Innhold
.
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43
. . . . . .
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79
Vi har lett etter den i kveld igjen. Mamma, pappa, jeg og de få andre som ennå ikke har gitt opp. Denne gangen gikk vi mye dypere innover i skogen enn vi har gjort før. Snart har vi gjennomsøkt hver minste busk.
Det er ikke så mange som blir med ut for å lete lenger. De første dagene var nesten hele byen med. I alle fall virket det sånn. Alle hadde sine grunner, enten det var borgermesterens katt de var glade i, eller i borgermesteren selv. Mest sannsynlig stilte de fleste opp fordi alle vil at ting skal bli som før. Etter at borgermesterens katt forsvant, er alt blitt så annerledes. Det er som om folk ikke lenger stoler på hverandre. Man har sluttet å hilse i butikken. Og på kafeene langs elven sitter folk bare tause og stirrer ut i luften. Ingen latter. Ingen småprat. Å lete etter katten er det eneste som gir mening.
Du vil ikke tro hvor knust borgermesteren er. Major betyr alt for ham. Alle vet det. Han går ingen steder uten den katten. Uansett hvor borgermesteren er, følger den hvite, murrende pusen med ham. Det henger til og med et maleri av Major i Rådhusets korridor. Faktisk henger det malerier av alle de tidligere borgermestrenes katter der. For de har hatt katter, alle sammen. Det er visst en slags tradisjon.
Mamma sier at vi også må slutte å lete snart. At vi ikke kan fortsette å reke rundt i skogene om kveldene.
Hvis ikke Major dukker opp snart, vet jeg ikke hva vi skal gjøre.
Det hele startet egentlig da familien Rosenstein flyttet hit. En morgen sto flyttebilen deres utenfor det store, hvite huset. Bortsett fra ville dyr og fugler som av og til søker tilflukt der om natten, har det stått ubebodd på toppen av skogholtet så lenge jeg kan huske. Med jevne mellomrom har man kunnet høre en og annen historie om at det spøker der, men det er ikke mange som tror på dem. Da jeg var yngre, lot jeg meg skremme av sånne historier, men det er lenge siden jeg trodde på at hekser og spøkelser lusker i skogene som omkranser denne lille byen.
Da familien Rosenstein parkerte flyttelasset sitt foran den ubebodde villaen, varte det ikke lenge før halve byen stimlet sammen for å følge med mens de bar inn senger, skap, salongbord, speil og utallige esker. Jeg tipper mange hadde håpet de skulle få et glimt av hva som skjulte seg innenfor de store, tunge eikedørene. Det var ingen som hadde satt sin fot innenfor på årevis. Jeg vet ikke engang hvem Rosenstein kjøpte huset av. For hvem eide egentlig det svære huset som hadde stått tomt i en evighet? Og disse underlige menneskene, hvem var de egentlig?
Det var som om hele byen ble opptatt av den nye familien. Og kanskje det var allerede da det begynte å bli annerledes her.
8
Ved første øyekast var det ingenting som virket særlig spesielt med den familien. Rosenstein hadde skjorte og slips og litt skjegg, som de fleste menn på hans alder. Han var mørk i håret, bortsett fra et sølvsprengt område i tinningene. Fru Rosenstein smilte til folk på butikken, og puttet helt ordinære varer i handlekurven. Hun gikk i myke ullgensere og løse bukser og vandret avslappet rundt i byen. Det virket ikke som hun behøvde hjelp til å finne frem til noe som helst, enda hun var ny her. Hun tedde seg som om hun bestandig hadde gått rundt i disse gatene. Bortsett fra at hun nesten virket litt for normal, var det ingenting unormalt ved henne. Datteren deres var på min alder. Hun var riktignok litt høyere enn meg, men det var noe barnlig ved ansiktet hennes som gjorde at jeg syntes at hun virket litt yngre. Hun hadde langt, ildrødt hår som flagret i vinden. Det var altså ingenting spesielt med Rosensteinerne. Men når man tilbrakte litt tid sammen med dem, oppdaget man snart at de ikke var helt som alle andre likevel.
