Den savnede søsteren by Vigmostad & Bjørke

Belle er fast bestemt på å finne ut hva som skjedde med søsteren hun ikke visste at hun hadde. Men da hun begynner å nøste i historien, møtes hun av ondsinnet sladder og rene trusler. Oliver, en sjarmerende amerikansk journalist, lover å hjelpe henne, men i et anonymt brev blir Belle advart mot å stole på folk som står henne nærmest … Men ingenting stopper Belle i forsøket på å finne sannheten. Kan hun stole på Oliver? Er søsteren virkelig død? Er det en mulighet for at Belle faktisk kan finne henne? «Dinah Jefferies har en egen evne til å skildre eksotiske steder, og denne fortellingen om tap og kjærlighet fra et mystisk, tiltrekkende Burma på 1930-tallet, er intet unntak.» Kate Riordan

ISBN 978-82-419-5127-5

,!7II2E1-jfbchf!

savnede søsteren D INAH JEFFERIES

Burma, 1930. Belle Hatton starter et nytt spennende liv langt hjemmefra – en glamorøs jobb som jazz-sangerinne på en nattklubb, omgitt av sofistikerte venner og beundrere. Men hun er også opptatt av en gåte fra fortiden. Familien hennes har bodd i Burma tidligere, og et 25 år gammelt avisutklipp Belle fant etter foreldrenes død, har vært i tankene hennes siden. Utklippet forteller om en forsvunnet datter i Hatton-familien. Lille Elviras forsvinning førte til at familien forlot Burma den gangen.

Den

En bortført søster. En datter som desperat forsøker å finne sannheten.

En farlig reise. Et fengslende mysterium. En uforlignelig kjærlighetshistorie.

Den

savnede søsteren

D INAH

JEFFERIES

SAFIRHANDLERENS ENKE

(2019):

«En nydelig gjengivelse av synsopplevelser, dufter og atmosfære. Dette er Dinah Jefferies på sitt beste.» Lucinda Riley SILKEHANDLERENS DATTER

(2017): «Frodig og romantisk, gir en følelse av ekthet. Dinah Jefferies har gjort det igjen – en ny fulltreffer.» Sunday Mirror TEDYRKERENS KONE

(2015):

«Frodig og utrolig slående (…), aldeles trollbindende.» Sunday Express

«Den perfekte roman: mysterium, kjærlighetssorg og glede – jeg klarte ikke å legge denne boken fra meg.» Santa Montefiore TIL VI SES IGJEN

(2014) :

«En slående debut – full av handling, intense følelser og ilende spenning.» Lancashire Evening Post

«Nydelig skrevet. Jeg elsker denne boken.» Lucinda Riley

D INAH J EFFERIES ble født i Malaya i 1948 og flyttet til England som niåring. Hun er billedkunstner, har vært teater- og engelsklærer, bodd i et rockekollektiv og jobbet som TV-vertinne. Jefferies var bosatt i fem år i en liten landsby i Andalucía, og det var her hun begynte å skrive. Hun debuterte med Til vi ses igjen i 2014. Hun bor nå i Gloucestershire sammen med ektemannen og en terrier. Bøkene hennes har vært store bestselgere i hjemlandet og er solgt for utgivelse i en rekke land. Den savnede søsteren er forfatterens femte bok som er oversatt til norsk. www.dinahjefferies.com

den savnede sĂ¸steren

Av samme forfatter: Til vi ses igjen Tedyrkerens kone Silkehandlerens datter Safirhandlerens enke

dinah jefferies

DEN SAVNEDE SÃ&#x2DC;STEREN oversatt av hege frydenlund, mno

Originaltittel: The Missing Sister First published in Great Britain in the English Language by Penguin Books Ltd. Copyright © originalutgave Dinah Jefferies 2019 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Design by Blacksheep Woman: © Jeff Cottenden Sky: © Gareth McCormack / Alamy Stock Photo / NTB scanpix Birds: © jvphoto / Alamy Stock Photo / NTB scanpix Boards: © Paul Conrath / Getty Images Water: © focusstock / Getty Images Shwedagon pagoda: © ketkarn sakultap / Getty Images Papir: 70 g Holmen Book Cream 2,0 Boken er satt med 10,2/13,5 pkt. Sabon 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5127-5 Oversatt av Hege Frydenlund, MNO Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

