Et steg foran by Vigmostad & Bjørke

Cover printed on uncoated papper, covered with matte foil

«Det øyeblikket var avhengighetsskapende. Jeg visste allerede da at jeg ville oppleve dette igjen; jeg var hektet. Løpingen hadde tatt meg.» Etter mange år med usunn livsstil fant Jann Post tilbake til løpegleden. Han elsket følelsen av stigende form, fikk mer overskudd og taklet stress bedre. Han trengte ikke å løpe langt eller hardt, det viktigste var å komme seg ut. Denne gleden vil han inspirere flere til å oppleve. Enten du er helt i startfasen eller jakter på sterkere tider i konkurranser, får du uvurderlige tips. Post deler både egne erfaringer og kunnskap han har samlet gjennom samtaler med eliteutøvere og trenere. Han skriver om hvordan du kommer i gang, overvinner sviktende motivasjon, trener variert og effektivt, og ikke minst hvordan du får gjennomført løpeturen i en travel hver dag. Boken har også egne treningsopplegg for nybegynnere, mosjonister og supermosjonister som trener mot 10 kilo meter, halvmaraton og maraton. Det eneste du må gjøre, er å snøre på deg løpeskoene og ta det første steget. ja n n p o s t er journalist og har vært ekspertkommentator i NRK for friidrett og langrenn i en årrekke. I tillegg lager han løpepodkasten «I det lange løp» og trener så ofte han kan inni mellom jobb og familieliv med to barn. I 2017 ble han beste nordmann i New York Marathon med tiden 2.32.53.

Bli inspirert til å gjennomføre løpeturen på tross av ti gode unnskyldninger for å la være. ISBN 978-82-419-5271-5

N N A J T S O P

ET G E T S AN R O F

il t n e i e v va r i g e d e lø p e g l

ISBN 978-82-419-5271-5

et-steg-foran-978-82-419-5271-5.indd 1-3

788241 952715

01.12.2020 13:08

]

et-steg-foran-FORSIDE.indd 3

24.11.2020 15:21

el]

et-steg-foran-FORSIDE.indd 3

24.11.2020 15:21

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Øystein Vidnes Omslagsfoto: Bjørn Hytjanstorp Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 12/14,4 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5271-5 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Kapittel 1. Hvorfor løper jeg? . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Kapittel 2. Verdens enkleste idrett . . . . . . . . . . . . 21 Kapittel 3. Dørstokkmila . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 Kapittel 4. Kontinuitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Kapittel 5. Tidsklemma . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 Kapittel 6. Løping på tredemølle . . . . . . . . . . . . . 65 Kapittel 7. Bakketrening. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 Kapittel 8. 10 kilometer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 Kapittel 9. Halvmaraton. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 Kapittel 10. Da Langhus kom til New York . . . . . 111 Kapittel 11. Maraton . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Kapittel 12. Japansk optimisme . . . . . . . . . . . . . . 139 Kapittel 13. Løpingens mentale fordeler . . . . . . . . 143 Kapittel 14. Jakten på flyt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151

Forord

Siden jeg har vært tett knyttet til idrett hele livet, er det naturlig for meg å sette meg et tydelig mål når jeg skal gjøre noe. Det sitter i ryggmargen. Målet mitt er at du som leser denne boka, skal ha enda mer lyst til å ta deg en løpetur etter å ha lest den enn du hadde før du begynte. Løping har gjort min verden bedre, og derfor ønsker jeg å inspirere andre til å oppleve det samme. Noen stusser kanskje på at en sportsjournalist og supermosjonist på 40 år skal skrive bok om løping og trening. Jeg er ingen elitetrener eller idrettsfysiolog som kan teorien bak all trening, derfor kommer jeg heller aldri til å påstå at jeg har funnet noen fasit på hvordan folk bør trene løping. Trening er ikke som en kakeoppskrift hvor du kan komme med nøyaktige mål på alt, en fremgangsmåte og et sikkert resultat. Min interesse og nysgjerrighet for trening har alltid vært sterk. Gjennom jobben som sportsjournalist og kommentator har jeg kommet i posisjon til å diskutere dette emnet med en rekke dyktige trenere og utøvere. For noen har jeg kanskje til tider vært en pest og en plage med alle 7

