkelig det? Da er du et større menneske enn meg. Jeg ville ha kastet ham ut, rett og slett. Ville aldri ha funnet meg i noe slikt.» Julie sier ikke det hun tenker. At hun har bestemt seg for å gå sikkert tusen ganger, men at hun elsker ham, ikke har noen andre, ikke aner hvordan hun skulle kunne klare seg uten ham. At de før det som skjedde i høst, hadde det bra sammen. Det er det siste hun klamrer seg til. At det kan bli bra igjen. «Alle kan gjøre en feil. Vi er alle menneskelige.» Hun forsøker å ikke la ordene høres så svevende og svulstige ut som de er. «Menneskelige? Jeg vet ikke. Slike historier gjør at jeg heller lurer på om vi er dyriske.» Kvinnen tar en lang slurk av drinken. Lipglossen legger seg tykt rundt det tynne sugerøret. «Men det var virkelig for strengt at Patrik ikke får forlenget kontrakten. Har han fått seg ny jobb?» Julie rister på hodet, kjenner seg ør. Kanskje det er alkohol i drinken; hun glemte å presisere at den måtte være alkoholfri. Patrik burde ha husket det, tenker hun og setter glasset fra seg på bardisken. «Så godt å høre at dere i det minste unner dere en ferie, da. Det var Penang dere skulle til?» Kvinnen ler da hun ser Julies forbauselse. «Susanne er nabo til Jane, som er med i tennisklubben. Så vi er godt orientert. Om turen altså.» Kvinnen ler igjen, før hun fort legger til: «Shangri-la-hotellet der er bare helt vidunderlig. Vi var der i fjor.» Julie aner ikke hvem Jane er, men Susanne holder henne tydeligvis oppdatert om både det ene og det andre. Så kanskje 16

er det Susanne som også har fortalt om det, lekket det ut? Julie betrodde seg til henne i høst, trodde hun var til å stole på. Hun stirrer på glasset til kvinnen. Ser for seg kvinnene i tennisklubben, hvordan de snur og vender på hver minste detalj i andres liv over champagne og små terter. Hvordan de i tillegg til å diskutere den store revnen, også leter etter hver minste feil i hver minste søm. Hun har så lyst til å si nettopp det. I stedet smiler hun. «Ja, det blir hyggelig.» «Du må hilse Susanne så mye. Si at jeg gleder meg til å høre om turen deres etterpå.» Julie bare nikker, stryker Patrik over armen for å signalisere at hun vil gå. Han har tømt glasset med gin tonic, bare limebiten ligger igjen som en sunket båt blant fjell av is. Han enser henne ikke, vinker på servitøren for å få ham til å komme over. Den britiske mannen graver opp en håndfull av de bulkete, fingertykke peanøttene fra skålen på benken, vrir skallet av en av dem og peller ut de små nøttene, snakker mens han tygger. «Akkurat som kvinnfolk dette. Jævlig mye innpakning og mye jobb for en liten nytelse. Og likevel så avhengighetsskapende.» Han åpner en nøtt til, kaster det tykke, lyse skallet på gulvet. «Eller hva sier du?» Mannen klasker Patrik i ryggen så litt av ølet i det fulle glasset han nettopp har fått servert, skvulper over. «Er de lokale nøttene like vriene som dem vi er vant til?» Patrik ler, litt anstrengt. Hun ser blikket hans, hvordan blodårene i pannen hovner. I forrige uke målte hun blodtrykket hans; det var på 180 over 100, altfor høyt for en mann på hans alder. Om det fortsetter slik, må han begynne med blodtrykksmedisin. Hver gang de krangler, tenker hun på det, på at de fine blodkarene i hjernen hans kan briste 17

under stress, at om bare én, en eneste av dem sprenger, er det nok. Og hva da? Hun stryker fingrene over steinene i armbåndet, men klarer ikke å bli sittende. Unnskylder seg, smiler så kinnene kjennes stive. Med hendene knugende om clutchen går hun med hastige skritt mot utgangen. På veien passerer hun glassdørene som fører til hotellets bakhage, og som på en innskytelse går hun ut. En velstelt hageflekk rammet inn av runde, hvite søyler og lykter med lunt lys ligger som et hemmelig rom i den ellers travle byen. Hun fisker ut mobilen, ser at det heldigvis ikke er noen ukjente nummer som har ringt. Skroller gjennom Instagram, kikker nokså hvileløst gjennom de norske avisene mens hun venter på at pulsen skal roe seg. Luften er svalere nå som det er kveld, men det er fortsatt så stikkende varmt at det føles klaustrofobisk, klamt. Det er helt uforståelig at hun trivdes med å være ute de første årene. Den lette, salige følelsen av å ligge ved bassenget som tilhører leilighetskomplekset, stryker gjennom henne. De badet hver helg, tilbrakte timer ved bassenget – det kjennes som et annet liv. Nå er det bare når hun skal svømme, at hun går ned dit, hun oppholder seg ikke utendørs med mindre det er nødvendig. Er det fordi den kjølige luften innendørs er bevarende, som om den kan holde alt stille og gjemt? Varmen er en katalysator som tidligere forsterket gleden over alt det nye. Nå, derimot, får varmen den seige tristheten og den stikkende engstelsen til å vokse i brystet. Det er som om det ikke finnes kontroll, ingen grenser, ingen regler. I varmen hersker naturen, insektene, krypdyrene, råten. Singaporerne later som om øya alltid har vært en jungel av høyreiste, glatte bygninger og effektive kommunikasjonssystemer. At det er de som hersker over naturen, og ikke omvendt. Overalt ser hun bevisene 18

