Andrea Bræin Hovig
Dette er Ellens bok
Copyright © Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2022
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats: Type-it AS, Trodheim Omslagssdesign: Bokform | Johanne Hjorthol
Omslagsillustrasjon: dreamstime.com
Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 / 100 g Munken Print Creme Boken er satt med 12/15 pkt. Adobe Garamond Pro
1. opplag 2022 ISBN: 978-82-419-5561-7
Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
«Og grand plié!»
Andrej roper høyt over musikken i ballettsalen. Det fyker en mentolpastill ut av munnen hans, og sollyset blinker i de store, mørke solbrillene. Pianomusikken spiller insisterende på anlegget.
«And turn around!»
Jeg står bak Ina ved barren. Hun har den nydeligste ryggen jeg vet om. Den rosa drakta hennes er dypt utrin get bak, sånn at skulderbladene synes akkurat passe. Jeg har prikk lik drakt, men på meg ser den bare rar ut. Det er som om den får den brede, flate overkroppen min til å minne om en sånn lyserosa smågodtpute. Jeg har egent lig planlagt å få meg en svart drakt, men jeg må vente til august og den årlige handleturen på La Danse. I fjor handlet den mest om å finne nye strømpebukser. Jeg hadde nemlig skutt i været, som voksne ofte sier.
«Concentration!»
Ballettlæreren roper, men jeg klarer ikke å følge ordentlig med. Tærne banker smertefullt inni tåspiss-skoene, og jeg er uvel. Mamma har bestilt nye og større tåspiss-sko til meg på nettet som skal sendes med posten til Säterstad. «Last class før sommerferien! Følg med, Ellen!»
5
Ja da, ja da. Om en uke sitter jeg på toget på vei inn i den värmlandske skogen, hvor pappa har hytte. Den hytta er skikkelig mørk. Den ligger så langt fra folk, og … «Ellen! What’s wrong with you?»
Mentollukta er plutselig så sterk at jeg får tårer i øynene. Andrej har satt solbrillene på panna og stilt seg tett opptil meg. De sinte små øynene hans lyner. Jeg registrerer at vi er blitt like høye, og at det sikkert ikke hjelper på irritasjonen hans.
«In August I will test you, Ellen. Your feet. Your jumps. Your pirouettes. If you really want to be in first row, you need to get BETTER.»
Han slår alltid over til engelsk når han er sint. Polsk har vi bare hørt én gang, og da var han så forbanna at han tok Britt hardt i armen og pælma henne ut av salen. Britt slutta etter det.
«Vil du virkelig danse solo i forestillingen, Ellen?» Ok. Tilbake til norsk. «Ja,» piper jeg.
Men jeg kjenner at jeg ikke er helt sikker på om det er sant. Det iler av smerte i føttene. Jeg må i hvert fall få på meg de nye skoene om det skal bli noen utvikling her, disse er altfor små.
«Then you’ll need to CONCENTRATE!»
Ånden til Andrej er som flammer inn mot ansiktet mitt. De andre jentene står lent mot barren og stirrer på oss. Ina legger det venstre beinet over barren og sklir ned i en vanvittig dyp spagat, faktisk så dyp at den blir som en banan. Sykt imponerende. Jeg tror hun gjør det for å distrahere Andrej, og det fungerer.
6
«Ok. Ut i senter, alle sammen!» Hjertet og tærne banker hardt, men jeg tripper ut mot midten av rommet.
«Nydelig, Ina,» hører jeg Andrej mumle. Chopin drar på i høyttalerne, og vi kjører på.
«AND ONE!»
Nå kan jeg ikke føle føttene mine lenger. Kanskje like greit. Tripp tripp tripp. Svetten renner nedover ansiktet, under armene og nedover ryggen. Jeg prøver så hardt jeg bare kan å få fram det avspente, lille smilet som Andrej elsker. Smilet som skal vitne om at det beina våre gjør, ikke koster oss noe særlig.
«OPP MED HAKA!»
Jeg skulle ønske at jeg ikke måtte dra på sommerferie til pappa.
«THREE AND FOUR!»
Men når man er tretten år, er det jo ikke akkurat sånn at man velger selv her i livet. Jeg skulle ønske Ina skulle være med, da hadde alt vært mye lysere.
«SEVEN AND EIGHT!»
