Den som intet våger by Vigmostad & Bjørke

Det er ikke en detektivhistorie, det er en historie om en detektiv.

Når han er ferdig med universitetet, begynner William et karriereløp som vil def inere livet hans. Etter noen måneder under skarp veiledning av konstabel Fred Yates får han sin første høyprof ilerte sak som fersk etterforsker ved Scotland Yard. I forbindelse med tyverietterforskningen av et dyrebart Rembrandt-maleri fra Fitzmoleanmuseet treffer han Beth Rainsford, en vitenskapsassistent ved galleriet. William forelsker seg hodestups, uten å vite at hans utvalgte bærer på en hemmelighet hun er livredd for å avsløre. Idet William er på sporet av tyvene, støter han på kunstsamler Miles Faulkner og hans briljante advokat. Begge er villige til å tøye reglene til det ytterste. Samtidig blir Christina, Miles Faulkners kone, venn med William. Men på hvilken side står hun egentlig? Den som intet våger er første bind i en ny serie om livet til William Warwick, familiemann og detektiv. Gjennom sitt yrkesliv kommer han til å bekjempe mektige kriminelle grupper. «Den intelligente Warrick, fremstilt på flerdimensjonalt vis, er ambisiøs, men også godtroende. Som ung detektiv har han mye å lære. Miljøet rundt ham består av familie, kolleger – og visse skurker. Kjærlighet er det også plass til i denne omseggripende historien … Archer befester sin stilling som en fortellernes mester.» Publishers Weekly «En intens fortelling om forfalskninger, svindler og stjålne Rembrandt-malerier. Den fortjener en TV-serie.» Daily Express

ISBN 978-82-419-5166-4

J E F F REY A RCH E R Den som intet våger

William Warwick har alltid drømt om å bli etterforsker. Til farens store skuffelse vil han ikke følge familietradisjonen og bli advokat, men bestemmer seg i stedet for å slutte seg til London-politiet.

«Archer befester sin stilling som en fortellernes mester.» PUBLISHERS WEEKLY

«Mer, takk!» KIRKUS REVIEWS

JEFFREY

ARCHER Den som intet våger

300 millioner solgte bøker på verdensbasis

Jeffrey Archer er en av verdens mest populære forfattere og har solgt mer enn 300 millioner eksemplarer av sine bøker på verdensbasis. Archer har skrevet til sammen 36 bøker, blant andre romanene Kane og Abel (norsk utgave 2012), Fanget av fortiden (norsk utgave 2013) og Kron eller mynt (norsk utgave 2019). Archers bestselgende romanserie Clifton-krøniken består av sju bøker og er i sin helhet oversatt til norsk (2014–2018). Forfatteren er gift og har to voksne sønner. Han bor i London og Cambridge. www.jeffreyarcher.com

Første bok i William Warrick-serien

JEFFREY

ARCHER Den som intet vÃ¥ger

OVERSATT FRA ENGELSK AV EINAR BLOMGREN, MNO

Originaltittel: Nothing Ventured Copyright © originalutgave Jeffrey Archer 2019 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Martha Immink Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt. 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5166-4 Oversatt av Einar Blomgren, MNO Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Til John og Margaret Ashley

FORFATTERENS TAKK TIL

Simon Bainbridge, kronjurist Jonathan Caplan, Gregory Edmund, Colin Emson, Eric Franks, Vicki Mellor, Alison Prince, pensjonert kriminalteknisk håndskrift- og dokumentgransker Ellen Radley, Catherine Richards, pensjonert tidligere etterforsker i The Metropolitan Police Michelle Roycroft, pensjonert politiinspektør John Sutherland, Susan Watt

