Et ønske til jul by Vigmostad & Bjørke

LES OGSÅ En dag i desember (2018):

To mennesker. Et hus. Et år som forandrer alt. 29 år gamle Jess følger drømmen og flytter til London. Det er desember, og hun leier et rom i et litt nedslitt, men fenomenalt hus i Notting Hill. Den første kvelden møter hun Alex, som bor i samme etasje som henne. Jess blir stormende forelsket. Hun ser for seg hvordan livet i huset skal bli fremover. Kanskje de til og med kan rive veggen mellom rommene. Etter at juleferien er over, viser det seg at Alex har funnet sammen med Emma, som bor i etasjen over. Jess ser for seg et år hvor hun konstant vil måtte støte på mannen i sitt liv – og kvinnen i hans. Jess er fast bestemt på å legge det hele bak seg og bli forelsket i London istedenfor Alex. Men hva om hjertet legger andre planer?

ROSIE

ROSIE CURTIS

BRIDGET JONES MØTER LOVE ACTUALLY – DEN PERFEKTE JULEHISTORIEN!

CURTIS

«En bok som garantert vil fange lesernes hjerte.» Publishers Weekly

ROSIE CURTIS er født og oppvokst i Skottland og bor nå med familien i et 150 år gammelt hus i det nordvestlige England. Hun elsker å reise og dagdrømme – og er glad i historier med lykkelig slutt!

«Curtis har virkelig evnen til å beskrive kompliserte følelser, og hun favner både romantisk og platonisk kjærlighet. Vittige replikker, beretningen om vennskap og lojalitet, samt ikke minst besnærende romantikk gjør dette til en bok som garantert vil fange lesernes hjerte.»

Publishers Weekly «Herlig, oppslukende lesing … realistisk og rørende … Dette er boken du vil plukke opp år etter år.»

Elin Brend Bjørhei, VG

«Med lett hånd formidler Rosie Curtis julemagien. En kjærlighetshistorie med briljante karakterer. Det perfekte valget hvis du ønsker litt romantikk en mørk senhøstes kveld.»

ISBN 978-82-419-5250-0

Woman’s Weekly

9 788241 952500

FOR ALLE SOM ELSKET JOSIE SILVER: En dag i desember

ROSIE CURTIS

Et Ă¸nske til jul

Rosie Curtis

Et Ă¸nske til jul Oversatt av Helene LimĂĽs

Originaltittel: We Met in December Originally published in the English language by Harper Collins Publishers Ltd. Copyright © originalutgave Rosie Curtis 2019 Rosie Curtis asserts the moral right to be identified as the author of this work. Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke as 2020 The book is translated under licence from Harper Collins Publishers Ltd. Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Kitty Ensby Omslagsfoto: Shutterstock (4 PM production / Super Mega Action Plus) Papir: 60 g Holmen Book Cream 2,0 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt. 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5250-0 Oversatt av Helene Limås Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Til Archie, med all min hengivenhet (ogÂ takk for alle tekoppene, kjĂŚre).

Prolog

Jess 22. desember

Jul og London er en himmelsk kombinasjon. Det står en mann på gatehjørnet og selger poser med varme kastanjer som fyller luften med en duft av kanel og vanilje. Lys og dekorasjoner får Libertys forseggjorte trevinduer til å stråle. Jeg stopper for å se på et enormt tre som er pyntet med bånd og en million dansende julelys, og … «Se deg for!» En kvinne kolliderer med meg. Hun sender meg et ilskt blikk, samtidig som hun går rundt meg og mumler høyt et eller annet om pokkers turister. Jeg er ikke turist, tenker jeg. Jeg er – eller blir i hvert fall om bare noen timer – offisielt londoner. Jeg går til side for den travle folkemengden, og klemmer meg inn mot en utskåret vindusramme i tre mens jeg betrakter havet av mennesker som haster forbi. Jeg føyer bråstoppe på fortauet til den mentale listen over Ting Folk I London Aldri Gjør. Egentlig vet jeg det allerede, men det er lett å glemme når alt er så glitrende 7