For det første dukket de bestandig opp som fra ingen steder. Plutselig sto fru Rosenstein bak deg i køen på markedet, eller foran deg på stien, eller ved siden av deg på torget. Og Rosenstein selv, det virket som han bestandig var like rundt hjørnet, og spratt frem like overraskende som sin kone. Ikke nok med det, men han kunne gli rett inn i hvilken som helst samtale som om han hadde stått i nærheten og lyttet hele tiden.
Dessuten hadde de en merkelig dialekt som var helt umulig å plassere. Ingen på denne kanten av landet snakket som dem, og ingen hadde hørt noe lignende. Det er ikke lett å forklare hvordan det hørtes ut, men forestill deg at hvis ord var små drops, så sugde og smattet Rosensteinerne på hvert eneste ett av dem. Hvor de kom fra, var neimen ikke godt å si. Når noen spurte, lo de det bare vekk, eller de skyndte seg å snakke om noe annet.
9
Den dagen Rakel Rosenstein begynte i klassen vår, fortet jeg meg som vanlig ut i det første friminuttet. Jeg pleide å gjemme meg. Ikke fordi jeg ble plaget, det var knapt noen som la merke til meg. Men for at jeg skulle slippe å minne meg selv om at jeg ville bli stående alene mens de andre fant sammen i små grupper. Av en eller annen merkelig grunn føles det ofte mindre ensomt å være helt alene enn å være alene blant andre. Av og til hjalp jeg vaktmester Ernt med å skifte lyspærer eller vanne klatrerosene som vokser langs skolemuren, men som oftest låste jeg meg inn i en av båsene på jentedoen. Der fikk jeg alltid være i fred.
Til min forbløffelse sto Rakel og lente seg inntil vasken da jeg kom inn. Hun hadde tydeligvis den samme uforklarlige, overraskende måten å gjøre entré på som resten av familien sin. Jeg, som hadde løpt hele veien fra klasserommet, var andpusten. Det var ikke Rakel. Det virket nærmest som hun hadde ventet på meg. Det røde håret glødet i det dunkle lyset, og hun smilte mens hun skakket litt på hodet. Pupillene var som to skarpe sverdhugg i det isklare blikket. Jeg boblet nesten over av spørsmål. Hvor hadde hun bodd før? Hvorfor hadde de flyttet hit? Og ikke minst: Hvordan hun hadde klart å være raskere enn meg ut av klasserommet? Men jeg fikk meg ikke til å spørre om noe som helst. Faktisk er jeg ganske sjenert. Jeg er ikke vant til å prate med andre på min alder, men det har du sikkert allerede skjønt.
Men det passet i grunnen bra, for det viste seg at Rakel ikke var spesielt snakkesalig, hun heller. Likevel var det som om vi hadde kjent hverandre lenge da vi møttes på jentedoen den dagen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det var akkurat som å møte igjen en gammel venn du ikke har sett på lenge. Vi bare smilte til hverandre, så begynte begge å le. Vi lo helt til vi kom på at vi ikke visste hva vi lo av. Og snart var vi sammen hele tiden, Rakel og jeg.
10
Hun ventet på meg utenfor skoleporten hver morgen, og vi tok følge hjem igjen hver dag. Det vil si, før alt det rare begynte å skje. Først forsvant melkeflaskene. Grytidlig hver morgen satte bonden to flasker melk på trappen til hvert eneste hus. Men en morgen sto det ikke noe melk på trappen, og ikke neste morgen heller. Det hadde aldri hendt før. Først trodde man at bonden hadde forsovet seg. Så trodde man at han hadde blitt lat. Deretter gikk man over til å tro at han prøvde å lure folk, men da halve byen møtte opp på gården hans den fjerde melkeløse dagen, fant de bonden gråtende i fjøset. Det virket som melkekyrne hans hadde gått tomme for melk. Det burde ikke vært mulig, men bonden hadde ingen annen forklaring. Hver gang han gikk til fjøset for å melke, var det som om det allerede hadde vært noen der og melket. Det kom ikke en eneste dråpe. Alle klødde seg i hodet, og de hadde sikkert klødd seg i hodet fremdeles hvis det ikke hadde vært for det neste merkelige som hendte.
