Gro Steinsland: Dovrefjell i tusen år

Co py right © norsk utgave Vig mo stad & Bjør ke AS 2014 ISBN: 978-82-419-1071-5 Gra fisk pro duk sjon: John Grieg AS, Ber gen Om slag og sats de sign: Aud Glop pen Kartene er laget av Anne Therese Engesveen og Espen Finstad i Oppland fylkeskommune, på grunnlag av data fra Statens kartverk.

Fotografiene på tittelside, kolofonside og innholdsside er tatt av Bernt M. Tordhol.

Aschehoug forlag takkes for bruk av sitater fra: • Sigrid Undset: Korset og Kransen, Aschehoug 1958 • Harald Sverdrup: «Blåstrupe». Fra Grønn kalender, Aschehoug 1974 • Ragnar Solberg: «Du høge fjell». Fra Du fjell, Aschehoug 1938 • Olav Gjærevoll: «Det e’ godt å kvile på Dovrefjell».

Fra Mine fjell, Aschehoug 1994 Gyldendal forlag takkes for bruk av sitater fra • Inge Krokann: I Dovre-sno, Gyldendal 1929.

Vegard Vigerust takkes for bruk av • «Episode ved Snøhetta», fra Evig unge Dovre, Dølaringen 1993 Bo ken er ut gitt med støt te fra Opp land Fyl kes kom mu ne.

Spørs mål om den ne bo ken kan ret tes til: Vigmostad & Bjørke Ka nalvei en 51 5068 Ber gen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke ko pi e res fra den ne bo ken i strid med ånds verk lo ven el ler av ta ler om ko pi er ing som er inn gått med Ko pi nor.

For ord Forfatteren har så mange å takke når boken nå foreligger, aldri før har jeg møtt så mye entusiasme og velvilje ved et bokprosjekt. Det hele startet i 2013 med en henvendelse fra Oppland fylkeskommune gjennom verdiskapingsprosjektet VINK, der jeg ble bedt om å skrive om mytene og historien knyttet til Dovrefjell. Med på kjøpet fulgte en arbeidsgruppe bestående av fylkesarkeolog Espen Finstad og leder for Pilegrimsenter Dovrefjell, Hans-Jacob Dahl, som begge påtok seg å bistå prosjektet.

Espen har entusiastisk fulgt prosessen fra a til å og har gjort en stor innsats for å samle billedmateriale, stått for kartproduksjon m.m. Hans-Jacob har gitt viktige innspill til lokalkunnskap om bygden og leden, Arnfinn Engen har kommentert lokalstoff, og arkeolog Nina Hildre har raust delt av egne forskningsresultater. Bernt M. Tordhol har utrettelig stilt opp som fotograf for å imøtekomme forfatterens ønsker. Takk til Olav Tofte som gjestfritt slapp oss inn på tunet, takk til husfolket på Fokstua og Kongsvoll som velvillig har lånt ut billedmateriale.

Takken omfatter alle som har tilført billedmateriale, samt bokdesigner Aud Gloppen og typograf Ellen Sandberg. Sist, men ikke minst, en takk til forlaget ved sjefredaktør Frode Molven som påtok seg å lage bok sammen med en utålmodig forfatter.

Arbeidet med stoffet har vært en sammenhengende glede. Med undring oppdaget jeg at temaet Dovrefjell henger sammen med hele norgeshistorien. Natur, dyreliv og fjelltradisjoner er kommet nær meg, jeg fikk mulighet til gjøre dypdykk i kulturhistorie, litteratur og diktning. Det er mitt håp at jeg gjennom teksten har klart å formidle noen av de rikdommene jeg selv har funnet på vandringen over fjellet.

Oslo i juni 2014 Gro Steinsland

Innhold Dov re fjell i våre hjerter 13 Dovrebygda 29 Kongeveien over alle kongeveier 63 Pilegrimsleden 91 Dovrefjell og mytene om landet 133 Fostring og erotikk 161 Fra myte til rikssamling 187 Politikk og nasjonalromantikk 219 Dovrefjell i diktningen 257 Dovrefjell i dag – natur, verdier, utfordringer 283 Litteratur 307 Noter 311 Stedsregister 315 Personregister 317

KA PIT TEL 1

DOV RE FJELL I VÅRE HJERTER

↑ Alle kapitler innledes med abstraksjonsbilder fra Dovreområdet, tatt av Bernt M. Tordhol. ← Det er godt at den vide vidden som er Dovrefjell, Norges tak, lunes av den skarpe veggen i vest der toppene går opp i 2000 moh. Snøhetta har alltid fanget oppmerksomheten som viddens majestet. Like overveldende som denne utsikten er vissheten om at det ligger fortellinger og venter langs alle stier og far der mennesker har ferdes. Fortellingen om Dovrefjell spenner over mer enn tusen år av norsk historie.

