I Erik Alfreds verksted
drømme
Innhold
5
Innhold Forord
7
Gjenfortrylle verden
8
HMS og grunnutrustning
20
Del gleden
22
Grunnutrustning
23
Putt-putt-båt – dampmaskin av søppel
25
Vannhjul – tem naturkreftene!
31
LEGO-rydderen
47
Propell
55
Russerfugl
61
Hverdagsengel
66
Drømmeslott
69
Lykt
85
Grublebenk
91
Verktøykasse real Verktøykasse galant
97 103
Sykkelkoffert
115
Oppfinnerbriller
119
Liberale lekevåpen
131
Armbrøst
133
Fyrstikkskyteren
143
Tresverd
147
Kanon
151
Tips og råd
159
Linoljemaling
160
Materialer
162
Tørking av materialer
164
Høvling
166
Spikking
167
Smiing
167
Sliping
169
Verktøy
170
galant verktøykasse
i Erik Alfreds verksted 6
smøre smøre
Forord
7
Forord Jeg blir stadig fascinert av alt det rare folk
håndverkere rundt omkring i Skandinavia.
finner på. Verden er en forunderlig tumleplass
De sikrer slitesterke resultater, samtidig som
hvor vi tobente ustanselig har funnet påskudd
de gir et helt særegent estetisk uttrykk.
for å lage oss hjelpemidler og kreasjoner av
Prosjektene beskrives slik jeg har laget dem.
ulike slag. Mange oppfinnelser gjøres ut fra
Gjør det gjerne slik – men husk at mange veier
grunnleggende behov som mat, trygghet og
kan føre til Rom. Stundom finner man en egen
varme, men vel så ofte er motivasjonen en
vei, og av og til fusker man grovt, med egne
salig blanding av lekenhet, dovenhet, jåleri
innfall og kreative løsninger. Det er lov å fuske
og praktisk sans.
så mye en vil, bare resultatet blir godt nok. Slik har det alltid vært, det er rebellen som fører
I denne boken har jeg satt sammen en fargerik
verden fremover.
blanding av håndverks- og oppfinnerprosjekter
Du må derfor gjerne vri og vrenge til opp-
for alle som har sans for skaperglede og moro.
skriften blir din egen, eller bare la deg inspirere
Felles for prosjektene er at du kan lage dem
til helt nye krumspring.
selv med relativt enkle materialer og verktøy,
Alle prosjektene er egne kreasjoner, utviklet
du lærer tradisjonelle teknikker, de er fine å
over mange år og prøvd ut på gamle og unge
involvere barna i, og ikke minst genererer de
ved ulike anledninger på Handverksfabrikken.
mye godt humør!
Siden de gjerne har en personlig forhistorie, inn-
Jeg har valgt å begynne rett på prosjektene, heller enn å starte med de ulike teknikkene.
leder jeg hvert kapittel med en liten anekdote. Mitt mål med boken er å skape begeistring
Min erfaring er at det er lettere å lære teknikkene
for både gamle teknikker og nye ideer, samt å
ved å prøve dem ut i praksis, fremfor å lese om
inspirere til grenseløs lekenhet og fordomsfri
dem i en oversikt. Jeg prøver således å dumpe
bruk av trauste tradisjoner. Jeg håper derfor at
innom ulike teknikker i de ulike prosjektene, slik
det begynner å klø i fingeren etter å skape, og
at man får dekket mye snadder i løpet av boken.
at kveldene dine fremover går med til å drømme
Jeg har også lagt vekt på å forklare prosessene grundig, slik at de skal være overkommelige for alle, samtidig som den mer bevandrede
deg bort i store og små kreasjoner. Husk at vi har et hav av muligheter på denne fortryllende planeten, så sikt høyt og fara vel.
