M. J. Arlidge: Er du med på leken

Er du med pĂĽ leken

M.J. Arlidge

Er du med pĂĽ leken Oversatt av Astrid Almaas

Originaltittel: Liar, Liar Copyright © originalutgave M.J. Arlidge, 2015 First Published by Penguin Books Ltd., 80 Strand, London Copyright © norsk utgave Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2017 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Wil Immink design Omslagsfoto: © Andy & Michelle Kerry_Trevillion Images_AMK61010 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Bo­ken er satt med 12,1/15 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opplag 2017 ISBN: 978-82-419-1340-2 Oversatt av Astrid Almaas

Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

1

Luke krabbet gjennom det åpne vinduet og ut på en smal gesims. Han lukket fingrene rundt takrennen av plast som befant seg like over hodet hans, og heiste seg opp i stående stilling. Takrennen jamret høyt og truet med å gi etter, men Luke kunne ikke gjøre annet enn å klamre seg fast. Han var svimmel, andpusten og veldig, veldig redd.

Et iskaldt luftdrag traff ham og fikk den tynne bomulls­ pyjamasen til å flagre lik en drage som bakser i vind. Han hadde nesten mistet følelsen i føttene allerede, og kulden fra den grove steinen bredte seg gjennom hele kroppen – så den seksten år gamle gutten skjønte at han måtte handle raskt hvis han skulle overleve dette.

Han tok noen museskritt frem og kikket over hyllekanten.

Bilene og menneskene der nede minnet om småkryp, og gaten under ham virket hard, uforsonlig og uendelig langt unna.

Han hadde aldri hatt sansen for høyder, og når han nå så ned fra husets øverste etasje, ønsket han instinktivt å rygge. Ta seg inn i huset igjen. Likevel ble han stående. Det var rene, skjære galskapen, men han hadde ikke noe valg, derfor slapp han taket i takrennen, krummet tærne rundt kanten av gesimsen og gjorde seg klar til å hoppe. Han telte ned inni seg. Tre, to, en …

Plutselig sviktet motet, og han slo retrett. Vinduskarmen av metall skar seg inn i ryggen, og et øyeblikk ble han stående 5

mens han knep øynene hardt igjen for å tøyle panikken som truet med å overmanne ham. Hvis han hoppet, kom han til å dø. Det måtte da finnes en annen løsning? Noe han kunne gjøre? Luke snudde seg mot vinduet og betraktet skrekkscenarioet der inne.

Loftet, soverommet hans, var et inferno av flammer. Alt hadde gått så fort at han ennå ikke skjønte hva som hadde skjedd. Han hadde gått til sengs til vanlig tid, men våknet en stund senere av ulende røykvarslere. Han vaklet ut av sengen, søvndrukken og forvirret, bare for å oppdage at rommet var fylt av tykk røyk. Han viftet forgjeves med armene for å få den vekk og klarte å ta seg bort til døren, men skjønte raskt at det var for sent. Den smale trappen som førte opp til soverommet hans, var allerede fortært av flammer, og store ildtunger slikket inn gjennom døråpningen.

Nå var den skjelvende tenåringen vitne til at hele livet hans gikk opp i røyk. Skolebøker, fotballutstyr, tegningene hans, de elskede Southampton FC-plakatene – flammene slukte alt. For hvert sekund som gikk, steg temperaturen et lite hakk, og varm røyk og gass samlet seg i en truende sky under himlingen.

Luke dro vinduet igjen med et smell, og et øyeblikk dalte temperaturen. Han visste imidlertid at det bare var en kort henstand. Når heten der inne ble for intens, ville vinduene eksplodere og ta ham med seg. Han hadde ikke noe valg. Han måtte være tapper. Idet han snudde seg igjen, tok han et skritt frem og hoppet ut i løse luften mens han ropte fortvilet på moren.

2

Det nærmet seg midnatt, og kirkegården, som lå på en liten høyde, var stille og forlatt. Bare en enslig skikkelse tråklet seg frem mellom gravstøttene. Enkle kors sto side om side med prangende familiegravsteder pyntet med statuer og sirlige utskjæringer. De værbitte kjerubene og barmhjertighetsenglene virket dystre og livløse i det blasse månelyset, og Helen Grace hastet forbi mens hun dro skjerfet tettere rundt halsen. Plagget var en julegave fra kollegaen Charlie Brooks og kom godt med på kvelder som dette, når mørket lå som et lokk over gravlunden og gradestokken krøp stadig lenger ned.

Et teppe av frost hadde lagt seg på bakken, og det knaste lavt under Helens føtter da hun forlot hovedstien og svingte til venstre, mot det innerste hjørnet av kirkegården. Like etter sto hun foran en enkel gravstein som ikke var merket med navn eller dato, bare med en enkel innskrift: «Alltid i mine tanker». Resten av steinens overflate var glatt – det var ingenting som røpet avdødes navn, alder eller kjønn.

Helen ville ha det slik – og slik måtte det også være, siden dette var søsteren Mariannes siste hvilested.

Mange forbrytere blir gravlagt uten at pårørende gjør krav på levningene deres. Andre blir i all hast kremert, og asken blir spredd for vinden i et forsøk på å slette alle spor 7

etter deres eksistens. Andre igjen blir begravd på anonyme fengselskirkegårder for samfunnets utstøtte, men Helen ville ikke la søsteren lide samme skjebne. Hun følte seg ansvarlig for Mariannes død og nektet å glemme henne helt.