(Foto: Bernt M. Tordhol)

Utsynet

Vi vil ha et inntrykk av Dovrefjell, et overblikk, legger bygden bak oss og tar fatt på oppstigningen mot fjellet; vi trår ut av bilen ved de vide myrene ved Fokstugu. Vi står på Norges tak. Her er syn og duft av vier og lyng, reinlav og fjellbjørk; her er pjutring av fjellfugl, klunk av en og annen sauebjelle. Dette er Dovrefjell som det er sunget og talt og skålt over, som har vært bilde på riket og symbol på landet i hundrevis av år. Dette fjellplatået rommer naturressurser som har interesse langt utenfor landets grenser, og som vi har skjønt må vernes og tas vare på.

Vi ser ut over en vidde med myrstrekk og fjellvann, Vålåsjøen og Avsjøen blinker i nordvest, her er setergrender i åpne landskap.

Bak oss, øst for E6, ruver høye, runde nuter som alle kalles for høer, Fokstuguhø, Halvfarhø, Avsjøhø, Blåhø, lenger nord følger Hjerkinnhø og Knutshø. Langt borte i vest er fjellene høyere og skarpere, vi gjenkjenner en snøhvit topp, Snøhetta, som med Skredahøin og Svånåtindan danner et villere veggpanel i landskapet. Snøhetta er viddens dronning. Erik Pontoppidan anslo i Forsøg til Norriges naturlige Historie at Snøhettas høyde var en halv norsk mil og den hvite damen dermed majesteten blant Nordens fjell.

Spisse, himmelstormende topper var det som fascinerte byfolkene, vitenskapsmennene og kunstnerne, som «oppdaget» fjellet tidlig på 1800-tallet, de som i førstningen gjorde Jotunheimen til det hellige fjellet og dyrket det med en nesten religiøs glød.1 Jotunheimen har sine «pigger» med Galdhøpiggen som kongen, Rondane har sine runde former, Dovrefjell har begge deler, steile 2000 meter høye topper i vest og runde høer i øst. Jotunheimens topper inviterer til å bestiges og beseires. Dovrefjell inviterer ikke på samme måten til erobring, det er heller Dovrefjell som erobrer oss. Ikke umiddelbart og overveldende, men som en langsom prosess som starter når vi fysisk og mentalt tar steget inn i dette mangslungne fjellområdet og åpner sinnet for hva det har å tilby av historie og natur.

132

dov r efjell i tusen 책r

133

Dov r efjell og my tene om l andet

KAPITTEL 5

DOVREFJELL OG MYTENE OM LANDET

� Skispor over vidden krysser sporene av en reinsdyrflokk.

(Foto: Bernt M. Tordhol)

Vi har vandret langs Kongeveien og pilegrimsleden over Dovrefjell, og nå er det tid for å søke sporene av de gamle mytene og fortellingene som ligger gjemt i fjellet – mytene og fortellingene om alt det forunderlige som gikk for seg i fortiden, og som ble opphav til landet og folket.

Det er den norrøne, felles norsk-islandske litteraturen fra middelalderen som er vår skattkiste. Mye nytt ble skapt ved at kristendommen kom til landet: sagaer, historieverk, lovsamlinger, bibelstoff, helgenlegender, grammatiske avhandlinger og annet. Middelalderlitteraturen rommer dessuten et enestående rikt minnestoff fra vikingtiden, myter, eddadikt og skaldedikt som også ble tatt vare på i skrivestuene på høvdinggårder, på kongsgårder eller i klostrene. Den førkristne mytologien ble ikke borte med kristningen av landet, men levde videre som et fargerikt og broket bakteppe langt inn i middelalderen. Fortellingene fra fortiden ble viktige elementer i folkets historie og identitet. Derfor finner vi så mange lag i sagatekstene, gamle myter kan dukke opp side om side med nøkterne, naturvitenskapelige utredninger. Det gjør middelaldertekstene til spennende lesning.

Historieskriving i middelalderen Vi skal starte med å åpne en spesiell historiebok, den som Halvdan Koht i sin tid omtalte som «den fyrste norske nasjonalhistoria».

Verket ble skrevet på latin en gang i siste halvdel av 1100-tallet og kalles Historia Norwegiae, «Norges historie».

1100- og 1200-tallet var en tid med en imponerende produksjon av historieverk, i Norge og på Island. Snorre Sturlasons kongesagaverk Heimskringla fra 1220-årene ble best kjent i ettertiden og er det historieverket som har hatt størst betydning for senere norsk historie. Men det ble forfattet mange flere historieverk på den tiden, noe som viser at det var om å gjøre for landene i nord å skrive folkets egen historie inn i den større, felleseuropeiske historiefortellingen.