og julete. Jeg stopper et øyeblikk og tar et bilde jeg kan dele på Instagram-storyen min, for dette er så latterlig perfekt. Livet mitt har vært så grått og kjedelig i flere måneder at det kjennes herlig å ha noe interessant å dele. Og så tar jeg et bilde av selve gaten, bare fordi den er så … londonsk og julete og perfekt. Jeg ser på blomstene ved inngangen til Liberty og tenker at det ville være hyggelig å ta med noen til Becky for å si takk (igjen) for at hun har tilbudt meg et rom i et hus som ellers hadde vært helt utenfor min rekkevidde. Jeg finner ingen pris noe sted, noe jeg synes er merkelig, men så hører jeg Nanna Beths stemme i hodet: Hvis du må spørre hva det koster, har du ikke råd. Likevel – det er jo bare blomster. Hvor dyr kan en blomsterbukett være? «Trenger du hjelp?» Jenta bak etterlikningen av en viktoriansk blomsterbod ser på meg. Hun er spinkel og har store, brune øyne som matcher det tilsynelatende eksklusive Liberty of London-forkleet hun har på seg. «Jeg vil gjerne vite prisen på denne?» Jeg løfter opp en ferdig oppsatt bukett bestående av dyprøde roser, blandet med sølvgrått løv og hvite liljer med limegrønne striper, som fortsatt ikke har sprunget helt ut. Blomstene er pakket inn i tykt, luksuriøst vokspapir og forseglet med et Liberty-klistremerke. De er den perfekte takkegaven til Becky. Jenta tygger på tyggegummien sin noen sekunder mens hun betrakter meg og den tykke, rosa dunkåpen jeg har kjøpt spesielt til den store flyttingen (hvis jeg skal begynne i en kreativ stilling i London, synes jeg at 8

jeg bør ha på meg noe som passer til anledningen), forklekjolen i denimstoff, de blå tightsene og de pålitelige gamle, sølvfargede Dr. Martens-støvlene. Da jeg gikk av toget fra Bournemouth litt tidligere i dag, følte jeg meg spesiell og kunstnerisk, men nå, når hun ser på meg med nedlatende blikk, tenker jeg at jeg kanskje likner mer på en barne-tv-vert. «Førtisju pund», sier hun. «Og fem pund ekstra hvis du vil at jeg skal pakke den inn for deg.» Au. Det er en hel uke av det nye matbudsjettet mitt. Jeg setter buketten tilbake i den stilige metallbøtten. Jeg tror Becky vil forstå. «Jeg liker kåpen din», sier hun idet jeg begynner å bevege meg diskré vekk fra boden. Jeg snur meg forbauset og smiler til takk. «Den er fra eBay», sier jeg og stryker på det luftige ermet mitt. «Kult. Den er skikkelig fin.» Jenta senker stemmen konspiratorisk. «Jeg hadde heller ikke hatt råd til de blomstene, hvis det hjelper noe. Det er en bod et par minutter unna – på Noel Street – han har alltid fine blomster.» Hun peker fort ut i luften, men så kommer det en ny kunde som hun snur seg mot og hilser velkommen med et muntert smil. «Takk», sier jeg i hennes retning, men hun hører meg ikke. Jeg tar frem mobiltelefonen. Retningssansen min er helt håpløs, og jeg skjønner fortsatt ikke hvordan folk finner frem i London. Jeg har blitt litt kjent noen steder, men jeg klarer liksom ikke å plassere dem i forhold til 9