mine spørsmål, men jeg har opplevd at de fleste er glad i å snakke om faget sitt. Det har gitt mange gode samtaler på reiser rundt i verden. Jeg har ingen tro på at vanlige mosjonister med jobb, skole og familieliv skal kopiere topputøvere. Like fullt har det vært viktige momenter å ta med seg fra disse samtalene som har vært sentrale i oppbyggingen av min egen trening på et mye lavere nivå. I tillegg har jeg gjort både gode og dårlige erfaringer som ung utøver og som nyfrelst løper i 30-årene. Jeg håper og tror at tankene jeg har gjort meg rundt løping, kan være nyttige enten du er fersk løper eller har jaget personlige rekorder en stund. For meg dreier trening seg mest om prinsipper, filosofi og følelse. Derfor fikk jeg lyst til å fortelle om min vei fra avdanket tenåringsutøver via sofaslitende sportsjournalist til supermosjonist med stor løpeglede. Dette er historien om den reisen, hvilke enkle prinsipper jeg har fulgt, og hva slags trening jeg har tro på. Jeg har kommet meg fra inaktiv til 2.32.53 på maraton, 1.11.57 på halvmaraton og 32.39 på 10 km, men det viktigste er nok hva løpingen har betydd på andre plan. Denne boka handler like mye om det. Jeg håper du blir inspirert. God lesing og god løpetur! Jann Post

Kapittel 1

Hvorfor løper jeg?

Etter 24 år hvor løping og trening var noe av det viktigste i livet, stoppet jeg. Ikke brått og bevisst, men gradvis. Trening var ikke noe jeg prioriterte, og barndomsforelskelsen i løping var blåst bort. Det var ikke noe kjærlighet igjen. Jeg erstattet det å bevege seg med jobb, reiser, avslapning og middager med mange retter og god drikke. Kiloene snek seg på, og treningslysten forsvant. Jeg var sliten og manglet overskudd. Det var ikke synlig så lenge jeg var på jobb, men når jeg hadde noen dager fri, lå jeg helst på sofaen. Slik samlet jeg krefter til neste jobbutfordring, som aldri var langt unna. I mitt eget hode var jeg fremdeles en sprek fyr i 20-årene som hadde trent hele livet. Hver uke gikk jeg gjennom verdenscupløypene i langrenn for å være forberedt til kommentatorjobben, riktignok med flere pauser enn før. Jeg hengte meg med på en og annen sykkeltur med kona, og en sjelden gang tok vi en tre kvarters joggetur sammen. 9

Speilbildet forandret seg så gradvis at jeg knapt la merke til det. Kroppen ble tyngre og tyngre. Jeg hadde aldri hatt noe bevisst forhold til egen vekt, men under en verdenscuphelg i Lahti i 2010 stod det en baderomsvekt på hotellrommet. Uten å tenke over det veide jeg meg for første gang på mange år. Vekta viste 99 kilo, det må ha vært 25 kilo mer enn sist jeg stod på en vekt. Jeg var sjokkert, og tenkte umiddelbart at hvis vekta bikket 100 kilo ville jeg bli nødt til å slanke meg. Rundt midnatt var jeg tilbake på rommet etter en lengre middag. Jeg tråkket opp på vekta igjen: 100,1 kilo. 0,1 tonn! Jeg dro hjem fra Lahti med en idé om å endre livsstil, men lite skjedde. Først noen dager ut i 2011 våknet jeg for alvor. Det var klart for den siste etappen av Tour de Ski. Løperne skulle opp den berømte slalåmbakken i Val di Fiemme, populært kalt monsterbakken. Fra dalen nedenfor Cavalese stiger den rett til værs på motsatt side. Det er over 400 høydemeter opp på snaue tre kilometer. Som hvert år hadde jeg tenkt å gå bakken for å få et ferskt inntrykk av forholdene og hvordan løypa var stukket. Forskjellen var at denne gangen sendte NRK en fotograf med meg opp for å se hvordan jeg taklet utfordringen. Jeg gikk på med friskt mot, med en mikrofon festet til skijakka. Allerede etter 200 meter merket jeg at dette ikke kom til å bli behagelig, her var det bare snakk om å ta seg opp. Det hjalp ikke med korte pauser, pulsen gikk ikke ned. Jeg var rett og slett i elendig form. 10