håndverker kan lære noe nytt. Prosjektene har ulik vanskelighetsgrad, fra det helt enkle til det heller utfordrende for den viderekomne. Men
Erik Alfred
følger du ditt eget tempo, skal det være over-
Fabrikkdirektør
kommelig å bygge dem alle. Teknikkene jeg beskriver, er solide, velprøvde tradisjonsteknikker, slik jeg har lært dem av ulike
Handverksfabrikken Gyland – en liten del av verden
i Erik Alfreds verksted 8
Gjenfortrylle verden
Gjenfortrylle verden
9
i Erik Alfreds verksted 10
«Gjenfortrylle verden»
gikk rykter om at han Ola D. hadde kjempekrefter som kunne pløye opp bakken uten
Om du kommer innom Handverksfabrikken
hest! Ola D. og Anna fikk ti barn, og blant
i Gyland, vil du møte snodige triks, gamle
dem var min farfar Konrad Teodor, som var
teknikker, gjenbruk fra søpla, materialer fra
smidd over samme lest som faren.
egen skog, snurrige oppfinnelser og en
Konrad var en typisk norsk oppfinner,
særegen livsfilosofi. Og kanskje finnes det
et selvlært bygdegeni som elsket å gi seg i
mer enn man aner, i de gylandske skoger?
kast med utfordrende mekanikk og teknikk.
Jeg kommer fra en familie med lange
I kjelleren under huset hadde han et lite
håndverker- og oppfinnertradisjoner.
verksted der han på kveldstid pønsket ut
I Tesaker-slekta prøvde man gjerne ut nye
og konstruerte merksnodige løsninger på
metoder. En laget helst alt selv og gjerne av
dagligdagse utfordringer. «Det me ikkje he,
det andre kastet, noe som ofte gav høyst
de laga me», sa han stadig.
originale løsninger. Oldefaren min, Ola D., startet Gylands
Rundt 1920, da han var ung, fikk gylendingene kjøpe en del gamle maskiner fra en
første industri med hjemmesnekret mølle,
nedlagt fabrikk i Kvinesdal, og sammen satte
vadmelstampe og tønneverksted i Tesåk-
bygda opp en trevarefabrikk på dugnad.
fossen. Her snekret han vannhjul og reim-
Farfar drev denne sammen med en kom-
skiver, tønnefres og sag. Han konstruerte
panjong de ti første årene. Og mens han
også et intrikat reimsystem fra vannhjulet,
arbeidet her, konstruerte han en rekke
som via taljer og trinser kunne dra plogen
spesialmaskiner og patenter, i tillegg bygde
to kilometer lenger oppe på jordene. Så det
han kopi av fabrikkens egne maskiner på
oldefar og alle barna på tesåk.
mitt store forbilde, småbruker, fabrikkeier og oppfinner – farfar konrad teodor.
Gjenfortrylle verden
11
kveldstid. Så da han giftet seg til nabobygda Feda, kunne han bygge sin egen fabrikk der absolutt alt var hjemmelaget. Yngstesønnen hans, Alf, som senere skulle bli min far, dro til Amerika i 1964 og ble en etterspurt håndverker med kallenavnet «Speedy». Der levde han den amerikanske drømmen med Ford Mustang, snekret bad for Paul Simon, var med på å bygge World Trade Center og levde ellers midt i verdensbegivenhetene med Vietnam, flower power, Bob Dylan og Martin Luther King. Det må ha
oldefars vanndrevne mølle, sag, vadmelstampe og verksted.
vært en enorm kontrast å komme fra lille Feda, der det meste var heimelaga, til millionbyen
grundig opplært i familietradisjonen. Deler
New York, der alt kunne kjøpes.
og materialer skulle helst ikke koste noe, og
Men for en sørlending var det ingen plass
spesielt fint var gjenbruk. I lange perioder av
å oppdra barn, så da jeg kom til verden i 1979,
barndommen sprang pappa og jeg rundt på
var tiden moden for å flytte hjem til det trygge
jakt etter deler og gamle skatter på søppel-
Norge. Og dette er min bakgrunn, litt opp-
plasser, loppemarkeder og i nedfallshus.