Kjære leser, Etter at jeg var ferdig med siste bok i Clifton-krøniken, var det flere lesere som skrev til meg for å si at de gjerne skulle vite mer om William Warwick, tittelfiguren i Harry Cliftons romaner. Jeg må innrømme at jeg allerede hadde tenkt litt i de baner før jeg begynte å skrive Den som intet våger, første bok i William Warwick-serien. Den som intet våger begynner idet William går ut av skolen og til sin fars store skuffelse bestemmer seg for å søke seg til London-politiet i stedet for å gå gradene i farens advokatkontor. William gir seg ikke, og i denne åpningsromanen følger vi ham i livet som patruljerende konstabel, med en rekke figurer, noen gode, andre ikke så gode, som krysser hans vei mens han prøver å bli forfremmet til etterforsker og blir overført til Scotland Yard. I denne serien får du følge Williams viderverdigheter mens han går fra å være kriminalkonstabel til å bli politimester i London, sjef for The Metropolitan Police. Jeg er for tiden i gang med den andre romanen i serien, som vil dreie seg om Williams tid som ung kriminalbetjent i narkotikaavsnittet. Hvorvidt han klarer å komme seg helt opp til sjefstillingen, vil avhenge like mye av William Warwicks besluttsomhet og evner som av mitt håp om et langt liv – mitt liv, ikke ditt. Jeffrey Archer September 2019

Dette er ikke en detektivhistorie, dette er en historie om en detektiv.

14. juli 1979 «Du kan ikke mene alvor.» «Jeg kunne ikke ha ment mer alvor, far, noe du ville ha forstått hvis du hadde hørt på noe av det jeg har sagt de siste ti årene.» «Men du er tilbudt studieplass på mitt gamle college i Oxford for å studere jus, og etter at du er ferdig der, kunne du begynne på advokatkontoret hos meg. Hva mer kan en ung mann ønske seg?» «Å få lov til å velge en karriere han selv ønsker seg, og ikke bare bli forventet å følge i farens fotspor.» «Ville det være så ille? Tross alt har jeg hatt en fascinerende og givende karriere, og jeg tør antyde at jeg har hatt forholdsvis stor suksess.» «En strålende suksess, far, men det er ikke din karriere vi diskuterer, det er min. Og kanskje jeg ikke ønsker å bli en ledende strafferettsjurist og skrankeadvokat som bruker livet på å forsvare en gjeng kjeltringer han aldri ville vurdere å invitere til lunsj i klubben.» «Du har visst glemt at de samme kjeltringene har betalt for utdannelsen din og den livsstilen du nå nyter godt av.» 11

«Jeg får aldri mulighet til å glemme det, far, og det er derfor jeg har til hensikt å bruke livet på å sørge for at de samme kjeltringene låses inne i lang tid, og ikke får gå fri og fortsette et kriminelt liv takket være din dyktighet som advokat.» William trodde han omsider hadde målbundet faren sin, men faren hentet seg raskt inn. «Kanskje vi kunne enes om et kompromiss, kjære sønn?» «Overhodet ikke, far,» sa William bestemt. «Du høres ut som en skrankeadvokat som ber om redusert straff når han vet at han har en dårlig sak å forsvare. Men for en gangs skyld faller veltalenheten for døve ører.» «Vil du ikke engang la meg presentere saken for deg før du bare avviser den?» svarte faren. «Nei, for jeg er ikke skyldig, og jeg behøver ikke å overbevise en jury om at jeg er uskyldig, bare for å tekkes deg.» «Men kan du være villig til å gjøre noe for å tekkes meg, min kjære?» I kampens hete hadde William helt glemt at moren hans hadde sittet taus ved bordenden og fulgt med på kjeklingen mellom ektemannen og sønnen. William var godt forberedt til å takle faren, men han visste at han ikke kunne hamle opp med moren. Han tidde igjen. Faren utnyttet tausheten. «Hva har De i tankene, ærede dommer?» sa Sir Julian, trakk i jakkeslagene og henvendte seg til sin kone som om hun var dommer i ankedomstolen. «William skal få lov til å gå på det universitetet han selv velger,» sa Marjorie, «studere det faget han ønsker, 12

