Birger Amundsen: Fallet - Robert Hermansen og spillet om Store Norske

BIRGER AMUNDSEN

FALLET ROBERT HERMANSEN OG SPILLET OM STORE NORSKE

Prolog Vi har kjent hverandre i nærmere tjue år, Robert Hermansen og jeg. Men forholdet mellom oss har vært mer av det profesjonelle slaget, han som styreleder og administrerende direktør i Store Norske, jeg som forfatter og som redaktør av Svalbardposten.

Jeg velger å omtale ham som Robert; Hermansen blir for distansert.

Det er siste dag i april 2015. Vi har hatt flere møter den siste tida uten at det har ført til noe. Hyggelige treff over en kopp svart kaffe. Av og til med et kakestykke til. Vi har avtalt å treffes på Rabalder kafé i Longyearbyen klokka 10 denne dagen.

Jeg ønsker å stille spørsmål om årene hans som styreleder og administrerende direktør i Store Norske. Hvorfor gikk det galt?

Hvordan kunne en mann som ham, som hadde alt og alle i sin hule hånd, ende opp i fengsel, dømt for grov korrupsjon?

Robert ville forberede seg, og ba meg sende spørsmålene på forhånd. Opp gjennom årene har jeg intervjuet ham et utall ganger, men aldri tidligere har han bedt meg sende spørsmål på forhånd. Jeg sendte ham elleve spørsmål, skrev at jeg hadde kontakt med en rekke personer, i gruva så vel som i Store Norske-ledelsen, og avsluttet med dette: «Årene med deg som administrerende direktør i Store Norske er noen av de mest spennende, både på det industrielle og det personlige plan. Jeg håper at jeg får alt dette med meg på en god måte i boka, og at den vil bli stående som et vesentlig stykke arbeid om Svea Nord-epoken, Robert Hermansenepoken og de gylne åra-epoken.»

7

Robert pendler i dag mellom Tromsø og Longyearbyen og har etablert seg med et lite kontor i sentrum. Han er rett som det er å se ved langbordet på kafé Fruene sammen med karene han tidligere var sjef for. Robert har alltid trivdes best sammen med arbeidsfolk. Tidligere bare fnyste gruvebusen av Fruene. Det var et sted for puslinger og kvinnfolk, med kaffè latte og alskens nusseligheter. Selv foretrakk de den mer rustikke kafeen i andre enden av den langstrakte bygningen hvor det vanket vafler med brunost og jordbærsyltetøy og svart kaffe i hankeløse, store krus. Nå har også de funnet seg til rette i det lune lokalet, drikker kaffe av kopp med hank og spiser søte kaker.

Jeg har møtt opp i god tid for å finne et bord der vi kan sitte mest mulig uforstyrret. Robert kommer fem minutter over ti. Han ser trett ut, og vil gjerne ha en kopp kaffe. På bordet ligger notatblokka klar sammen med min iPhone som opptaker. Robert henger av seg jakka, kaster et raskt blikk på mine remedier, og sier at han ikke ønsker å bli intervjuet. Vi kan gjerne prate, sier han, men han ønsker ikke å svare på mine skriftlige spørsmål.

Det er skrevet og sagt mye om Robert Hermansen, særlig om årene i Store Norske og aller mest om tida som administrerende direktør fra 1999 til 2008. Han er blitt framstilt som suksessfull leder, som eventyrer, skrønemaker, kunstnersjel, folkets mann og pikenes jens. Inntil fengselets porter lukket seg bak ham en kjølig desemberdag i 2011.

I mitt mangeårige arbeid som forfatter og journalist på Svalbard, min kjennskap til Store Norske og min interesse for kullvirksomheten, skiller tida med Robert Hermansen som administrerende direktør seg klart ut. Ingen av selskapets gruver opp gjennom Store Norskes 100-årige historie har spilt en like viktig og dramatisk rolle som Svea Nord. At Robert-epoken og Svea Nord-epoken faller sammen i tid, bare forsterker det hele. Og det faktum at uten Robert, ingen Svea Nord, og uten Svea Nord, ingen Robert.

8

Jeg har valgt å fortelle historien om Robert og selskapets rikeste og mektigste gruve noensinne gjennom en rekke sentrale personer i Store Norske, i gruva så vel som i ledelsen.

Roberts våpendrager og meningsfelle, gruvemannen Bjørn Fjukstad, deler på mange måter Roberts skjebne. Fjukstad hadde en sentral rolle i Store Norske lenge før Roberts tid, og var sterkt medvirkende til kulleventyret i Svea. Også for ham endte det med fengselsdom og tap av ære.

