Den største julegaven by Vigmostad & Bjørke

Tenk deg at ditt livs store kjærlighet er kjæresten til bestevennen din – og at det var du som førte dem sammen. «Dette var akkurat den lystige, hjertevarme og på samme tid brutalt morsomme juleboken jeg trengte. Den styrker humøret ditt, får deg til å le, og vekker følelsene. Og det får du absolutt igjen for!»

«En bok som får deg til å le høyt!» «Overraskende frisk og fornøyelig.» «Den mest oppmuntrende boken jeg har lest i år. Alle karakterene er så troverdige og lette å leve seg inn i. Julestemning – full match!» «Denne boken inneholder alt en romantisk komedie skal inneholde. Den er vittig, morsom, troverdig og autentisk. Replikkene er underholdende og sarkastiske selv om historien som sådan er en juleklassiker. Og du kan lese den når som helst. Jeg er så glad jeg satte denne på julelista mi. Denne er for fans av En dag i desember.»

Mens vennene hans blir gift, eller forfremmet, tilbringer han dagene blant lunefulle alver og snørrete småtroll. SÅ treffer han fire år gamle Alfie. Det eneste Alfie ønsker seg til jul, er at mammaen hans, Sarah, skal få en kjæreste. Nick blir så rørt at han bestemmer seg for å gjøre det han kan for å oppfylle Alfies største juleønske. Han ordner en date mellom Sarah og bestekompisen Matt, og resten er historie. Bortsett fra at det er ikke helt det. For Nick skjønner – litt sent – at Sarahs og Matts lykke vil bety kjærlighetssorg for ham selv.

«Hysterisk morsom og rørende.» Heat «En strålende, feststemt romantisk historie.» My Weekly

ISBN 978-82-419-5366-8 ISBN: 978-82-419-5366-8

9 788241 953668

Den største julegaven

«Hvis du bare skal lese én julebok i år, er det denne! Jeg virkelig koste meg – den er morsom, hjertevarm og rent ut bedårende.»

Når Nick mister jobben i advokatbyrået han har vært ansatt i, og blir dumpet av sin glamorøse, men krevende kjendis-kjæreste, takker han noe motvillig ja til jobben som julenisse på et lokalt kjøpesenter.

JOA NNA BOLOUR I

FRA GOODREADS

JOA NNA BOLOUR I

s t ø r s n t e D legaveen

FOR ALLE SOM ELSKET JOSIE SILVER:

En dag i desember

JOANNA BOLOURI jobbet med salg før hun ble profesjonell forfatter da hun var 30 år gammel. Hun vant en manuskonkurranse hos BBC, noe som førte til at hun fikk samarbeide med stand-up-komikere, komedieforfattere og skuespillere fra hele Storbritannia. Dessuten fikk hun publisert artikler og anmeldelser i The Skinny, Sun, Huffington Post og HecklerSpray.

Den største julegaven er Joanna Bolouris femte bok og den første i norsk oversettelse. Forfatteren bor i Glasgow sammen med datteren sin.

«En festlig romantisk fortelling – den skinner som julelys.» My Weekly «Så øm noen steder, og så ustyrtelig morsom andre steder. Jeg slukte denne.» Woman’s Way

Den største julegaven

Andre bøker av Joanna Bolouri The List I Followed the Rules The Most Wonderful Time of the Year Relight My Fire

Joanna Bolouri

Den største julegaven Oversatt av Helene Limås

Originaltittel: All I Want for Christmas Copyright © originalutgave Joanna Bolouri 2020 First published in English by Quercus Editions Limited, London, England Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Kitty Ensby Omslagsbilder: AdobeStock: alexkich og vaalaa Papir: 55 g Enso Creamy 2,0 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt. 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5366-8 Oversatt av Helene Limås Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Til den herlige familien min