finnelser, litt New York og Amerika, samt mye skrot og gjenbruk. For på tross av at vi havnet i byggefelt på Søm i Kristiansand, ble jeg
Noen av mine fineste barndomsminner stammer fra søppelfyllingen. Hver sommer tok pappa oss med til «Hausebakken», barndomshjemmet hans på Feda. Det var som å tre inn i et eventyrrike. For å komme inn på gården måtte man kjøre over en steinbro som farfar hadde murt. Rekkverket var laget av gamle taubanekabler, og under broen svømte det masser av små fisk. Her var små skjeve sørlandshus, gamle mosegrodde epletrær, yndige lam og alt annet
handverksfabrikken fotgrafert av farfar i 1920.
som gjør livet verdt å leve.
i Erik Alfreds verksted 12
Men ikke minst var gården full av farfars
Da det nærmet seg slutten på ungdoms-
patenter og originale løsninger. Strømgjerdet
skolen, fikk alle en time hos rådgiver for å
var drevet av et vannhjul med dynamo i bekken,
finne ut av veien videre. Jeg var glad i å tegne
høyheisen på låven var en ombygd moped,
og mente selv at jeg hadde en ganske brukbar
og hele kjelleren var et eneste virvar av reimer,
strek. Så jeg tenkte jeg kanskje kunne prøve
drivhjul og merksnodige oppfinnelser.
å bli reklametegner. Da fikk jeg tydelig forklart
Dette var mitt barndomsparadis, og jeg tenkte at når jeg blir stor, da skal jeg bli oppfinner!
at ingen kan leve av det. «Du må ha et skikkelig yrke. Et levebrød som du kan fø en familie med. Er det ikke noe
Etter hvert som tiden gikk, levde jeg i et
annet du kunne tenkt deg?» Etter å ha tenkt litt
evig spenn mellom bylivet i Kristiansand og
svarte jeg nølende at jeg drømte egentlig om å
«Hausebakken». Jeg trivdes ikke så verst med
kunne bygge et slags Disneyland. Kunstige fjell
bylivet i de monotone rekkehusene med
med berg-og-dal-baner, grotter med mekani-
kortklipte plenflekker, asfalterte oppkjørsler og
ske figurer som snakket og beveget seg, tau-
stasjonsvogn. Men hver gang vi kom hjem fra
baner, vannhjul, dampmaskiner, hytter i trær
frodige Feda og Hausebakken, føltes asfalten
og roboter. Og det skulle være i tre og stål
enda litt gråere og kaldere enn jeg husket den.
og skinn, med reimhjul og akslinger. Slikt
Jeg ante at «Hausebakken» representerte
som jeg så det i «Hausebakken», og helst
en avbrutt tradisjon og et levesett som vi ikke hadde tilgang til. Pappas eventyrlige
skulle jeg kunne lage alt selv. Rådgiveren så mistroisk på meg. «Jeg
historier fra guttedager på landet blant de
synes du skal søke på snekker- eller elektriker-
gamle bygningene, de hjemmelagde
utdanning», sa han.
maskinene, verktøyet, dekoren og skaper-
Jeg kom inn på elektro. Det var Reform
gleden var et levesett og en idyll jeg bare
94, og alt var teoretisert, til og med gym.
kunne drømme om.
Undervisningen foregikk stort sett i en mørk,
Men det var et avlåst rike. Farfar og alle de andre som hadde levd i denne tiden, var borte, og ingen andre kunne lære meg håndverket.
grå sementbygning, og det luktet mugg i gangene. Læreren var en sliten, omskolert industri-
Dessuten kunne ingen lenger leve slik. «Tidene
arbeider. Han strevde nok med sitt og satt
har forandret seg», sa folk rundt meg. «Det
stort sett og halvsov ved kateteret, mens vi
lønner seg ikke, et slikt liv der man må lage det
satt med pultene formet som en hestesko
meste selv, er så karrig. Dessuten får du aldri
og skulle jobbe i boken. Etter et halvt år var
med en kone på det. Nei, det nytter ikke, gutt,
jeg desillusjonert, deprimert, og hadde
den tiden kommer aldri igjen!»
begynt å røyke. Var det slik livet var?
