Du er min historie

«Oppsiktsvekkende (...) selvsikker og stilsikker.»

«Vondt, vakkert og velskrevet.»

SIGMUND JENSEN , Stavanger Aftenblad

Du er min historie

JOAKIM TJØSTHEIM , Dagbladet

Du er min historie

Trine-Lise Rygh

Du er min historie

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2022

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Rune Mortensen

Omslagsillustrasjon: Rune Mortensen, runebok.no

Omslagsfoto: Vadim Butenkov, unsplash.com

Forfatterfoto © Eigil Korsager / Vigmostad & Bjørke

Papir: 70 g Creamy 2.0 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15,7 pkt.

2. opplag 2022 ISBN: 978-82-419-5889-2

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

I’d like to be a nest if you were a little bird.

I’d like to be a scarf if you were a neck and were cold.

If you were music, I’d be an ear.

If you were water, I’d be a glass.

If you were light, I’d be an eye.

If you were a foot, I’d be a sock.

If you were the sea, I’d be a beach.

And if you were still the sea, I’d be a fish, and I’d swim in you.

And if you were the sea, I’d be salt.

And if I were salt, you’d be lettuce, an avocado or at least a fried egg.

And if you were a fried egg, I’d be a piece of bread.

And if I were a piece of bread, you’d be butter or jam.

If you were jam, I’d be the peach in the jam.

If I were a peach, you’d be a tree.

And if you were a tree, I’d be your sap…

And I’d course through your arms like blood.

And if I were blood, I’d live in your heart.

Claudio Bertoni (1996)

Det finnes en hundeversjon av Prozac, kalt Reconcile. Reconcile er det engelske ordet for forsone som betyr å avfinne seg med, akseptere eller tåle. Tablettene har kjøttsmak. Jeg fortalte det til deg den sommeren vi flyttet inn i dette huset. På nabotomten over veien, i skyggen av en stor alm, sto en liten, sort hund bundet fast. Dag etter dag sto den der. Hunden hadde store, sørgmodige øyne og en hale som hang ned. Eieren var en eldre mann med lut holdning og to gamle Mercedeser i garasjen. Vi så ham nesten aldri. Hagen hans var fylt av skrot, flere bilvrak og andre rustne gjenstander lå spredt utover ple nen. Fra det vestvendte stuevinduet i huset vårt kunne vi se ned på den vesle hunden. En sjelden gang fikk vi et glimt av den gamle mannen gjennom det jeg antok var kjøkkenvinduet hans. Jeg snakket om det mens vi rullet mørk grå maling over de hvite stueveggene i vårt nye hjem, at vi burde gå ned dit, du og jeg, slippe hunden løs, ta den med oss hjem, til og med. Gi den omsorg og stell og en liten dose antidepressiv. Men en dag var den

borte. Vi så den aldri igjen. Et par år senere flyttet den gamle mannen, eller kanskje han døde, jeg vet ikke, huset ble i alle fall solgt. Bilvrakene forsvant. Nå bor det en barnefamilie der. De har en trampoline i hagen. Langs garasjeveggen vokser det valmuer.

Egentlig var det feil årstid å pusse opp på, varmen var ulidelig den sommeren. Skogbrannfaren var akutt. Jeg sluttet å gå i skogen. Sånn fortsatte det i flere uker. Malingslukten gjorde at vi måtte la dører og vinduer stå på vidt gap, og huset ble fylt av en intens og kvalmende hete. Vi ble sløve. Når kvelden kom, orket vi ikke annet enn å slenge oss ned i sofaen foran tv-en i det gamle huset, hvor vi fremdeles hadde sengene og de fleste av tingene våre. Alle dagene var like, vi malte og malte, stue og fire soverom, kjellerstue og trappegang. Fargene hadde navn som Free Spirit, Statement Blue, Matrix og Labrador. Vi malte med verkende rygg og hender fulle av vannblemmer, stive i blikket.

Det er lenge siden nå. Den sommeren. Vi flyttet inn, og jeg trodde at alt kunne begynne på nytt. Så gikk det litt tid, og du begynte å gå fra oss. Nedover langs elven vandret du, tidlig og sent, dag og natt.