Hun kikket ned på den enkle graven og kjente et stikk av skyld. Den anonyme gravskriften traff henne alltid midt i hjertet – det var som om søsteren pekte anklagende på henne, irettesatte henne fordi hun skammet seg over sitt eget kjøtt og blod. Det var ikke sant – Helen var fremdeles glad i Marianne, til tross for alt som hadde skjedd – men søsterens forbrytelser var så grove at de hadde vært nødt til å gravlegge henne uten en formell seremoni, for å unngå skandalekåte journalister og den rettmessige vreden til ofrenes familier.

Det var tryggest å være anonym – og det var sannelig ikke godt å si hva enkelte mennesker kunne finne på hvis de fant ut hvor seriemorderen var stedt til hvile.

Helen hadde vært den eneste til stede i søsterens begrav­ else og var den eneste som ville sørge over henne. Mariannes sønn var fortsatt savnet, og siden ingen andre kjente til graven, var Helen den som måtte fjerne ugress og hedre ­søsterens minne så godt det lot seg gjøre. Hun pleide å komme hit en eller to ganger i uken – når hun fikk det til å passe med skiftplanen og lange arbeidsdager – men alltid sent på kvelden, når hun følte seg trygg på at ingen ville følge etter henne eller overrumple henne. Dette var hennes private plikt, hennes botsøvelse, og hun ønsket ikke tilskuere.

Hun satte blomstene ned i vasen, bøyde seg frem og kysset Mariannes gravstein. Så rettet hun seg opp, sa noen kjærlige ord, snudde seg og skrittet raskt av sted. Hun hadde ønsket å gå hit – hun sluntret aldri unna sin plikt – men vinden var isnende kald, og hvis hun ble værende stort lenger, ville hun antakelig bli syk. Helen hatet å være syk – i tillegg 8

hadde hun aldri tid til å være det – og tanken på å krype under dynen hjemme i sin egen leilighet virket med ett veldig fristende. Hun skyndte seg tilbake langs stien, hoppet over den låste jernporten og satte kursen mot parkeringsplassen, som nå var tom med unntak av Helens Kawasaki.

Da hun kom frem til motorsykkelen, stanset hun for å nyte utsikten. Fra toppen av Abbey Hill kunne man se hele ­Southampton, og synet fikk henne alltid i godt humør, særlig på kvelder når lysene fra byen tindret og strålte, breddfulle av løfter og hemmeligheter.

Men ikke i kveld. Idet Helen speidet utover byen som hadde vært hjemstedet hennes så lenge, snappet hun etter pusten. Fra denne høyden så hun ikke én, ikke to, men hele tre store branner, med digre, oransje ildtunger som slikket høyt mot himmelen.

Southampton sto i brann.

3

Thomas Simms tutet iltert og bannet så det lyste. Selv om det var sent, hadde trafikken ved flyplassen vært et mareritt på grunn av en lastebil som hadde mistet lasten sin. Da køen omsider løste seg opp, hadde Thomas sett for seg at han snart ville være hjemme i huset sitt i Millbrook – men i stedet kjørte han rett inn i enda en trafikkork. Klokken hadde passert midnatt – hvor i helsike kom alle disse bilene fra?

Han bladde gjennom de lokale radiokanalene på jakt etter en trafikkmelding, men fant ikke annet enn idiotiske innringerprogrammer og skrudde ergerlig av radioen. Hva skulle han gjøre? Det var en snarvei lenger fremme, men da måtte han kjøre gjennom industriområdet på Empress Road.

Det fristet ikke noe særlig, med tanke på de prostituerte som pleide å holde til der på denne tiden av døgnet. Synet av de halvnakne, skjelvende skikkelsene gjorde ham alltid deprimert, og han kunne ikke fordra å bli stirret i senk av halliker og gatejenter mens han ventet på grønt lys. Han holdt seg helst til hovedgatene, men lyden av sirener som nærmet seg, fikk ham til å ombestemme seg. En brannbil og en ambulanse prøvde å presse seg frem gjennom trafikken. Hvis de var på vei hit, var det sannsynligvis problemer lenger fremme.

Thomas satte bilen i første gir, kjørte opp på fortauskanten og trillet cirka tjue meter før han svingte hardt til venstre 10

og inn i en mørk, enveiskjørt gate. Nå som han plutselig var fri, kjørte han altfor fort, suste forbi skiltet med femti kilometer i timen som om det ikke fantes, før han tok seg i det og senket farten til et mer fornuftig nivå. Med litt flaks ville han være hjemme om fem minutter – og kunne gi kona og ungene et godnattkyss før han krøp til køys. Det var ingen vits i å bli stanset av politiet nå som han hadde målet nesten i sikte.

Han arbeidet sekstentimers dager i importfirmaet sitt som lå i nærheten av flyplassen, og han savnet familien – men han var ingen tosk. Så selv om han hadde mest lyst til å kjøre på rødt gjennom krysset på Empress Road for å slippe den uønskede oppmerksomheten til de radmagre knarkerne i hotpants, ventet han tålmodig på at lyset skulle skifte.

I stedet for å betrakte de dystre omgivelsene, tenkte han på den varme kingsize-sengen som ventet på ham hjemme.

Han kjørte gjennom sentrum, dreide inn på West Quay Road og satte kursen rett hjemover. Millbrook var ikke et eksklusivt strøk, men de viktorianske husene her var auten­ t­iske, naboene var hyggelige, og det var fremfor alt et rolig nabolag. Vanligvis i alle fall. I kveld var det tydeligvis mange mennesker ute, og de fleste strømmet mot Hillside Crescent – hans gate.