Prolog

«Nå har det allerede dannet seg litt av en kø, Nick. Kan du være så snill å få opp farten? Barna kan bli urolige. Jeg betaler deg ikke for å fikse på utseendet. Kom igjen!» Det er bare den første vakten min på Southview handle senter, men jeg misliker allerede sjefen min, Geraldine, som har stukket det mutte ansiktet inn gjennom døråpningen og tilsynelatende holder døren åpen kun med volumet av sin egen selvopptatthet. Hun kan ikke være mer enn førti – likevel har hun det døde, stirrende blikket til en som ufrivillig har blitt gjenfødt som den samme butikksjefen i flere århundrer. Jo lenger hun blir stående, desto mer bevisst blir jeg på det svake bruset fra handle senteret – lyden trenger seg forbi henne og invaderer det stille personalrommet. Det høres like travelt ut som hun påstår. «Kommer straks!» svarer jeg og prøver å høres munter ut, selv om jeg egentlig ikke ville hatt noe imot å falle død om her og nå. Alt annet enn dette. Geraldine trekker til seg det skulende blikket og rygger langsomt bakover. Den klikkende lyden av hælene hennes 7

forsvinner gradvis idet hun går ut gjennom de doble dørene i enden av korridoren. Idet jeg stikker føttene oppi de altfor store, svarte støvlene mine og strammer beltet, kjenner jeg en liten svettedråpe renne langsomt nedover kinnet mitt og forsvinne i skjegget. Herregud, det er varmt. Hvorfor er klimaanleggene på slike handlesentre alltid stilt inn på Sahara-temperatur? Jeg kommer til å være en levende vannpytt før klokken blir fem, hvis ikke selve ydmykelsen dreper meg først. Jeg tørker pannen med ermet og retter på luen, før jeg kaster et siste blikk på meg selv i speilet på personalrommet. Jeg kjenner meg nesten ikke igjen – og det er antagelig hele poenget. Egentlig er jeg takknemlig. Det for tiden så skrøpelige egoet mitt hadde ikke taklet det. Jeg sukker høyt idet jeg glatter ut jakken over den enorme magen min. Velkommen til ditt livs største nedtur, din taper. Vær glad for at det bare er jul én gang i året. Jeg trekker pusten dypt og går nølende ut fra personal rommet med kurs for de samme doble dørene som Geraldines klover passerte for bare noen minutter siden. Idet jeg går nedover den sterkt opplyste korridoren, føles det som om hele London by stopper for å stirre på meg. Jeg kan ikke fatte at jeg gikk med på å gjøre dette. Da kinnene mine langsomt blir mørkerøde, er forvandlingen komplett. «MAMMA! SE! DET ER JULENISSEN! DET ER JULENISSEN!» Å, helvete. Da er vi i gang.

Kapittel en

Fire uker tidligere

«Å, kom igjen! Du tuller! Det kan ikke stemme.» Jeg stirrer på telefonen mens jeg håper at sifrene jeg ser i mobilbanken, på magisk vis vil bytte plass og bli til en sum som ikke får magesekken til å fare opp i halsen min. Jeg klikker meg inn på oversikten over nylige transaksjoner, i håp om at jeg har blitt offer for identitetstyveri, og at en fremmed person er skyld i at jeg er nesten fullstendig blakk. Idet jeg skummer gjennom de siste innkjøpene mine, forlater magesekken halsen og stuper ned i føttene. Det har ikke skjedd noe feil. Dette var meg, alt sammen: riktige steder, riktige beløp og riktige ukedager. Ikke bare er jeg blakk, jeg er dønn forutsigbar også. Jeg er ikke sikker på hva som er verst. Jeg kaster et blikk bort i hjørnet av stuen, der det nyeste kjøpet mitt fra Amazon lyser mot meg – urørt og ertende – fordi jeg har vært dum nok til å svi av penger på et ubrukt medlemskap på et treningssenter, og samtidig bestille vekter på nett for å trene med dem hjemme. Gud, for en idiot jeg er. En idiot med tynne armer. Jeg burde 9