Rett før midnatt den 31. desember 2020 tar jeg to bilder av deg. Det første bildet viser hodet ditt som stikker opp av det sorte hullet i isen. Snø og is, masse is, og vann. Ansiktet ditt kunne vært skåret ut av den grå isen. Jeg står på brygga med et håndkle rundt meg, våt og hutrende, stive fingre rundt kameraet. Alt rundt oss er stille, stille og mørkt. Du ser ikke i kameraet, du ser ikke på noe. Øynene dine er sorte som sjøen. Munnen din er formet som en o.

Du vil opp, det er jo ikke akkurat godt å ligge der. Sjøen holder tre, kanskje fire grader. Men jeg har lest at det skal være bra for helsen. Kall det et nyttårsforsett. Jeg synes du er sporty. Du trår opp stigen, og i det samme eksploderer himmelen over byen. Du virker helt uanfektet. Du stiller deg på ullpleddet der jeg står, og drar av deg den våte badeshortsen med stive bevegelser. Jeg snur meg vekk og ser mot byen. Over det gamle bygget som for lenge siden huset Televerket, er himmelen drapert i nyanser av rosa og oransje. Det smeller og knitrer og

spraker, og jeg tenker på Lea, som er hjemme alene. Hva tenkte jeg på, egentlig, men jeg vet det jo, jeg vet hva jeg tenkte, at Lea skulle være med, hun skulle ha vært her med oss, men så ombestemte hun seg i siste liten, hun gjør ofte det, og vi kan ikke alltid la Lea bestemme, du var enig, vi var enige, du og jeg, derfor dro vi likevel, ned hit, dette var liksom den eneste planen vi hadde for kvelden, du og jeg og Lea, vi skulle isbade mens fyrverkeriene knatret over hodet på oss, og så skulle vi kjøre hjem og dusje oss gode og varme, og etterpå skulle vi se resten av filmen vi begynte på etter nyttårsmiddagen.

Det andre bildet tar jeg da du er på vei opp badestigen. Ansiktet ditt er en sort skygge. Jeg ville ikke kjent deg igjen hvis jeg ikke visste at det var deg.

Første nyttårsdag. Det er allerede langt på dag. Sola skinner gjennom vinduet, og kroppen kjennes blytung. Det burde ikke vært sånn, tvert imot, kroppen burde kjennes lett nå som julen er over.

Den smale og tette julegranen, symmetrisk og fin, en fjellgran er det visst, de røde blomstene på bordet, stjernen som lyser i vinduet. Peisen varmer, og fra fjernsynet strømmer toner fra symfoniorkesteret i Wien. Det er ingenting i rommet som forteller meg at noe er anner ledes enn ellers.

Men i deg har alt stanset opp. Jeg føler ingenting, sier du. Du sitter i lenestolen foran fjernsynet. Jeg er helt nummen, sier du.

Jeg sitter på kanten av sofaen. Ordene dine fester seg et sted utenpå kroppen, på klærne, som små gjennomsik tige insekter, nesten usynlige. Jeg blir sittende og studere skyggene på veggen bak deg.

Du snur deg mot meg for å se om jeg følger med, om jeg har hørt hva du sa, om jeg har noe å si. Inni hodet er det fullt av støy. Jeg vil passe på deg, men får det ikke til. Lyset i stua forandres mens vi sitter sånn. Jeg ser på skyggene på veggen. En diger kjeft, en hundekjeft full av spisse tenner og en lang dryppende tunge. Skyggene får meg til å tenke på Garm, hunden til gudinnen Hel. Garm, som sto bundet fast og voktet inngangen til dødsriket.

Jeg må ut. Jeg kler meg godt; de siste dagene har vært kalde. Lue, hansker, den tjukkeste jakken. Jeg tar snarveien gjennom skogholtet og fortsetter videre over broen. Elven er dekket av snø, her og der en sort, blank åpning, som fuktige, stirrende dyreøyne. Jeg liker den skarpe luften, knasingen under skoene.