Man ville vise at selv om nordboene levde i periferien av Europa, så var de et sivilisert folkeferd med en lang historie bak seg.

136

dov r efjell i tusen år

Historia Norwegiae – «den første nasjonalhistorien»

Den latinskspråklige norgeshistorien er skrevet av en ukjent forfatter i siste halvdel av 1100-tallet, mest sannsynlig ble den til i Nidaros, innenfor erkebispesetets miljø. I denne sagaen presenteres Norge som et fjelland.

I lange passasjer skrives det nøktern sakprosa som bygger på kunnskaper om natur og geografi og politisk og kirkelig administrasjon. Men nå og da åpner forfatteren for mytenes verden og med det for en mer poetisk historiefortelling.

Fjellandet Norge er et fjelland, og mer enn andre fylker er Oppland fylke selve høyfjellriket. Forfatteren sier om landet at «største delen er ubebodd, for landet er fylt av svære fjell og skoger, og der hersker streng kulde». Han deler landet i tre belter på langs. Beltet lengst vest er kystlandet, det mellomste beltet er Opplandene, som eksplisitt kalles fjellandet, det tredje beltet er skoglandet der finnene bor. I eldre tid omfattet Opplandene et større område enn det som er Oppland fylke i dag, da hørte Hedmark og store deler av Akershus med.54 Men først og fremst er det dagens Oppland med de store høyfjellspartiene som preger sagaens karakteristikk av landet.

Norrøne folk og samer Det lange landet er bebodd av to folkegrupper: norrøne folk og samer. Om Hålogaland sier sagaforfatteren at «innbyggerne der stort sett bor sammen med finnene og driver handel med dem». Her konstateres det altså at samer og nordmenn bor side om side innenfor ett og samme rike.

Men i neste runde omtaler forfatteren et ødeland utenfor landets grenser hvor det bor samer som omtales som hedenske og primitive fangstfolk, selv om de betaler skatt til den norske kongen. Det bor altså samer både innenfor og utenfor det norske riket, og de som bor

Dov r efjell og my tene om l andet

137

utenfor grensen, betraktes som mer fremmede og hedenske enn de ↓ At samer har som bor innenfor rikets grenser. Her taler nok en representant for holdt til i Dovrefjell i middelalderkirken som betraktet nordområdene som sitt misjons- eldre tid, viser dette kartet som markerer ansvar og som den norske kongens rettmessige skattland. finnegammer ved Tre hundre år før Historia Norwegiae ble forfattet, satt en skriver Vårstigen. Kartet er satt sammen av to ved den engelske kongens hoff i Wessex og nedtegnet etter diktat opprinnelige kart, hva en nordnorsk høvding på handelsferd i England berettet for den et amtskart for 1834 Oppland og et kart engelske kong Alfred. Også her fortelles det om samkvem mellom ifor 1903 i Trøndelag. norrøne folk og samer. Høvdingen og handelsmannen Ottar fra (Kilde: © Kartverket)

138

dov r efjell i tusen år

Hålogaland fortalte at det øst for kysten der han bodde langt mot nord, lå store strekninger der finnene bodde. Ottars egen rikdom var basert på finneskatt, handel og tamreinsdrift. Selv hadde han 600 reinsdyr, derav 6 lokkedyr som var særs verdifulle fordi man lokket villrein med dem. Vi kan vel anta at Ottar har hatt samer som eksperter på reindrift i sin arbeidstokk. Opplysningene om at det bodde to folkegrupper i landet, nordmenn og samer, er altså bevitnet i to uavhengige kilder, den ene fra 800-tallet, den andre fra 1100-tallet.

Om Dovrefjell Forfatteren av Historia Norwegiae viser for øvrig god kjennskap til Dovrefjell: Det midtre beltet ved grensen mot Gautland omfatter fire lagdømmer og tolv fylker og strekker seg like til Trondheim. Det første lagdømmet er Romerike og Ringerike og nabofylkene deres. Det andre er Telemark og bygdene bortenfor. Det tredje er Hedmark med Alvdalene, og det fjerde er Gudbrandsdalen med Lom og nabofylkene. Her danner det digre Dovrefjell grensen. (min utheving) Dessuten finnes det flere bygder mellom kystlandet og Opplandene, slik som Valdres og Hallingdal, som ligger under Gulatings lagdømme.

På Opplandene er det en elv som skinner rød av gullet i sanden. Den kommer fra den svære innsjøen Mjøsa og faller ut i havet i Viken.

Kongeslekt fra Sverige Landets historie struktureres rundt kongene, og forfatteren kan fortelle at den norske kongeslekten opprinnelig kom fra Svitjod (Sverige); derfra hadde slekten slått seg ned på Opplandene under kongen Halvdan Kvitbein. Denne sagaforfatteren mener altså at historien om de norske kongene startet på Opplandene.