Men det å se noe man ønsker, uten å
Jeg gikk til inspektøren og sa jeg ville slutte,
kunne nå det, gjør en sultefôret. Og ingen
men ble rådet til å fortsette. Det var farlig å bli
er større patriot enn den som lever i eksil.
drivende uten noe å gjøre. Jeg burde fullføre
Gjenfortrylle verden
13
året og få de viktige papirene, så kunne jeg heller bytte til høsten. Jeg burde satse på å bli
svinge inn mot den samme drømmen igjen. Underveis har jeg slukt alt jeg har kommet
snekker, som min far. Høsten etter byttet jeg til
over som omhandler tradisjonelt håndverk,
byggfag, stumpet røyken og gikk løpet ut som
gamle hus, byggeskikk, folkekunst og hånd-
tømmermann med fagbrev. Jeg hadde båret
verksteknikker. Jeg har oppsøkt eldre
på en vag idé om at byggfag innebar skikkelig
håndverkere over hele Skandinavia for å lære
håndverk. Øks, tømring, raffinerte teknikker og
de gamle teknikkene. Besøkt museer og
utfordrende sammenfellinger. Men det var nye
samlinger for å studere gjenstander, former
tider i faget. Stort sett satte vi opp reisverk av
og uttrykk. Rotet rundt i utallige låver og uthus,
2 x 4, byttet vinduer i slitne leiligheter, skrudde
og deltatt på all verdens kurs i steinmuring,
gipsplater og monterte fasadeplater. Jeg så lite
smiing, mekanikk, maling, tegning, møbel-
til det vakre håndverket jeg ante i Hause-
snekring og alt mulig annet som kunne
bakken. Og innså at man kan ikke leve av det
komme til nytte når det tapte paradiset skulle
vakre, det blir for tungvint.
bygges.
Etter et halvt år som tømmermann satt jeg
Og midt i alt traff jeg ei nydelig jente,
en dag og pratet med gutta på brakka. Det var
ulik alle andre og som merkelig
et fint miljø i firmaet, og jeg satte pris på
nok også drømte om et liv i
kollegene mine. «Blir dere ikke rastløse av å
landlige omgivelser, på tross av
gjøre det samme, har dere ikke tenkt å gjøre
at den tiden skulle være forbi.
noe annet?» spurte jeg forsiktig en av de eldre karene. «Tja, jo, men jeg tar nå én dag av gangen», smilte han. Jeg fikk fullstendig panikk. Skulle jeg gjøre dette resten av livet? Neste dag leverte jeg oppsigelsen min. Og fra den dagen bestemte jeg meg for at jeg ville leve slik jeg ville, ingen skulle lenger komme her og si at det ikke går. For hvem vet bedre enn meg hvordan mitt liv skal leves? Siden har jeg siktet mot drømmen om et lite oppfinnerunivers med idyllisk småbruk, egen hjemmelaget fabrikk, vannhjul og taubaner, materialer fra egen skog, mat fra gården og i det hele tatt utforske de mulighetene som denne forunderlige verden gir. Veien har ikke alltid gått rett frem. Målet har tidvis forsvunnet i hindringer, og flere veier er prøvd. Men jeg har alltid endt opp med å
i Erik Alfreds verksted 14
før restaureringen...
... og etter.
Handverksfabrikken
Og så gikk vi i gang med å restaurere
I 2008 fikk jeg vite at den nedlagte fabrikken
fabrikken. Vi hadde lite penger, så jeg reiste
som farfar drev i 1920-årene i Gyland, frem-
rundt og samlet gamle materialer fra hus
deles stod. Jeg fikk bli med eieren inn for å
som ble revet, fant maskindeler på søpla
se, og det var akkurat som på fotoet fra 1920.
og ellers alt mulig annet som folk kastet.