og når han er ferdig, få seg den karrieren han ønsker å (for)følge. Og enda viktigere: Når han gjør det, skal du føye deg pent og pyntelig og aldri mer nevne temaet.» «Jeg innrømmer at selv om jeg aksepterer Deres kloke dom, kan jeg synes det blir vanskelig,» sa Sir Julian. Mor og sønn måtte le. «Har jeg tillatelse til å legge frem formildende omstendigheter?» spurte Sir Julian uskyldig. «Nei,» sa William, «for jeg går med på mors betingelser bare hvis du om tre års tid gir din uforbeholdne støtte til min beslutning om å begynne i London-politiet.» Skrankeadvokat Sir Julian Warwick reiste seg fra sin plass ved bordenden, bukket lett mot sin sønn og sa motvillig: «Om det er slik De ønsker det, ærede dommer.» William Warwick hadde hatt lyst til å bli etterforsker helt fra han var åtte år gammel, da han hadde løst saken med «de forsvunne sjokoladeplatene». Han fulgte bare et enkelt papirspor som ikke gjorde det nødvendig med forstørrelsesglass, forklarte han til husfar på skolen. Beviset – sjokoladepapir – var funnet i papirkurven på rommet til den skyldige, og Adrian Meath, som dessverre var en venn av ham, kunne ikke bevise at han hadde brukt noe av lommepengene sine i skolens butikk den terminen. William ble ertet av medelevene, som drømte om å bli lege, advokat, lærer, til og med revisor, men yrkesveilederen var ikke overrasket da William fortalte ham at han ville bli politimann og etterforsker. De andre guttene hadde tross alt gitt ham klengenavnet Sherlock allerede før første termin var over. 13

Williams far, Sir Julian Warwick, hadde ønsket at sønnen skulle studere jus i Oxford, slik han selv hadde gjort 30 år tidligere. Men selv om faren prøvde så godt han kunne, hadde William vært fast bestemt på å begynne i politiet straks han var ferdig på skolen. De to sta mennene kom omsider fram til et kompromiss moren hans kunne godta. William skulle gå på London University og studere kunsthistorie – et fag faren hans nektet å ta på alvor – og hvis sønnen etter tre år fremdeles ville bli politimann, skulle Sir Julian aller nådigst avfinne seg med dette. William visste at det aldri som til å skje. William nøt hvert øyeblikk av sine tre år på King’s College London, der han forelsket seg flere ganger. Først i Hannah og Rembrandt, etterfulgt av Judy og Turner, og til slutt Rachel og Hockney, før han slo seg til ro med Caravaggio, et forhold som skulle vare et helt liv, selv om faren hans hadde påpekt at den store italienske kunstneren hadde vært morder og skulle ha vært hengt. En god nok grunn til å avskaffe dødsstraffen, antydet William. Igjen var det umulig for far og sønn å bli enige. I sommerferien etter at han var ferdig på skolen, reiste William til Roma og Paris og videre til St. Petersburg, for å stå i lange køer sammen med andre kunstelskere som ønsket å beundre fortidens mestere. Da han var ferdig uteksaminert, antydet professoren hans at han burde vurdere en doktorgrad om de mørkere sidene ved Caravaggio. De mørkere sidene, svarte han, var nettopp det han hadde til hensikt å granske, men han ønsket å lære mer om forbrytere på 1900-tallet, ikke 1500-tallet. 14

Klokken 14.55 på ettermiddagen søndag 5. september 1982 meldte William seg ved politiskolen i Hendon nord i London. Han nøt nesten hvert minutt av kurset, fra det øyeblikket han sverget troskap til Dronningen til han sto på geledd under siste oppstilling 16 uker senere. Første dag fikk han utlevert en marineblå uniform, hjelm og kølle, og hver gang han passerte et vindu, måtte han bare se på speilbildet sitt. Første gang det var oppstilling, hadde kommandanten advart dem og sagt at en politiuniform kunne forandre et menneskes personlighet, og ikke alltid til det bedre. Studiene begynte den andre dagen og var delt mellom klasseromsundervisning og trening i gymsalen. William pugget hele lovparagrafer til han kunne dem utenat. Han stortrivdes med kriminalteknikk og åstedsgranskning, men da det ble tid for opplæring i utrykningskjøring, oppdaget han fort at han hadde forholdsvis begrensede kjøreferdigheter. Etter flere år med livlig og skarp ordveksling med faren sin over frokostbordet følte han seg hjemme i den simulerte rettssalen, der instruktørene krysseksaminerte ham i vitneboksen, og han klarte seg også godt i selvforsvarstimene, der han lærte å avvæpne, sette håndjern på og få kontroll over noen som var mye større enn ham. Han lærte også om en politibetjents myndighet ved arrestasjon, ransaking og adgang til hus og lokaler, om bruk av rimelig makt og, viktigst av alt, dømmekraft. «Ikke hold deg til regelboka bestandig,» hadde instruktøren sagt til ham. «Noen ganger må du bruke vanlig 15