Men Ina var med i fjor, og jeg merka så innmari godt at hun ikke trivdes noe særlig. Ina er helt gjennomsiktig sånn. Hun dro hjem to dager før det egentlig var avtalt.
«KEEP COUNTING!»
Jeg tror hun fikk mammaen sin til å ringe pappa og si at det hadde skjedd noe som gjorde at hun måtte dra hjem. Ikke så kult for meg, akkurat.
«CHIN UP!»
Åh, som jeg gleder meg til å løfte disse skoene forsiktig av om en liten stund.
7
«Du må følge med, Ellen. Hvis ikke blir han rasende igjen,» hvisker Ina mot meg idet hun gjør en nydelig grand battement. «Siste innspurt nå. Snart ferie.»
Hun smiler forsiktig mot meg og er ikke svett i det hele tatt. Hun er ekspert på å hviske meldinger som går utenom Andrejs radar. Eller kanskje han bare lar dem gå utenom.
Vi danser over gulvet mens pianomusikken spruter ut av høyttalerne. Ina er alltid først. Andrej korrigerer henne nesten aldri, for alt hun gjør, er helt perfekt. Og hvis hun gjør noe feil, er det liksom vakkert, det også.
«BOURRÉE!»
Jeg tripper bortover gulvet etter beste evne mens jeg prøver å tenke at jeg er lett som en fjær.
Ina og jeg blir hengende igjen i garderoben. Hun blir ikke henta av faren sin i dag, så vi kan somle og skravle litt. De andre jentene forsvinner ut i sommerkvelden én etter én. «Sees i august,» vinker de lykkelig. Det synker i meg.
Jeg orker ikke å skifte, så jeg tar bare buksa og genseren over ballettøyet. Ina, derimot, bretter ballettøyet pent i nettet sitt og smetter inn i de de nydelige klærne sine igjen. Ina er er sval og elegant, jeg er svett, høy og bred.
«Gleder du deg til å dra til faren din i sommer, eller?» Ina ser på meg med de lyseblå øynene sine.
«Ikke noe særlig, egentlig. Men det blir sikkert ok.»
Jeg må bite meg i innsiden av kinnet for ikke å spørre om hun kan ombestemme seg og bli med likevel. For Ina ombestemmer seg aldri.
8
«Men det blir sikkert bra med Nøtterøy, da!» sier jeg overivrig. Er redd for at hun kan lese tankene mine hvis jeg er stille.
«Ja, det blir fint,» sier hun bare.
Jeg skulle så ønske at jeg kunne si det samme. At det sikkert blir noen fine uker jeg har foran meg hos pappa. Men jeg tror ikke de blir så fine. Mamma og pappa skilte seg for fire år siden, og siden da har jeg hatt disse kjipe värmlandssomrene. Man kan si mye om pappa, men noen feriemann er han ikke. En gang sa han at hadde det ikke vært for at sjefen hans tvang ham til å ta seks uker sommerferie hvert år, hadde han jobba alle årets uker. Men nå er han altså nødt til å lage en slags sommerferie for seg selv og meg. Det er jo helt klart litt sørgelig å tenke på, og jeg kjenner at tårene presser på igjen.
«Au!» sier jeg som avledningsmanøver. «At spennene aldri lærer seg å behandle hodebunnen vår pent!»
Jeg prøver å le mens jeg napper ut toppspennene.
«Enig,» smiler Ina. «Jeg pleier alltid å la mamma gjøre det mens jeg spiser kveldsmat.»
Jeg samler spennene i hånda og kommer ikke på noe mer å si.
«God sommer, da, Ellen!» Ina reiser seg før hun gir meg en kort klem og går ut av garderoben og ut i den lyse junikvelden.
Plutselig føler jeg meg veldig alene.
«Ja, god sommer, da!» roper jeg.
Men jeg tror ikke hun hører meg.
9
Den siste skoleuka virker uutholdelig lang. På timeplanen står det bare kosetime og smilefjes. For sånne som meg, som går på skolen fordi de må, og ikke fordi de har bestevennene sine der, er ukene før sommerferien og juleferien ganske kjipe. Da er klasserommet og skolegården fulle av forventning, og til og med lærerne er fnisete og annerledes. Jeg er for stor til at det å få lov til å ha med seg chips eller kjeks for femti kroner er noe særlig stas, og jeg har det ikke akkurat travelt med å avtale sommerferieting med vennene mine. Den beste vennen jeg har, går ikke på denne skolen, og hun er dessuten ikke så bestevennaktig som jeg skulle ønske.