Thomas mumlet noe lavt. Ba om at det ikke måtte være fest et sted. Et par av de fineste husene var blitt overtatt av husokkupanter for en stund siden, og de hadde holdt de fastboende våkne om nettene. Men i det siste hadde det vært stille, og menneskene som strømmet bortover gaten, var ikke festløver, men vanlige mødre og fedre. Noen av dem kjente han igjen fra joggeturen han pleide å ta hver morgen.

De virket engstelige, noe som uroet ham, og da han nærmet seg krysset til sin egen gate, skjønte han hvorfor.

11

En stor røyksky steg opp mot kveldshimmelen, opplyst av gatelyktenes dystre natriumsskjær. Et av husene sto i brann.

Det var ikke rart at folk var redde. Alle husene var renovert i opprinnelig stil – med kledning av tre, og de karakter­ istiske trappene. Hvis brannen spredte seg fra et hus til et annet, var det ikke godt å si hvor det ville ende. En klo av frykt grep ham mens han suste bortover gaten og tutet hissig for å jage bort folk som hadde stanset for å glo. Tenk om brannen var like ved huset hans? Han skjøv tanken fra seg. – Ikke vær dum, sa han til seg selv. Hvis Karen hadde vært bekymret for noe, ville hun ha ringt.

Nå var gaten sperret av fotgjengere. Det gikk i sneglefart, så Thomas svingte inn til fortauskanten og steg ut. Han låste bildøren og begynte å jogge bortover gaten. Brannen var i nærheten av huset hans – både røyksøylens plassering og folkemengden som hadde samlet seg i enden av gaten, tydet på det. Han begynte å løpe det forteste han kunne, mens han dyttet forskrekkede tilskuere hardt til side.

Han brøytet seg gjennom folkemengden og oppdaget at han sto nederst i sin egen innkjørsel. Synet som møtte ham, tok pusten fra ham, og han bråstoppet. Hele huset hans brant lystig, og store ildtunger stakk ut gjennom hvert eneste vindu. Dette var ingen vanlig brann, det var et inferno.

Han tok automatisk noen skritt frem, snudde seg og registrerte at en nabo grep ham i armen og loset ham varsomt mot huset. Ansiktsuttrykket hennes var heslig – en blanding av medfølelse og gru – og det gikk kaldt nedover ryggen på ham. Hvorfor stirret hun på ham på den måten?

Så fikk Thomas øye på ham. Gutten hans – den elskede sønnen hans, Luke – lå på plenen foran huset. Delvis skjult av et morbærtre lå han med hodet i fanget på en annen nabo, som pratet inntrengende til ham. Det kunne ha vært 12

et rørende syn, hadde det ikke vært for at beina til Luke var bøyd bakover i en unaturlig vinkel, mens ansiktet og hendene hans var innsmurt med blod.

– Ambulansen er på vei. Det kommer til å gå bra.

Thomas visste ikke om naboen løy eller ei, men han ønsket å tro henne. Han brydde seg ikke om hvilke skader sønnen hadde pådratt seg, så lenge han var i live.

– Alt i orden, Luke. Pappa er her nå, sa han idet han knelte ved siden av sønnen.

Bakken rundt Luke var dekket av løv og greiner fra treet, og plutselig gikk det opp for Thomas at sønnen måtte ha hoppet. Han hadde hoppet fra huset og landet i busken.

Den hadde antakelig tatt av for fallet – kanskje til og med reddet livet hans – men hvorfor hadde han hoppet? Hvorfor hadde han ikke bare løpt ut hoveddøren?

– Hvor er mor? Og Alice? Hvor er de, Luke?

Luke svarte ikke med en gang. Det virket som om smerten som herjet i kroppen hans, hadde tatt fra ham taleevnen.

– Har noen sett dem? skrek Thomas. Panikken gjorde stemmen hans høy og skarp. – Hvor er de, for faen?

Han kikket ned på sønnen igjen, som til tross for skad­ ene tydeligvis prøvde å sette seg opp.

– Hva er det, Luke?

Thomas bøyde seg lenger ned og la øret mot sønnens munn. Luke trakk pusten med en liten hvesing, og så, mens han bet tennene hardt sammen, klarte han omsider å hviske: – De er der inne.

4

Helen Grace holdt opp politibeviset sitt, bøyde seg under sperre­ teipen og gikk med raske skritt mot begivenhetenes sentrum.

Tre brannbiler sto parkert utenfor Travells Timber Yard, og minst tolv brannkonstabler kjempet for å få kontroll over det voldsomme flammehavet. Selv på trygg avstand kunne Helen kjenne den intense heten – den slo imot henne og klebet seg til håret, øynene, halsen, beruset av sin egen makt og ødeleggelseslyst.

Travells Timber Yard var en av Southamptons største trelasthandler. Den var en blomstrende familieforretning og svært populær blant detaljister og snekkerfirmaer i hele Hampshire.

Men lite eller ingenting av suksessbedriften kom til å overleve denne natten. Utsalget, som lå sentralt plassert, hadde begynt i det små, men vokst seg større for hvert år, og selve kronen på verket var dette nye store varehuset hvor man kunne finne treverk av alle slag, i alle størrelser og fasonger. Nå sto Helen og så på at brannen herjet med det monumentale bygget. Hun hørte hvordan metallbjelkene skrek i protest, mens vinduene eksploderte og gnister drysset som konfetti ned fra det som en gang hadde vært et tak.

