ENKLE
KUNST
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord.
Han debuterte med En kald død
i 2013. Han har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med
fallskjermhopping, men i dag er det dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. Mordets enkle kunst er hans
andre krimroman om journalist
et makabert selvmord, forsvunne jenter og en mørk hemmelighet – Nicolay Wolff står foran sin vanskeligste sak.
Nicolay Wolff.
Svein Geruldsen, Tvedestrandposten
Dødens elv:
En maskErt mann krabber ned i en tønne med dynamitt. Han har på forhånd sendt brev til femten personer og invitert dem til å overvære seansen, med den begrunnelsen at hver av dem bærer sin del av ansvaret for hans død. Brevet er ikke undertegnet og de inviterte vet ikke hvem han er, de kjenner ikke hverandre, og har tilsynelatende ikke noe som helst til felles.
FRITS DE BOURG
FRITS DE
BOURG DØDENS ELV
«en klassisk krim full av sjel, spenning og sjarm. gled deg – les sakte»
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død
Foto: Janne Vettestad
EN KALD DØD
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider,
selger, postmann, kinomaskinist
og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi
«Drivende, spennende krimroman» I jakten på sannheten møter journalist Nicolay Wolff grenseløs menneskeforakt, i en verden hvor Gud er forsaket til fordel for vitenskapen og penger, og hvor han står overfor valget om å ofre sjelen for å redde fem unge jenter.
i over 25 år. En kald død er hans første roman.
Siw Merethe Myhre, Drammens Tidende
Om En kald død:
«Med En kald død har drammen fått sin Malteserfalk» Katrine Strøm, Drammens Tidende
«en utmerket krimdebut» Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv
Liv Gade, bokinspirator
i 2013 og i 2014 utkom den andre boken om journalist Nicolay Wolff: Mordets enkle kunst. Forfatteren har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med fallskjermhopping, men i dag er det
dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Dødens elv er Frits de Bourgs tredje krimroman.
«sjarmerende, velskrevet og veldig spennende» Liv Gade , Sandefjords Blad
«Forfatteren gjør en god jobb med å overbevise leseren om at Drammenselva tilhører samme vassdrag som Styx.» Rivertonprisens jury
Dødens elv er NRK Radioteatrets påskekrim 2018. FRITS DE BOURG
Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
«Vet de noe om kunst, herr Wolff?»
FRITS DE
Foto: Janne Vettestad
BOURG EN KALD DØD
Mordets enkle kunst:
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord.
Han har syslet med mye ulikt,
jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist
og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjerm-
hopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking,
skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans første roman.
Om En kald død:
«en utmerket krimdeBut» Ola A. Hegdal Dagens Næringsliv
«Mordets enkle kunst er krimkunst slik jeg liker den, rett og slett en overbevisende og sjangertro leseglede»
«sjarmerende, VelskreVet og Veldig spennende» Liv Gade Sandefjords Blad
«med En kald død har drammen Fått sin malteserFalk» Katrine Strøm Drammens Tidende
Nicolay Wolff, og hans kompanjong Esther Knutsen, utgir bladet KrimMagasinet en gang hver måned. Da en gallerieier myrdes, blir Nicolay Wolff interessert i saken. Ikke minst fordi han nettopp har kjøpt et maleri med en forbindelse til gallerieieren. Hans interesse for kunstmarkedet blir ikke mindre da han blir kontaktet av en velstående enke som har en van Gogh som hun mener er et falskneri. Journalisten blir dratt inn i et intrikat og farlig spill om forfalskede mesterverk, med forgreininger tilbake til mellomkrigsårene og gammelt hat og grov urett.
Med Mordets enkle kunst følger Frits de Bourg opp sin kritikerroste debut, En kald død, og journalist Nicolay Wolff i 1950-tallets Norge. Med referanser til sjangermestere som Raymond Chandler og Dashiell Hammet er Frits de Bourg en krimromanstilist utenom det vanlige.
FRITS DE
BOURG MORDETS
MORDETS ENKLE KUNST
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
EN KALD DØD
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap.
FRITS DE BOURG
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
ENKLE
Foto: Janne Vettestad
nå i pocketutgave: – Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
Frits de Bourg (f. 1946 i
Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død
KUNST
i 2013. Han har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med fallskjermhopping, men i dag er det dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. Mordets enkle kunst er hans andre krimroman om journalist Nicolay Wolff.
«Kvinnen lå i grøftekanten. I det hvite, sterile karbidlyset virket blodet svart. Det fulgte en linje langs kjeven ned til halsen, hvor det spredte seg i vifteform til det ble suget opp av den tykke ullgenseren – som blekk av trekkpapir. Regnvann og blod klistret håret hennes sammen til svarte hyssingstumper som lå floket over den hvite hodebunnen.» Høsten 1957. Forholdet mellom øst og vest har nådd det absolutte frysepunktet, men journalist Nicolay Wolff ønsker bare å finne ut hvem som kjørte ned og drepte en ung kvinne. Da må han forholde seg til en erkekristen sekt med mystisk store inntekter, hemmelige overvåkingstjenester og forsvunne våpenlagre.
ISBN 978-82-419-1057-9
Rune Larstuvold, Drammens Tidende
«Spennende og klassisk krim fra 50-tallet» Svein Geruldsen, Tvedestrandsposten
En kald død:
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap.
Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
«Med En kald død II2E1-jaihhe! har,!7Drammen fått sin Malteserfalk»
FRITS DE
BOURG
EN KALD DØD
«En utmerket krimdebut»
EN KALD DØD
Foto: Janne Vettestad
FRITS DE BOURG
Tarald Aano, Stavanger Aftenblad
– Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
FRITS DE BOURG (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt,
Snart befinner både Wolff og etterforsker Ulla Stevenson seg i en virvelstrøm av livsfarlige begivenheter.
jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist
og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og
han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi
i over 25 år. En kald død er hans første roman.
RØD DESEMBER
«De Bourg lykkes, og han turnerer både karakterene, handlingen og språket med ironisk eleganse som gir stor leseglede.»
FRITS DE
BOURG
EN KALD DØD
DØDENS ELV
Rune Larstuvold, Drammens Tidende
«spennende og klassisk krim fra 50-tallet»
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap. Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
FRITS DE
BOURG RØD DESEMBER
FRITS DE BOURG (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død i 2013, den første boken om journalist Nicolay Wolff. Forfatteren har hatt et mangslungent yrkesliv, har tidligere drevet med fallskjermhopping, dykking på skipsvrak og skrevet en rekke artikler om dykking og marinarkeologi. Rød desember er Frits de Bourgs fjerde krimroman.
ISBN 978-82-419-0877-4
Katrine Strøm, Drammens Tidende
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans første roman.
Dødens elv
Med Mordets enkle kunst følger Frits de Bourg opp sin kritikerroste debut, En kald død, og journalist Nicolay Wolff i 1950-tallets Norge. Med referanser til sjangermestere som Raymond Chandler og Dashiell Hammet er Frits de Bourg en krimromanstilist utenom det vanlige.