Monsterbakken er latterlig bratt. Hengene er som unnarennet i en hoppbakke, det er ikke noe sted å gjemme seg, og kameraet rullet på. Resultatet ble reportasje som sikkert var fornøyelig sett fra sofakroken, med en pustende og pesende kommentator som prøvde seg med en og annen spøk på egne vegne. For min egen del tenkte jeg midt i den bakken at nå var det nok. Dette gikk ikke lenger. Noe måtte gjøres. Dagen etter dro jeg hjem til Norge og begynte å trene igjen. Det har jeg gjort siden. På det tidspunktet hadde jeg ikke noe mål om å bli en god løper; jeg ville bare komme i bedre form. Målet mitt var ganske enkelt å være mest mulig i aktivitet i løpet av en dag, så jeg trente veldig variert. Jeg spilte innefotball, syklet, gikk på ski, trente styrke, spilte golf og løp om hverandre. I den perioden inngikk jeg også et veddemål med bestekompisen fra barndommen om at vi skulle trene 200 ganger i løpet av 2011. Vi fikk med et par venner til og satte opp et skjema på nett der vi kunne følge med på hverandres utvikling. Det var da jeg for første gang opplevde hvor påvirkelig og magisk kroppen er. For etter at de første to tunge ukene var unnagjort, var fremgangen stor. Jeg følte meg bedre og bedre for hver uke, og på alt som kunne måles, hadde jeg fremgang. Stor fremgang. Det ga en enorm motivasjon. Som 30-åring i fast jobb, med et temmelig standard liv, kjente jeg sjelden på fremgang innenfor noe som helst lenger. Jeg begynte aldri med noe nytt, og ting jeg visste jeg var dårlig på, styrte jeg unna. Bare det at 11

jeg ble bedre i noe, ga derfor selvfølelsen et løft. Jeg ble mer fornøyd med meg selv, og det gjorde meg blidere og mer tålmodig. Så jeg kastet bare mer ved på bålet. Jeg ble enda ivrigere. Kiloene ble borte lettere enn jeg hadde trodd, uten at jeg hadde gjort noe drastisk med kostholdet. Jeg innførte en regel om at jeg kun fikk forsyne meg én gang til middag. I tillegg prøvde jeg å kutte ned på dårlig mat som kaker, godteri og kaloriholdige drikkevarer, men noen fanatiker ble jeg ikke. Det fungerte for meg. Med fremgangen kom også selvtilliten. Og lysten til å ta en utfordring. – Vil du være med å løpe New York Marathon? Spørsmålet kom ut av løse luften fra min barndomshelt og daværende kollega, den femdobbelte olympiske mesteren Thomas Alsgaard. Timingen var perfekt, og jeg svarte ja uten betenkningstid. Jeg hadde ikke tenkt på New York Marathon siden jeg nærmest krabbet over målstreken i november 2006. Etter en første halvdel på 1.35 og en siste halvdel på 2.05 endte min maratondebut i en smertefull opplevelse jeg hadde fortrengt så godt jeg kunne. Det var en av årsakene til at jeg stoppet å trene i flere år, jeg mistet lysten til å pine meg selv. Men nå skulle jeg tilbake. Før den dagen hadde jeg aldri trodd at jeg skulle være med på noe som krevde startnummer igjen. Det var et tilbakelagt stadium. Men med et mål i det fjerne, synkende vekt og stigende form kom behovet for å teste nivået. Jeg meldte meg på Sentrumsløpet, et ti kilometer langt 12