sende dem tilbake og få igjen de førti pundene – selv om jeg er ganske sikker på at den lille summen vil være som en dråpe i det havet av penger jeg skylder. Men det vil i hvert fall være en begynnelse. Jeg lukker telefonen og kaster den på sofaen med et stønn, før jeg begynner å gå fram og tilbake over gulvet i den store leiligheten jeg snart ikke vil være i stand til å betale leie for. Det er bare midlertidig, forsikrer jeg meg selv. Du kom mer deg på beina igjen. Kanskje du bare må stramme inn litt … Sette opp et budsjett! Budsjett. Herregud, som jeg hater det ordet. Jo da, jeg innser at så lenge jeg teknisk sett er arbeidsledig, burde jeg kanskje være litt mer forsiktig, men jeg er sikker på at Angela ikke er klar for å sitte hjemme sammen med den gjerrige kjæresten sin syv kvelder i uken. Hun er en jente som liker å bli sett. Det var nære på da hun oppdaget at jeg hadde fått sparken. «Men du skulle ta meg med til Marbella, babe», minnet hun meg på, som om jeg ikke allerede hadde prøvd gjentatte ganger å få igjen det depositumet. Jeg betraktet henne mens hun bladde seg gjennom Instagram – ikke én gang løftet hun blikket for å se på meg. «Hva med Marbella?» «Jeg vet det, søtnos, det er bare det at …» «Hva med Marbella, babe?» gjentok hun, og nesten sang ordene. «Jeg tok ikke ikke-invasiv fettsuging og keratinbehandling bare for å henge rundt i London …» «Jeg skjønner det, men det kan hende at Marbella må …» 10

«HVA. MED. MARBELLA?» Det morsomste med å date en tidligere reality-deltager, er at realiteten ofte er det siste de bekymrer seg for. Angela er nydelig, selvstendig, sexy, og antagelig den mest karrierebevisste personen jeg kjenner (og jeg jobbet en gang sammen med en fyr som gikk glipp av sønnens fødsel for å spise middag med en kunde). Jeg har alltid jobbet hardt for det jeg vil ha, og Angela er ikke noe dårligere. Tre tusen pund og en solbrent brystvorte senere hadde jeg fortsatt en kjæreste, og hun hadde to bilder av den solbrune baken sin i Sun. Naiv som jeg er, trodde jeg ikke at jeg ville være arbeids ledig lenge nok til å savne de pengene, men på de fire månedene som har gått siden jeg fikk sparken fra Kensington Fox LLP, har jeg vært på tjuetre intervjuer, og mottatt tjuetre skriftlige avslag formulert på nøyaktig samme måte. «Takk for interessen. Vi ønsker deg lykke til med din fram tidige karriere.» Jeg er ikke engang sikker på at jeg har noen framtidig karriere. Det er helt tydelig at dørene stenges like raskt som ryktet om avskjedigelsen min sprer seg. Hvordan i helvete klarte jeg å havne i dette uføret? Angela tror at jeg er altfor kjekk til å være arbeidsledig, og det er søtt av henne å si, men hun tror også at ponnier er babyhester, så jeg stoler ikke blindt på dømmekraften hennes for øyeblikket. Jeg tar meg selv mentalt i nakken og begynner effektivt å rydde bort gamle pizzaesker og ølflasker fra salong bordet. De er selvfølgelig mine, alle sammen – det er ingen 11

andre i nærheten som bruker Domino’s som selvmedisinering. I takt med at pengebeholdningen har minket, har jeg fått et økende behov for å ligge forskjellige steder i leiligheten og synes synd på meg selv. Romkameraten min, Matt – som også er en tidligere kollega – gjør alt han kan for å være støttende, men selv jeg skjønner at det må være vanskelig å heie på noen som har utviklet en forkjærlighet for Stella Artois klokken åtte om morgenen. «Du må komme deg ut av den negative spiralen, Nick», kommanderte han i forrige uke. «Kom deg opp på hesten igjen. Du gjorde én feil …» «To!» rettet jeg raskt. «Det var to.» Fra sofaens støttende omfavnelse hadde jeg holdt øye med Matt mens han lekte med det skittenblonde håret sitt foran speilet i gangen – og den mentale himlingen med øynene som tydelig hørtes i stemmen min, gikk ham på ingen måte hus forbi. Han krysset stuegulvet med lange skritt og fortsatte inn på kjøkkenet, der han rev til seg lommeboken sin fra kjøkkenbenken med fingre som var klissete av hårvoks. «Greit. Så gjorde du to feil, men …» «Tre, faktisk, men de oppdaget aldri den tredje, så den teller ikke. Vet du om noen som lager frokost-kebab? Finnes det i det hele tatt noe sånt?» Matt sukket. «Hør her, alt jeg sier, er at dette ikke er verdens ende, kompis. Du finner noe. Men jeg ville kuttet ut den drikkingen om morgenen.» «Teknisk sett begynte jeg å drikke i går kveld, så dette er fortsatt en del av den samme fyllekvelden … kveldsfylla. Å, du skjønner hva jeg mener.» 12