«med En kald død har drammen Fått sin malteserFalk» Katrine Strøm Drammens Tidende IS B N 9 7 8 -8 2 -4 1 9 -1 0 5 7 -9
FRITS DE
«Drivende, spennende krimroman»
Nicolay Wolff, og hans kompanjong Esther Knutsen, utgir bladet KrimMagasinet en gang hver måned. Da en gallerieier myrdes, blir Nicolay Wolff interessert i saken. Ikke minst fordi han nettopp har kjøpt et maleri med en forbindelse til gallerieieren. Hans interesse for kunstmarkedet blir ikke mindre da han blir kontaktet av en velstående enke som har en van Gogh som hun mener er et falskneri. Journalisten blir dratt inn i et intrikat og farlig spill om forfalskede mesterverk, med forgreininger tilbake til mellomkrigsårene og gammelt hat og grov urett.
BOURG MORDETS
MORDETS ENKLE KUNST
Liv Gade Sandefjords Blad
ENKLE
KUNST
Frits de Bourg (f. 1946 i
Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død
i 2013. Han har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med fallskjermhopping, men i dag er det dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. Mordets enkle kunst er hans andre krimroman om journalist Nicolay Wolff.
et makabert selvmord, forsvunne jenter og en mørk hemmelighet – Nicolay Wolff står foran sin vanskeligste sak.
Om Mordets enkle kunst: «Mordets enkle kunst er krimkunst slik jeg liker den, rett og slett en overbevisende og sjangertro leseglede»
Siw Merethe Myhre, Drammens Tidende Rune Larstuvold, Drammens Tidende
«spennende og klassisk krim fra 50-tallet» Svein Geruldsen, Tvedestrandposten
Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
FRITS DE
BOURG EN KALD DØD
EN KALD DØD
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap.
I jakten på sannheten møter journalist Nicolay Wolff grenseløs menneskeforakt, i en verden hvor Gud er forsaket til fordel for vitenskapen og penger, og hvor han står overfor valget om å ofre sjelen for å redde fem unge jenter.
Foto: Janne Vettestad
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
FRITS DE BOURG
– Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord.
Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans første roman.
Nominert til Rivertonprisen Om En kald død:
DØDENS ELV
En maskErt mann krabber ned i en tønne med dynamitt. Han har på forhånd sendt brev til femten personer og invitert dem til å overvære seansen, med den begrunnelsen at hver av dem bærer sin del av ansvaret for hans død. Brevet er ikke undertegnet og de inviterte vet ikke hvem han er, de kjenner ikke hverandre, og har tilsynelatende ikke noe som helst til felles.
FRITS DE
BOURG
Foto: Janne Vettestad
Foto: Janne Vettestad
EN KALD DØD
Ola A. Hegdal Dagens Næringsliv
Foto: Janne Vettestad
«Vet de noe om kunst, herr Wolff?»
FRITS DE
BOURG
Om En kald død: «en utmerket krimdeBut»
«sjarmerende, VelskreVet og Veldig spennende»
FRITS DE BOURG
EN KALD DØD
DØDENS ELV «en klassisk krim full av sjel, spenning og sjarm. gled deg – les sakte» Liv Gade, bokinspirator
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død i 2013 og i 2014 utkom den andre boken om journalist Nicolay Wolff: Mordets enkle kunst. Forfatteren har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med fallskjermhopping, men i dag er det dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Dødens elv er Frits de Bourgs tredje krimroman.
«Med En kald død har drammen fått sin Malteserfalk» Katrine Strøm, Drammens Tidende
«en utmerket krimdebut» Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv
Nicolay Wolff er i Holmestrand for å hjelpe Jenny Borgelin med å få broren ut av et skipsvrak på bunnen av Oslofjorden. Broren omkom i et dykkeroppdrag i vraket, som har en eksplosiv last. Det er få dager igjen til det hele skal dekkes med fyllmasse.
«sjarmerende, velskrevet og veldig spennende» Liv Gade , Sandefjords Blad
Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
«Vet de noe om kunst, herr Wolff?»
FRITS DE
BOURG EN KALD DØD
Frits de Bourg (f. 1946 i
Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt,
jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi
i over 25 år. En kald død er hans første roman.
Om En kald død:
«en utmerket krimdeBut» Ola A. Hegdal Dagens Næringsliv
«sjarmerende, VelskreVet og Veldig spennende» Liv Gade Sandefjords Blad
Nicolay Wolff, og hans kompanjong Esther Knutsen, utgir bladet KrimMagasinet en gang hver måned. Da en gallerieier myrdes, blir Nicolay Wolff interessert i saken. Ikke minst fordi han nettopp har kjøpt et maleri med en forbindelse til gallerieieren. Hans interesse for kunstmarkedet blir ikke mindre da han blir kontaktet av en velstående enke som har en van Gogh som hun mener er et falskneri. Journalisten blir dratt inn i et intrikat og farlig spill om forfalskede mesterverk, med forgreininger tilbake til mellomkrigsårene og gammelt hat og grov urett. Med Mordets enkle kunst følger Frits de Bourg opp sin kritikerroste debut, En kald død, og journalist Nicolay Wolff i 1950-tallets Norge. Med referanser til sjangermestere som Raymond Chandler og Dashiell Hammet er Frits de Bourg en krimromanstilist utenom det vanlige.
Rune Larstuvold, Drammens Tidende «med En kald død har drammen Fått sin malteserFalk» Katrine Strøm Drammens Tidende
BOURG MORDETS ENKLE
KUNST
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død i 2013. Han har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med fallskjermhopping, men i dag er det dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. Mordets enkle kunst er hans andre krimroman om journalist Nicolay Wolff.
ISBN 978-82-419-1057-9
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap.
Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv
Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
EN KALD DØD
– Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
«En utmerket krimdebut»
FRITS DE BOURG
En kald død
FRITS DE
BOURG EN KALD DØD
Foto: Janne Vettestad
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
EN KALD DØD
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap.
Foto: Janne Vettestad
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
FRITS DE BOURG
– Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
FRITS DE
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans første roman.
Men hvorfor etterlot broren et notat med navnene på kommunens rike og mektige? Hva har det å gjøre med to døde tenåringsjenter og en populær ordførers avgang, og hvorfor begynner også Wolff å motta bibelsitater i posten? I Dykket må journalist Nicolay Wolff gå dypt, både i fjorden, i seg selv og i en kystbys mørke hemmeligheter.
DYKKET
nå i pocketutgave:
MORDETS ENKLE KUNST
«Mordets enkle kunst er krimkunst slik jeg liker den, rett og slett en overbevisende og sjangertro leseglede.»