gateløp i Oslo i slutten av april. Det skulle være det første steget mot New York. Selv om jeg fortsatte å trene variert, la jeg inn litt mer løping i løpet av treningsuka. Det var tung belastning for en kropp som ikke var vant til å løpe, så det oppsto noen problemer. Spesielt leggene taklet overgangen fra sofaen til mosjonistløper dårlig. Kiloene fortsatte imidlertid å renne av, og jeg lot meg ikke stoppe. Jeg elsket den fysiske fremgangen og følte at jeg var i ferd med å finne meg selv. Da løpet nærmet seg, fikk jeg det for meg at jeg skulle løpe på under 40 minutter, uten å ane om det var realistisk. Som 13–14-åring hadde jeg løpt et milløp på 37 minutter i hjemtraktene mine. Siden hadde jeg ikke prøvd. Når du ikke har konkurrert på årevis, er det en uvirkelig følelse å stå på startstreken sammen med tusenvis av andre. Svette kropper sto tett i tett og ventet på at de skulle få lov til å slite seg fullstendig ut. Dette virket ikke lenger som noen god idé, men det var ingen vei tilbake. Idet startskuddet smeller, forsvinner de vonde følelsene. Det er noe med energien tusener av mennesker med samme mål skaper. Adrenalinet får alt til å føles lett. Bakken opp til Slottet går unna, og det blir mer plass i feltet. Det er mange som puster mer enn meg opp mot Frognerparken. Kilometertidene holder seg på skjemaet til 40 minutter i sluttid, og snart skal vi løpe utforbakker. Jeg begynner virkelig å få troen på dette. Så skjer det. På vei nedover i Frognerparken hogger det til i leggen. Jeg prøver å ignorere det, men smerten gir seg ikke. Jeg 13

kommer noen få meter forbi skiltet som markerer fire kilometer, før jeg skjønner at dette ikke går lenger. Valget tvinger seg fram, jeg er nødt til å bryte. Det er bare å komme seg inn blant tilskuerne og få av seg startnummeret før noen legger merke til meg. Et par måneder tidligere kommenterte jeg Petter Northug, Marit Bjørgen og Therese Johaug inn til VMgull i Holmenkollen, så noen av de idrettsinteresserte tilskuerne vet garantert hvem jeg er. Dette er ikke en situasjon der jeg har lyst å bli gjenkjent. Jeg er en elendig taper, og nå føler jeg virkelig at jeg har tapt. Om et halvt år skal jeg løpe maraton. Det er ti ganger så langt som jeg kom denne lørdagen i Oslo. Jeg fortsatte å telle treningsøkter og å trene variert. Løpingen var en del av en helhet. De øktene jeg husker best fra den sommeren, var de lange, fine sykkelturene i godvær med kona og venner. Tre–fire timer på sykkelsetet i sol og varme. Lange nok turer til å bli seig og sliten, men ikke så tunge at hjemturen føltes som et uoverkommelig ork. Vi avsluttet med is på takterrassen hjemme. Da var det bare å flate ut i sola, nyte endorfinene og gafle i seg med god samvittighet. Først i september våget jeg meg ut i konkurranse igjen. I og med at jeg skulle løpe maraton i november, virket det logisk å løpe en halvmaraton først. Jeg hadde aldri løpt 21 097,5 meter med startnummer før, så jeg dro til Drammen, uten annet mål enn å løpe jevnt fra start til mål. Farten ante jeg ikke noe om, og jeg hadde null forhold til distansen. 14