I dagene før Major forsvant, begynte han å oppføre seg annerledes. Han pep og mjauet, og gikk rundt og rundt i hagen til borgermesteren uten å finne roen. Bare én gang før hadde Major oppført seg sånn, og det var den gangen mamma kjeppjaget ham gjennom halve byen etter at han hadde slikket i seg hele vaniljepuddingen mamma hadde satt på verandaen til avkjøling. Det var forresten ikke bare Major som oppførte seg underlig. Alle kattene i byen var blitt urolige. Det var som om den ene katten smittet den neste, og snart ble hele byen holdt våken av et voldsomt, ulende kattekor om nettene.
Men folk rakk ikke å tenke særlig lenge på det før de fikk nye problemer å gruble over. For plutselig var det begynt å dukke opp fiskeskjelett langs stranden. Hver dag lå det nye beinrester halvveis gjemt i sanden, og samtidig ble det stadig tommere i garnene til
11
fiskerne som var ute ved morgengry for å sikre seg fangst som de solgte fra de små bodene på torget om formiddagen. Det virket rett og slett som om innsjøen var i ferd med å tømmes for fisk, og ingen kunne forklare hvorfor.
Og så ble altså borgermesterens katt sporløst borte. En morgen lå ikke Major ved fotenden av sengen som han pleide. Ikke var han på kjøkkenet, og ikke i hagen. Ingen hadde sett ham, og ingen hadde hørt ham. De andre kattene kunne man jo ikke spørre, og de var dessuten blitt rolige igjen. De klatret og ålte seg og sov og spiste som om ingenting hadde hendt. Og det var først da Major forsvant, at folk ble bekymret.
Saken er at ingenting fungerer uten katten. Uten Major klarer ikke borgermesteren å få hjulene til å gå rundt. Det er sånn mamma forklarer det. For det er virkelig som om alt har stoppet opp. Snorene som skal klippes, talene som skal holdes, festivalene som skal åpnes, og avgjørelsene som skal tas. Ingenting blir gjort. Borgermesteren sitter bare hjemme i pysjamasen og ser ut i luften. Det er i alle fall det folk sier. Ingen vet hva de skal gjøre med det, så de blir også sittende hjemme eller på en benk eller står foran vinduet og stirre ut i luften. Verst er det for pappa, som baker brød og boller og kaker som ingen lenger kjøper. Det virker som om hele byen har mistet matlysten. Og nå som alle har sluttet å lete etter Major, har vi ikke engang et samlingspunkt om kveldene.
Ikke vet jeg om det var fordi disse tingene skjedde like etter at Rakel og familien hennes flyttet hit, eller fordi folk ikke hadde noen andre å skylde på. Men i alle fall ble Rosensteinerne klandret for de merkelige omstendighetene, og det var som om alle spørsmålene jeg selv hadde brent inne med, steg opp til overflaten fra hver eneste sjel i byen, som et klagende kor, ikke helt ulikt kattene om natten før Major forsvant.
12
Hva er det egentlig for noen folk? Hvor kommer de fra, og hva vil de her? Hvor er all melken blitt av, og hva har de gjort med Major? Men Rakel bare smiler like vennlig og mildt til alle, akkurat som hun pleier. Man skulle nesten tro hun ikke forstår fiendtligheten i de spydige kommentarene. Likevel er jeg redd for at Rosensteinerne vil la seg skremme vekk herfra.
Det er kanskje derfor jeg har bestemt meg for å gjøre det. Jeg hadde nok ikke turt det ellers, men Rakel er min første og eneste venn, og vennskap kan visst drive en til de villeste ting. Mamma og pappa har sovnet nå, men jeg sitter påkledd i gangen. Selv om vi allerede har lett i kveld, og til tross for at mamma har forbudt meg å gå ut alene etter at det er blitt mørkt, har jeg bestemt meg for å lete etter Major én siste gang. Jeg vet at jeg ikke burde, og det ligner overhodet ikke meg å være ulydig mot mamma. Men noe inni meg klør og kiler. Hvis jeg finner Major, kommer folk til å la Rakel og familien hennes være i fred. Og selv om jeg hater å innrømme det, trenger jeg nok bevis selv også. For det er jo merkelig at jeg vet så lite om Rakel, enda så mye tid jeg har tilbrakt sammen med henne.