rangoon, burma, 1936

Belle rettet skuldrene og gjorde et kast med det lange rødgylne håret. Hjertet banket av spenning da skipet begynte innseilingen til Rangoon havn. Bare tenk på det! Byen der drømmer gikk i oppfyllelse, var fortsatt bare et mystisk omriss i det fjerne, men trådte stadig tydeligere frem etter hvert som skipet skar gjennom vannet. Den knallblå himmelen virket større enn noen himmel hadde rett til å være, og den nærmest marineblå havflaten var så speilblank at hun nesten kunne se ansiktet i den. Til og med luften glitret, som om solen hadde skapt bitte små virvlende krystaller av fuktigheten som steg opp fra vannet. Små båter vugget opp og ned rundt dem, og hun lo da skrikende sjøfugler kom stupende ned. Belle hadde ingenting imot bråket – det forsterket tvert imot følelsen av at alt var så totalt annerledes enn hun var vant til. Hun hadde lengtet etter å kunne reise, og nå gjorde hun det virkelig. Det summet i ørene av alle lydene, og hun trakk pusten dypt og lukket øynene for å suge til seg hver minste detalj av det fantastiske øyeblikket. Da hun åpnet dem igjen, gispet hun av ærefrykt. Det var ikke synet av den travle havnen med alle kranene, lasteskipene fullastet med teak, de klumpete oljetankerne, dampbåtene og de små fiskebåtene 5

som lå i skyggen av de store fartøyene, som hadde grepet henne. Det var heller ikke de imponerende hvite bygningene fra kolonitiden som gradvis dukket opp i synsfeltet. For bak alt sammen var det som om et enormt gyllent byggverk svevde over byen. Ja, svevde, som om det hang i løse luften – som om en del av et ufattelig paradis var blitt senket ned på jorden. Belle stirret som forhekset på den gylne palasslignende konstruksjonen som glitret mot den nå koboltblå himmelen. Kunne det finnes noe mer fascinerende enn dette? Hun visste uten den minste tvil at hun kom til å forelske seg i Burma. Varmen, derimot, var trykkende. Det var ikke en tørr varme, men en slags fuktig hete som satte seg fast i klærne. Helt annerledes enn hjemme i England, men hun kom til å venne seg til den, og til luften, som luktet salt og brent og fikk det til å kile i halsen. Hun hørte navnet sitt bli sagt, vred hodet til siden og fikk øye på Gloria, kvinnen hun hadde truffet på dekket på begynnelsen av reisen. Hun hadde på seg en bredbremmet rosa solhatt og sto og lente seg mot relingen. Belle var i ferd med å snu ansiktet mot byen igjen da Gloria ropte navnet hennes på nytt. Hun løftet en hvit hanskekledd hånd og kom bort til Belle. «Hva synes du om Shwedagon-pagoden?» Glorias skjærende stemme avbrøt Belles dagdrømmerier. «Imponerende, ikke sant?» Belle nikket. «Belagt med ekte gull», sa Gloria. «Pussig folkeslag, burmeserne. Hele landet er fullt av helligdommer og gylne pagoder. Man kan ikke bevege seg noe sted uten å snuble over en munk.» «Jeg synes de må være fantastiske mennesker som har skapt noe så vidunderlig som dette.» 6