Heldigvis hadde jeg en god dag. Ting fløt. Tempoet var jevnt hele veien, og jeg løp over mål på tiden 1.27. Det sa meg ingenting, men jeg var sliten og glad. Det var en god opplevelse som kom på akkurat riktig tidspunkt. Jeg hadde fullført min første konkurranse på mange år. Før dette hadde jeg ikke tenkt på hvor fort det var realistisk for meg å løpe maraton. Jeg hadde bestemt meg for å forberede meg så godt at opplevelsen skulle bli vesentlig bedre enn skrekkscenarioet den første gangen. Tid var ikke relevant, men nå hadde jeg plutselig en halvmaratontid å forholde meg til. Hvor fort løper man maraton når man løper halve distansen på 1.27? Jeg kjente ingen som løp maraton, men gjennom jobben hadde jeg truffet Jack Waitz noen ganger. Er det en som kan noe om maraton her i landet, er det ham. Jeg måtte ringe Jack Waitz. Jack sa at jeg kunne gange halvmaratontiden med to og legge til ti–tolv minutter. Det vil gi meg en stipulert tid på 3.04–3.06. Etter den samtalen satte jeg meg for første gang på mange år et prestasjonsmål: Jeg skulle løpe New York Marathon på under tre timer. Jeg hadde snaue to måneder på å gjøre meg klar. Treningsgrunnlaget var brukbart etter mer enn 200 økter det siste året, så da jeg økte løpemengden litt, responderte kroppen bra. Det viktigste for meg var å løpe nok lange økter. Denne gangen skulle jeg være forberedt på maratondistansen. 15

Den langturen jeg husker best, var morgenen etter et rakfisklag. Med kona på sykkel ved siden av løp jeg 30 kilometer på flat asfalt. Det ville vært utenkelig ett år tidligere. Noe hadde utvilsomt skjedd. For meg var det et klart tegn på at jeg var i ferd med å lykkes med å endre livsstil. I tillegg gikk det såpass fort at selvtilliten steg betraktelig. Så da vi satt på flyet til New York, og Thomas Alsgaard spurte meg hvor fort jeg skulle løpe, var det lett å si det høyt: Jeg skulle løpe på under 3 timer. Under New York Marathon kan det være varmt eller kaldt. Det kan være vind, regn og snø. Men 6. november 2011 var det sol, perfekt maratontemperatur og lite vind. Kenyaneren Geoffrey Mutai satte løyperekord på 2.05.05 denne dagen, og den står ennå. Selv visste jeg ikke hvor flaks vi hadde, jeg trodde det var sånn det skulle være. Jeg var en nybegynner som ikke forstod hva jeg skulle ut på, og utstyrsvalget bar preg av det. Jeg hadde valgt de mest dempede og tyngste skoene jeg kjente til, jeg hadde dobbelt lag med sokker, og næringen jeg hadde med meg, hoppet rundt i lommene på ryggen på en gammel sykkeltrøye. Men jeg hadde trent, og sola skinte da startskuddet smalt. Den første bølgen av 47 000 løpere satte i gang oppover Verrazano Narrows Bridge til tonene av Frank Sinatras «New York, New York». Jeg følte at jeg var med på noe stort da jeg tittet bort på Manhattan Skyline langt ute til venstre. Slutten på en ti måneders reise nærmet seg. Energien i startfeltet var enorm, og jeg kjente et sug i magen. Halvveis passerte jeg lett og fint noen sekunder raskere enn jeg kom i mål på i Drammen halvmaraton åtte uker 16