Inne i skogen kan jeg nesten ikke se trærne engang, så mørkt er det. Men jeg er ikke redd. Jeg vet at det ikke finnes noe farlig her inne. Kanskje bortsett fra gnarrene. De kan visstnok være nokså plagsomme mot turgåere, men det er riktignok mange år siden noen har sett noe til dem, og selv har jeg aldri møtt noen. Litt lenger innover står ikke trærne like tett. Jeg stopper for å lytte. Det er helt stille, bare vinden i trærne og min egen pust bryter stillheten. Eller hører jeg noe annet? Jeg snur meg, det er bare busker og kratt. I en stor maurtue bygget opptil en trestamme yrer det av flittige, lydløse arbeidsmaur. Ingenting mer.
13
Eller? Jeg snur meg brått tilbake og får øye på noe hvitt. En pelskledd hale forsvinner bak en stubbe. Jeg skynder meg etter, og snart får jeg øye på den igjen. Den hvite pelsen skinner i lyset fra månen, og det er ingen tvil. Det er Major som smyger seg målrettet i den retningen jeg nettopp kom fra. Jeg vil ikke skremme ham vekk, men det virker ikke som han vil komme hvis jeg lokker på ham heller. Det ser ut som han er på vei et sted. Kanskje jakter han på en mus? Han har ikke oppdaget meg, men snart er vi ute av skogen, og da vil det ikke være like lett å skjule seg.
Idet trærne slutter, ser jeg at jeg befinner meg et annet sted enn der jeg gikk inn i skogen. Jeg står med ett i en stor og frodig hage, og midt i den står et digert og gammelt, hvitt hus. Rosensteinernes hus. Major piler rundt hushjørnet og blir borte. Jeg lister meg etter, med hjertet hamrende i brystet. Hva gjør han her? Kan det være sant at Rosensteinerne har med Majors forsvinning å gjøre? Har de stjålet borgermesterens katt?
Døren på baksiden av huset står på gløtt. Jeg hører en lav, murrende lyd og opphisset mjauing idet jeg sniker seg inn.
Jeg gjemmer meg i et stort garderobeskap i gangen. Derfra har jeg utsikt mot stuen. Og der inne får jeg øye på Rosensteinerne! Men det er ikke de Rosensteinerne jeg kjenner. Jeg ser det ildrøde håret til Rakel. Bare at det er ikke det ildrøde håret til Rakel. Det er pels. En varm og flammende rød pels som dekker hele kroppen hennes. Og Rosenstein som står ved siden av datteren, har også pels. Den er sort og kort, med unntak av et par sølvgrå ører. Dessuten har han hale, og den duver langsomt frem og tilbake som pendelen i et gammelt urverk. Jeg ser fru Rosenstein òg. Hun har også pels, lang og gråhvit, og en hale som sleper langs gulvet når hun går frem og tilbake mellom stuen og kjøkkenet og plasserer noe som ser mistenkelig ut som melk, i store, gjennomsiktige krukker
15
rundt omkring på gulvet. Hele stuen er fylt opp av kattefolk som småprater, maler og nå og da tar en slurk av melkeskålene som fru Rosenstein ustanselig går rundt og fyller opp når de blir tomme.
Og nå får jeg øye på Major igjen. Han står midt på gulvet og slikker i seg melk fra en skål. Så reiser han seg opp på to, og da han strekker på ryggen, ser jeg at han er like stor som et menneske. Det vil si, han er et menneske. Og likevel ikke. Akkurat som de andre har han ører og hale og en pelskledd kropp, og han er ikke lenger den katten han for litt siden var. Han går litt rundt i rommet. Så begynner han å snakke.
– Vi må slutte å melke kuene tomme for melk, sier han med mørk og alvorlig røst.
Misfornøyde mjau brer seg om i rommet.
– Men vi er tørste! klager noen. Andre murrer.
– Hysj! sier Major strengt. – Vi må også slutte å tømme havet for fisk. Og i alle fall slutte å etterlate restene der menneskene finner dem.
– Men vi er sultne!
– Stille! hveser Major. – Det er like før vi blir avslørt.
Endelig blir det helt stille i stuen. Jeg holder pusten.
