Den store boken med fortellinger fra Mummidalen

TOVE JANSSON ALEX HARIDI • CECILIA DAVIDSSON

Den store boken med FORTELLINGER FRA MUMMIDALEN

Kjære leser

Boken du holder i hånden, kommer til å ta deg med på fantastiske eventyr med Mummitrollet, familien hans og alle vennene deres i Mummidalen. Denne boken er basert på bøker som tanten min, Tove Jansson, skrev for snart 75 år siden, bøker som foreldrene dine og kanskje også foreldrene deres har lest?

Som liten elsket jeg når voksne leste høyt for meg. Å krype sammen i armkroken til noen, se på bilder, lytte til fortellingen og kjenne hvordan historien skapte nye bilder i mitt eget hode, var en fantastisk følelse. Det var den beste stunden på dagen, og det gjorde at jeg den dag i dag elsker å lese. Jeg håper at disse bøkene kan gi deg samme følelse av å begi seg ut på eventyr i Mummidalens vidunderlige verden, der hva som helst kan skje!

Sophia Jansson,

Tove Janssons niese og kreativ leder ved Moomin Characters

ved Moomin Characters

Tove Jansson og noen av gurene i Mummidalen

Innhold

Veien til Mummidalen 9 Mummitrollene og den giske ha en 35 Mummitrollene på ha ifna enes øy 61 Mummitrollet og dragen 87 Mummitrollene og den usynlige gjesten 115 Julen kommer til Mummidalen 143

Noen av beboerne i Mummidalen

Mummitrollet er nysgjerrig og vennlig.

Han

Han drar gjerne på ut ukt – spesielt om han kan få reise sammen med sin gode venn Snusmumrikken, som han beundrer dypt. Men når eventyrene blir for skumle, trenger han Mummimamma. et sted å sove hvis de trenger det.

Mummimamma er myk på alle de rette stedene og har håndvesken full av tørre ullsokker, magepulver og drops. Hun mister aldri fatningen, og sørger for at alle knøtt og nurk i Mummidalen har et sted å sove hvis de trenger det.

Snusmumrikken har telt og munnspill og kommer og går som han vil. Han vil ikke eie noe og setter friheten høyere enn noe annet. Hver høst vandrer han sørover, men på årets første vårdag kommer han alltid tilbake til vennene sine i Mummidalen.

Mummipappa er et veldig bereist troll – i alle fall ifølge ham selv. Av og til lengter han ut på ville eventyr, som de han opplevde i ungdommen. Da setter han seg på rommet sitt og forfatter erindringene sine, den lange boken om eventyrene hans.

Lille My er veldig liten, som navnet antyder. Hun er til og med liten nok til å gjemme seg i Mummimammas sykurv! Hun vet ikke hva det vil si å være redd, og møter farer slik hun stort sett pleier å møte folk: ved å bite.

nok noe riktig dyrebart, for eksempel eller

Sniff er veldig lettskremt og en smule egoistisk, men han vil aldri noen vondt. Han drømmer om å eie noe riktig dyrebart, for eksempel gull eller edelstener … eller kanskje en liten kattunge som bare er hans.

Sn kfrøken beundrer alt som er vakkert, som henne selv. Hun er opp nnsom og kvikk, og ønsker ofte at livet i Mummidalen var litt mer storslått og dramatisk.

ALEX HARIDI • CECILIA DAVIDSSON • CECILIA HEIKKILÄ

E er en f telling av Tove Jansson

Veien til

Mummidalen

OVERSATT AV HEIDI SÆVAREID

Imange dager hadde Mummitrollet og mammaen hans vandret i storskogens mørke. De var fryktelig våte på labbene, og det var vanskelig å ta seg frem, for det hadde regnet i ere uker, og vannet steg fortsatt. De lette etter en tørr og solrik plass hvor de kunne bygge et hus å krype inn i før vinteren kom.

– Jeg fryser så skrekkelig, sa Mummitrollet.

– Nå blir du sikkert forkjølet, sa mammaen og tok frem et par tørre sokker til ham fra vesken sin.

Som du vet, tåler ikke mummitroll kulde. De trives best i varmen fra kakkelovner.

11

De fortsatte vandringen sin lenger og lenger innover i skogen. Regnet pisket, og vinden ulte over hodene deres.

– Fortell noe om pappa! ba Mummitrollet.

Mammaen tenkte seg om en liten stund. Så sa hun:

– Han var et uvanlig mummitroll. Han ville alltid ut på eventyr. Han trivdes aldri på samme sted. Og så forsvant han bare.

– Men tenk om vi nner ham i skogen, sa Mummitrollet. – Da ville han vel blitt glad?

– Det tror jeg helt sikkert, sa Mummimamma. – Men det gjør vi nok ikke.

Og så gråt hun litt. det gjør vi nok ikke.

12

Nå kom de inn i den aller dypeste delen av den store skogen. Her var trærne høye og sto så tett at det ikke gikk an å se himmelen. Her vokste det kjempeblomster som lyste av seg selv som blinkende lykter.

– Finnes det farlige dyr her? hvisket Mummitrollet engstelig.

– Neppe, sa Mummimamma. – Men det er kanskje best om vi går litt fortere likevel.

Plutselig tok Mummitrollet fatt i armen hennes.

– Se! sa han, og han var så redd at halen sto rett ut.

Inne i skyggene stirret to øyne mot dem!

Men øynene var vennlige og nysgjerrige, og kanskje litt engstelige også. De tilhørte et dyr med store ører.

– Hva er dere for noen skapninger? spurte dyret.

– Vi er mummitroll, svarte Mummitrollet. – Jeg håper vi ikke forstyrret deg.

– For all del, sa dyret. – Jeg heter Sni , og jeg satt her og kjente meg ganske melankolsk på grunn av alle tingene mine som har forsvunnet i oversvømmelsen. Og så lengtet jeg etter selskap. Har dere det veldig travelt?

– Ja, dessverre, sa Mummimamma. – Vi må nne et tørt sted hvor vi kan bygge et hus før vinteren kommer.

Men du har kanskje lyst til å være med?Men du har kanskje lyst til å være med?

– Om jeg har! sa Sni og sprang frem til dem.

Sammen gikk de videre, lenger og lenger inn i stillheten og mørket. Til slutt kom de frem til et blankt, svart vann.

– Hu , det er sumpen! sa Sni . – Dit våger jeg meg ikke. Han så seg urolig rundt, og så hvisket han: – Der bor Den Store Ormen!

– Pytt, sa Mummitrollet og ville virke modig. – Hvordan skal vi nne solskinnet om vi ikke tør å ta oss over den?

– Men da må dere ta risken! advarte Sni .

Mummimamma løftet Mummitrollet og Sni opp på et stort vannliljeblad. Alle tre stakk halene i vannet og brukte dem som padleårer, og så styrte de rett ut i sumpen.