tidligere. Da har jeg i alle fall perset på en distanse i dag, tenkte jeg. Følelsen så langt var nydelig, jeg var uforskammet pigg. Men det var nå løpet egentlig startet. Det er ikke på første halvdel folk møter veggen på denne distansen. I bakhodet fryktet jeg at maratonsmellen skulle ramme uten forvarsel. Men det flyter på over Queensboro Bridge til Manhattan og opp 1st Avenue til Bronx. Gjennom Harlem begynner beina å kjenne alle slagene mot det harde underlaget, men Central Park er rett rundt hjørnet, og jeg holder samme rytme og fart. Jeg er sliten og lengter etter målstreken, men føler likevel at jeg har kontroll. Noen kilometer i den overraskende kuperte parken rekker jeg å hate litt. Tanken om hvorfor jeg skal gidde dette, melder seg så vidt, men den overskygges av at årets store mål er veldig nær. Overlykkelig hører jeg suset fra tribunene i målområdet. De siste meterne tenker jeg på alt jeg har gjort det siste året for å komme til disse fantastiske sekundene. Siden jeg bestemte meg for å endre kurs, har jeg lagt bak meg 300 varierte treningsøkter, og plutselig er jeg på oppløpet i verdens største maraton. Jeg prøver å ta det innover meg. På klokka over mål står det 2.55. Jeg hever begge hendene over hodet og jubler som om jeg har vunnet løpet. Enda jeg er 50 minutter bak vinneren, opplever jeg en intens glede. I en maraton konkurrerer alle mot seg selv, og jeg har vunnet den kampen. En reise er over, og den har endt et helt annet sted enn jeg hadde trodd. Tårene presser på. 17

Når man er utslitt i tillegg, blir det ekstra sterkt. Jeg har aldri vært så emosjonell etter en konkurranse. Mestringsfølelsen er enorm. Jeg føler at jeg har fått til noe stort, at jeg har lyktes. Det kan bety noe å løpe 42 195 meter. Det øyeblikket var avhengighetsskapende. Jeg visste allerede da at jeg ville oppleve dette igjen; jeg var hektet. Løpingen hadde tatt meg. Nå er løpingen blitt en selvfølgelig del av livet mitt. Løper jeg en økt om morgenen, føler jeg at jeg leder 1–0 over livet. Jeg er et steg foran. Endorfinene forteller meg at jeg har vært flink, at jeg er sprek og fornuftig. Hvis jeg klarer å løpe en god økt, virker resten av dagens oppgaver mye mer overkommelig. Problemer blir rett og slett ikke så synlige for meg, og jeg blir lettere til sinns. Det vil være løgn å si at jeg føler meg uovervinnelig, men det er et snev av det oppe i hodet mitt etter gode løpeopplevelser. Jeg blir mye vanskeligere å stoppe. Jeg tar klokere valg, spiser sunnere og planlegger bedre. Tro meg, det finnes verre ting enn løping å bli hektet på. Jeg blir fremdeles glad når jeg tenker på den målgangen i New York i 2011. Det kan være litt vanskelig å forklare hvorfor gjennomføring av et mosjonsløp har så stor innvirkning på selvfølelsen. Flere ganger har jeg tatt meg i å tenke at hvis jeg kunne delt den følelsen jeg hadde i minuttene etter målgang, med andre, ville de forstått. Hvis de bare kunne fått kjenne på den selv i noen sekunder. Det skulle vært mulig å pakke den følelsen pent sammen i en eske og dele den ut til folk. Det går dessverre ikke. 18

For den som har fast jobb, faste rutiner og en normal livsstil, har ting en tendens til å gå sin vante gang. Hvor mye mestringsfølelse opplever vi i løpet av en dag, en uke eller et år? Hva viser vi fremgang i? Alle trenger påfyll av dette. De fleste blir lykkeligere av å ta noen runder utenfor komfortsonen, overvinne vanskeligheter og ende opp med å få til noe de selv trodde ville være umulig. Gleden ved å bli bedre i noe skal ikke undervurderes. Det finnes mange måter å oppnå dette på, og løping er definitivt en av dem. Til og med kanskje en av de letteste og minst kompliserte?

Cover printed on uncoated papper, covered with matte foil

Bli inspirert til å gjennomføre løpeturen på tross av ti gode unnskyldninger for å la være. ISBN 978-82-419-5271-5

N N A J T S O P

ET G E T S AN R O F

il t n e i e v va r i g e d e lø p e g l

ISBN 978-82-419-5271-5

et-steg-foran-978-82-419-5271-5.indd 1-3

788241 952715

01.12.2020 13:08