Jeg ble fullstendig bergtatt, og ganske høy
Vi jekket, stivet av, byttet tak, fikset vinduer,
spurte jeg eieren hva han ville gjøre med alt
lappet kledning, kokte egen maling og
dette. «Skal du restaurere?» Han sa: «Tja, nei,
restaurerte maskinparken. I kjelleren snekret
jeg tenkte i grunnen å selge, du vil ikke kjøpe
jeg butikkinnredning og disk av gamle dører
det, du?» Men jeg og kona var studenter og
og gulvbord, og satte opp en liten krambod
hadde ikke engang egen leilighet, så jeg sa
med kafé.
nei, jeg kan jo ikke det. Men da jeg kom hjem og fortalte det til Ellen Marie, sa hun: «Det er jo det du alltid
Og sommeren 2012 gjenoppstod den gamle fabrikken som Handverksfabrikken. Siden har vi drevet fabrikken med gruppe-
har drømt om, så vi skulle ikke bare kjøpe
besøk, skolebesøk, litt møbelproduksjon, ulike
det?» Og så gjorde vi det, og det er det
oppfinneroppdrag, kunstprosjekter, håndverks-
lureste vi noen gang har gjort.
kurs samt litt festivaler og konserter i ny og ne.
Selv om det var litt å ta tak i …
Hele tiden mens vi har gjort alt dette, jaktet vi på et lite småbruk. Uten å lykkes.
Gjenfortrylle verden
15
krambua.
For i Norge kommer vi nesten alle fra en
mat. Bygge taubane til huset, telefonlinje
liten gård på landet, og ingen selger røttene
med sveivetelefon ned til fabrikken, og i
sine hvis man ikke må.
bekken skal vi bygge et lite kraftverk med et
Etter fem år hadde vi nesten gitt opp. Men så, ut av det blå, fikk vi kjøpe nabogården som fabrikktomten er skilt ut
stort overfallsvannhjul, og selvfølgelig en masse morsomme maskiner og patenter. Og til sist skal vi sette opp et magisk
fra. En nydelig liten heiegård, fritt og alene
tilbygg på huset med hemmelige rom, en
øverst på en topp, med masse små skjeve
bibliotekgrue over to etasjer med mekaniske
hus fra 1800-tallet. Fra å ha 1,5 mål tomt
bokhyller, et kjøkken med en dampdrevet
rundt fabrikken fikk vi nå 820 mål med
frokostmaskin og øverst på toppen et staselig
boltreplass. Her har vi eget fiskevann med
eventyrtårn bygd av håndhugde bjelker og
en flytende øy. En eventyrskog full av
krokvekster, hvor tanken er fri, ideer skapes
materialer, tømmersag og eget vannfall
og drømmer blir til virkelighet.
som ender i tunnel under fabrikken, så nå kan kona sende flaskepost til meg. Og det er nå det virkelig begynner. Vi skal fikse tømmersaga, hente mate-
Av og til kan fremskrittet være et skritt tilbake, og av og til kan et skritt tilbake være et fremskritt. Så nå står vi her. Vi har sekken full av
rialer i skogen og sette i stand husene. Dyrke
tradisjoner, teknikker og ideer, og ser drøm-
opp jordene, holde husdyr og dyrke egen
men i horisonten.
i Erik Alfreds verksted 16
Drømmetårnet Jeg er opptatt av frihet, av å være til stede i
Så for å overvinne kaostrollet, stille de
eget liv, av å ta bevisste valg. Men i en travel
store spørsmål og bli herre over eget liv
hverdag kan det gå lange tider mellom hver
bestemte jeg meg for at det første vi må ha
gang man får tid til trenerte tanker. Barn skal
på gården, var et drømmetårn. Et tenkeatelier
hentes og leveres, jobb, fritid, familie og
med rom til å skue høyt og fritt, utover og inn-
aktiviteter. Alt krever sitt og vel så det.
over. For å kunne treffe bevisste valg i eget liv.
Det kan være vanskelig, ja nærmest umulig, å få oversikt over livet og dets mysterier under slike tilstander.
«Det er en evighet siden evigheten, og det er en evighet til evigheten. – og midt imellom står jeg!»