– Mange har begynt å fatte mistanke om oss. Han ser fra den ene til den andre, og nå kjenner jeg igjen flere. Det er vaktmesteren på skolen, selv om den blå kjeledressen er erstattet av tykk, brun pels, er det tydelig at det er ham. Han slikker den ene poten mens han lytter til noe pianolærerinne Bjelle sier. Frøken Bjelles pianofingre er erstattet av skarpe klør på to myke, lysegrå poter. Og her er snekkere, frisører og folk jeg vanligvis bare ser når de henger på kroa når arbeidsdagen er over.
– Du, sier Major og peker på en dame med kullsort pels. – Du maler når du kjeder deg. Og du!
16
Denne gangen peker han på frøken Bjelle. – Når pianoelevene dine spiller feil, kommer klørne dine til syne. To ganger har du vært nær å klore stakkars Bimpel.
Frøken Bjelle ser skamfullt ned i gulvet.
Det kiler og klør i nesen. Jeg forsøker i det lengste å holde igjen, men til slutt går det ikke lenger.
– Aaaaaattsjooooo!
Alle snur seg. Rakel ser rett på meg med store, forundrede katteøyne.
Major har også snudd seg mot meg, ut fra fingrene, eller rettere sagt potene, skyter det frem sylhvasse klør. Det kommer en svak hvesende lyd fra munnen hans, og jeg skimter de skarpe tennene innimellom de stramme leppene.
– Du! freser han. – Jeg trodde jeg hadde klart å riste deg av meg. Hjertet mitt hamrer i brystet, jeg presser meg så langt inn i garderobeskapet jeg klarer, som om jeg håper på at de ikke har fått øye på meg likevel. Eller at det fi nnes en hemmelig utgang bak meg, som jeg kan smette ut av og løpe det forteste jeg kan hjem til mamma, pappa og den trygge sengen min. Men det fi nnes ingen hemmelig utgang. Jeg er fanget her hos disse kattemenneskene, og nå kommer Major mot meg, øynene hans smalner, det glinser i de skarpe klørne. De andre kattene løfter ikke en pote, ingen ser ut til å ha planer om å komme meg til unnsetning. Ikke engang Rakel, min beste, min eneste, venn! Hun står stiv som en pinne, rett opp og ned midt på stuegulvet og ser på meg med sørgmodige øyne. Det er underlig å se henne sånn. Det er Rakel, men likevel er det ikke den Rakel jeg kjenner. Endelig har jeg fått en venn, en bestevenn, så viser det seg at hun er en katt? Mest av alt har jeg lyst til å skrike høyt. Men jeg gjør ikke det. Jeg er for redd, så redd at hjertet er i ferd med å hoppe ut av
17
brystet. Og samtidig, jo nærmere Major kommer klesskapet, desto mer kiler det i nesen. Snart klarer jeg ikke lenger å holde tilbake enda et nys.
– Borgermesteren er bekymret for deg, piper jeg. Jeg hører selv hvor lite overbevisende jeg høres ut, men jeg tenker at det er min eneste sjanse. Major er tross alt borgermesterens katt.
Major stopper et øyeblikk, legger ørene en anelse bakover og fnyser.
– Borgermesteren er ikke bekymret for meg. Det er han som har bedt meg rydde opp i dette kaoset. Og nå ser det ut til at jeg må rydde opp i deg også.
Enda så redd jeg er, kan jeg ikke la være å måpe. Sa han virkelig at borgermesteren vet at det finnes kattemennesker?
At Major kan snakke, tenke, gå, at borgermesteren har bedt ham om å gjøre ting?
– Selvfølgelig, sier Major fornærmet. – Jeg er rådgiveren hans, kan du si. Han gir meg mat og fløte, og jeg forteller ham hva han skal gjøre, hva han skal si ja til, og hva han bør si nei til. Det er fryktelig mye man skal ta stilling til når man er borgermester, forstår du. I alle fall hvis man bare er et menneske.
– Og nå må Major tilbake til pliktene sine, sier fru Rosenstein vennlig. – Ikke sant, Major? Major sukker.
– Jeg må vel det, sier han. – Men først må jeg løse dette matproblemet. Saken er at vi er blitt for mange. Tidligere har vi kunnet stjele litt, men det går ikke lenger.
Igjen høres surmjauing og misfornøyd hvesing.