Himmelen er rusten i kantene. Jeg følger elven et stykke nedover mot barneskolen der Lea tilbrakte sine syv første skoleår. Jeg treffer ingen. Alt er stille. Søndagsfølelse ganget med ti. Jeg krysser skolegården, trår over utbrente raketthylser og ødelagte plastglass, tomflasker, det likner et katastrofeområde. Jeg ser mot de sorte klasseromsvinduene som er pyntet med snøkrystaller og stjerner klippet ut av små barnehender, kjenner et sug i magen. Blikket hennes når jeg forlot henne; for hver morgen gikk jeg litt mer i stykker. Lea er blitt stor nå, det er lenge siden jeg måtte følge henne til skolen. Hun går selv, eller jeg kjører henne de morgenene ting er vanskelig. Rødt nivå og hjemmeskole gjorde henne lykkelig.

Hjemover følger jeg bilveien forbi t-banestasjonen for å kunne se månen når den stiger opp over åsen I den bakerste t-banevognen sitter tre jenter, ungdommer, jeg drar kjensel på en av dem, Madeleine, eller Marlene? Jeg tror det er henne, hun lyse, hun sitter vendt mot de to andre, de snakker sammen, alle tre, ler, kaster hodet bakover, ser ut som nesten voksne, så annerledes enn min Lea. Hver gang Madeleine, eller Marlene, ringte på døren vår og spurte om Lea ville bli med ut og leke, følte jeg trang til å klemme henne, vise min takknemlighet.

Av og til når jeg er ute om kvelden, ute i mørket, når grantrærne mot nord er en sort mur mot det sorte, kan jeg tenke at du står inne i huset vårt, i stua, og ser ut, at du ser på meg, jeg er så vidt synlig, men du ser meg, og du vil at jeg skal snu meg og se opp mot huset, mot vinduet der du står, og jeg snur meg, og da vinker du, og du smiler.

Når elven er åpen og fri for is, kan vi innimellom høre vannet som faller fra vannmagasinet et par hundre meter lenger nord, et bedøvende brus. Man kaller vannet for en dam. Det sies at vannet, dammen, er populært til både fisking og bading, men det er ikke sant. Ingen bader der, ikke engang bikkjene, og fiskerne, de står på oversiden av dammen, der elven er bredest, blankest. Den sommeren vi flyttet hit, ble dammen tappet ned for inspeksjon. Det var snakk om en utbedring av bunnlukene. Et helt år var dammen nesten tømt for vann, et brunaktig krater, det fantes bare akkurat nok vann til å holde liv i elven. I geografien viser depresjon til en fordypning i landskapet, Dødehavet, for eksempel, verdens dypeste depresjon. Dammen vår er ikke i nærheten, den er ikke engang en ekte depresjon, det så bare sånn ut, der den en stund lå som et åpent og verkende sår i landskapet.

Jeg drømmer at jeg er i en båt. Sammen med meg i båten sitter en fremmed mann. Han er solbrun og har et gullsmykke om halsen. Mannen har kvalt kona si. Vi kjører rundt på sjøen i denne båten uten mål og mening og med liket av kona liggende under dekk. Det plager meg at jeg er nødt til å kjøre rundt med den døde. Det tar seg ikke ut. Jeg spør mannen om jeg ikke skal frakte ham til Ila fengsel.

Rifla di ligger på loftet. Du serverte meg selvskutte ryper på vår første date, husker du? Selvskutte ryper og alkoholfri vin. Kjøttet var fullt av bly og helt uspiselig, vinen smakte heslig. Vi lo av det uspiselige rypekjøttet og den vonde vinen. Så mye innsats. Du hadde gult laken på dobbeltsengen og hyttegardiner i vinduet. Vi lå sammen på det gule lakenet mens jeg hørte moren din spyle ned i toalettet i etasjen over.