FRITS DE BOURG
Mordets enkle kunst Foto: Janne Vettestad
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap. Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
FRITS DE BOURG
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
FRITS DE BOURG
nå i pocketutgave: – Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
Foto: Eigil Korsager
MORDETS
Om Mordets enkle kunst:
«Mordets enkle kunst er krimkunst slik jeg liker den, rett og slett en overbevisende og sjangertro leseglede»
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
ISBN 978-82-419-0877-4
Foto: Eigil Korsager
FRITS DE
BOURG
MORDETS ENKLE KUNST
Nicolay Wolff, og hans kompanjong Esther Knutsen, utgir bladet KrimMagasinet en gang hver måned. Da en gallerieier myrdes, blir Nicolay Wolff interessert i saken. Ikke minst fordi han nettopp har kjøpt et maleri med en forbindelse til gallerieieren. Hans interesse for kunstmarkedet blir ikke mindre da han blir kontaktet av en velstående enke som har en van Gogh som hun mener er et falskneri. Journalisten blir dratt inn i et intrikat og farlig spill om forfalskede mesterverk, med forgreininger tilbake til mellomkrigsårene og gammelt hat og grov urett. Med Mordets enkle kunst følger Frits de Bourg opp sin kritikerroste debut, En kald død, og journalist Nicolay Wolff i 1950-tallets Norge. Med referanser til sjangermestere som Raymond Chandler og Dashiell Hammet er Frits de Bourg en krimromanstilist utenom det vanlige.
ISBN 978-82-419-1057-9
,!7II2E1-jaihhe!
Foto: Janne Vettestad
Foto: Janne Vettestad
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans første roman.
Liv Gade Sandefjords Blad
Katrine Strøm Drammens Tidende
Foto: Janne Vettestad
EN KALD DØD
Ola A. Hegdal Dagens Næringsliv
«med En kald død har drammen Fått sin malteserFalk»
FRITS DE BOURG
«Vet de noe om kunst, herr Wolff?»
FRITS DE
BOURG
Om En kald død: «en utmerket krimdeBut»
«sjarmerende, VelskreVet og Veldig spennende»
– Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
FRITS DE BOURG
EN KALD DØD
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap. Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
FRITS DE BOURG
FRITS DE BOURG
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
Rød desember
FRITS DE BOURG
nå i pocketutgave: – Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
Frits de Bourg (f. 1946) har skrevet fem romaner om journalist Nicolay Wolff. Han debuterte med En kald død i 2013 og ble nominert til Rivertonprisen for Dødens elv i 2016. Boken ble også NRK radioteaterets påskekrim 2018. Med stor språk- og stilsans skildrer de Bourg det norske sosialdemokratiets storhetstid.
Dykket
Frits de Bourg
Dykket
Copyright © Vigmostad & Bjørke As 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Anita Myhrvold, BoLt Designstudio Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 12/14,9 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opplag 2020
isBN: 978-82-419-5171-8 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke As Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Til Kjersti
1
Jeg sto fremme i baugen, støttet meg mot rekka og så det gule flaskesettet hennes synke ned mot dypet. Flaskesettet var det eneste jeg kunne se, resten av utstyret var svart, noe dykkerutstyr av en eller annen uforståelig grunn ofte er. Og jeg så boblene fra utåndingsluften på overflaten, først som store bobler konsentrert innenfor et lite område, så små og spredte, nesten som brusing. Dette var det eneste synlige tegnet på at hun var på vei ned i dypet. For selv om sikten i vannet var god, klarte jeg ikke å følge det gule flaskesettet lenger ned enn til seks, kanskje syv meters dybde før hun forsvant for meg. Men hun skulle ti ganger så dypt og svømme inn i et skipsvrak lastet med eksplosiver. Et vrak som allerede hadde tatt fjorten liv, hvorav ett av dem var hennes brors. Og, som om ikke det var nok, så dykket hun alene uten annen sikring enn meg. Men jeg gikk formålsløst rundt på dekket av slepebåten Sigyn uten mulighet til å hjelpe. Hun tok en enorm risiko. Det var galskap. Jeg hadde sagt ja til å møte henne. Kanskje mest av nysgjerrighet. Allerede på vei ut hit hadde jeg begynt 7
å angre. Jeg hadde ingenting med skipsvraket å gjøre, kjente ikke planen hennes før hun startet forberedelsene til dykket. Nå var det for sent å gjøre noe med det. Ergerlig ristet jeg på hodet, mumlet noe beskt og gikk inn i styrhuset og fant VHF-radioen. Den hadde en håndmikrofon med tommelbryter og spiralledning. Jeg løftet den av bøylen, sjekket at radioen var innstilt på kanal 16, og trykket på bryteren. Så kalte jeg opp Tjøme radio. En mannsstemme med nordlandsdialekt svarte umiddelbart: – Tjøme radio, her. Over. – Kan dere si meg hvor nærmeste beredskap for dykkerulykker befinner seg? Jeg ligger utenfor Holmestrand. Over. – Det er marinestasjonen Karljohansvern i Horten eller Vestfold sentralsykehus i Tønsberg. I Horten finnes det et trykkammer. Har det skjedd en dykkerulykke? Over. – Ikke ennå, sa jeg. – Over og ut. Så hengte jeg mikrofonen fra meg og gikk ut på dekket. Etter planen skulle hun bryte overflaten seksten minutter over tolv. Men det gjorde hun ikke. Jenny Borgelin hadde ringt meg hjemme i Drammen sent i går kveld og spurt om jeg var journalist Nicolay Wolff. Jeg hadde svart at jeg var Wolff, men at jeg hadde en pause fra journalistikken. Hun pratet videre som om hun ikke hadde fått med seg det siste. Jeg var nær ved å legge 8
på røret, men to ting trigget interessen min: Det ene kan karakteriseres som Ola eller Kari alene mot øvrigheten og hele byråkratiet, et tema jeg alltid har vært svak for. Det andre var at hun lot til å vite forbausende mye om fortiden min. Det endte med at jeg gikk med på å møte henne i Holmestrand klokken ti neste dag. Jeg var presis og møtte henne på kaien. Hun var slank, omkring én syttifem høy, og kledd i blå jeans og hvit t-skjorte. Tjuefem år, sånn omtrent. Det var noe stolt og trassig over holdningen hennes. Hun hadde kikket spørrende på meg. – Hei, sa jeg. – Er du Jenny Borgelin? – Ja, og du er Wolff? Ergo visste hun ikke hvordan jeg så ut, selv om hun visste mye om meg. – Ja, kan jeg komme om bord? – Selvfølgelig. Det var lagt en løs gangvei fra kaien over til båtdekket. Hun tok imot med en utstrakt hånd og et blikk som om hun hadde dannet seg et bilde av meg på forhånd og nå slet med å få det til å stemme. Ikke gitt at det gjorde det. Håndtrykket hennes var fast og sterkt. – Om jeg forsto deg rett, så er dette din båt? Hun nikket. – Jeg arvet den etter min bror for et halvt års tid siden, men jeg har praktisk talt vokst opp om bord. Den har tilhørt pappa og dykkerfirmaet hans. – Og din bror omkom under et dykkeoppdrag for Holmestrand kommune? – Ja. 9