«Som jeg sa, det er pagoder overalt. Sjåføren min venter i havnen. Du kan få sitte på til vårt fantastiske Strand Hotel. Det har utsikt mot elven.» Belle så på Glorias dyptliggende mørke øyne og prøvde for n-te gang å gjette hvor gammel hun var. Selv om huden var preget av mange fine linjer, hadde hun det som gjerne blir beskrevet som et flott utseende. Hun var mer frapperende enn direkte vakker, med en markert romersk nese, meislede kinnben og glatt, mørkt hår som var kveilet opp i en elegant knute i den lange nakken … Men når det gjaldt alderen – det var umulig å si. Hun var antagelig godt over femti. Gloria hadde snakket om Strand Hotel som om hun eide hele byen. Hun var en kvinne med et renommé å ta vare på og et ansikt som matchet det. Belle lurte på hvordan hun så ut uten det tykke laget med kyndig lagt sminke, omhyggelig opptegnede øyebryn og filmstjernelepper. Ville ikke all sminken renne bort i varmen? «Jeg overnatter av og til på Strand når det blir sene kvelder. Jeg skal tilfeldigvis bo der i natt, selv om jeg naturligvis har mitt eget hus i Golden Valley», sa Gloria. «Golden Valley?» Belle klarte ikke å skjule nysgjerrigheten i stemmen. «Ja, kjenner du til området?» Belle ristet på hodet, og etter å ha tenkt seg om et øyeblikk bestemte hun seg for å la være å si noe. Det var jo ikke egentlig sånn at hun kjente det, var det vel? Men hun følte seg ikke klar til å snakke med noen hun bare så vidt kjente ennå. «Nei, da», sa hun. «Jeg synes bare navnet var så fint.» Gloria så spørrende på henne, og selv om Belle hadde bestemt seg for at hun ikke skulle gjøre det, tok hun seg 7

i å tenke tilbake. Det hadde gått ett år siden faren døde, og året hadde ikke gått så bra. Den eneste jobben hun hadde klart å finne, var i bokhandelen til en venn, men hver uke hadde hun kastet seg over siste utgave av teatermagasinet The Stage i samme øyeblikk som det utkom. Og der hadde hun til sin store fryd sett annonsen som averterte etter artister til velrenommerte hoteller i Singapore, Colombo og Rangoon. Hun hadde vært på audition i London. Den hadde vart i to anstrengende dager, og etterpå hadde hun lidd seg gjennom en nervøs ventetid før svaret kom. Belle hadde gjort hjemmeleksen. Hun hadde funnet ut at Rangoon hadde vært under britisk styre siden 1852, og at byen hadde vokst fra et lite sted med stråtekte hytter til en storby med en blomstrende havn. Og nå skulle hun bli en del av det. Mens Gloria pekte ut imponerende offentlige bygninger, privatboliger og forretninger, led Belle i den kvelende varme bilen. Hun lengtet bare etter å komme seg ut og kjenne luften mot huden. Gloria hadde hatt rett. Gatene var fulle av munker i safrangule drakter, og det var noen få kvinnelige utgaver også, men de var kledd i blekrosa fra topp til tå. «Nonner», sa Gloria, åpenbart ikke imponert. «Buddhistmunker og buddhistnonner. Men det er ikke mange nonner.» Gloria fortalte videre at Strand Road var det første området som var blitt utbygd av britene, og i tillegg til Phayre Street var det den beste forretningsadressen man kunne ha. Belle var ikke egentlig interessert. Det ville bli nok av tid til å utforske byen senere. Det eneste hun hadde lyst på nå, var en iskald drink og fast grunn under føttene. «Du kommer til å like Phayre Street», tilføyde Gloria. «Gaten er oppkalt etter den første kommissæren av Burma. 8