hverandre. Jeg må prøve tre ganger før jeg til slutt kommer til Noel Street. Der finner jeg en rundkinnet mann iført nisselue, som synger til julesanger som strømmer ut fra en Bluetooth-høyttaler. Boden hans er fullstappet med frukt og grønnsaker, og rundt dem har han – puh – et fargerikt utvalg av blomster, som for mitt utrente øye ser akkurat like fine ut som dem rundt hjørnet ved Liberty. Greit, i hvert fall nesten like fine. Litt glorete, kanskje, men jeg har ikke råd til å være kresen på den nye Londonlønnen min. Fem minutter senere er jeg tilbake i Oxford Street og ser på julelysene. Jeg bærer på en (betydelig billigere) bukett med røde roser, og cellofaninnpakningen blir skrukkete i armene mine. Lysene – som er strukket fra den ene siden av gaten til den andre – glitrer mot himmelen, som for ti minutter siden hadde en vanlig engelsk vintergrå farge, men som nå har blitt illevarslende blåmerkelilla. Jeg prøver å finne ut om det er lettest å hoppe på en buss eller ta t-banen til Notting Hill for å møte Becky og de andre jeg skal dele hus med. Jeg står på et gatehjørne og stirrer på Google Maps igjen når de første haglkornene treffer meg i hodet. Og – au – det gjør skikkelig vondt. På noen sekunder er de fullpakkede gatene tomme. Alle stormer inn i nærmeste butikk eller inngangsparti for å søke ly, mens de klemmer handleposene sine tett inntil seg. Bare de selvgode paraply-menneskene og en liten gruppe hardhauser fortsetter ufortrødent, marsjerer bortover fortauet som nå er tomt for turister og mennesker på julehandel. 10

Dekkene på de røde bussene og de svarte drosjene svosjer mot asfalten, og haglkornene hamrer på det lette metalltaket over hodene våre. Jeg står klemt tett sammen med en håndfull handleglade mennesker i inngangspartiet til – jeg ser opp og får øye på en skinnende messingplakett på veggen – nmc Inc. Jeg myser mot telefonskjermen igjen. «Har du gått deg bort?» spør en mann. Han har sånt skandinaviskaktig blondt hår og et mørkeblått skjerf surret rundt halsen. Aksenten hans er ganske tydelig, og nå peker han på telefonen min med en finger. «Hvor skal du?» «Notting Hill», sier jeg og føler et øyeblikk at jeg har havnet på et filmsett. Det er julestemning overalt, og i et mikrosekund er det som om den detalj-oppfattende delen av hjernen min studerer meg fra utsiden. Ulempen med å være hektet på en viss type romantiske filmer er at du alltid halvveis venter på at livet plutselig skal snus til det bedre. Og kjekke skandinaviske typer som likner litt på Jaime Lannister, står ganske høyt på listen over bra ting som kan skje. «Jeg er ikke sikker på hvilken buss jeg skal ta», forklarer jeg. «For vanligvis tar jeg t-banen, men venninnen min sa at det var lett å ta bussen herfra. Lett hvis du har fungerende retningssans, tror jeg. Noe jeg definitivt ikke har.» Og så hører jeg meg selv si til dette fullstendig fremmede mennesket, som har åpnet Citymapper-appen på telefonen sin og taster raskt i vei: «Jeg skal hente nøklene til 11