– Hvem pokker er du? Her kan du ikke stå!

Helen snudde seg og så en brannmann fra Hampshire brann- og redningstjeneste komme gående mot seg. Ansiktet hans var innklint med sot og svette.

14

– Førstebetjent Helen Grace, fra kriminalavdelingen, og jeg har faktisk all rett til å …

– Jeg gir faen i om du er selveste Sherlock Holmes. Taket kan rase hvert øyeblikk nå, og når det skjer, vil jeg ikke ha folk i nærheten.

Helen kastet et blikk mot taket. Brannen feide over det på jakt etter ny næring og friskt oksygen, og det var i ferd med å gi etter. Hun tok instinktivt et skritt bakover.

– Forsvinn. Du kan ikke gjøre noe her.

– Hvem leder slokningsarbeidet?

– Brannoverkonstabel Fraser, men han er litt opptatt …

– Hvem er vakthavende brannetterforsker?

– Ha’kke peiling.

Mannen begynte å gå mot brannbilene. To av dem begynte nå å kjøre bort fra branntomten.

– Drar dere? spurte Helen vantro.

– Det er ikke så mye vi kan gjøre her, bortsett fra å hindre at brannen sprer seg. Derfor blir vi sendt til et annet sted.

– Hva skyldes dette? Noen mulighet for at det var et uhell? En kortslutning? En brennende sigarettsneip?

Den utkjørte brannmannen spiddet henne med blikket.

– Tre større branner samme kveld, startet med mindre enn en times mellomrom. Dette var ikke noe uhell. Han stirret biskt på Helen. – Noen har hatt det litt moro.

Den forreste brannbilen bremset opp like ved dem, så brannmannen kunne klyve opp i passasjersetet. Han snudde seg ikke for å se på Helen – hun var allerede glemt, og han og kollegene begynte å snakke om prøvelsene som ventet.

Helen ble stående og stirre til blålysene forsvant, så rettet hun igjen oppmerksomheten mot katastrofebrannen.

Noen sekunder senere raste ganske riktig taket sammen, og et gufs av varm røyk og aske slo imot henne.

5

Thomas løftet hånden for å beskytte ansiktet før han braste inn gjennom hoveddøren. Munnen og lungene ble øyeblikkelig fylt av en tykk, sotaktig røyk, og han begynte å hoste.

Han så ikke en hånd for seg – røyken som hadde samlet seg under taket i gangen, dannet en ugjennomtrengelig sky, og kullosen fortrengte sakte, men sikkert all oksygen. Han hadde bare tatt noen få skritt og holdt allerede på å kveles av den forurensede luften.

Han gispet etter luft og kastet seg ned på gulvet. Teppet var allerede utbrent, men selv om det sved når han tok på det, var det ingen røyk her nede, og det var lettere å puste. Han krabbet fremover og nådde trappen midt i rommet. Soverommet han delte med Karen, lå i andre etasje – og Alices rom lå ved siden av deres. På en eller annen måte måtte han komme seg opp dit.

Karen var alene med ungene i kveld, og hun ville ikke ha gått ut og latt Luke være alene hjemme. De måtte være her inne.

Han hadde blemmer på hendene nå, og klærne begynte å smuldre opp og knitre, likevel fortsatte han. Til slutt kolli­ derte han med noe hardt og skjønte at han befant seg ved bunnen av trappen – eller det som var igjen av den. Skallet var intakt, men ellers var trappen som forvandlet – trinnene, som opprinnelig hadde vært brune og matte, lyste nå oransje, og det brennende treverket spyttet og freste mot ham.

16

– Karen? Stemmen hans var hes og svak. Til tross for at heten sved i munnen og strupen, ropte han en gang til, litt høyere.

– Karen? Alice? Hvor er dere?

Ingen svarte.

– Vær så snill. Snakk til meg. Pappa er her …

Han tidde brått, grepet av en lammende angst. Han hostet igjen, kraftigere denne gangen. Tiden var i ferd med å renne ut – han måtte gjøre noe. Han stålsatte seg og satte foten på det nederste trappetrinnet. Foten gikk rett gjennom treverket som om det var laget av støv, og han vaklet. Så rettet han seg fort opp og prøvde neste trinn, men også dette brast. Herregud, hva var dette for noe? Skjedde det virkelig?

Han testet trinn nummer tre, fire og fem, men fant ikke noe fotfeste.

– Karen?

Stemmen hans var kraftløs nå, og tonefallet uten håp.

Han bøyde hodet i avmakt, og det svimlet for ham idet oksygenmangelen begynte å gjøre seg gjeldende. Mens han sto slik, uten å røre seg, ble neseborene fylt av en ny lukt.

Det luktet brent lær. Thomas kikket ned og så til sin store overraskelse at skoene hans sto i brann. Det samme gjaldt buksene hans. Og jakken. Han var en vandrende fakkel.

Han snudde og snublet mot døren. Han ville aldri tilgi seg selv for at han hadde overlatt kona og datteren til flammene, men skjønte at han kom til å dø hvis han ble værende her inne lenger. Han måtte ut, om ikke for sin egen del, så for Lukes.

Han braste ut gjennom hoveddøren og kollapset i det myke gresset. Før han fikk summet seg, kjente han at flere par hender grep tak i ham og rullet ham rundt i gresset for å slokke flammene. Mens han lå slik, fikk han et glimt av 17

brannbilene og ambulansene som kom kjørende. Brannmannskapene løp forbi ham, og like etter fikk Thomas hjelp av en ambulansearbeider til å sette seg opp.