Går langs elven akkurat som Strand, og er kantet med vakre trær fra regnskogen. Men det aller viktigste er at alle gullsmedene og silkehandlerne holder til der.» Belle sa ingenting, strøk bare hånden over pannen. Svetten dryppet allerede fra hårfestet. «Her er vi», sa Gloria da sjåføren stoppet utenfor et elegant inngangsparti med søyler og høyreiste palmetrær på hver side. «Men la oss for guds skyld komme oss under en vifte.» To tause bærere kom for å hente bagasjen deres, og ved de store glassdørene sto det en dørvakt med turban. Han bukket og holdt opp døren for dem. Den luftige hotellvestibylen var forfriskende sval. «Jeg elsker å se på den glitrende elven gjennom de høye bambustrærne på den andre siden av gaten», sa Gloria og snudde seg mot inngangen. «Se.» Belle så. «Jeg kan tenke meg at du skal bo i et av de små bakrommene i det nye tilbygget, eller kanskje på loftet. Det går rykter om at de kanskje skal stenge svømmebassenget for å få plass til flere rom, men det har heldigvis ikke skjedd ennå, og jeg håper det aldri vil det heller.» Hun tok opp en pakke Lambert and Butler-sigaretter fra håndvesken i krokodilleskinn og bød Belle en sigarett. Belle la hånden på strupen. «Jeg kan ikke. Stemmen min. Jeg må beskytte den.» «Naturligvis», sa Gloria. «Så dumt av meg.» Etter en liten pause tilføyde hun: «En liten advarsel. Jeg ville holdt meg unna havnen og de smale gatene langs elven, spesielt etter mørkets frembrudd. Det er den rene labyrinten av bortgjemte smug. Kineserne holder til der, og man setter livet på spill hvis man forviller seg inn der.» 9

En lav mann med en smal bart i det uttrykksløse, rødmussede ansiktet kom bort til dem. Han ønsket Gloria ivrig velkommen. «Mrs. de Clemente», sa han med et servilt bukk. Han hadde en nordbritisk aksent som det var tydelig at han prøvde å skjule. «Og din henrivende gjest. Jeg ber om unnskyldning for at jeg trenger meg på, men hvis din ledsager trenger assistanse, kan jeg ordne med et rom for henne med en gang.» Han snudde seg og smilte til Belle. «Å, nei», sa Belle, oppsatt på å korrigere misoppfatningen hans. «Jeg er ikke noen vanlig gjest. Jeg er artist. Sanger.» Smilet hans forsvant, og han overså Belle og henvendte seg til Gloria i stedet. «Som du helt sikkert er klar over, Mrs. de Clemente, så har hotellet en separat tjenerinngang. Jeg vil ærbødigst be din ledsagerske om å benytte den.» Glorias øyebryn hevet seg, og hun sendte ham et elskverdig, men iskaldt smil. «Men, Mr. Fowler, miss Hatton er ikke en vanlig tjener. Som artist, og dessuten en personlig venn av meg, har hun visse rettigheter. Jeg forventer at de blir oppfylt.» Så snudde hun seg avfeiende og skred bort til resepsjonen. Fowler var blitt enda rødere i ansiktet. Han glodde på Belle og hveste at hun skulle bli med ham. Belle gjettet at denne lille episoden ikke kom til å gjøre situasjonen bedre for henne. «Jeg beklager», sa hun lavt. Da de var kommet et stykke bort fra vestibylen, stoppet Fowler og rettet seg opp i sin fulle lengde. «Jeg er sikker på at du vil finne en måte å gjøre det godt på overfor meg igjen. Husk at jeg er nestsjef her på hotellet, og som sådan er du underlagt meg.»