For å komme raskt frem til hensikten med møtet sa jeg: – Kommunen vil ikke innrømme noe ansvar for ulykken, er det så? – De vil i hvert fall ikke hjelpe meg med å hente ham opp fra vraket, og jeg klarer det ikke alene, sa hun. – Det er vel også et økonomisk aspekt her, men jeg vil tro at kommunen har forsikringer for sånt? – Sikkert, men når de nekter å ta noe ansvar … Hun lot fortsettelsen henge i luften. Jeg regnet med at hun hadde møtt veggen hos kommunen, og at det var der jeg kom inn i bildet. Så jeg sa: – Og nå ønsker du at jeg skal skrive en artikkel som får dem til å revurdere saken. Hvorfor går du ikke til Jarlsberg Avis? Hun laget et ergerlig geip og sa: – Her i byen fungerer pressen og politikerne i en slags pyntelig symbiose av gjensidig avhengighet. Det er lov med høflig kritikk av politiske vedtak, men ikke å bli slem og personlig. En slik artikkel vil ikke føre til noen verdens ting. Jeg så den, det stemte for så vidt med egne erfaringer, så jeg sa: – Okay, men hvorfor meg? Hun trakk på skuldrene. – Jeg har vel hørt at du er en sånn … vel, litt tøff journalist. Husker ikke akkurat hvor jeg har det fra. Hun var ikke veldig flink til å lyve, men det er nå det samme, det interessante er hvorfor hun anså det som nødvendig. – Jeg må tilstå at jeg kommer mest av nysgjerrighet, har ikke jobbet på en stund, sa jeg. – Jeg trodde du var over … 10
Igjen en avbrutt setning. Over hva? Hun begynte på nytt: – Hva om vi tar en tur ut til ulykkesstedet i det fine været, så kan vi jo prate på veien? – Gjerne det. – Fint, sa hun og forsvant inn i styrhuset. Straks etter begynte dekket å skjelve under føttene mine. Et knippe sjakler som hang på styrhusveggen klirret og skramlet akkompagnert av en dyp rumling fra båtens indre. To svarte røykdotter føk opp av skorsteinen som tegn på at en kraftig dieselmotor hadde våknet til liv. Jenny kom ut fra styrhuset og beveget seg mykt og barføtt over dekket og jumpet i land og løsnet fortøyningene fra pullertene. – Hal inn! ropte hun og kastet tauene mot meg. Så trakk hun gangveien etter seg inn på dekket før hun forsvant tilbake til styrhuset. Jeg kveilet opp tauene og fulgte etter. Der inne var det nøkternt og brukspreget som det skal være om bord i en arbeidsbåt. Hun satte kurs mot Langøya. Den er tre kilometer lang og kun fire hundre meter på det bredeste og ligger i nesten perfekt parallell til kysten, snaut to nautiske mil unna. Jeg spurte om det var der vraket lå. Hun nikket. – På nordsiden. Hva vet du om vraket? – Egentlig ingenting. – For femten år siden, altså det siste krigsåret, forliste et tysk skip der. Det var lastet med ammunisjon, men hva slags ammunisjon, og hvor mye, visste man ikke fordi lastemanifestet hadde gått tapt i de kaotiske 11
siste krigsukene. Hvorfor skipet sank utenfor Langøya, er også et mysterium, siden man har antatt at det var på vei til Karljohansvern ved Horten. Det dreide seg trolig om feilnavigering i tåke og snøtykke. Uansett, tretten av mannskapet omkom i forliset. – Er disse hentet opp? – Nei, men vraket er fredet som krigsgrav. Presten har vært der ute og greier, et argument kommunen bruker for at det er helt greit å la Roger ligge der han ligger. Pluss at de gjør mye ut av dette med dybden og at vraket ligger vanskelig til med kjølen opp. Men det var ikke noe problem den gangen de sendte Roger ned dit, nå er det plutselig innmari vanskelig og farlig. – Hvor dypt? spurte jeg. – Sekstifem meter. – Hva gikk oppdraget hans ut på? Spørsmålet fikk henne til å bli mørk i blikket. – Kommunen hadde gått lei av å mase på staten for å få dem til å rydde opp. De ville utrede muligheten for å sette i gang heving av ammunisjonslasten selv. Roger bet på, han trengte pengene, og tok oppdraget selv om det var høy risiko. Etter min mening utnyttet kommunepampene at han var presset økonomisk. Nå toer de sine hender. – Typisk, sa jeg. Likevel, jeg var fullt klar over at en sak alltid har minst to sider. Ikke at det var noe poeng i å minne henne på det nå, men jeg ville ta det med i vurderingen hvorvidt jeg skulle involvere meg eller ikke. Men uansett hva som 12
kom ut av det, så var en tur på fjorden i dette fine været verdt bilturen til Holmestrand. Med ni knops fart – ifølge knopmåleren på instrumentbordet – brukte vi bare ti minutter på turen ut til Langøya. Det fløt en oransje bøye noen hundre meter nord for øya, godt synlig mot den lyseblå horisonten. Vi stevnet rett mot den. Hun slo bakk da vi var et par båtlengder unna. Slepebåten mistet langsomt momentet i siget, til den ble liggende stille med baugen tett inntil bøyen. Så koblet hun giret i fri og smatt ut, smidig og båtvant og uten en eneste unødvendig bevegelse. Hun brukte en båtshake til å tre et fortøyningstau gjennom øyet på bøyen. Da det var gjort, forsvant hun ned under dekk. Noen minutter etter kom hun opp iført en mørkeblå badedrakt med hvit stripe diagonalt over brystet. – Skal du bade? spurte jeg overrasket, selv om ikke det var så underlig, været tatt i betraktning, men jeg trodde ikke det var derfor vi var her. – Jeg skal dykke, sa hun. – Må benytte anledningen nå som jeg har mannskap til å passe båten mens jeg er nede. Håper det er greit for deg? Jeg dro litt på svaret. – Alene? Har du ikke nettopp fortalt at dykking på vraket er farlig? Hun svarte med et spørsmål: – Ville du ha latt din bror bli liggende inne i et rustent skipsvrak sammen med tretten døde nazister? – Kanskje ikke, men enten så har jeg misforstått hele greia, eller så sa du nettopp at du ikke kan få ham ut alene? 13
– Det stemmer, men jeg kan rydde vei så det går an å få ham ut. Vraket er i ferd med å bryte sammen, derfor har jeg ingen tid å miste. Jeg prøvde å slå meg til ro med at det var hennes valg og ikke mitt problem, og sa: – Vel, du er voksen og vet hva du gjør. Dessuten er det din båt, og du er skipper. – Jeg vet hva jeg gjør, og jeg er en erfaren dykker. Slapp av! – Okay, jeg slapper av. Er det noe jeg kan hjelpe med? – Kom her! sa hun. Vi gikk inn i styrhuset igjen. Hun gikk bort til kartbordet. Under bordet var det en hylle. Derfra dro hun frem en plastbelagt tabell og en slitt kladdeblokk med store eselører. – Dette er us Navys dekompresjonstabell, sa hun og løftet den plastbelagte tabellen. – Kjenner du til den? – Den er basert på verdier etter halveringsmetoden og ble utarbeidet av en skotsk professor i 1907, etter at han først hadde testet intervallene i trykkammer på noen geiter og seg selv, sa jeg, og la forklarende til: – Jeg er en ivrig leser av populærvitenskapelige magasiner. Hun smilte – Det var mer enn hva jeg visste, men spørsmålet gikk mer på om du kan bruke tabellen? – Egentlig ikke. – Dykker du? spurte hun. – Jeg har dykket, svarte jeg, men uten å nevne noe om kunnskapsnivået, som ikke var egnet til å imponere. Hun pekte mot ekkoloddet. Det viste at vi hadde sekstifire meter vann under kjølen. 14