sunn fornuft, og når du har med publikum å gjøre, vil du oppdage at den ikke er særlig vanlig.» Eksamen ble holdt med jevne mellomrom, til forskjell fra hva han var vant til fra universitetet, og det forbauset ham ikke at flere kandidater falt fra lenge før kurset var over. Etter noe som føltes som en uendelig to ukers pause etter siste eksamen og oppstilling, mottok William endelig et brev som beordret ham til å melde seg ved politistasjonen i Lambeth klokken 8 førstkommende mandag morgen. Et område i London han aldri hadde vært i før. Politikonstabel 565 LD hadde fått jobb i London-politiet som helt fersk, rett fra skolen, men han bestemte seg for ikke å utnytte ordningen med hurtig forfremmelse som ville ha ført ham fortere oppover karrierestigen, for han ønsket å stille opp på første dag sammen med alle andre nye rekrutter, på like fot. Han aksepterte at han i aspirantperioden måtte tilbringe minst to år som patruljerende konstabel før han kunne ha noe håp om å bli etterforsker, og faktum var at William knapt kunne vente på å bli kastet ut på dypt vann. Helt fra første dag som fersk rekrutt ble William veiledet av mentoren sin, konstabel Fred Yates, som hadde 28 års tjeneste på baken, og som hadde fått beskjed fra førstebetjenten på stasjonen om å «passe på gutten». De to mennene hadde lite til felles, annet enn at begge tidlig i livet hadde hatt et ønske om å bli politimann, og at fedrene deres hadde gjort alt de kunne for å hindre dem i å gå videre med dette karriereønsket. 16

«Yrkets tre bud,» var det første Fred sa da han ble presentert for den ferske spirrevippen som ikke var tørr bak ørene ennå. Han ventet ikke på at William skulle si noe. «Ikke ta noe for god fisk, ikke tro på noen, undersøk alt selv. Det er den eneste loven jeg lever etter.» De neste månedene gikk Fred og William sammen, og William ble presentert for innbruddstyvenes, narkotikahandlernes og hallikenes verden, og han fikk se sitt første lik. Like ivrig som Sir Galahad ville William bure inn alle lovbrytere og gjøre verden til et bedre sted; Fred var mer realistisk, men han prøvde aldri å slokke flammene i Williams ungdommelige entusiasme. Den unge aspiranten fant snart ut at publikum ikke vet om en politimann har gått med uniform et par dager eller et par år, noe han oppdaget andre dag han gikk på patrulje. «På tide å stoppe din første bil,» sa Fred og stanset ved et lyskryss. «Vi står her til noen kjører på rødt. Da kan du gå ut i gata og vinke den inn.» William så litt engstelig ut. «Overlat resten til meg. Du ser det treet omtrent hundre meter unna? Gå og still deg bak det, og vent til jeg gir deg signal.» William kunne høre hjertet dunke mens han sto bak treet. Han behøvde ikke å vente lenge før Fred løftet en hånd og ropte: «Blå Hillman! Ta’n!» William steg ut i veien, løftet armen og vinket bilen inn til fortauskanten. «Ikke si noe,» sa Fred da han kom bort til ferskingen. «Følg godt med og merk deg hva som skjer.» Begge gikk bort til bilen idet sjåføren sveivet ned vinduet. 17

«God morgen,» sa Fred. «Er du klar over at du kjørte på rødt lys?» Sjåføren nikket, men sa ikke noe. «Kan jeg få se på førerkortet?» Sjåføren åpnet hanskerommet, fant førerkortet og rakte det til Fred. Etter å ha studert det en stund sa Fred: «Det er spesielt farlig på denne tiden av morgenen, for det er to skoler i nærheten.» «Jeg beklager,» sa sjåføren. «Det skal ikke skje igjen.» Fred rakte førerkortet tilbake. «Det blir bare en advarsel denne gangen,» sa han, mens William skrev ned bilens registreringsnummer i notisboken sin. «Men kanskje du er litt mer forsiktig framover.» «Mange takk, konstabel,» sa sjåføren. «Hvorfor bare en advarsel?» spurte William idet bilen kjørte sakte av sted, «når du kunne ha gitt ham bot?» «Holdningen,» sa Fred. «Mannen var høflig, innrømmet feilen og unnskyldte seg. Hvorfor irritere en vanligvis lovlydig borger?» «Hva ville ha fått deg til å gi ham en bot, da?» «Hvis han hadde sagt: ‘Har du ikke noe bedre å gjøre, konstabel?’ Eller verre: ‘Burde du ikke jakte på noen ordentlige forbrytere?’ Eller favoritten min: ‘Er du ikke klar over at skattepengene mine betaler lønna di?’ En av de der ville ha ført til at han ble bøtelagt, uten tvil. Men det var en fyr en gang som jeg måtte ta med til stasjonen og låse inne et par timer.» «Ble han voldelig?» «Nei, noe mye verre. Sa til meg at han var nær venn av politimesteren, og at jeg skulle få høre fra ham. Så 18