Gjenfortrylle verden
17
Utradisjonelt tradisjonshåndverk Vi står i en lang rekke tradisjoner, fra uminnelige tider, og etter oss kommer det nye mennesker og tradisjoner. Jeg ville derfor at tårnet skulle bygges med røtter i tradisjoner, samtidig som det strakk seg inn i fremtiden. Løa på gården vår er bygd i stegeverk, en av de eldste byggeteknikker for reisverk vi har i dette landet. Det var derfor naturlig å bygge Drømmetårnet i en kombinasjon av tradisjonelt stegeverk og moderne materialer. Et slags utradisjonelt tradisjonshåndverk. Det første jeg gjorde, var å få hjelp til å
En flyktig tanke kan fort være borte før man får fanget den. Jeg konstruerte derfor
smi en tradisjonell agderøks til å bearbeide
et utbrettbart svingbord med integrert
konstruksjonen med. Deretter hugde jeg
skriveskuff, for å kunne fange på papiret det
materialene i egen skog. Og sammen med
som måtte komme. Svingmekanismen ble
gode venner tømret vi reisverket til Drømme-
laget av et par sykkelpedaler og bordet i
tårnet. Tårnet plasserte vi på gårdens beste
flammebjørk. Kaffe er også viktig når et
utsiktspunkt, toppen av løetaket, med pano-
slitent intellekt skal yte maksimalt. Men det
ramautsikten over vårt lille rike. Og i krok-
kan også bli et uromoment. For sitter man
stokken som binder taket sammen, skar jeg
fordypet i innfløkte tanker og glemmer tid
inn «Født til frihet».
og rom, kan man fort komme til å vippes ut av rekken om kaffeslurken er for kald. Derfor
Tenkestolen
ble stolen utstyrt med en egen kaffevarmer,
Skal man sitte i et tårn og kople seg fullstendig
laget av et strykejern montert opp ned. I tillegg
fri fra legemets evige mas om komfort, hvile
kan man trenge leselys for dybdestudier i sene
og mat, må man først og fremst sitte bekvemt.
nattetimer, så over stolryggen monterte jeg
Løsningen ble å konstruere en egen tenkestol,
en liten kontorlampe.
spesialtilpasset mine legemlige mål. Jeg la
Med tenkestolen i drømmetårnet skulle
vinn på å bygge den så komfortabel som
alt ligge til rette for kreative tankespenn og
mulig, formet den i polert bjørk og trakk den
dypdykk i verdens uante muligheter. Men
med silkemykt lammeskinn. Men det å sitte
trusselen kom fra uante hold.
bekvemt er ikke alltid nok.
i Erik Alfreds verksted 18
installert, begynte den å leve sitt eget liv. Ustanselige avbrytelser: forstyrrende e-post, trivielle meldinger, unødvendige oppdateringer, tøvete forslag og kommersielle tilbud. Tok jeg et bilde for å bruke senere, f.eks. av en underskrift som skulle sendes, plinget det snart i «støytelefonen», og opp kom et kunstferdig bilde av signaturen. Stolt hadde telefonen utarbeidet et bilde som bare var tull. «Ditt nye stiliserte bilde er klart for publisering.» Smarttelefon? Etter et par dager var jeg fullstendig flat. Slangen måtte ut av paradis, før tidstyven fikk ødelagt hensikten med tårnet. Men hvordan kan man isolere «Isolafonen»
seg og samtidig være tilgjengelig for de
Fremskrittet som ble et tilbakeskritt
nærmeste?