– Jeg beregner femten minutters bunntid. Det får holde, ellers blir dekompresjonstiden for lang. Det vil gi meg … la meg se … Hun stakk tungespissen ut i munnviken og lot pekefingeren følge rubrikkene nedover. For hver kolonne hvor fingeren stoppet, noterte hun noen sifre. Til slutt summerte hun sifrene. – Det vil gi meg en samlet dykketid på trettiseks minutter, da inkludert tre dekompresjonsstopp på vei opp. Og med bunntid mener jeg selvfølgelig tiden fra jeg forlater overflaten til jeg starter oppstigningen. Er du med? Skjønte du hvordan jeg gikk frem? – Sånn omtrent, sa jeg. – Men jeg har ikke tenkt å dykke. – Nei, men siden du er min sikring på overflaten, synes jeg det er en fordel at du vet hva som foregår. Dette med å være hennes sikring fikk meg til å bli skeptisk igjen. – Er ikke et solodykk til sekstifire meter, langt inne i et morkent skipsvrak, å flørte med døden? Og hva har du egentlig tenkt å gjøre der inne? Hun var allerede i gang med å dobbeltsjekke beregningene sine. – I prinsippet er du mannskap og jeg kaptein, svarte hun kjølig for å markere at hun var lei av diskusjonen. Jeg ga opp. – Har du i det minste en fungerende VHFradio, om noe skulle skje? – Selvfølgelig. Under instrumentpanelet, bare å trykke på sendeknappen og prate i vei, svarte hun. Så snudde hun seg og så meg rett inn i øynene, som om hun ville finne ut hva som rørte seg inne i hodet 15
mitt. Øynene hennes var store og mandelformede og uutgrunnelige, da hun sa: – Jeg gjør dette fordi jeg må, ikke fordi jeg vil, okay? – Okay, sa jeg og løftet hendene med håndflatene mot henne som tegn på at jeg ga opp. Hun gikk ut på akterdekket. Jeg fulgte etter. Hun pekte mot hyttetaket. – Det er en stige surret fast der oppe. Kan du hente den og henge den over rekka, jeg vil trenge den når jeg kommer opp igjen. Da må du stå klar til å ta imot utstyr og assistere meg, okay? – Ay-ay, skipper, sa jeg. Hun smilte. Jeg hentet stigen mens hun låste opp en kasse som sto inntil styrhusveggen. Derfra begynte hun å lempe ut dykkerutstyr. Først et flaskesett bestående av to sammenkoblede dykkerflasker. Så ålte hun seg inn i en drakt av svart cellegummi og festet en kniv til høyre legg, før hun tredde en oppblåsbar vest over hodet. Da hun skulle ta på hetten som var av samme type cellegummi som drakten, strevde hun med å få plass til alt håret. Når hun dyttet det inn ett sted, tøt det ut et annet. – Kan du hjelpe meg med dette forbannede håret, sa hun. Jeg gjorde det. – Dere mannfolk har det enkelt, sa hun, – på flere måter. – Det er straffen for å friste oss med epler og sånt, sa jeg. Hun gadd ikke svare, men bøyde seg ned og koblet en toslanget pusteventil til stålflaskene. Til sammen utgjorde 16
flaskene tjue liter, som med et trykk på to hundre kilo ga fire tusen liter fri luft. Det var mye, men på dypt vann forsvinner luften fort, såpass visste jeg. Jeg løftet flaskesettet opp på ryggen hennes. Hun festet stroppene og ba om å få tredd manometerslangen under vesten og ut i front, slik at hun til enhver tid kunne følge med på hvor mye luft som var igjen. På den dybden hun hadde tenkt seg, var det kritisk. Hun huket en lerretspose på karabinkroken i beltet, pluss at dybdemåler og dykkerur kom på plass rundt venstre håndledd. Til det høyre håndleddet festet hun en stor stavlykt. Til slutt hjalp jeg henne med blybeltet og svømmeføttene. Hun sjekket at lykten lyste, og tok et prøvende åndedrag i pusteventilen før hun vagget i lett foroverbøyd gåsegang mot rekka. Svømmeføttene sa flapp-flapp mot dekket. Hun skrevet over rekka og veltet seg ut i vannet. En slepebåt har lavt fribord, så fallet var ikke høyt, men det ble likevel et reelt plask. Jeg lente meg over og kikket ned på henne. Hun lå i vannflaten, justerte masken og forsikret seg om at utstyret fungerte. Da hun var fornøyd, svømte hun bort til bøyen. Der snudde hun seg et kort øyeblikk og ga meg tommelen opp, før hun stilte tidsringen på dykkeruret til null og forsvant under vannflaten i et brus av bobler. Jeg kikket på armbåndsuret. Klokken var ti minutter over halv tolv. Etter litt hoderegning kom jeg frem til at hun skulle bryte vannflaten seksten minutter over tolv, hvis hun fulgte tabellen og alt gikk etter planen, som jeg 17
for Guds skyld håpet at det ville gjøre. Det holder lenge med fjorten lik der nede. Det var på dette tidspunktet at jeg nærmest i frustrasjon gikk inn i styrhuset og kalte opp Tjøme radio. Etter å ha fått greie på hvor jeg skulle henvende meg hvis dykket gikk galt, bestemte jeg meg for å korte ventetiden med å gjøre meg kjent om bord i Sigyn. Båten var omtrent seksti fot lang. Neppe stor nok for krevende taueoppdrag, trolig mer beregnet for mindre lektere og tømmerslep. Muligens også for enkle bergingsoppdrag, om jeg skulle bedømme ut fra den kraftige løftekranen på akterdekket. Båten var ikke ny, ikke bygget på denne siden av krigen – den første av krigene. Skroget hadde noen bulker her og der som følge av lang og hard tjeneste, men virket nymalt og var uten synlig rust. Styrhuset var plassert foran midtskips som på taubåter flest. Umiddelbart bak styrhuset var det en høy, rett skorstein hvor det var malt et blått bånd med en B på. På dekket var det et skylight over maskinrommet, men ellers var dekket fritt, bortsett fra løftekranen og en liten jolle som lå surret med bunnen i været. Jeg gikk inn i styrhuset og ned leideren til rommene under dekk og kom først til et oppholdsrom med køyeseng på den ene siden og bord og hjørnebenk på den andre. Oppholdsrommet gikk helt frem til skottet mot kjettingkassen i baugen. Akterover var det to dører. Jeg åpnet den på styrbord side. Der var det wc og dusj. Bak den andre, på babord side, var byssa. Alt 18
det nødvendigste for å oppbevare og tilberede mat var presset sammen på noen få kvadratmeter. Fra byssa førte en dør inn til maskinrommet. En grønnmalt motor som virket nyere enn resten av båten, fylte det meste av plassen. Maskinrommet var rent og ryddig og uten søl av olje og diesel. På et lite bord som var sveiset fast til skottet, lå det en flekket delekatalog over Burmeister & Wain dieselmotorer. Under bordet sto en verktøykasse og en oljekanne. Gjennom en ny dør akterover kom jeg inn til utstyrslageret. Der var det materiell for slep og dykking, pluss dieseltank og vanntank på henholdsvis styrbord og babord side. En bratt leider førte opp til en luke i dekket. Jeg åpnet luken og kom opp på dekket like foran løftekranen akterut. Jeg sjekket stadig tiden. Klokken var nå ti minutter over tolv. Hun burde være i gang med oppstigning og dekompresjon. Jeg tente en sigarett og ventet. Da jeg knipset sigarettsneipen over rekka, sjekket jeg klokken igjen. Hun var sen, og det skulle gå enda et par minutter før hun dukket opp. Først ti på halv ett så jeg hodet hennes over vannflaten, fire minutter for sent ifølge planen. Jeg løftet tommelen spørrende i været. Hun svarte med tommel opp og begynte å svømme mot båten. Hun nådde stigen som hang over rekka, og begynte å klatre, men stoppet halvveis, skjøv masken opp i pannen og kikket på meg. Hun var hvit i ansiktet og hadde merker etter maskekanten rundt øynene og under nesen. Leppene var blå, som om hun frøs kraftig. Det var kommet et hardt drag om munnen hennes som fikk meg til 19
å tro at hun hadde sett eller opplevd noe som ikke var av det gode slaget. Jeg spurte: – Går det bra med deg? Hun nikket, men det virket ikke overbevisende. Da la jeg merke til lerretsposen som hang tungt og velfylt i beltet hennes. Jeg kunne ikke se hva den inneholdt, men hun hadde ikke hatt harpun med, ergo var det ikke fisk. Og ikke var det krabber, for krabber ligger ikke stille, de jobber hele tiden for å komme ut. Jeg spurte om jeg skulle ta imot lerretsposen, men hun ristet på hodet. – Hva er det i den? spurte jeg. – Krabber, sa hun.