Belle måtte tvinge seg til ikke å smile av de svært mobile øyebrynene hans mens han snakket. Det så ut som om de på et øyeblikks varsel kunne spankulere sin vei og leve sitt eget liv. Hun forsto at Fowler var en mann som ikke ville reagere positivt på å bli latterliggjort, og hun klarte å la være å knise. Han smilte stramt. «Jeg har øyne i nakken. Jeg ser alt. Og jeg må si at du ikke slår meg som den sedvanlige artisttypen.» Hun trakk på skuldrene. «Hvor kommer du fra? London-området?» «Cheltenham.» «Det går for det samme. Jeg vet ikke hvor godt du vil gå sammen med de andre jentene. De fleste av dem kommer fra Øst-London. Jeg håper du ikke betrakter deg selv som for fin for jobben.» Hun rynket pannen spørrende. «De andre?» «Danserne.» Han hevet øyebrynene og gransket henne med blikket. «Du kommer ikke langt med fine fakter her.» «Jeg håper jeg vil klare å passe inn», sa hun. Hun ville helst ikke bli stående der og ble glad da han tok et skritt videre. «Jeg kan ikke kaste bort mer tid på å snakke med deg nå», mumlet han, og med de ordene rundet han et hjørne, førte henne opp tre smale trapper og stanset utenfor den første av fire hvitmalte dører i en mørk gang. «Her skal du bo», sa han og rakte henne en nøkkel. «Du skal dele rom med Rebecca.» Dele? Humøret dalte litt. Men så tenkte hun at det kanskje ville bli hyggelig.

Belle traff ikke romkameraten før morgenen etter. Da hun lå i sengen kvelden før og ventet på at Rebecca skulle dukke opp, hadde hun falt i en utmattet søvn, og hun våknet først nå, av en intens summelyd. Ivrig etter å starte sitt nye liv satte hun seg opp i sengen og stirret mot vinduet, der et par gigantiske fluer – hun trodde i hvert fall at det var fluer – dasket sint mot ruten. Hun brettet bekymringsløst bort det tynne lakenet, svingte føttene ut på gulvet og lente seg frem for å åpne vinduet. Det lille loftsrommet hadde malte elfenbenshvite vegger og var møblert med to enkeltsenger. Den ene, som sto under det lille vinduet hun nettopp hadde åpnet, var tydeligvis opptatt. Belle hadde derfor lagt seg i den andre. En kommode, et lite skrivebord og et garderobeskap utgjorde resten av møblementet. Da hun hadde åpnet skapet for å henge inn noen av sine egne klær, oppdaget hun at det var fullt av romkameratens tøy. I en vaskeservant i hjørnet sprutet hun vann i ansiktet mens hun håpet at den lyse huden ikke ville forvandle seg til en eneste stor fregne i det sterke burmesiske solskinnet. Det frapperende utseendet – sjøgrønne øyne, symmetrisk ovalt ansikt, bred munn og rett nese – gjorde 12

at hun skilte seg ut fra mengden, og det hadde hjulpet henne da hun var på auditionen til denne jobben. Fortsatt iført nattkjolen børstet hun håret, antagelig hennes største fortrinn, og hun tenkte på morens hår, som hadde vært litt mørkere enn hennes eget. Men Belle var ikke helt sikker på hvor sannferdig minnet var. Det var så lenge siden. Siden romvenninnen fortsatt ikke var kommet tilbake, åpnet Belle garderobeskapet igjen. Hun lurte på om klærne kunne fortelle noe om personligheten hennes. Det var veldig mye blank rød silke der, og hun tok ut en trang kjole for å ta en nærmere kikk. Plutselig fløy døren opp, og noen kom brasende inn. Belle snudde seg. En middels høy, lyshåret jente sto rett innenfor døren med hendene på hoftene og glodde på henne. «Faller den i smak?» sa hun. «Ja, den er fin», svarte Belle. Hun var fast bestemt på ikke å la seg skremme av jentas fiendtlige holdning og sendte henne et bredt smil. «Fin? Den er nydelig, er den. Jeg sparte i en hel måned for å ha råd til å kjøpe den, så hvis du ikke har noe imot det, foretrekker jeg at du holder labbene unna.» Belle nølte. «Unnskyld. Jeg …» Jenta så på henne med smalt blikk. «Best å ha det klart fra begynnelsen av.» «Ja, naturligvis. Jeg lurte bare på hvor jeg kunne henge tingene mine.» Jenta kikket på Belles enorme koffert. «Jøss, tok du med deg hele flyttelasset, eller?» Belle trakk på skuldrene. «Min fars», mumlet hun, uten å vite helt hvorfor. 13