«Jeg sier bare at det går bratt utforbakke …» «Håret henger bratt nedover hodet ditt», mumlet jeg, men Matt hørte ikke etter. Han var altfor travelt opptatt med å ha en jobb. «Mm», svarte han idet han marsjerte mot utgangs døren. «Nå stikker jeg. Ta deg en dusj, kompis.» Jeg ville ha løyet hvis jeg hadde sagt at jeg var bare litt sjalu på Matt. Til tross for at han bruker altfor mye hårprodukter, er Matt Buckley en oppegående mann med en sunn bankkonto, en investeringsplan og et par rike foreldre han kan falle tilbake på. Egentlig er jeg mest sjalu på at Matt fortsatt jobber for Kensington Fox. Selv om jeg savner pengene, savner jeg jobben enda mer. Jeg elsket den jobben: den travle stemningen på kontoret, møtene, drinkene etter jobb, nettverksbyggingen, kameratskapet. Men nå er jeg på utsiden og prøver desperat å finne en vei tilbake – et eller annet sted, hvor som helst – og jeg er i ferd med å mislykkes fullstendig. Jeg har brukt opp mesteparten av sparepengene mine, i tillegg til de hundre pundene Matt har liggende i nødboksen på toppen av kjøleskapet. Akkurat nå føles det som om selve livet er en nødsituasjon. Det er ikke helt nytt for meg å være blakk – da jeg vokste opp i et boligområde i Tottenham med en enslig forelder, vasset vi ikke akkurat i penger, men på den andre siden betydde det at jeg tidlig lærte å stå på. Jeg jobbet deltid ved siden av skolen for å hjelpe mamma, og jeg brukte hvert eneste ledige minutt innimellom jobben og skolen til å studere – noe som skaffet meg et stipend ved universitetet. I studietiden jobbet jeg kveldsskift på den døgnåpne Asda-butikken, 13

mens vennene mine drakk seg dritings på skumpartyene og temakveldene som ble arrangert av studentforeningen. Den største bekymringen min er ikke at jeg fikk sparken for ikke å overholde en viktig deadline (og det var ikke bare min feil heller), eller at jeg ved et uhell kastet opp over kona til en viktig kunde samme ettermiddag. Den største bekymringen min er at jeg har jobbet ræva av meg for å komme hit – og at jeg nå er i ferd med å miste alt sammen.

«Hysterisk morsom og rørende.» Heat «En strålende, feststemt romantisk historie.» My Weekly

ISBN 978-82-419-5366-8 ISBN: 978-82-419-5366-8

9 788241 953668

Den største julegaven

«Hvis du bare skal lese én julebok i år, er det denne! Jeg virkelig koste meg – den er morsom, hjertevarm og rent ut bedårende.»

JOA NNA BOLOUR I

FRA GOODREADS

JOA NNA BOLOUR I

s t ø r s n t e D legaveen

FOR ALLE SOM ELSKET JOSIE SILVER:

En dag i desember

Den største julegaven er Joanna Bolouris femte bok og den første i norsk oversettelse. Forfatteren bor i Glasgow sammen med datteren sin.

«En festlig romantisk fortelling – den skinner som julelys.» My Weekly «Så øm noen steder, og så ustyrtelig morsom andre steder. Jeg slukte denne.» Woman’s Way