ENKLE
KUNST
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord.
Han debuterte med En kald død
i 2013. Han har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med
fallskjermhopping, men i dag er det dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. Mordets enkle kunst er hans
andre krimroman om journalist
et makabert selvmord, forsvunne jenter og en mørk hemmelighet – Nicolay Wolff står foran sin vanskeligste sak.
Nicolay Wolff.
Svein Geruldsen, Tvedestrandposten
Dødens elv:
En maskErt mann krabber ned i en tønne med dynamitt. Han har på forhånd sendt brev til femten personer og invitert dem til å overvære seansen, med den begrunnelsen at hver av dem bærer sin del av ansvaret for hans død. Brevet er ikke undertegnet og de inviterte vet ikke hvem han er, de kjenner ikke hverandre, og har tilsynelatende ikke noe som helst til felles.
FRITS DE BOURG
FRITS DE
BOURG DØDENS ELV
«en klassisk krim full av sjel, spenning og sjarm. gled deg – les sakte»
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død
Foto: Janne Vettestad
EN KALD DØD
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider,
selger, postmann, kinomaskinist
og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi
«Drivende, spennende krimroman» I jakten på sannheten møter journalist Nicolay Wolff grenseløs menneskeforakt, i en verden hvor Gud er forsaket til fordel for vitenskapen og penger, og hvor han står overfor valget om å ofre sjelen for å redde fem unge jenter.
i over 25 år. En kald død er hans første roman.
Siw Merethe Myhre, Drammens Tidende
Om En kald død:
«Med En kald død har drammen fått sin Malteserfalk» Katrine Strøm, Drammens Tidende
«en utmerket krimdebut» Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv
Liv Gade, bokinspirator
i 2013 og i 2014 utkom den andre boken om journalist Nicolay Wolff: Mordets enkle kunst. Forfatteren har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med fallskjermhopping, men i dag er det
dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Dødens elv er Frits de Bourgs tredje krimroman.
«sjarmerende, velskrevet og veldig spennende» Liv Gade , Sandefjords Blad
«Forfatteren gjør en god jobb med å overbevise leseren om at Drammenselva tilhører samme vassdrag som Styx.» Rivertonprisens jury
Dødens elv er NRK Radioteatrets påskekrim 2018. FRITS DE BOURG
Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
«Vet de noe om kunst, herr Wolff?»
FRITS DE
Foto: Janne Vettestad
BOURG EN KALD DØD
Mordets enkle kunst:
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord.
Han har syslet med mye ulikt,
jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist
og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjerm-
hopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking,
skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans første roman.
Om En kald død:
«en utmerket krimdeBut» Ola A. Hegdal Dagens Næringsliv
«Mordets enkle kunst er krimkunst slik jeg liker den, rett og slett en overbevisende og sjangertro leseglede»
«sjarmerende, VelskreVet og Veldig spennende» Liv Gade Sandefjords Blad
«med En kald død har drammen Fått sin malteserFalk» Katrine Strøm Drammens Tidende
Nicolay Wolff, og hans kompanjong Esther Knutsen, utgir bladet KrimMagasinet en gang hver måned. Da en gallerieier myrdes, blir Nicolay Wolff interessert i saken. Ikke minst fordi han nettopp har kjøpt et maleri med en forbindelse til gallerieieren. Hans interesse for kunstmarkedet blir ikke mindre da han blir kontaktet av en velstående enke som har en van Gogh som hun mener er et falskneri. Journalisten blir dratt inn i et intrikat og farlig spill om forfalskede mesterverk, med forgreininger tilbake til mellomkrigsårene og gammelt hat og grov urett.
Med Mordets enkle kunst følger Frits de Bourg opp sin kritikerroste debut, En kald død, og journalist Nicolay Wolff i 1950-tallets Norge. Med referanser til sjangermestere som Raymond Chandler og Dashiell Hammet er Frits de Bourg en krimromanstilist utenom det vanlige.
FRITS DE
BOURG MORDETS
MORDETS ENKLE KUNST
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
EN KALD DØD
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap.
FRITS DE BOURG
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
ENKLE
Foto: Janne Vettestad
nå i pocketutgave: – Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
Frits de Bourg (f. 1946 i
Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død
KUNST
i 2013. Han har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med fallskjermhopping, men i dag er det dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. Mordets enkle kunst er hans andre krimroman om journalist Nicolay Wolff.
«Kvinnen lå i grøftekanten. I det hvite, sterile karbidlyset virket blodet svart. Det fulgte en linje langs kjeven ned til halsen, hvor det spredte seg i vifteform til det ble suget opp av den tykke ullgenseren – som blekk av trekkpapir. Regnvann og blod klistret håret hennes sammen til svarte hyssingstumper som lå floket over den hvite hodebunnen.» Høsten 1957. Forholdet mellom øst og vest har nådd det absolutte frysepunktet, men journalist Nicolay Wolff ønsker bare å finne ut hvem som kjørte ned og drepte en ung kvinne. Da må han forholde seg til en erkekristen sekt med mystisk store inntekter, hemmelige overvåkingstjenester og forsvunne våpenlagre.
ISBN 978-82-419-1057-9
Rune Larstuvold, Drammens Tidende
«Spennende og klassisk krim fra 50-tallet» Svein Geruldsen, Tvedestrandsposten
En kald død:
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap.
Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
«Med En kald død II2E1-jaihhe! har,!7Drammen fått sin Malteserfalk»
FRITS DE
BOURG
EN KALD DØD
«En utmerket krimdebut»
EN KALD DØD
Foto: Janne Vettestad
FRITS DE BOURG
Tarald Aano, Stavanger Aftenblad
– Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
FRITS DE BOURG (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt,
Snart befinner både Wolff og etterforsker Ulla Stevenson seg i en virvelstrøm av livsfarlige begivenheter.
jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist
og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og
han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi
i over 25 år. En kald død er hans første roman.
RØD DESEMBER
«De Bourg lykkes, og han turnerer både karakterene, handlingen og språket med ironisk eleganse som gir stor leseglede.»
FRITS DE
BOURG
EN KALD DØD
DØDENS ELV
Rune Larstuvold, Drammens Tidende
«spennende og klassisk krim fra 50-tallet»
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap. Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
FRITS DE
BOURG RØD DESEMBER
FRITS DE BOURG (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død i 2013, den første boken om journalist Nicolay Wolff. Forfatteren har hatt et mangslungent yrkesliv, har tidligere drevet med fallskjermhopping, dykking på skipsvrak og skrevet en rekke artikler om dykking og marinarkeologi. Rød desember er Frits de Bourgs fjerde krimroman.
ISBN 978-82-419-0877-4
Katrine Strøm, Drammens Tidende
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans første roman.
Dødens elv
Med Mordets enkle kunst følger Frits de Bourg opp sin kritikerroste debut, En kald død, og journalist Nicolay Wolff i 1950-tallets Norge. Med referanser til sjangermestere som Raymond Chandler og Dashiell Hammet er Frits de Bourg en krimromanstilist utenom det vanlige.
«med En kald død har drammen Fått sin malteserFalk» Katrine Strøm Drammens Tidende IS B N 9 7 8 -8 2 -4 1 9 -1 0 5 7 -9
FRITS DE
«Drivende, spennende krimroman»
Nicolay Wolff, og hans kompanjong Esther Knutsen, utgir bladet KrimMagasinet en gang hver måned. Da en gallerieier myrdes, blir Nicolay Wolff interessert i saken. Ikke minst fordi han nettopp har kjøpt et maleri med en forbindelse til gallerieieren. Hans interesse for kunstmarkedet blir ikke mindre da han blir kontaktet av en velstående enke som har en van Gogh som hun mener er et falskneri. Journalisten blir dratt inn i et intrikat og farlig spill om forfalskede mesterverk, med forgreininger tilbake til mellomkrigsårene og gammelt hat og grov urett.
BOURG MORDETS
MORDETS ENKLE KUNST
Liv Gade Sandefjords Blad
ENKLE
KUNST
Frits de Bourg (f. 1946 i
Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død
i 2013. Han har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med fallskjermhopping, men i dag er det dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. Mordets enkle kunst er hans andre krimroman om journalist Nicolay Wolff.
et makabert selvmord, forsvunne jenter og en mørk hemmelighet – Nicolay Wolff står foran sin vanskeligste sak.
Om Mordets enkle kunst: «Mordets enkle kunst er krimkunst slik jeg liker den, rett og slett en overbevisende og sjangertro leseglede»
Siw Merethe Myhre, Drammens Tidende Rune Larstuvold, Drammens Tidende
«spennende og klassisk krim fra 50-tallet» Svein Geruldsen, Tvedestrandposten
Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
FRITS DE
BOURG EN KALD DØD
EN KALD DØD
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap.
I jakten på sannheten møter journalist Nicolay Wolff grenseløs menneskeforakt, i en verden hvor Gud er forsaket til fordel for vitenskapen og penger, og hvor han står overfor valget om å ofre sjelen for å redde fem unge jenter.
Foto: Janne Vettestad
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
FRITS DE BOURG
– Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord.
Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans første roman.
Nominert til Rivertonprisen Om En kald død:
DØDENS ELV
En maskErt mann krabber ned i en tønne med dynamitt. Han har på forhånd sendt brev til femten personer og invitert dem til å overvære seansen, med den begrunnelsen at hver av dem bærer sin del av ansvaret for hans død. Brevet er ikke undertegnet og de inviterte vet ikke hvem han er, de kjenner ikke hverandre, og har tilsynelatende ikke noe som helst til felles.
FRITS DE
BOURG
Foto: Janne Vettestad
Foto: Janne Vettestad
EN KALD DØD
Ola A. Hegdal Dagens Næringsliv
Foto: Janne Vettestad
«Vet de noe om kunst, herr Wolff?»
FRITS DE
BOURG
Om En kald død: «en utmerket krimdeBut»
«sjarmerende, VelskreVet og Veldig spennende»
FRITS DE BOURG
EN KALD DØD
DØDENS ELV «en klassisk krim full av sjel, spenning og sjarm. gled deg – les sakte» Liv Gade, bokinspirator
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død i 2013 og i 2014 utkom den andre boken om journalist Nicolay Wolff: Mordets enkle kunst. Forfatteren har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med fallskjermhopping, men i dag er det dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Dødens elv er Frits de Bourgs tredje krimroman.
«Med En kald død har drammen fått sin Malteserfalk» Katrine Strøm, Drammens Tidende
«en utmerket krimdebut» Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv
Nicolay Wolff er i Holmestrand for å hjelpe Jenny Borgelin med å få broren ut av et skipsvrak på bunnen av Oslofjorden. Broren omkom i et dykkeroppdrag i vraket, som har en eksplosiv last. Det er få dager igjen til det hele skal dekkes med fyllmasse.
«sjarmerende, velskrevet og veldig spennende» Liv Gade , Sandefjords Blad
Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
«Vet de noe om kunst, herr Wolff?»
FRITS DE
BOURG EN KALD DØD
Frits de Bourg (f. 1946 i
Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt,
jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi
i over 25 år. En kald død er hans første roman.
Om En kald død:
«en utmerket krimdeBut» Ola A. Hegdal Dagens Næringsliv
«sjarmerende, VelskreVet og Veldig spennende» Liv Gade Sandefjords Blad
Nicolay Wolff, og hans kompanjong Esther Knutsen, utgir bladet KrimMagasinet en gang hver måned. Da en gallerieier myrdes, blir Nicolay Wolff interessert i saken. Ikke minst fordi han nettopp har kjøpt et maleri med en forbindelse til gallerieieren. Hans interesse for kunstmarkedet blir ikke mindre da han blir kontaktet av en velstående enke som har en van Gogh som hun mener er et falskneri. Journalisten blir dratt inn i et intrikat og farlig spill om forfalskede mesterverk, med forgreininger tilbake til mellomkrigsårene og gammelt hat og grov urett. Med Mordets enkle kunst følger Frits de Bourg opp sin kritikerroste debut, En kald død, og journalist Nicolay Wolff i 1950-tallets Norge. Med referanser til sjangermestere som Raymond Chandler og Dashiell Hammet er Frits de Bourg en krimromanstilist utenom det vanlige.