Et nytt problem dukket opp. For å være
Løsningen ble å konstruere en privat
tilgjengelig for familien såpass langt fra
kortdistansetelefon mellom tårnet og huset,
huset krevde kona at jeg hadde telefon
etter forbilde av Batman, slik at kun viktige
med. Det var en rimelig ansvarliggjøring
beskjeder kom gjennom.
i og for seg. Jeg hadde lenge tenkt på å
«Isolafonen» bygde jeg av deler fra en
skaffe meg et hjelpemiddel til å håndtere
ødelagt sveivetelefon, en gammel symaskin,
en stadig økende bunke av henvendelser.
noen lampearmaturer, vannrør, ledninger og
Så da kravet om tilgjengelighet dukket opp,
diverse fjærer og reimer. I tillegg fikk «Isola-
fant jeg dette som påskudd til å investere
fonen» en egen håndfriløsning inspirert
i en smarttelefon.
av naboens gravemaskin, slik at man ikke
Men det skulle jeg aldri ha gjort. Så snart telefonen var startet og kontoer
behøver å endre en omhyggelig innarbeidet sittestilling: Ved en oppringning vrir man
Gjenfortrylle verden
19
først mikrofonstativet til siden for å kople om til talemodus. Deretter vipper man ut stativet slik at mikrofonene retter seg inntil munnen. Deretter er det bare å ta på seg øreklokkene og tale om de viktige spørsmål. Skal man foreta en oppringning ut, sveiver man først et par runder på symaskinsveiva for å generere strøm til ringeklokken i andre enden. Dernest svinger man talearmen over i talemodus, vipper stativet til taleposisjon og finspisser budskapet mens man venter på svar. Så hvor har dette ført meg? Er tanken blitt friere, livet sannere og kreasjonene bedre? Livet har aldri vært bedre. Fruen og jeg er enige om at tårnet er det lureste vi noen gang har bygd, kommunikasjonsslusen fungerer utmerket, og i en travel hverdag er Drømmetårnet blitt en fredens høyborg, der tiden står stille. Og det kan faktisk virke som at i høyere luftlag, på toppen av verden, flyr tankene videre, og man skuer bredere. I alle fall opplever jeg det slik, og akkurat her er det det som teller, for det er mitt tårn. Neste utfordring blir å bygge et utbrettbart skatollsystem, med integrert tegnebrett og skriveplate og gode systemer for katalogisering og lagring av diverse papirer, tegninger, illustrasjoner og vidflyktige nedtegnelser. Mens først skal familien få et varmt kjøkken. Et magisk påbygg til huset. Med krokete tårn, håndhugd reisverk og spenstige vinkler. Midt i rommet blir det en raus eventyrgrue, stort langbord for gode stunder med familie og venner, og storslått panoramautsikt herfra til evigheten. Og det er dette jeg sitter og grubler på nettopp nå.
I Erik Alfreds verksted 20
HMS og grunnutrustning Vi har én kropp, og vi lever én gang. Kroppen er et fantastisk fartøy og tåler relativt mye. Som ung og sprek virker den nærmest uknuselig, men den er bygd opp av bein, kjøtt og blod, relativt myke materialer. Negler, hår og hud vokser stort sett ut igjen. Et beinbrudd eller to er ikke så farlig, heller ikke en finger eller to i det lange løp. Men skader du mer enn dette, kan skavanken hemme deg livet ut. Noe kan byttes mekanisk, men inntil videre er ryggmarg, hørsel, øye-eple, lunger og hjerne noe du må ta ansvar for livet ut. Dessuten er kroppen sjelens bolig, og en sprek kropp gjør en lys til sinns. Det er derfor å anbefale at legemet, med alle dets finesser og muligheter, holdes i noenlunde brukbar stand til du er godt opp i pensjonistalder. Løsemidler løser opp fett, og hjernen er stort sett laget av fett. Ha åndedrettsvern og hansker lett tilgjengelig når du bruker kjemikalier, og bytt det ut når det er brukt opp. Det er ikke der vi skal spare penger. Vernebriller, hørselvern og pustemaske bør være lett tilgjengelig, så du orker bryet når det er nødvendig. Løft med knærne og rak rygg, bruk sele i store høyder, pass på ikke å ha noen løse klær og deler med roterende maskiner. Og vær obs på tunge gjenstander. Massive konstruksjoner kan knekke mangt et legeme når de får overvekt og egenvilje. Bruk sunt vett, utforsk livet og ta vare på hverandre. Det skal merkes at man har levd, men helst ikke sees på lang avstand.
HMS og grunnutrustning
21