One sister have I in our house And one, a hedge away. There’s only one recorded But both belong to me. Emily Dickinson
En søster har jeg i vårt hus Og en til bakom hekken Bare én står skrevet ned Men mine er de begge. Oversatt av Heidi Grinde
Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg gjorde det. Ofte er det som om en del av meg lever sitt eget, impulsive liv som jeg ikke har kontroll over. Jeg kan bli forferdet over hva denne delen kan få i stand. Og av og til over hvor mye godt som kommer ut av det, tross alt. Men uansett blir det alltid mitt bevisste jeg som blir sittende igjen med konsekvensene. På godt og vondt. Nå, når jeg tenker tilbake på hvordan nettopp dette innfallet kom til å få en så dyptgripende innvirkning på meg selv og livet mitt, fatter jeg ikke at jeg ikke innså det da. At jeg ikke forsto alvoret i den innbydelsen jeg slengte ut. Noen ord som boblet opp fra en eller annen skjult kilde dypt inne i meg. Som ikke hadde noen spesielt sterk virkning med det samme, forekom det meg. Iallfall ikke som jeg merket meg da. Var det kanskje en slags underbevisst hensikt med at jeg sa de ordene? Var det noe jeg innerst inne håpet på? Var jeg kanskje tross alt påvirket av alt som hadde skjedd, i det øyeblikket da jeg sto ansikt til ansikt med søsteren min og ba henne komme og besøke meg? Eller 9
var det noe ved henne som fikk meg til å si det? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke svare på mine egne spørsmål. Jeg forstår ikke meg selv. Alt jeg kan gjøre, er å akseptere konsekvensene. Og forsøke å leve resten av livet så godt jeg kan. Forsøke å ta vare på det som er igjen av det jeg tidligere avviste så lettvint.
Den første dagen
«Hvilken seng skal jeg re opp til gjesten?» spurte jenta som sto rett overfor meg i den halvmørke spisestuen. De mørkebrune øynene var uttrykksløse. For henne var det selvfølgelig bare et praktisk spørsmål. Men ordene traff meg som om jeg skulle ha svelget noe varmt og tungt. Og da de først hadde sunket inn, ble de liggende og brenne et sted i mageregionen. Brått slo det meg at når kvelden kom, ville søsteren min være her. Sove i en av sengene. Bo i et av rommene. Invadere det jeg så på som mitt, og endre hele atmosfæren. Uten noen bevisst hensikt fra hennes side. Nei, det er meg det er noe galt med. Det som er mitt, føles så … jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Skjørt, kanskje. Sårbart og ømtålig. På alle måter. Ting som betyr noe for meg, kan jeg ikke dele med andre. Og når omstendighetene tvinger meg til det, har jeg bare lyst til å reise meg og gå fra alt sammen. Det er ødelagt for alltid. Når jeg tenker meg om, har det kanskje alltid vært slik. Selv før Emma ble til, tror jeg. Hvis jeg må kjempe for noe, er jeg kanskje så redd for å tape at jeg 11
gir opp uten å forsøke engang? Det er ikke noe jeg er stolt av, men i dag kan jeg iallfall innrømme at det er slik, uten å føle hverken skyld eller skam. Jeg svelget hardt, uten at det hjalp. Jeg ble kvalm av den brennende følelsen i magen. Den unge jenta sto tålmodig og ventet på var. Tankene mine fløy fra det store soverommet innenfor spisestuen og ned trappene til de to soverommene i underetasjen. Det var der jeg ville plassere henne. Men ville det ikke virke merkelig å ikke gi henne det store soverommet når jeg ikke sov der selv? På den annen side – å gi henne det store soverommet ville innebære at hun fikk en mye større del av huset. Ikke bare fordi det var størst, men fordi det lå der det lå. På inngangsplanet, i husets hjerte, på en måte. Det ville gi henne tilgang til mer av huset enn jeg kunne tenke meg. Det kjentes som om hun allerede var her, som om hun allerede påvirket mitt forhold til huset. Jeg ble kvalmere og kvalmere. «Jeg tror vi tar det første rommet der nede,» sa jeg til jenta, og hun nikket og forsvant ned trappen. Selv gikk jeg langsomt opp i annen etasje. Hele etasjen er ett eneste stort, åpent rom der det bare er glasskyvedører som skiller mellom ute og inne. Når dørene står åpne, kjennes det som om man er utendørs, og det hender ofte at småfugler kommer på besøk. Det var der jeg for det meste oppholdt meg. Jeg sov på en av de harde sofaene der. Jeg spiste på terrassen, hvis det ikke regnet. Og jeg arbeidet der. Huset var 12