«Rebecca», sa jenta og rakte frem hånden. Belle tok den. «Annabelle … Men alle kaller meg Belle.» «Jeg er danser», tilføyde Rebecca. «Vi er fire.» Belle nikket og studerte det rufsete utseendet – utklint øyesverte innrammet store blå øyne, oppstoppernese, fyldige rødmalte lepper og en ettersittende bomullskjole som avslørte en yppig kropp. «Du må være den nye sangeren. Jeg håper virkelig du kan synge. Den forrige var helt ubrukelig. Gråt i ett sett, var stygg som faen og langfingret også. Stakk av med de fineste øredobbene mine.» «Hadde hun hjemlengsel?» «Aner ikke, og ikke bryr jeg meg, heller. Håper ikke du er en sutrepave også.» Hun tidde og gransket ansiktet til Belle etter tegn på svakhet. «Første gang hjemmefra?» «Nei. Jeg har bodd i Paris og London før.» Jenta nikket. «Hvor kommer du fra?» «West Country. Cheltenham.» «Snobbested.» Belle sukket. Kom det alltid til å være sånn? Kanskje hun burde ha løyet og sagt Birmingham i stedet. Hun hadde jobbet der en liten stund. «Har du familie?» spurte Rebecca. Belle ristet på hodet. «Du er heldig. Hjemme hos meg kryr det av unger, og jeg er eldst. Klart jeg er glad i dem, men jeg kunne ikke komme meg hjemmefra fort nok.» «Kanskje de kan komme på besøk?» Rebecca lo. «Ikke stor sjanse for det. Har ikke råd. Fattige som kirkerotter.» «Å ja.» 14

«Uansett, bare ikke bland deg bort i mine saker. Forgjengeren din kom fra Solihull. Trodde hun var bedre enn oss andre. Hvis det er én ting jeg ikke utstår … Men nå er jeg nødt til å ta meg en lur. Skal du ut?» «Jeg hadde håpet jeg kunne pakke ut.» «Så det hadde du håpet, hadde du?» sa hun og imiterte Belles uttale. «Akkurat. Gi meg et par timer på øret, og gjør det etterpå.» «Greit, men jeg er nødt til å vaske meg og kle på meg før jeg kan gå ut.» Jenta bare trakk på skuldrene. «Jeg ventet på deg i går kveld», sa Belle. «Det føltes uhøflig å legge seg og sovne uten å ha hilst på deg. Hvor har du vært i natt?» Rebecca banket seg på siden av nesen. «Jo mindre du vet, desto mindre får du sladret.» «Å, for guds skyld …» «Ikke et jævla dydsmønster, altså?» Belle reiste bust. «Selvfølgelig ikke.» «Vi får se. Badet er på den andre siden av gangen. Men du må gå tidlig. Vi deler det alle fem, og det blir fort tomt for varmtvann.» Belle satte nesten pusten i halsen da en tretti centimeter lang øgle med buktende hale plutselig krøp oppover veggen og inn bak garderobeskapet mens den ga fra seg en merkelig umenneskelig lyd. Rebecca lo. «De bor inne og holder oss våkne om natta. Det er masse insekter innendørs også, større enn hjemme, og noen ganger ekorn.» «Her inne på rommet?» Rebecca svarte ikke. Hun bare dro av seg kjolen, slapp den rett ned på gulvet og la seg i sengen i undertøyet. 15