– Sønnen min, hvisket Thomas. – Gå til sønnen min.

Ambulansearbeideren svarte noe, men Thomas kunne ikke høre henne. Det var som om noen hadde skrudd av all lyd, men om det skyldtes at han var skadet eller i sjokk, visste han ikke. Ambulansearbeideren lyste med en lommelykt i øynene hans, deretter i halsen, for å sjekke omfanget av skadene hans. Thomas brydde seg ikke om hva som skjedde med ham – hadde det ikke vært for Luke, ville han heller dødd enn å leve uten jentene sine. Likevel – selv om han nettopp hadde vært villig til å ofre sitt eget liv – ble han sjokkert over synet som møtte ham da ambulansearbeideren løftet hånden hans for å sjekke pulsen. Jakken var svidd bort, armbåndsuret var forsvunnet og erstattet med blemmer, og da kvinnen la fingrene på håndleddet hans, smeltet huden.

6

Øksen traff vindusruten med et smell, og glasskårene sprutet innover i huset. Siden trappen midt i huset var så godt som ødelagt, hadde brannkonstabel James Ward og partneren hans, Danny Brand, valgt å gå inn via andre etasje, gjennom et av soveromsvinduene, mens kollegene pumpet litervis med vann inn gjennom det andre. Hvert sekund telte – brannen holdt på å ta overhånd, og da ville det ikke lenger være mulig å ta seg inn i huset.

James feide glasskårene til side og kløv inn. De forkullede plankene under føttene hans stønnet og truet med å gi etter. Han nølte og klamret seg til vindusrammen for ikke å falle, før han valgte en annen rute fremover. Denne gangen var stønnet lavere, og han gikk raskt, men prøvende over gulvet. Danny ventet et øyeblikk, så fulgte han etter. Dette var standard prosedyre – det var bedre å miste én konstabel enn to, dersom gulvet skulle gi etter.

Heten var grotesk og slo mot beskyttelsesdrakten. James kjente hvordan store svettedråper rant nedover kroppen.

Han var nervøs og uvel, men samtidig rolig. Han hadde en jobb å gjøre. Det var lite trolig at noen hadde overlevd, men de måtte se etter. Hvis det var folk her inne, måtte de være i denne etasjen, der familiens soverom befant seg. James lot blikket sveipe rundt i soverommet, men så ingen, derfor gikk 19

han videre. Idet han tok et skritt frem, tråkket han gjennom gulvet. Hånden hans fant en stikkontakt som stakk ut fra veggen, og han klarte å rette seg opp og dra seg bort fra det store hullet som hadde åpnet seg rett foran ham. Nå kunne han se ned i første etasje, som bare var en rykende masse av brente møbler og oppsmuldrede vegger. Han trakk pusten, tok sats, hoppet over hullet og landet på dørterskelen. Et øyeblikk vaklet han faretruende, men så gjenvant han balansen og fortsatte innover i huset.

Han kom inn i noe som lignet på et barnerom. Bokstav­ ene som var limt på døren – A-L-I-C-E – var der fremdeles, merkelig uberørt av brannen som holdt på å sluke resten av huset. James skjøv døren forsiktig opp for å kikke inn. En enkeltseng, noen møbler, en teddybjørn på gulvet – men ingen tegn til Karen eller Alice Simms. Den første innskytelsen hans var å gå inn i rommet for å finkjemme det, men noe fikk ham til å stanse. Han hørte en lyd, en jevn, inntrengende lyd, og den kom ikke fra barnerommet, men fra badet vegg i vegg. Han kunne ikke si hva det var, men det hørtes ut som en slags hvesing. Det var ikke lyden av brennende møbler eller ulmende brann. Dette var annerledes.

Han gikk mot lyden, ett skritt av gangen. Nok en gang ventet Danny litt, fullt klar over faren, og James signaliserte at han ville ta en titt på badet. Danny trommet på håndleddet, som var tegnet for at de måtte trekke seg ut om et minutt eller to – for hvert sekund som gikk, ble husets reisverk stadig svakere. James nikket – han visste at tiden var i ferd med å renne ut.

Han så ikke stort, så han måtte nærmest famle seg frem, men kom seg inn på badet. Der oppdaget han at dusjen sto på. Ikke rart at det var så mye røyk, siden vanndampen ble 20

fortært av de rasende ildsøylene. Han la seg ned på alle fire og krøp hurtig fremover, slått av en brå tanke.

Og der var de, Karen Simms og den seks år gamle datteren hennes. De satt sammensunket i bunnen av dusj­kabinettet, med glassdøren lukket for å holde ilden ute, mens det rennende vannet skulle hindre dem i å brenne i hjel. James hadde ikke store forhåpninger – de hadde antakelig dødd av røykforgiftning for en stund siden. Begge lå med ansiktet ned i dusjen. Det lovet ikke godt.

Han løftet armen, fant håndtaket til dusjdøren og åpnet den. En anselig vannmengde fosset ut og forvandlet seg til et hvesende gufs av kokende damp. Han gikk nærmere og så til sin overraskelse at både mor og datter lå med munnen presset mot sluket i dusjen. Med ett skjønte han hvorfor – de pustet inn oksygen via avløpsrøret.