En kvinne jeg kjente, fikk et nakkeskudd av typen sin. Han hentet rifla fra skapet og skjøt henne i sengen. Kan skje hun sov da det skjedde. Hun var en type kvinne som gnålet på alt og alle, hele tiden. Sunnmørsdialekt, liksom alltid på randen. Han fikk nok, tipper jeg, og gjorde kort prosess.

Nei. Rifla di ligger ikke på loftet, for vi har ikke loft i dette huset. Nå vet jeg ikke hvor den rifla er. Kanskje i kjellerboden, sammen med hageputene, fiskeutstyret ditt og eskene med barneklær. Eller i garasjen, lent oppetter veggen i hjørnet, ved siden av skiene, vedsekkene. Vi trengte større plass. Vi kjøpte dette huset for å kunne fortsette å være en familie. Noe loft hadde vi ikke behov for. Det vi trengte, var flere dører, flere rom. Et hus som var stort nok for flere parallelle liv. Lenge hadde jeg en god følelse.

Tomten huset vårt er bygd på, er en gammel eple hage. Bare ett av epletrærne står igjen, rett over grensen til nabotomten på østsiden. Treet er kroket som en gammel dame, som sin eier Else, et kaos av grener, vakkert på sin helt egne måte. Jeg er blitt glad i det. Vi snakker om treet, aller mest jeg.

På senvinteren sier jeg, for eksempel, jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke beskjærer det, se på grenene, de peker jo i alle retninger. Når det nærmer seg påske, kan

jeg lure på når hun har tenkt å ta ned julelysene, jeg liker ikke jul om våren. Om høsten kommer eplene, de modnes og deiser i bakken, en håndfull eller to hver dag, og jeg spiller irritert når jeg sparker dem bortover grusen: Å, disse dumme eplene, kan jeg utbryte.

Sannheten er at jeg liker synet av de nesten lysende rosa eplene, selv når de ligger på bakken. Og jeg liker de uregjerlige sprikende grenene, og jeg liker julelysene som lyser opp soverommet mitt om natten. Jeg liker snøen som legger seg på grenene. Snøen og lysene, den gamle damen er pyntet for fest.

Aller mest liker jeg tanken på at treet har stått på samme plass i hundre og femti år.

Du ser ikke treet fra vinduet ditt, der du sover. Eller gjør du kanskje det? Hvis du lener deg litt ut? Fra værelset mitt ser jeg både epletreet og Elses gule hus og tv-skjer men som lyser opp stua hennes hver kveld, og bak huset hennes igjen boligblokkene og åskammen med to topper og rasfarlige skrenter. Ganske mange hopper ned fra de toppene. Som oftest velger de å hoppe fra den sydligste toppen, der andre klatrer opp på fine, klare dager.

Om kvelden rammes dørbladet til værelset ditt inn av en svak lysstripe, kraftigst helt nederst, mot gulvet. Din ulykkelighet har mange uttrykk. Kroppslige plager, sosial tilbaketrekning, lukkede dører, taushet.

Jeg går ned i stua, tenner lampen over sofaen og prø ver å lese en bok, men jeg aner ikke hva det er jeg leser.

Det går an å sitte sånn lenge og bare stirre på bokstavene. Jeg hører at du beveger deg, skrittene dine. Hva betyr den lyden, lyden av skrittene dine over gulvet? Jeg lytter. Hva gjør du? Hva skal du? Hva tenker du på? Jeg evaluerer, vurderer, lytter, glemmer å puste.

Du åpner døren der oppe. Du sier noe, og Lea svarer, og du sier noe igjen.

En traktor kjører forbi på veien på nedsiden av huset, eller er det en brøytebil, en skrapende asfaltlyd. Jeg legger boken fra meg, betrakter hendene mine, neglene er flisete og stygge.

Jeg er en som lytter. Alle lyder betyr noe. Lyden av deg og Lea når dere snakker sammen, er lyden av trygghet.

Så kommer den tilbake, brøytebilen, det blinkende, solgule lyset mot snøen og den helvetes lyden, jeg får vondt i knoklene og kommer til å tenke på mannen jeg leste om, mannen i ørkenen i Mandsjuria, mannen som ble flådd levende.