det nye huset mitt.» Jeg kan høre den stolte undertonen i min egen stemme. «Så fint», sier han og smiler. Han peker på bussholde plassen på motsatt side av veien. «Hvis du tar buss nummer nittifire, kommer du rett til Notting Hill Gate. Det tar litt lengre tid enn t-banen, men til gjengjeld er turen veldig fin hvis du er ny i området.» «Tusen takk», sier jeg. Jeg har altså ikke lyktes spesielt godt med å se ut som en veletablert innbygger fra nærområdet. En ny haglbyge hamrer løs på taket over oss. «Men kanskje jeg skal vente litt.» «Det er veldig lurt.» Hvis dette var en av de filmene med ulluer og kyssing i snøen og hardbarkede forretningskvinner som plutselig husker julens viktigste budskap, ville vi selvfølgelig ha begynt å prate sammen på dette tidspunktet, og han hadde fulgt meg til bussen, og – vel, du skjønner greia. Men dette er ikke en film, jeg er hundre prosent singel, og til tross for at jeg er like oppslukt av Richard Curtis-filmer som en hvilken som helst annen håpløs romantiker, minner jeg meg selv på at jeg overhodet ikke er på jakt etter noen. For dette er min nye begynnelse, mitt nye liv, og jeg skal klare det … alene. Det slutter å hagle, og jeg prøver så godt jeg kan å gå over veien slik en uavhengig London-jente med full kontroll på livet ville gjort – fullstendig klar over at den kjekke, skandinaviske fyren følger meg med blikket mens han (selvfølgelig) tenker at jeg er den han aldri fikk, og lurer på om han noensinne vil få se meg igjen. Det som skjer i virkeligheten, er at jeg nesten blir påkjørt av 12

en fyr på bysykkel, mens jeg fomler for å finne kortet mitt da jeg kommer meg på bussen. Jeg går opp i annen etasje og setter meg på et sete, og idet jeg kaster et blikk over veien, rekker jeg akkurat å se at den kjekke Jamie Lannister-fyren lykkelig lyser opp idet den mannlige kjæresten hans kommer til syne bak døren inn til nmc Inc, iført en vinterfrakk som ser dyr ut. Han kysser ham på munnen og lar fingrene gli kjærlig gjennom det praktfulle blonde håret hans. Ja ja. Like greit at jeg ikke er på jakt etter noen. Jeg sitter klemt inn mot vinduet i bussen og tørker bort kondens med det dunfylte, rosa ermet mitt, så jeg kan stirre ut av vinduet hele veien til Notting Hill. Jeg ser at vi passerer Hyde Park, der de enorme trærnes bare greiner strekker seg oppover mot den grå himmelen. Bussen stopper og slipper av noen passasjerer, og jeg får øye på en kvinne kledd i rød kåpe med pelskrage, som stiger ut av en skinnende svart taxi. Hun har armene fulle av papirhandleposer som ser eksklusive ut. Og så kjører vi, og bygningene bli mindre og mindre, og den grå himmelen blir større, og bussen tar meg med til det nye hjemmet mitt og det nye livet mitt. Jeg smiler til en kvinne som kommer på bussen og setter seg ved siden av meg, og jeg bryr meg ikke engang om at hun åpner en skikkelig stinkende tunfisksandwich fra Marks & Spencer og spiser den. Ingenting skal ødelegge dette øyeblikket, for jeg har fått jobb i London, og et rom i et kollektiv jeg ikke engang hadde våget å drømme om. Opprømt klemmer jeg hendene sammen til knyttnever idet jeg ser ordene Notting Hill Gate lyse opp 13

på bussens informasjonstavle. Jeg trykker på knappen – min knapp – og hjertet mitt gjør et hopp av glede idet bussen stopper. Dette er London, tenker jeg. Og nå er London hjemme.

ROSIE CURTIS

LES OGSÅ En dag i desember (2018):

ROSIE

ROSIE CURTIS

BRIDGET JONES MØTER LOVE ACTUALLY – DEN PERFEKTE JULEHISTORIEN!

CURTIS

«En bok som garantert vil fange lesernes hjerte.» Publishers Weekly

Publishers Weekly «Herlig, oppslukende lesing … realistisk og rørende … Dette er boken du vil plukke opp år etter år.»

Elin Brend Bjørhei, VG

«Med lett hånd formidler Rosie Curtis julemagien. En kjærlighetshistorie med briljante karakterer. Det perfekte valget hvis du ønsker litt romantikk en mørk senhøstes kveld.»

ISBN 978-82-419-5250-0

Woman’s Weekly

9 788241 952500

FOR ALLE SOM ELSKET JOSIE SILVER: En dag i desember