STORE PRØVEN
DEN STORE PRØVEN
Monika Steinholm Tonje-Mari Clausen
DEN STORE PRØVEN
Familiaris 2
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2024
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Tonje-Mari Clausen
Omslagsillustrasjon: Tonje-Mari Clausen
Papir: 120 g Amber Graphic Boken er satt med Adobe Garamond Pro 13,5/18 pkt.
1. opplag 2024
ISBN: 978-82-419-6245-5
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
PROLOG
KAPITTEL 2
Døra fra parkeringstunnelen gled lydløst opp.
Inne i heksejegernes hemmelige lokaler sto rad på rad med stoler klare. Oppe på scenen var talerstolen, trukket i rød fløyel. Langs hele scenekanten brant levende lys.
Nesten alle heksejegerne i rommet var kledd i svarte silkekapper. Tyr og noen yngre aspiranter var de eneste i hvit kjortel.
Helt siden Tyr var bitte liten, hadde han vært med på disse møtene der heksejegerne var samlet for å diskutere strategier eller rett og slett bare være sammen.
Noen gikk i kirka hver søndag. Tyr og familien hans kom hit. I noen timer hver uke kunne de være seg selv. De slapp å passe på hva de sa. Slapp å være redd for å avsløre seg. Det eneste heksejegerne og heksene hadde til felles, var at vanlige mennesker ikke måtte få vite om dem.
En gang hadde han spurt mamma om hvorfor de ikke bare fortalte hele verden at det fantes hekser. Da kunne alle gå sammen om å utrydde dem.
Mamma hadde sett på ham lenge før hun svarte. Kanskje ventet hun på at han skulle forstå det av seg selv, men det gjorde han ikke.
– Det er ikke så enkelt som du tror, hadde hun sukket. – Magi har blitt så populært.
Han nikket. Hun hadde rett. Det var mange som syntes at hekser var spennende, og skulle ønske de kunne utføre magi.
– For det andre … sa mamma. – På sekstenhundretallet prøvde heksejegerne den taktikken. Det endte med katastrofe. Vanlige folk bestemte seg for å drepe alle hekser … uten engang å vite hvordan man finner ut hvem som er hekser, og hvem som ikke er det. Flere tusen helt uskyldige mennesker ble brent på bålet.
Etter den dagen hadde han forstått hvorfor heksejegerne måtte operere i det skjulte.
Tyr så foreldrene stå og småprate med de andre voksne.
Flere av dem klappet Tyr på skulderen og ønsket ham lykke til. Frøya, søstera hans, smilte oppmuntrende til ham fra andre siden av rommet. Hun var nitten, voksen, og hang ikke lenger med ungene.
Før de dro hjemmefra, hadde mamma spurt om han hadde sommerfugler i magen. Han hadde svart nei. For det kjentes ikke som om det var sommerfugler. Det var en sverm med tordivler som surret rundt der inne. For ham var det ikke nok å bestå prøvene som skulle gjøre ham til en heksejeger. Han ville gjøre det bra også. Helst perfekt!
Broren hans, Odin, hadde fortsatt rekorden for beste resultat noen gang på sine prøver. På veggen i rådssalen hang det til og med et stort bilde av ham. På bildet smilte han og tok imot sverdet.
Tyr gjorde alt han kunne for ikke å snu seg mot maleriet. For av og til, hvis han ikke stålsatte seg, trodde han i noen sekunder at Odin fortsatt levde. Et lite øyeblikk av lykke. Så krasjet alt.
Mamma nikket diskré mot en gutt Tyr ikke hadde sett før. Han hadde også på hvit kjortel. – Det der er Varg, sa hun. – Han er på din alder. Dere to skal gå gjennom prøvene sammen.
Tordivlene slo litt langsommere med vingene. Da behøvde han ikke ta prøvene alene, i alle fall. Kanskje de kunne hjelpe hverandre?
Varg satt på den andre siden av midtgangen, rak i ryggen. Det blonde håret var samlet i en lang hestehale.
Summingen i salen avtok. Summingen i magen ble verre. Selv om han hadde vært her hundre ganger før, føltes det annerledes i dag. De voksne kom med oppmuntrende ord og blunket til ham. For første gang var han hovedpersonen – sammen med Varg, da.
KAPITTEL 3
Det ble helt stille i salen. Ei dame Tyr ikke hadde sett før, sto på talerstolen. Hun lot blikket gli over rommet.
Øynene var så lyseblå at det nesten var ubehagelig å møte blikket hennes.
Da hun begynte å snakke, var stemmen silkemyk.
Ordene gled inn i øregangen og videre inn i hjernen, der de klorte seg fast.
– Som dere sikkert vet, heter jeg Hikla. Søstera mi, Vida, har sendt meg hit for å hjelpe heksejegerne i nord i denne vanskelige tiden, sa hun.
Var Hikla søstera til Vida?
Vida var den øverste lederen til heksejegerne i Norge.
Dette måtte være alvorlig.
Tyr kastet et blikk på mamma. Hun bet seg i underleppa og fingret med en hårlokk. Frøya satt og stirret på det store maleriet på veggen, der ei ung heks ble brent på bålet.
– Vi er ikke sinte fordi dere mistet heksa dere hadde i fangenskap, fortsatte Hikla.
Det gikk en mumling gjennom salen. – Drepte, mener du vel, hørte han noen si.
– Arbeidsuhell kan skje, sa Hikla, og mamma flyttet urolig på seg.
Pappa la hånda på kneet hennes.
– Men nå er det funnet spor etter ei ny heks. Vi kan ikke få takket heksejegertropp 7, med Frøya i spissen, nok for arbeidet de gjorde på kirkegården. Heksa som dere fant spor etter der, må pågripes og identifiseres.
Det er vi vel alle enige om?
Et høyt og rungende JA fylte salen. Frøya smilte.
Egentlig var det jo han som hadde studert svartebøkene og skjønt at sporene på kirkegården var fra ei heks. Men det virket ikke som om noen brydde seg om det.
– Jeg trenger neppe å minne dere om viktigheten av å ha ei heks i vår varetekt til enhver tid, sa Hikla.
Nei, du trenger ikke det, tenkte Tyr. Så lenge de hadde en av dem i fangenskap, kunne de sørge for at det ikke dukket opp flere hekser. Alle nye hekser hadde nemlig en drøm som fortalte dem om andre hekser i nærheten og satte dem i kontakt med det som skulle bli deres mentor, den mektigste heksa i området. Slik ble heksesirkler dannet. Så om de
hadde ei heks, kunne de passe på at det ikke dukket opp flere. De måtte bare tvinge informasjonen ut av henne.
– Men la oss snakke om noe hyggeligere. Ta godt imot de to nye aspirantene, sa Hikla og holdt armene ut mot salen som om hun ville gi hele forsamlingen en klem.