på det motsatte. Om det ikke var for alle arbeiderne fra Sri Lanka og Bangladesh som rensker bygningene og grøftene og parkene for mose, lianer, kakerlakker og mygg, ville Singapore vært overgrodd innen kort tid. Og overalt lurer djevelskapen under overflaten. Denguefeberen i larver som formerer seg i blomsterpottene, slanger i kloakksystemet og krokodilleøyne som gløtter opp fra kanalene. Selv tigre var det her helt frem til forrige århundreskifte. Før de siste individene ble skutt, ble rundt to hundre mennesker drept av tigre hvert år. Marerittet hun hadde i natt, gir gjenlyd i kroppen, og hun kikker seg over skulderen. Den siste ville tigeren i Singapore ble skutt inne på biljardrommet her på Raffles hotell i 1902. Den gikk over de samme gulvene og inn i de samme rommene som hun selv nettopp har vært i. Blikket glir mot den mørklagte delen av hagen. Bortenfor den kortklipte plenen, ut mot gaten på den andre siden, er en vegg av tett vegetasjon. Uregjerlige bambusbusker, blader store som bildekk, klatreplanter sammenfiltret oppover muren. Selvsagt var det ikke et par øyne hun så. Likevel forter hun seg inn.

EKSOTISK ROMAN OM Å MØTE DET MAN FRYKTER

Singapore, 2014

HANNE EIK (f. 1980) er utdannet biolog og har bodd tre år i Singapore. Hun er fra Stavanger, men bor nå i Molde med ekte mannen og deres fem barn. Den gylne tigeren er hennes første roman.

I lang tid har Julie strevd for å holde fasaden, men ryktene om ektemannens sidesprang sprer seg stadig i omgangskretsen, og til slutt klarer hun ikke å finne mening i alt som skjer. Hun blir reddet – av den minst sannsynlige redningsmannen – og havner så langt unna sin vante verden hun kan komme. Hvordan skal hun klare å finne tilbake til den hun er, i en dampende jungel full av truende dyr og ukjente mennesker? Den gylne tigeren er en bok om å finne sin plass i en verden man ikke forstår. Om rikdommen i ulike kulturer og om magien i det mellommenneskelige. Det er en bok om kjærlighet, og ikke minst: om en gyllen tiger.

ISBN 978-82-419-5134-3

,!7II2E1-jfbded!

Det er lenge siden marerittene begynte, hun vet ikke når. Hver gang er det det samme. Hun løper i mørket, omgivelsene rundt henne er vage, umulige å dra kjensel på. Det som dominerer drømmen, er de hese, knurrende lydene bak henne, de som avslører at noe følger etter henne. Hver gang våkner hun med denne intense redselen, nervene i kroppen sitrer. Hun legger pannen mot den kalde vindusflaten. Ser spredte, ruvende kumulusskyer der ute. På grunn av monsunen som er i anmarsj, vil vi passere noen tropiske værsystemer. Noe turbulens må påregnes, sa kapteinen før de tok av. Flytiden til Penang er beregnet til én time og tjue minutter. «Ser du flyplassen?» Patrik nipper til vinglasset, lener seg over for å se ut. «Nei.» De har flydd over et endeløst landskap av palmeplantasjer. Fortsatt ser hun bare disse gulgrønne, rette radene under dem, men i det fjerne trer konturene av et dypgrønt, buktende teppe frem. Jungel. Hun trekker blikket til seg. Fortsatt har hun ikke klart å fri seg fra tanken om at de kan komme til å møte på en av dem her. Hun sa det til Patrik i går. Og ig jen minnet han henne på hvor usannsynlig det er. At det er over tjue millioner mennesker i Malaysia. At de skal hit for å pleie forbindelser og ha det gøy. For å dyrke en ny start. At de ikke skal tenke mer på det som har vært.