stort, men jeg brukte egentlig bare den øverste delen av det. Men jeg likte følelsen av å ha alt det andre under meg. Det fungerte som en slags buffer mellom meg og omverdenen. Jeg gikk ut på terrassen, som jeg pleide å tenke på som hagen min. Den første jeg noen gang har hatt. Men det var egentlig ikke noe annet enn en uteplass med terrakottafliser på gulvet og noen vekster i krukker. Inn mot steinveggen et sitrontre, et limetre og en saktevoksende vinranke, og så noen rosa og røde pelargoniaer. Den store, velvoksne bougainvilleaen hørte ikke egentlig hjemme der, syntes jeg, selv om den fylte hele det ene hjørnet med sin rødlilla prakt. Den hadde røttene sine under steinhellene på gaten nedenfor, og jeg hadde aldri sett på den som en del av min hage. Hvordan den hadde greid å vokse seg så høy og svær, var et mysterium. De prangende blomstene overstrålte de andre plantenes mer beskjedne anstrengelser. Jeg vannet den aldri, men det lot ikke til å spille noen rolle. Den måtte ha sin egen næringskilde et sted dypt der nede. Jeg så opp mot himmelen, løftet hånden og telte hvor mange fingre jeg fikk plass til mellom solen og fjellkammen. Minst én time dagslys igjen. Klokken måtte være rundt halv seks, og bussen kom ikke før ved åttetiden. Jeg hadde tid til å gjøre meg ferdig med dagens hagearbeid hvis jeg begynte med det samme. Vanne, plukke vekk tørt løv og kvister, feie gulvet, slå sammen solstolene. Likevel ble jeg sittende. 13
Jeg hørte jenta rope adjø der nede, deretter lyden av ytterdøren som ble åpnet og lukket, fulgt av porten ut mot gaten, og til slutt de lette, raske skrittene hennes som fjernet seg. Huset var mitt igjen. Jeg reiste meg og gikk ned. Kjøkkenet virket mørkt etter det intense lyset på terrassen. Jeg skjenket opp et glass kald hvitvin og tok det med meg opp. Det var ikke bare plantene på terrassen som trengte omsorg, det kjentes som om hele huset var en slags levende organisme som trengte meg. Eller kanskje det var jeg som trengte huset. Det omfavnet meg, beskyttet meg. Det var som om det strakte seg mot solen, akkurat som plantene. Langt der nede, der bougainvilleaen hadde røttene sine, lå soverommene, alltid kjølige og halvmørke, selv når jeg åpnet vindusskoddene. Det var kjølig på kjøkkenet også, og i det store soverommet, selv på varme sommerdager, og jeg opplevde det på et vis som en trøst. Hvordan det ville bli når vinteren kom, hadde jeg vanskelig for å forestille meg. Helt siden jeg kom hit for første gang, hadde jeg sovet med gardinene trukket fra. Jeg hadde lært meg å avgjøre hvilken tid på døgnet det var, bare med et raskt blikk. Jeg likte det, og nå stolte jeg mer på min egen vurdering av lyset enn jeg noen gang hadde stolt på en klokke. Her hadde jeg sett mitt livs vakreste soloppganger og stjernehimler. Jeg ble aldri lei av å se ut over bukten der nede, der vannflaten stadig skiftet 14
farge. Fra havna klatret de hvite husene oppover den bratte åssiden som et slags amfiteater. Bortenfor bebyggelsen reiste fjellet seg som en beskyttende mur. Aller best likte jeg utsikten på denne tiden, når dagen nærmet seg slutten. Dette ville bli mitt første hele år i huset. Min første vinter. Jeg hadde ikke noe annet sted å bo lenger, selv om jeg ikke var sikker på om jeg kunne regne med å få fornyet leiekontrakten ved slutten av året. Eller om jeg kunne få kjøpt huset. Men jeg tenkte ikke lenger enn til våren. Et år. Det lå en vedstabel ved siden av den åpne peisen i spisestuen, så jeg antok at det kunne bli kjølig fremover. Men solen varmet ennå, og det var fremdeles mulig å bade i sjøen. Jeg satte meg på trebenken ved langbordet og tok en slurk vin. Jeg drakk for mye. For mye i forhold til hva? Duggen på glasset ble til tårer som dryppet ned på hånden min. Egentlig trengte jeg ikke sammenligne meg med noe som helst. Så lenge jeg bodde alene i huset, var enhver sammenligning uvesentlig. Det fantes ingen forskrifter, ingen regler. Hvorvidt jeg drakk for mye, kom bare an på hvordan jeg hadde det. Og bortsett fra i dag, med den brennende knuten i magen, hadde jeg det stort sett bra. Skjønt heller ikke her hadde jeg noen målestokk. Bra til meg å være. Bra til å være nå. Jeg satte glasset fra meg og la håndflatene mot bordet. Sterke hender, selv om de ikke var pene. Jeg hadde ikke fått de lange, slanke fingrene med pent 15