Det er ikke sånn at jeg blir erta eller noe. Jeg blir aldri utestengt, og ingen putter en pose med hundebæsj i sekken min sånn som de gjorde med Thomas i klassen en gang. Nei, det er mer sånn at jeg er gjennomsiktig. Alle er helt greie mot meg hvis de registrerer at jeg er til stede, men det gjør de overraskende sjelden, tatt i betraktning hvor høy og bred jeg føler meg.
Jeg merker at mamma gleder seg til å få meg av gårde. Ikke det at hun ikke er glad i meg, men hun legger ikke skjul på at en alenemor har godt av en pause iblant. Jeg tror fordelingsbrøken egentlig er seksti prosent hos mamma og førti prosent hos pappa, men etter at jeg fylte tolv, har jeg nesten bare vært hos mamma. Hun kaller seg ofte alenemor, selv om jeg er hos pappa i helgene rett som det er.
Før kunne jeg glede meg til pappahelgene, men nå liker jeg dem dårligere og dårligere. De er så annerledes enn mammahelgene. Pappa lar meg kjøpe så mye smågodt
10
jeg vil, og sjekker aldri aldersgrensa på filmer og serier. Han elsker komedie og horror og ler seg fillete av begge deler. Selv liker jeg best drama, men når vi har sett på sånt, har pappa blitt så trøtt at han har sovna. Så jeg har prøvd å kose meg med jump scares og folk som slår hverandre i hodet med kjeler og gryter, og å nyte at smågodtposen er så full at jeg ikke kan se bunnen.
Men i det siste har jeg hatt klump i magen når jeg sitter på bussen på vei til Etterstad. Pappa har helt slutta å lufte ut før jeg kommer, og røyken pleier å ligge tett som tåke i leiligheten. Han har ofte glemt å kjøpe godteri, så jeg har måttet gå på Joker med en tohundrelapp for å handle til oss. Pappa er en av de aller siste i Norge som ikke har bankkort. Han tror ikke at pengene finnes hvis han ikke kan se dem, og han stoler ikke på at et lite plastkort kan inneholde lønna hans.
Dette var en av tingene Ina reagerte på i fjor sommer. Selv er jeg så vant til at pappa er annerledes enn andre pappaer at det skal mye til før jeg tenker: «Hei sann, det der var pussig?» Men i det siste har det skjedd små ting som har gjort at jeg har tenkt nettopp det. Jeg har ikke sagt noe til mamma om det, for jeg er redd for at hun skal få enda mer å tenke på. Mamma er nemlig i en slags eksistensiell krise for tida. Det er det hun kaller det når hun legger ut om at hun er ved et veiskille. Jeg skjøn ner ikke helt hva hun mener, men jeg merker at det tar mye tankekapasitet. Det er ille nok å ha en fjern pappa på Etterstad om man ikke skal ha en fjern mamma på Frogner i tillegg.
11
Men jeg har jo ikke akkurat evnen til å stanse tida, så avreisedagen kommer uansett hva jeg gjør. Mamma hjelper meg med å pakke sekken. Hun er i perlehumør. Hun setter på Cezinando, og synger og rapper på en bevisst pinlig måte mens hun stadig vekk stryker meg over håret.
Sekken blir som vanlig sprengfull selv om jeg allerede har en god del stæsj på hytta. Idet jeg skal til å prøve å presse en mobillader ned i en sidelomme, snapper mamma den ut av hånda mi mens hun tullerapper oppå Cezinando-låta: «Pysj, tannbørste, gummistøvler, regntøy, raggsokker, ullgenser og laaaader!» Mamma svinger laderen rundt som en lasso før hun setter den tilbake i støpselet på veggen. «Ikke dobbelt opp, da blir det ikke topp,» rapper hun. Etter skilsmissen passet mamma på å kjøpe minst to stykk av alt det mest nødvendige. Hun ville nemlig at jeg skulle kunne travel light og føle meg som hjemme der hvor mamma eller pappa er. Men jeg har aldri følt meg hjemme hos pappa. Jeg vet ikke engang om han føler seg hjemme noe sted selv.