Et øyeblikk etter, akkurat da Belle skulle til å åpne døren og gå på badet, løftet hun hodet. «Nydelig hår du har, og jeg vedder på at rødfargen er ekte», sa hun og snudde seg mot veggen. Belle smilte for seg selv. Kanskje det ikke ville bli så ille å dele rom med Rebecca likevel. Like etter at hun kom til Strand Hotel dagen før, hadde Mr. Fowler, som holdt på å sprekke av selvtilfredshet, vist henne rundt. Omvisningen hadde startet i den praktfulle vestibylen med speilvegger, bonet hardvedgulv, mørke skinnsofaer og glassbord, og fortsatt til den luksuriøse spisesalen. Blekrosa silkelamper hang rundt i rommet, og veggene var dekorert med malerier av Burma, side om side med portretter av ærverdige hvite menn og deres juvelpyntede koner. Stivede damaskduker dekket allerede alle bordene. Hun mumlet frem noen beundrende ord, overstrømmende nok til å tilfredsstille ham, og hun var faktisk veldig imponert og så virkelig frem til å skulle arbeide her. Etterpå viste han henne enda mer av hotellet og fortalte at det var blitt totalrenovert i 1927. «Jeg var selvfølgelig ikke her da.» «Hvor lenge har du arbeidet her?» «Ikke lenge», avfeide han henne, før han fortsatte: «Vi er det mest komfortable, moderne hotellet i Rangoon. Vi har til og med vårt eget postkontor og en gullsmedforretning som eies av I.A. Hamid & Co.» Et vakkert innredet rom fulgte deretter. Han fortalte at det var der gjestene spiste frokost, og at senere på dagen ble ettermiddagsteen servert der. Hun så på kurvmøblene og den nydelige bordoppdekningen. Det var et hyggelig 16

rom, tenkte hun, med en mye mer avslappet atmosfære enn den grandiose spisesalen. Hotellet var berømt for sin ettermiddagste, hadde Fowler sagt i en stolt tone. «Det hender at det blir kaker til overs til personalet», tilføyde han med et selvgodt smil, som om det var ham personlig som skjenket personalet de tiloversblevne kakene. Så fulgte lagerrommene, deretter et luftig kjøkken med dør inn til et lite rom der personalet inntok sine måltider, og til slutt endte de i Strands konsertsal, som var blitt oppført bak annekset, med et omkledningsrom til jentene og en liten hage bak. «Tidligere benyttet vi gjestende orkestre, dansere og sangere. Et fast orkester og artister er noe nytt. Vi vet fortsatt ikke om det vil fungere i lengden.» «Er det bare engelskmenn som bor her?» Han nikket og tilføyde: «Ja, og skotter. Mange skotter.» «Og hva med dem som arbeider her? Er alle britiske?» «Selvfølgelig ikke. Vi har indiske kjøkkengutter, og du har sett dørvakten.» «Ingen burmesere?» Han hadde ristet på hodet. «Burmeserne – de som tilhører tjenerstanden, mener jeg – liker ikke å arbeide.» «Overhodet ikke?» «Ikke for oss.» «Åh.» «Men det er mange av de mer velutdannede burmeserne som arbeider på offentlige kontorer.» I likhet med i hovedbygningen var publikumsområdene overdådige også her. Da de kom tilbake til vestibylen, hadde hun pekt på det fløyelsaktige teppet i den brede trappen som svingte i en bue opp til etasjene over, men han ristet på hodet. «Gjesterommene, suiter og salonger», hadde 17

han sagt. «Ingen grunn for deg til å gå opp dit.» Dermed hadde hun naturligvis straks lengtet etter å få se de øvrige etasjene. Han hadde oppfattet det nysgjerrige uttrykket hennes og skjøvet opp en svingdør som førte ut til en mørk korridor. Da de var kommet gjennom døren, hadde han tatt den høyre hånden hennes i sin og lagt den andre på den venstre skulderen hennes. Hun hadde vridd seg ut av grepet mens han forsøkte å dytte henne lenger innover i korridoren. «Det er mulig for den rette jenta å få oppleve et ledig rom fra tid til annen, mellom hotellgjestene, hvis du skjønner hva jeg mener. Er du en av de jentene, miss Hatton?» Hun hadde tatt et skritt bort fra ham. «Det tviler jeg på, Mr. Fowler.» Han bøyde hodet, og øynene smalnet før han sa: «Det vil vise seg.» Hun var ikke bekymret. Hun hadde truffet menn som ham før. Siden hun hadde en hel dag for seg selv, angivelig for at hun skulle få tid til å installere seg og finne seg til rette før hun hadde en travel sangprøve dagen etter, bestemte hun seg for å utforske byen. Hun nikket til den turbankledde dørvakten da hun kom ut av hotellet. Støvet i luften stakk i øynene, og hun blunket. Hun passerte et speditørfirma, etterfulgt av et flott utsmykket rødt postkontor, men ombestemte seg, snudde og gikk i en annen retning. Hun trakk inn den tunge luften som var mettet med Østens eksotiske lukter. Hva var det som kunne dufte så aromatisk, tenkte hun? Så stanset hun et øyeblikk og lyttet til tempelklokkene som ringte fra alle kanter. Mylderet av rickshawer, sykler, biler og fotgjengere tvang henne ofte 18