buede negler. Eller de pene, slanke bena. Ikke de slanke føttene, heller. Eller det lyse håret. Merkelig nok hadde det aldri bekymret meg. Snarere tvert imot. Jeg kunne ikke huske at jeg noen gang hadde villet ha det annerledes. Jeg innså selvfølgelig at Emma hadde arvet mammas vakre utseende. Eterisk. Utpreget feminint. En tiltalende tanderhet, kanskje en slags hjelpeløshet også. Men jeg kunne ærlig talt ikke huske at jeg noen gang hadde misunt henne det. I begynnelsen var jeg jo ikke alene heller. Da jeg hadde Amanda. Jeg speilte meg i henne og likte det jeg så. Emma kunne bare beholde det vakre utseendet. Plutselig kjente jeg angsten velle opp i meg igjen. Angst? Nei, mer enn det. Skrekk. Ren panikk, faktisk. Jeg drakk fort en stor slurk av vinen. Kanskje jeg burde skifte? Til noe penere? Jeg så ned på den stripete bomullskjolen. Det var lenge siden jeg hadde strøket klærne mine, det var en av alle de rutinene jeg hadde kvittet meg med. Skrellet av det meste. Nei, det var ikke helt riktig. Det hadde vært en periode da selv den enkleste praktiske oppgave kjentes uoverkommelig. Det var da jeg ga opp det meste. Slapp taket i tilværelsen. Jeg kjente et lite stikk av noe som var vanskelig å definere. Sorg, kanskje? Bitterhet? Jeg håpet det ikke var bitterhet. Sorg var akseptabelt. Den gamle, uutslitelige sorgen som alltid var der, dypt inne i meg. Den kunne jeg leve med. Ja, kanskje jeg trengte den for 16
å leve. Og oppå den – den nye sorgen som ennå ikke hadde kjølnet. Den hegnet jeg om. Men bitterhet har alltid skremt meg. Jeg gransket neglene og oppdaget at jeg ikke kunne huske sist jeg lakket dem. Eller sminket meg. Jeg klippet håret selv, og samlet det stort sett med en spenne i nakken. Nå tok jeg den vekk og ristet løs håret. En dusj var tingen. Jeg hadde god tid ennå. Jeg sto under det lunkne vannet med lukkede øyne. Jeg husket nøyaktig når det hadde kommet over meg. Det vanvittige innfallet. Kunne se oss for meg, der vi sto, Emma og jeg. Det var oppbruddsstemning, selv om det var noen få gjester igjen. Vi to, som inne i en boble. Det kjentes underlig. Jeg hadde aldri hatt noen følelse av samhørighet med Emma. Selv ikke da vi var barn. Men jeg husker at jeg stanset med en stabel asjetter i hendene og så på henne. «Vil du komme og besøke meg, Emma? Komme og hilse på meg i huset i Spania?» Hun kastet et fort blikk på meg fra de store, lyse, litt rødkantede øynene. Hun så forbauset ut, men svarte ikke med det samme, fortsatte bare å rydde sammen bestikk og krøllete servietter fra bordet. Og da hun hadde hendene fulle, gikk hun ut på kjøkkenet. «Jeg synes det ville vært hyggelig om du kom,» sa jeg da hun kom tilbake, samtidig som jeg forsøkte å få det til å lyde som om det var det samme for meg hva hun svarte. Men det var noe inne i meg som var helt 17
nødt til å få sagt det uansett. Jeg husker at jeg angret straks ordene var ute. «Jeg vet ikke, Maria,» sa hun til slutt uten å se på meg. Jeg trakk på skuldrene, som om det ikke spilte noen rolle hva hun svarte, og innså at jeg var lettet. «Det er så mye akkurat nå …» Hun avsluttet ikke setningen. «Kanskje om en stund. Hvis det fremdeles passer. Om en stund.» En stund ble til nesten to år. Og jeg glemte det merkelige innfallet mitt. Det hadde hendt så mye siden da. Når jeg tenkte etter for å forsøke å forstå hvorfor jeg hadde slengt ut innbydelsen, måtte jeg motvillig innrømme at det muligens skyldtes en slags trang til å imponere. Vise fram mitt nye liv. Hovere med min egen lykke. Mamma pleide alltid å si at man aldri må tillate seg å være lykkelig. Iallfall aldri innrømme det, hverken for seg selv eller andre. Absolutt ikke vise det. Det er å utfordre høyere makter, og fører uvegerlig til katastrofe. Hvis det stemmer, burde mamma sannelig vært helt trygg. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang så henne lykkelig. Og jeg for min del har nok tross alt også vært forsiktig. Det sitter i ryggmargen. Men akkurat da, da jeg sto der sammen med Emma etter mors begravelse, da var jeg merkelig nok lykkelig. Og tillot meg å erkjenne det et øyeblikk. Det skulle vise seg at mamma hadde rett. Selvfølgelig. 18