Han veltet Karen over på ryggen og sjekket pupillene hennes. Hun var bevisstløs, men så lenge det var liv, var det håp. Han vinket på Danny og løftet den bevisstløse kvinnen over i kollegaens armer. I samme øyeblikk rørte jentungen på seg. Det var en ørliten bevegelse, men nok til at James kjente et støt av adrenalin. Kanskje det var en mulighet for at begge ville overleve. Han løftet jenta opp i armene og snudde seg for å følge etter kollegaen. Faren var ikke over ennå. Bygningen var i ferd med å rase sammen rundt dem, og den tunge børen de bar på, minsket sjansen for å komme seg levende ut, men de var nødt til å prøve.

Det var nå eller aldri.

7

– Hvordan går det med henne?

Charlie snudde seg og så omrisset av Steve i døråpningen.

Jessica, eller «babyen min» som Charlie ennå kalte henne, til tross for at datteren var seksten måneder nå, hadde pådratt seg en kraftig forkjølelse. De mange dosene med febernedsettende og forkjølelsesmedisin hadde ikke hjulpet stort – Jessica var fremdeles like ulykkelig, og bihulene hennes var tette og vonde. Som småbarn flest ga hun foreldrene klar beskjed om at hun led – og Charlie hadde vært oppe til langt uti de små timer for å pleie henne.

Nå la Charlie en finger over leppene og signaliserte at Steve skulle bli hvor han var. To timer med byssing og beroligende prat hadde endelig gitt uttelling, og Jessica hadde sovnet. Charlie begynte å gå mot døren, men snudde seg for å se på datteren.

Det fantes ikke noe vakrere syn enn veslejenta hennes som sov tilfreds i barnesengen, omgitt av kosedyr og det gamle babyteppet sitt. Hun ble alltid varm om hjertet av å se henne slik, og hun kunne ha sittet og stirret på henne i timevis, men fornuften vant. Charlie visste at hun burde forsvinne mens leken var god, derfor skrittet hun over gulvplankene som knirket, listet seg ut av rommet og lukket døren lydløst etter seg.

– Vil du ha et glass vann?

Steve var halvveis nede i trappen, på vei mot kjøkkenet.

22

– Jeg tror jeg tar noe varmt å drikke, svarte Charlie og fulgte etter ham ned. Hun var lys våken, og selv om det var midt på natten, måtte hun roe seg litt før hun kunne legge seg. Det var forbløffende slitsomt å overbevise en smårolling om at det var best å legge seg til å sove.

Mens vannet kokte, slo Charlie på tv-en. Bilder fra ny­hets­ kanalen som sendte hele døgnet, kom til syne. Steve måtte ha sittet og sett på den, for selv foretrakk hun Sky Atlantic.

Hun skulle til å slå over på noe annet, men stanset. Bild­ ene på skjermen både overrasket og skremte henne. Midt i skjermbildet vistes direktebilder fra en stor antikvitets­ forretning, eller snarere en brukthandel, i Grosvenor Road.

Charlie visste godt hvor det var – hun hadde kjøpt noen småting der tidligere. Nå sto hele bygningen i lys lue, og brannmannskapene hadde store problemer med å få kontroll over den voldsomme brannen. Helt til høyre i skjermbildet, i en egen spalte, var det noen mindre bilder fra to andre hendelser – den ene var en brann i omtrent samme skala som antikvitetsforretningen, mens den andre så ut til å være en stygg husbrann. Alle tre var i Southampton.

Mobilen til Charlie ringte, høyt og skingrende, og hun skvatt. Hun kastet et blikk på Steve, som hadde kommet inn til henne, grep telefonen og svarte.

– Hei, Charlie. Det er kriminalkonstabel Lucas.

– Hei, Sarah.

– Beklager at jeg ringer midt på natten, men vi trenger deg. Førstebetjent Grace har kalt inn hele gruppen. Vi har tre større branner i sentrum …

– Jeg ser det på tv i dette øyeblikk.

– Om en halvtime. Greit?

Ikke lenge etter var Charlie inne på Jessicas rom igjen. Stilig antrukket og med håret satt opp på nesten for­ret­ningsmessig 23

vis bøyde hun seg og kysset veslejenta god natt. Hun visste at hun risikerte å pådra seg Steves vrede. Hver gang hun dro på jobb, hadde hun dårlig samvittighet – fordi hun forlot ungen sin, fordi hun overlot så mye på hjemmefronten til Steve – og kysset var ment å skulle døyve disse følelsene. Det var hardt, og hun følte seg ofte fysisk dårlig når hun gikk ut døren, men det fantes ingen utvei. For utearbeidende mødre er det bare én regel som gjelder – man må jobbe hardere og lenger enn alle andre hvis man ønsker å bli tatt på alvor. Det var urettferdig og galt, men det var slik verden fungerte. Da Charlie hadde gitt Steve et avskjedskyss, fjernet hun sikkerhetslenken på hoveddøren og gikk ut i natten.

8

Kriminaloverbetjent Jonathan Gardam sto dørgende stille og betraktet scenen som utspant seg i Bertrands antikvitets­ forretning. Han var ny i byen – hadde bare vært stasjonssjef ved Southampton Central i noen måneder – og hvis han skulle være ærlig, strevde han ennå med å finne seg til rette. Han hadde kjempet i fronten så lenge, hadde vært en svært aktiv og synlig kriminalførstebetjent i London før den siste forfremmelsen dukket opp, og det var ikke hans stil å sitte i møter hele dagen.

Han visste at slike ting fulgte med tittelen, men innerst inne var han glad for en unnskyldning til å komme seg ut i felten igjen.