Rune Larstuvold, Drammens Tidende «med En kald død har drammen Fått sin malteserFalk» Katrine Strøm Drammens Tidende
BOURG MORDETS ENKLE
KUNST
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han debuterte med En kald død i 2013. Han har hatt et mangslungent yrkesliv, og har tidligere drevet med fallskjermhopping, men i dag er det dykking og marinarkeologi som står i sentrum for hans interesse. Han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. Mordets enkle kunst er hans andre krimroman om journalist Nicolay Wolff.
ISBN 978-82-419-1057-9
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap.
Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv
Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
EN KALD DØD
– Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
«En utmerket krimdebut»
FRITS DE BOURG
En kald død
FRITS DE
BOURG EN KALD DØD
Foto: Janne Vettestad
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
EN KALD DØD
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap.
Foto: Janne Vettestad
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
FRITS DE BOURG
– Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
FRITS DE
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans første roman.
Men hvorfor etterlot broren et notat med navnene på kommunens rike og mektige? Hva har det å gjøre med to døde tenåringsjenter og en populær ordførers avgang, og hvorfor begynner også Wolff å motta bibelsitater i posten? I Dykket må journalist Nicolay Wolff gå dypt, både i fjorden, i seg selv og i en kystbys mørke hemmeligheter.
DYKKET
nå i pocketutgave:
MORDETS ENKLE KUNST
«Mordets enkle kunst er krimkunst slik jeg liker den, rett og slett en overbevisende og sjangertro leseglede.»
FRITS DE BOURG
Mordets enkle kunst Foto: Janne Vettestad
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap. Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
FRITS DE BOURG
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
FRITS DE BOURG
nå i pocketutgave: – Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
Foto: Eigil Korsager
MORDETS
Om Mordets enkle kunst:
«Mordets enkle kunst er krimkunst slik jeg liker den, rett og slett en overbevisende og sjangertro leseglede»
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
ISBN 978-82-419-0877-4
Foto: Eigil Korsager
FRITS DE
BOURG
MORDETS ENKLE KUNST
Nicolay Wolff, og hans kompanjong Esther Knutsen, utgir bladet KrimMagasinet en gang hver måned. Da en gallerieier myrdes, blir Nicolay Wolff interessert i saken. Ikke minst fordi han nettopp har kjøpt et maleri med en forbindelse til gallerieieren. Hans interesse for kunstmarkedet blir ikke mindre da han blir kontaktet av en velstående enke som har en van Gogh som hun mener er et falskneri. Journalisten blir dratt inn i et intrikat og farlig spill om forfalskede mesterverk, med forgreininger tilbake til mellomkrigsårene og gammelt hat og grov urett. Med Mordets enkle kunst følger Frits de Bourg opp sin kritikerroste debut, En kald død, og journalist Nicolay Wolff i 1950-tallets Norge. Med referanser til sjangermestere som Raymond Chandler og Dashiell Hammet er Frits de Bourg en krimromanstilist utenom det vanlige.
ISBN 978-82-419-1057-9
,!7II2E1-jaihhe!
Foto: Janne Vettestad
Foto: Janne Vettestad
Frits de Bourg (f. 1946 i Drammen) bor i Sandefjord. Han har syslet med mye ulikt, jobbet som glassarbeider, selger, postmann, kinomaskinist og importert finske badstuovner. Han har drevet med fallskjermhopping, og i dag er det dykking som er hans store lidenskap. Marinearkeologi står i sentrum for hans dykkerinteresse, og han har skrevet om dykking, skipsvrak, forlis og arkeologi i over 25 år. En kald død er hans første roman.
Liv Gade Sandefjords Blad
Katrine Strøm Drammens Tidende
Foto: Janne Vettestad
EN KALD DØD
Ola A. Hegdal Dagens Næringsliv
«med En kald død har drammen Fått sin malteserFalk»
FRITS DE BOURG
«Vet de noe om kunst, herr Wolff?»
FRITS DE
BOURG
Om En kald død: «en utmerket krimdeBut»
«sjarmerende, VelskreVet og Veldig spennende»
– Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
FRITS DE BOURG
EN KALD DØD
Jan Ove Brink hadde vært en av landets mest lovende boksere. Under krigen deltok han i motstandskampen. En iskald vinterdag på femtitallet kunne folk i Drammen se Brink gå utover isen på Drammenselven. Han stoppet ved en råk og kledde av seg til han sto der i sine røde bokseshorts. Så hoppet han i det isnende kalde vannet. Nicolay Wolff driver KrimMagasinet. Han kaller seg journalist, men har bare folkeskolen og en torpedering under krigen som ballast. Søsteren til Brink ber ham om å se nærmere på det omtalte og dramatiske selvmordet. En venn av Brink melder seg etterpå og hevder bestemt at det var et drap. Frits de Bourg debuterer med denne originale kriminalromanen som er lagt til femtitallet i Drammen og Oslo.
FRITS DE BOURG
FRITS DE BOURG
«Han BLe DrePT, SÅ SanT SOM JeG SiTTer Her.»
ISBN 978-82-419-0877-4
,!7II2E1-jaihhe!
Rød desember
FRITS DE BOURG
nå i pocketutgave: – Brinken var den modigste mannen jeg noen gang har kjent, ikke bare i ringen, men også under krigen med sabotasjegreier og sånt. Dyktig. Holdt seg i form også. Men noe skjedde med ham på slutten. Han var livredd. Da han kom til oss i Atletklubben noen måneder før han tok livet av seg, så han forjævlig ut. Han hadde omtrent ikke vist seg i boksemiljøet siden Porat-kampen, og nå dukket han plutselig opp en treningskveld. Mange av oss gamlekara har fortsatt å henge rundt lokalet etter at vi ga oss. Kunne liksom ikke sleppe, hjalp til på treningene, lærte unggutta noen triks og sånt. Så sto han plutselig der. Ingen skjønte hva han ville, og ikke sa han stort heller. Som regel satt han bare og så på. Vi prøvde å prate med ham, men gav opp etter hvert. De eneste som greide å få kontakt med ham, var de unge. De flokka seg om ham når de skjønte hvem han var. Europamester og krigshelt. Å jo, de stimla. Hvor mye de fikk ut av ham, aner jeg ikke. Men én ting kan jeg fortelle deg, noen jaga ham ut i den råka. De tok livet av ham! Skjønner? Drepte ham! Han kikket granskende på meg for å se om alvoret sank inn dit det etter hans mening burde være. – Lite konkret, sa jeg. – Han ble drept, så sant som jeg sitter her. Du er jo journalist, for faen, har utdannelse og jobber i et krimblad og greier. Du kan snuse og finne ut ting, dere journalister kan jo spørre og grave og si det gjelder skrivegreier og sånt. Jeg ristet på hodet. – Faktum er at han begikk selvmord foran flere hundre vitner.
Frits de Bourg (f. 1946) har skrevet fem romaner om journalist Nicolay Wolff. Han debuterte med En kald død i 2013 og ble nominert til Rivertonprisen for Dødens elv i 2016. Boken ble også NRK radioteaterets påskekrim 2018. Med stor språk- og stilsans skildrer de Bourg det norske sosialdemokratiets storhetstid.