jeg sa han kunne ringe ham fra stasjonen.» William lo. «Greit,» sa Fred. «Still deg bak treet. Neste gang kan du ta avhøret, og jeg observerer.» Skrankeadvokat Sir Julian Warwick satt ved den ene bordenden, dypt opptatt av å lese The Daily Telegraph. Han mumlet misbilligende iblant, mens hans kone, som satt ved den andre bordenden, fortsatte sin daglige kamp med kryssordet i The Times. På gode dager var Marjorie ferdig med hele kryssordet før mannen hennes reiste seg for å dra til kontoret i Lincoln’s Inn. På dårlige dager måtte hun spørre ham til råds, en tjeneste han vanligvis tok 100 pund per time for. Stadig minnet han henne på at hun nå skyldte ham over 20 000 pund. Hun sto fast på 10 vannrett og 4 loddrett. Sir Julian var kommet til lederartiklene da kona hans slet med siste stikkord. Han var fremdeles ikke overbevist om at dødsstraffen skulle ha vært avskaffet, særlig ikke hvis et drapsoffer var en politimann eller offentlig tjenestemann. Her var han helt på linje med lederen i The Telegraph. Han bladde til siste side for å finne ut hvordan Blackheaths rugbyklubb hadde gjort det mot Richmond i deres årlige oppgjør. Etter å ha lest referatet fra kampen ga han opp sportssidene, for han mente at avisen viet altfor mye plass til fotball. Enda et tegn på at landet gikk i hundene. «Nydelig bilde av Charles og Diana i The Times,» sa Marjorie. «Det kommer ikke til å holde,» sa Julian da han reiste seg og gikk til den andre bordenden og kysset kona på 19

pannen, slik han gjorde hver morgen. De byttet avis slik at han kunne lese rettsreferatene på toget til London. «Ikke glem at barna kommer til lunsj på søndag,» sa Marjorie. «Har William bestått etterforskerprøven nå?» spurte han. «Som du godt vet, min kjære, får han ikke lov til å ta den prøven før han har vært patruljerende konstabel i to år, og det er det minst et halvt år til.» «Hadde han hørt på meg, ville han ha vært fullt utlært skrankeadvokat nå.» «Og hadde du hørt på ham, ville du ha visst at han er mye mer interessert i å sperre forbrytere inne enn å finne måter å frikjenne dem på.» «Jeg har ikke gitt opp ennå,» sa Sir Julian. «Bare vær glad for at datteren vår i det minste har fulgt i dine fotspor.» «Det har Grace overhodet ikke gjort,» fnøs Sir Julian. «Den jenta vil forsvare en hvilken som helst pengelens noksagt.» «Hun har et hjerte av gull.» «Det har hun etter deg,» sa Sir Julian og studerte noen tomme ruter i konas kryssord. Etter litt tankevirksomhet klarte han triumferende å løse den kryptiske oppgaven. Svaret var navnet på den eneste mannen som noensinne hadde gått inn i hæren som menig soldat og sluttet som feltmarskalk. «Det ville William sikkert også ha klart,» sa Marjorie. Men ikke før døren var lukket.

Det er ikke en detektivhistorie, det er en historie om en detektiv.

ISBN 978-82-419-5166-4

J E F F REY A RCH E R Den som intet våger

«Archer befester sin stilling som en fortellernes mester.» PUBLISHERS WEEKLY

«Mer, takk!» KIRKUS REVIEWS

JEFFREY

ARCHER Den som intet våger

300 millioner solgte bøker på verdensbasis

Første bok i William Warrick-serien