Han gikk mot førstebetjenten sin, som var i full gang med å sysselsette mannskapene. Helen Grace hadde rykte på seg for å være svært dyktig, men også stridslysten, men hittil syntes Gardam hun virket både hyggelig og profesjonell. Hun var en dyktig leder, og god på å ta avgjørelser, og nettopp det ville bli avgjørende i noe som allerede tegnet til å bli en større kriminalsak. Da han nærmet seg, snudde hun seg og kom gå­ende mot ham.

– Noen omkomne? spurte Gardam.

– Ikke foreløpig. Fire personer er skadet i husbrannen i Millbrook, tre av dem alvorlig. Ingen befant seg her eller i trelasthandelen, så med mindre brannmannskapene får seg en ubehagelig overraskelse, burde det gå greit.

25

– Og det er helt sikkert ildspåsettelse?

– Det ser slik ut.

– Noen formening om hvorfor disse tre stedene ble plukket ut?

– Vi henter eierne inn til avhør, og vi tar en prat med familien i Millbrook så fort vi får sjansen, men svaret er ikke opplagt. To av stedene er forretningsbygg, det tredje er et bolighus, og alle ligger i ulike bydeler – vi vet ikke engang om brannene ble stiftet av samme person, siden de startet med nokså korte mellomrom. Har du opplevd noe lignende før, sir?

– Ikke i denne målestokken, svarte Gardam forsiktig.

– Dette virker … nøye planlagt.

Helen nikket. Hun hadde hatt den samme nagende følelsen helt siden hun ankom antikvitetsutsalget. Det var ikke meldt om noen hendelser rett før brannen, ingen vitner hadde sett noe uvanlig – stedet hadde omtrent bare gått opp i røyk.

– Var Travells den første brannen?

Helen nikket, så fortsatte hun: – Den første samtalen til nødsentralen kom kvart over elleve. Dette stedet var nummer to – her begynte folk å ringe inn nærmere halv tolv. Så fulgte huset i Millbrook, cirka et kvarter etter det igjen.

– Dersom brannene ble stiftet av én og samme person, er det en interessant opptrapping, fortsatte Gardam. – De to første stedene er store og imponerende, mens det tredje er mye mindre, i et privat hjem, men med mye større risiko for ofre. Den som tente på, må ha skjønt at det lå folk og sov inne i huset …

– Hvilket antyder at de er det egentlige målet, avbrøt Helen. – I så fall er det genialt å oppholde brannvesenet 26

ved å stifte to større branner i andre bydeler. Man har sett den typen påsatte branner i Statene. Det er ingen grunn til at det ikke skal skje her …

Idet Helen uttalte ordene, begynte tankene hennes å kverne. Forklaringen rimte, og det var smart å dekke over det egentlige målet med forbrytelsen på denne måten. Det gjensto fortsatt mye etterforskning, mange bevis som måtte gjennomgås og spørsmål som måtte stilles, men magefølelsen sa henne allerede nå at dette ikke var noen vanlig forbrytelse.

I de seksten månedene som hadde gått siden Ben Fraser døde, hadde livet hennes vært behagelig trivielt. Nå var det slutt.

Nok en gang var hun i ferd med å bli dratt inn i andre menneskers mareritt.

9

Dørene på South Hants Hospital svingte opp, og ambulanse­ arbeiderne kom hastende inn med tre sykehusbårer som de trillet inn i sykehusets indre. Ambulansene som fraktet med seg de skadde familiemedlemmene fra husbrannen i Millbrook, hadde varslet sykehuset via nødsambandet, og hele staben på akuttmottaket sto klar til å ta imot dem.

I fremste rekke lå Karen Simms, som nå hadde fått hjerte­ stans. Hjernen og kroppen hadde manglet oksygen en lang stund, og nå reagerte kroppen. Ambulansearbeiderne hadde brukt hjertestarteren i ambulansen, men til ingen nytte, så nå skysset de henne i all hast inn på hjerteavdelingen. Livet hennes hang i en tynn tråd, og hvert eneste sekund telte.

Deretter fulgte datteren hennes, Alice. I likhet med moren hadde hun pådratt seg omfattende andre- og tredjegradsforbrenninger og hadde grusomme smerter, men hun var i det minste ved bevissthet. Det unge hjertet hennes var antakelig også bedre rustet til å tåle påkjenningene fra røykforgiftningen. Ifølge rapportene fra åstedet var det ingen giftige gasser i huset, så dersom jenta klarte seg gjennom de neste par dagene, var det en viss sjanse for at det ville gå bra.

Mens morens båre dreide hardt til venstre, ble jenta trillet rett mot heisene. Brannskadeavdelingen lå i fjerde etasje, og der ventet man på henne.

28

Bak henne fulgte Luke, som hadde minimalt med brann­ sår, men som hadde brukket begge beina og hadde omfattende skader på overkroppen og i ansiktet etter fallet. Han ble kjørt rett på røntgen og deretter til operasjonssalen. Dersom han ikke hadde store indre blødninger eller alvorlige hodeskader, men bare hadde brukket noen bein, ville han klare seg fint. Av de tre var det han som hadde sluppet lettest fra brannen.

Helt bakerst, støttet av noen fra sykehusets personale, kom Thomas Simms. Nå så han at bårene med kona, datteren og sønnen skilte lag og forsvant i hver sin retning. Han ble stående som lammet – med en følelse av at tiden hadde stanset opp – stilt overfor et nærmest umulig valg. Hvem skulle han følge etter? Hvem trengte ham mest? Hjernen arbeidet på høygir mens han prøvde å bearbeide dette umulige dilemmaet, men føttene rikket seg ikke. Det fantes ikke noe fasitsvar.