til å hoppe til siden. Etter alle de forskjellige språkene hun hørte, å dømme – muligens hindustani i tillegg til burmesisk og naturligvis engelsk – bodde det mange forskjellige folkeslag her. Inderne så travle og energiske ut, kineserne var ivrige etter å selge varene sine, men det var burmeserne som virkelig fascinerte henne. Mennene røkte cerutter og skakket på hodet når hun gikk forbi, og kvinnene, som var kledd i nydelig rosa silke, var små og dukkeaktig vakre. De bar håret i stramme knuter, pyntet med en blomst på den ene siden, men hun ble overrasket over å se at de hadde malt en slags tykk gul saus i ansiktet. Sjarmert av de søte smilene smilte hun tilbake. Hun var fascinert over å se at både menn og kvinner bar skjørt med korte jakker til. Hun hadde allerede funnet ut at skjørtet ble kalt longyi, men den kvinnelige utgaven var mer sammentrukket i livet enn mennenes. Hun la også merke til at det var vanligst blant mennene å gå med rosa turban, mens de fleste kvinnene hadde et tynt silkesjal drapert rundt skuldrene. Enda lenger unna hotellet blandet en svak kloakklukt seg med de karakteristiske krydderduftene fra de forskjellige handelsbodene. Hun sto i et veikryss og lyttet til jernhjulene på gharriene, gammeldagse hestetrukne drosjer, mens hun forundret seg over hvordan fortiden og nåtiden eksisterte side om side i disse gatene. Like etter tok hun til venstre og kom inn på Merchant Street. Langs hele Strand Road, og enda lenger, var det britisk byggeskikk som dominerte, men Belle lengtet etter noe mer spennende enn disse minnesmerkene fra kolonitiden. Hun tok til høyre og passerte den utsmykkede rettsbygningen, der hun antok at faren måtte ha arbeidet. Så tok hun av igjen og trakk pusten dypt da hun fikk øye på det hun hadde lett etter. Dette måtte være det som ble kalt 19

Sule-pagoden. Den var mindre enn Shwedagon-pagoden, som hun hadde sett fra skipet. Hun var henrykt over å ha funnet denne gylne åpenbaringen midt i sentrum av Rangoon, omgitt av det travle, støyende dagliglivet, og hun stoppet for å ta den nærmere i øyesyn. Resepsjonisten på hotellet hadde fortalt at pagoden var to tusen to hundre år gammel, og at den alltid hadde vært et viktig sted for byens sosiale aktiviteter. Den gylne bygningen glitret og skinte forførerisk, men hun var blitt ør av varmen og kikket seg rundt. Hun hadde verken tenkt på å ta med seg hatt eller parasoll, og hun så seg om etter et sted der hun kunne få seg noe å drikke. Hele tiden summet fluene rundt ansiktet hennes, og hun dasket dem bort. Tebodene langs gaten så ikke altfor appetittvekkende ut, så hvor skulle hun gå? Hun kikket seg rundt igjen og fikk øye på Gloria, som kom ut av Rowe and Co., et stort krem-og-rød-farget varemagasin med et tårn på hjørnet av bygningen, utsmykkede vinduer og små buede luftebalkonger i øverste etasje. Belle ropte og vinket.