Da vi er ferdigpakka, er det fortsatt et par timer til toget går.
«En kakao, eller?» spør mamma.
Hun suller rundt på kjøkkenet mens jeg sitter ved bordet. Jeg føler meg tung som en sekk med bly.
«Nei takk, mamma,» sier jeg.
Jeg hører at stemmen min plutselig låter dyster. Jeg skotter bort på mamma, og kan se at ryggen hennes lik som strammer seg.
Jeg kremter før jeg sier, med en mye blidere røst:
12
«Jeg vil spare appetitten til de greiene jeg vet du kom mer til å kjøpe til meg på Oslo S!»
«Den er grei,» sier mamma og setter tilbake lokket på O’Boyen.
Hun er lys i stemmen, men jeg kan se på henne at hun er blitt urolig.
Nei, nei, nei.
Mamma deiser ned på sin faste kjøkkenstol og setter håret opp i en knute. Bevegelsene er vante, og jeg kjenner allerede nå at jeg savner henne. Noe så veldig. Tre uker uten å se mamma tvinne krøllene sammen slik at hun ikke trenger strikk. Tre uker uten fnising over Fjordland-middager og pinlig rapping. Men jeg vet at mamma gleder seg. Hun kommer til å savne meg, men hun ser også fram til å være alene. Jeg er tretten år. Og jeg er ikke dum.
Jeg merker at mamma har lyst til å spørre om noe. Hun vipper på stolen og virker rastløs. Ser seg rundt i rommet som om svaret finnes der et sted. Så tar hun sats, og spør:
«Synes du det er ok å dra til pappa, Ellen?»
Stemmen virker unormalt høy. Det er som om det blir et ekko på kjøkkenet.
«Hva mener du?» Jeg bruker den samme lyse stemmen som jeg jobba fram i stad.
«Nei …»
Mamma leter etter ordene. Jeg vet jo at hun vil jeg skal dra, så hvorfor spør hun?
«Pappa er jo litt … ehm … rar, og …»
«Og hva så?» avbryter jeg muntert. «Rar er bra, det sier jo dere to alltid!»
13
«Jo, men …» Mamma biter seg i underleppa. «Men noen ganger føler jeg kanskje at … Og i det siste så har han jo kanskje …»
Nei, dette orker jeg ikke. Toget går snart, og denne praten fører ingen steder. Muligheten for å slippe å sette seg på toget mot Säterstad i dag finnes ikke. Så enkelt er det. Derfor gjør dette bare vondt verre.
«Kanskje vi rekker en frappuccino på Starbucks før toget går, mamma?»
Jeg rekker å se at mamma smiler letta ned i bordet før jeg småløper ut i gangen. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde sett det.
Frappuccinoen føles altfor stor, men jeg pleier jo å orke en hel. Jeg tvinger den i meg for at mamma ikke skal få bensin på uro-bålet. Jeg merker at hun følger ekstra godt med på meg i dag.
Det er fullt av folk på perrongen. Mamma har kjøpt Troika og Solo til meg, og den store frappuccinoen ligger og skvulper i magen. Jeg vipper nesten bakover av tyngden av sekken og begynner på en måte å glede meg litt til å slenge meg ned i et togsete. Ina sier ofte at det å sette i gang med noe ubehagelig bør være som å rive av et plaster. Altså å bare gjøre det fort.
«Ja, se der har vi toget! Kom, så finner vi et deilig sete til deg!»
Mamma pleier å spare noen kroner på å ikke kjøpe plassbillett på transportmidler, hun mener at skjebnen kan få bestemme sitteplass. Hun er stort sett strålende fornøyd med plassen vi får, bortsett fra den gangen vi måtte stå
14
til Göteborg for å komme oss til Liseberg. Med hodet klemt mellom overopphetede beltespenner og fylte lommer hørte jeg mamma og pappa krangle høylytt for første gang. Jeg må ha vært seks år eller noe. Jeg husker at jeg en lang strekning hadde hodet klemt inntil en mobiltelefon som dirret og dirret inni en frakkelomme. «Å, dette setet er ledig hele veien!»