I dette øyeblikket innså Thomas at livet hans ugjenkal­ le­lig var forandret. Ingenting ville bli som før, og han måtte være forberedt på mye sorg og smerte. Han visste ikke hvordan de skulle komme seg gjennom det, eller hva han burde gjøre. Han følte seg helt fortapt. Og i bakhodet kjente han en prikkende uro, en frykt for at han aldri ville få se noen av sine kjæreste igjen.

10

Det staselige viktorianske huset var redusert til en ruin.

Vinduene hadde eksplodert, mursteinen var tilskitnet med sotflekker, og hele stedet virket livløst, og vanhelliget, som et spøkelseshus. Et vanlig hjem var forvandlet til en morbid attraksjon, og flere dusin journalister, naboer og andre som ønsket å uttrykke sin medfølelse, var kommet for å ta en titt på ødeleggelsene. Helen Grace strevde med å bli kvitt tanken på at en familie hadde gått til sengs her om kvelden, avslappet og lykkelig, bare for å våkne til dette.

Brann- og redningstjenesten hadde sikret åstedet, og en lokal brannetterforsker var på vei. Det var fremdeles farlig å ta seg inn i huset, så Helen måtte nøye seg med en runde rundt bygningen i følge med kriminalbetjent Sanderson. Sandersons forgjenger, kriminalbetjent Lloyd Fortune, hadde flyttet for noen måneder siden. Dermed hadde Helen fått anledning til å forfremme den dyktige og lojale Sanderson, som nå var hennes nestkommanderende og høyre hånd.

Det var hun glad for.

– Vi ser etter tegn til innbrudd. Noe uvanlig eller mistenkelig som kanskje kan forklare hva som har skjedd her.

De to kvinnene gikk i taushet. Det raserte huset kastet lange skygger over dem og satte en demper på humøret deres. Det var hard frost på bakken denne kvelden, så det 30

var små sjanser for at de ville finne brukbare fotavtrykk eller spor. Og dersom en utenforstående hadde vært ansvarlig for nattens inferno, hadde vedkommende åpenbart vært veldig forsiktig. Det var ingenting som kunne gi dem en pekepinn på hvor brannen startet.

Men det fantes et forstyrrende element. Det var mulig å ta seg inn i bakhagen via en smal passasje, og hageporten var ulåst. Noen kunne ha kommet seg inn i hagen uten å bli sett fra gaten. Dessuten var en av glassrutene i bakdøren knust. Den hadde ikke sprukket eller eksplodert slik som de andre vinduene, kanskje fordi brannen ikke hadde herjet fullt så voldsomt med husets bakside. Nei, det så ut som om dette vinduet var blitt knust med vilje. Enda mer avslørende var det at glasskårene lå inne i huset, noe som tydet på at gjern­ingspersonen sto på utsiden da han eller hun knuste ruten. Hullet i ruten var stort nok til at noen kunne stikke hånden inn og vri om nøkkelen på innsiden. Helen trakk på seg et par latekshansker, prøvde døren og ble ikke overrasket over å oppdage at den var ulåst.

– Jeg skal få åstedsteknikerne til å sjekke dette med en gang, sa Sanderson, som skjønte hva Helen tenkte, og dro politiradioen sin opp av jakkelommen.

Mens Sanderson kalte opp kollegene, gikk Helen rundt på forsiden igjen. Mengden med skuelystne hadde vokst betraktelig. Til tross for at det var sent, sto minst et par hundre mennesker og stirret. Helen vinket på kriminalkonstabel Edwards, og han skyndte seg bort til henne.

– Få med deg noen i sivil og gå noen runder rundt mengden. Bruk kameraene og film så mye dere kan. Vi ser etter alle slags mistenkelige aktiviteter, deriblant alle som filmer åstedet med kamera eller telefon. Dessuten vil jeg ha beskjed hvis dere ser noen som masturberer …

31

– Hva sa du?

– Noen som masturberer eller viser overdreven interesse for branntomten. Forstått?

Edwards hastet av sted for å finne noen kolleger i sivil.

Helen så etter ham og smilte litt av forlegenheten hans. Men kommandoen hennes var alvorlig ment. Ildspåsettelse var en av de sjeldne forbrytelsene der gjerningspersonen iblant kunne vende tilbake til åstedet for å nyte sitt eget verk. Helen lurte på om vedkommende bak denne grusomme forbrytelsen betraktet henne akkurat nå.

En lyd fikk henne til å snu seg – kriminalbetjent Sander­ son kom gående mot henne, mørk og dradd i ansiktet.

– Vi fikk nettopp telefon fra South Hants Hospital, sa hun fort. – Karen Simms døde like før klokken to i natt.

Hjertestans og multippel organsvikt.

– Har vi noen på stedet?

– Kriminalkonstabel Brooks er på plass.

– Ta kontakt. Be henne holde et øye med Thomas Simms og tilby ham all den støtten hun kan.

Sanderson gikk av sted med raske skritt mens hun trakk mobilen opp av lommen. Helen så etter henne, og en ekkel følelse bredte seg i kroppen. Dette var ikke lenger bare en stygg brannstiftingssak.

Nå var det en drapssak.

LES OGSĂ…: Elle melle (2014)

Bro, bro brille (2015)

Dukkehuset (2016)