– Så stjelingen må det bli en slutt på, fortsetter Major. – Heretter drikker vi den melken vi får utdelt, og ferdig med det. Og fisken kjøper vi på torget som alle andre.
18
Et par misfornøyde mjau er det eneste som bryter stillheten, og til slutt nikker alle seg enig.
– Og så må vi løse et annet problem, sier Major og snur seg mot meg. Øynene hans er gule og smale. – Deg.
– Vi putter henne i en striesekk og kaster henne i elven! roper en stor hannkatt med sort og hvit pels.
– Vi holder henne fanget! roper en annen, kortvokst katt med bowlinghatt og briller. – Hun kan vaske og lage mat for oss!
De brøler i munnen på hverandre, mjauer og freser ut det ene forslaget mer forferdelig enn det andre. Noen vil rive meg i fillebiter, andre vil binde meg fast til et tre og la meg sulte i hjel. Jeg blir stående i skapet, stiv av skrekk. Major står helt stille, med streng mine og flammende øyne og betrakter det stadig mer opphissede kattegnålet. Jeg kan nesten ikke tro hva jeg hører. Vil de virkelig kvitte seg med meg? Major tar enda et skritt mot meg.
– Beklager, sier Major kjølig. – Jeg er virkelig lei for det, men …
Han hever den ene poten og lar klørne skyte frem, som fem skarpe kniver rettet mot meg, klare til å rive meg i filler.
– Stopp! roper plutselig en stemme, klar og tydelig og som overdøver hele kattejammeret. Det er Rakel. Hun har stått rolig hele tiden, med øynene blanke av tårer. – Hør på dere selv! sier hun med skjelvende stemme. – Har dere glemt at katter og mennesker pleide å leve side om side i fred og fordragelighet?
– Før kattene ble utstøtt og jaget, ja! Og de som ikke ble drevet på flukt, kamuflerte seg som kjæledyr hos menneskene, sier den kortvokste katten med bowlinghatt og briller.
– Med unntak av borgermesterkattene, naturligvis, innvender Major. – For uten oss fungerer ingenting, som du sikkert har merket.
Det siste sier han til meg. Jeg nikker forsiktig – Men Rakel har rett, legger han til. – Hvis katter og mennesker noensinne skal
19
kunne leve side om side igjen, må vi være de første til å oppføre oss fornuftig. Vi er tross alt mer siviliserte enn dere.
Jeg skynder meg å nikke igjen.
– Du må love å ikke fortelle om oss til noen, sier Rakel. – Ellers blir vi nødt til å flytte igjen.
– Og jeg, sier vaktmesteren.
– Og jeg, sier frøken Bjelle.
Major tar et skritt mot meg og legger den ene poten på skulderen min. Den er tung. Det kiler i nesen igjen.
– Jeg lover, sier jeg.
– Nå må du dra, sier Major alvorlig. – Ved soloppgang forvandler vi oss til mennesker igjen, og det er ikke et vakkert syn.
Jeg legger merke til at det er blitt grålysning alt. Jeg må skynde meg hjem før mamma og pappa våkner og oppdager at jeg ikke ligger i sengen. Rakel følger meg et stykke gjennom skogen, resten av veien må jeg gå alene. Vi sier ikke stort, men nå og da kikker jeg bort på henne i smug. I det matte morgengrylyset har pelsen hennes fått en varm, oransje farge. Med ett stopper hun.
– Nå kan jeg ikke følge deg lenger, sier hun.
Vi klemmer hverandre. Det kiler i nesen. Tenk at jeg er allergisk mot min beste og eneste venn. Men det gjør ingenting. I morgen vil hun være Rakel igjen, og det er bare jeg som vet at den bleke huden hennes forvandler seg til flammende rød pels når solen går ned. Jeg går videre gjennom skogen alene, og verden rundt meg virker med ett så annerledes. En stor, sort fugl kikker ned på meg fra et tre. Øynene er så sørgmodige, så menneskeaktige. Det virker nesten som den vil si meg noe. Alt vi ikke vet , tenker jeg. Når det fi nnes borgermestre som får hjelp av kjæledyr, og bestevenner som egentlig er katter, hva annet må vel ikke fi nnes der ute?