Mamma har snakka to ord med en togansatt, og vips, så ble det vindusplass på meg. Mamma virker lettere nå. Hjelper meg og sekken på plass og kysser meg i hele fjeset. Jeg kniper øynene sammen og ler akkurat sånn som hun håper at jeg skal.
Toget ruller av gårde. Jeg sitter og stirrer på den uåpnede Soloen min som står og skjelver lett på det lille bordet. Troikaen ligger ved siden av. Den har sklidd så langt mot bordkanten at den snart vil falle ned på gulvet. Det gjør ikke noe. Jeg er kvalm og har ikke lyst på hverken varm Solo eller halvsmelta Troika. Jeg kniper øynene igjen. Jeg ser for meg pappa, som om et par timer står klar til å hente meg på stasjonen. Han har vært på hytta et par dager allerede. Han ringte i går og sa at det var knallvær, og at han gleda seg til å spille tullevolleyball med meg. Jeg hørte at han hadde tatt seg en øl eller to, og jeg liker ikke så godt å snakke med ham da. Da er det nemlig fort gjort at han lover både det ene og det andre.
Jeg er ganske sikker på at pappa allerede er på bussen på vei til perrongen i Säterstad. Pappa er nemlig aldri forsinka. På togstasjonen er det alltid en time å vente på bussen som skal ta oss videre mot hytta, men han stoler
15
aldri helt på det. Selv om det er samme bussjåfør hver gang, og han også er en ganske så presis type. Pappa pleier å stirre stivt etter bussen hele timen og blir alltid overstadig letta når den kommer. Åh, det var bra. Da kommer vi oss fram. Han kommer til å slenge et eksakt antall mynter og sedler på den lille platen ved sjåføren.
Jeg føler meg klam og kvalm. Olabuksa klistrer seg til lårene. Jeg har på meg altfor mye klær, men gidder ikke å gå inn på togdoen og skifte.
Tre hele uker skal jeg være på hytta til pappa. Det er rekordlenge. Og så uten Ina. Men jeg skjønner henne godt. Hun mener ikke noe vondt med det.
Jeg ser meg selv i glassruta selv om det ikke er mørkt ute. Jeg synes ikke at jeg er noe pen. Jeg skulle ønske at jeg hadde en sånn liten oppstoppernese med fregner på. Jeg tegner alle jenter sånn. Når jeg skal velge en avataremoji, er det alltid sånn de ser ut. Ingen av alternativene likner på meg. Men det skjønner jeg jo. Ingen vil velge å se ut som meg hvis de kan slippe.
Mange av jentene i klassen har begynt å få pupper og hofter. Selv er jeg fortsatt ganske barnslig i figuren, men likevel bred og med store føtter. Det verste av alle verdener. Håret mitt stopper alltid å vokse når det når skuldrene, så jeg kan aldri kaste på det mens jeg ler. Jeg strever også med å få det samla i en ordentlig topp på balletten.
Jeg finner fram mobilen og sender en melding til Ina. Jeg lar avataren med oppstoppernese si noe om god sommer og legger til en tåspiss-emoji etter å ha skrevet at jeg
16
gleder meg til å jobbe inn de nye skoene på hytta. Hjertet banker litt ekstra etter at jeg har trykket send, men jeg prøver å ikke forvente svar. Ina svarer kanskje på én av fire meldinger. Ingen jeg kjenner, er på mobilen så lite som hun er. Isteden leser hun bøker og har lange samtaler med foreldre og venner. Plutselig angrer jeg på hele SMS-en. Teit med de emojiene. Jeg har bare sju prosent batteri igjen og gleder meg til å finne fram laderen under senga mi på hytta med én gang jeg kommer fram. Hvis Ina svarer, skal jeg i hvert fall ikke gå glipp av det.
Jeg finner fram telefonen og vurderer å poste noe. Men hva skulle det vært, liksom? En Solo i slo-mo? Ina og jeg fikk Instagram og Snapchat samtidig. Jeg tror ikke at mamma visste at det var trettenårsgrense der, men Inas mamma og pappa er veldig opptatt av sånt. Vi følger en del ballettdansere. Jeg blir alltid glad når det dukker opp noen proffer som er litt brede, men så viser det seg alltid at det liksom er hovedpoenget med kontoen. Se! Jeg er grasiøs selv om jeg ikke er nett og spinkel! Dans med den kroppen du har! Da avfølger jeg dem igjen. Jeg synes det er noe pinlig ved det.
Litt lenger framme i kupéen sitter det en blond og pen dame og sutter på en Cola Zero. Jeg får det for meg at kan skje hun også er på vei til pappa. Hun er nemlig akkurat pappas type. Store pupper, smale øyebryn og trange klær.
I fjor sommer hadde pappa besøk av en ny kjæreste på hytta. Hun var veldig hyggelig mot meg, men var like glad i å drikke øl som pappa er. Og minst like glad i å
17
kysse og kline. Hytta hans er liten, så jeg hadde ikke så mange steder å gjøre av meg. Heldigvis har jeg et eget rom hvor jeg kan være for meg selv. Der går det mest i gamle Donald-pockets og mobil. Jeg persa på Candy Crush etter at Ina hadde dratt i fjor.
Jeg håper inderlig ikke at det er et kvinnfolk som skal drive og kline og drikke på hytta når jeg kommer fram. Selv har jeg aldri kyssa noen, men det er virkelig helt ok. Jeg synes egentlig at alt det der er litt ekkelt, selv om jeg er blitt tenåring. Kanskje det er noe feil med meg.
Ina kyssa noen i juleferien. Hun var på Geilo med familien, og på noe slags after ski kyssa hun en gutt som het Pelle. Jeg tror kanskje hun gjorde det mest for å få det gjort, men det sa jeg ikke til henne. Jeg ville jo ikke at hun skulle bli såra, så jeg spilte imponert og misunnelig.
Ina gidder å være venninna mi selv om hun er både pen, rik, snill og populær. Det er jo ikke til å holde ut, egentlig, alle de tingene på én gang. Men helt fra vi møttes på balletten som seksåringer, har det på en måte vært oss to. Jeg sier på en måte siden vi sjelden er sammen utafor balletten. Hun er den beste eleven og er naturlig grasiøs. Jeg, derimot, vet at jeg ikke er det. Jeg får liksom ingenting gratis der. Ikke engang vristene mine spiller på lag. De har ikke den naturlige bøyen som visstnok er et must for å bli proff. Når Ina og jeg snakker om hva vi vil bli når vi blir voksne, later jeg som om balletten aldri har vært en interessant yrkesvei. Det er jo bare en hobby, pleier jeg å si. Men innerst inne er jeg skikkelig redd for at hun skal satse og klare det. Det er jo ikke sånn man
18
skal tenke når man er venn, jeg vet det. Jeg burde jo hel ler heie: Kom igjen, Ina! Du har jo ALT som skal til! Men jeg er for sjalu. Jeg unner henne nesten alt, bare ikke en karriere som ballettdanser.
Det er lenge siden jeg trodde at jeg hadde sjans som prima ballerina. Det gjør litt vondt å tenke på at jeg aldri kan bli valgt inn i et russisk kompani, for eksempel, men bare ett blikk i speilet gruser den drømmen. Mamma og jeg var i St. Petersburg på mormors regning da jeg var ni, rett etter at skilsmissen var et faktum. Mamma ville se på sånne gamle slottsgreier, og jeg skulle få oppleve russisk klassisk ballett. Det var helt forjævlig. Alle de kvinnelige danserne var helt identiske. De var eksakt like høye og hadde samme kroppsform. De sto på lange rekker og gjorde synkron koreografi. De så ut som klonede roboter. Etter forestillingen ville jeg bare hjem til hotellet. Det hadde gått opp for meg at jeg ikke hadde sjans. Ballerinadrømmen min ble knust der og da, selv om jeg bare var ni år. Jeg danser jo fremdeles, om enn litt mindre entusiastisk enn før. Men jeg har fjerna den lille ballett skoen jeg hadde hengende fra skolesekken, og T-skjorta med I am a ballerina har gått til Fretex.
«Neste stasjon Säterstad,» lyder det over høyttaleren. Jeg kjenner det presse på under ribbeina. Jeg begynner å lure på om jeg har fått omgangssyke? Det ville jo vært en super start å spy seg inn på Säterstad mens pappa ønsker velkommen. Men, ok. Here we go. Ingen vei tilbake. Jeg kaster et blikk mot blondinen forrest i vogna. Hun gjør ingen tegn til å reise seg. Det er da noe.
19