Gruvebusen river gjerne kjeft på oppholdet i gruva eller på messa i Svea, men å uttale seg til en journalist sitter svært langt inne. De kan gjerne klage over forholdene i gruva, forbanne Store Norske, ledelsen og hele fy-faen, men aldri om de gjør det offentlig.

Det finnes unntak, Nick Weis-Fogh er ett av dem. Som gammel svalbardfarer ble jeg tidlig kjent med ham. Vi bælma øl sammen og utvekslet røverhistorier, og har siden holdt kontakt. Nick er uvøren og ikke spesielt skyggeredd, frittalende og robust. Hans framferd har skapt en god del trøbbel for ham, men har også gitt ham nøkkelroller i flere dramatiske situasjoner.

Med Nick kommer gruvebusen til orde. Han har et nært forhold til Robert Hermansen – og et turbulent forhold til Bjørn Fjukstad.

På vei ut fra kafeen minner jeg Robert på at det opprinnelige bokprosjektet mitt het «Fra påhugg til rettssal», og at han i sin tid tok initiativet til det. Den rettssalen jeg den gang tenkte på, var knytta til hendelsene i Svea Nord sommeren 2005, ikke til at Robert skulle komme til å bli buret inn. Det var noe i blikket han sendte meg, noe fjernt uten spor av at dette moret ham.

Innhold Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 1 Den røde

7

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13

Kapittel 2 Ny tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

23

Kapittel 3 Ulykka

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

35

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

57

Kapittel 4 Nick

Kapittel 5 Brannen Kapittel 6 Fjuken

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

71

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

93

Kapittel 7 Begynnelsen på slutten Kapittel 8 Veien til fengselet Kapittel 9 Nedturen Kapittel 10 Bysten

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167

Kapittel 11 Veien til mørket Kapittel 12 Siste runde

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209

Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233

11

Kapittel 1

Den røde «Ja, jeg er lur. Jævla lur, sier Robert Hermansen og smiler – lurt. Med smale øyne og et skjevt smil bak et fortsatt temmelig rødt skjegg, ser han minst like lur ut som en rev.»

Svalbardposten 3. mars 2000

Robert var rett mann til rett tid for Store Norske. Jeg var der, i Gruve 7 og Svea Vest, i kontorbygningen ved gammelkaia, på fagforeningskontoret, på Karlsberger Pub og på Huset. Roberts ankomst endret alt. Det var som en vekkelse, som om Vårherre selv hadde forbarmet seg over de arme skapningene lengst nord i verden. Robert pumpet liv og latter i oss alle.

Da Robert i mars 1999 overtok som administrerende direktør, befant selskapet seg i en heller bedrøvelig stilling. I årevis var det blitt hamret løs fra alle hold om at kulldrift ikke hadde livets rett, at det var noen usigelig gammeldagse greier som både svinet til i nærområdet og bidro til klodens stadig økende

Foto forrige side: Robert Hermansen i Svea.

13

temperatur. Til slutt hadde også gruvebusen begynte å tro på alt dette. Så kom Robert fykende nordover og fortalte at fra nå av skulle de bare peise på og produsere kull, så skulle han ta seg av resten.

Vel et år etter at han overtok, befant jeg meg på kontoret hos Robert, og lurte på hva han hadde tilført Store Norske som ikke var der fra før: – Jeg har definert det slik at det er jeg som har med departementer og Storting å gjøre. Det er ikke noen vits for andre å bry seg med hva Miljøverndepartement, Næringsdepartement og alle andre sier, de forholder seg til meg. Det er jeg som definerer hvor stor kullproduksjonen skal være, og hva vi skal gjøre her.

Jeg tar meg av diskusjonen om dette og eventuelle begrensninger. Ingen behøver å være redd for at det skal få konsekvenser at de bruker kreftene sine på jobben. For det er nok av dem som sier: Ja, kan vi dette, får vi lov til det? Hvem sier at vi ikke får lov? Vi har ingen begrensninger, har jeg definert.

Jeg tilbrakte uker og måneder i samtlige av Store Norskes gruver i årene 1996 til 2001 i forbindelse med arbeidet med en bok om kullarbeiderne. Gruve 3 var i ferd med å legges ned, siste kulla ble tatt ut av gruva høsten 1996. Fra da av skulle gruvebusen pendle mellom Svea Vest-gruva og Gruve 7. Busen i Gruve 3 så lite lyst på framtida; latteren og levenet hadde forstummet.

Gammelkarene tenkte mest på dagen de kunne pensjonere seg.

I Gruve 3 hadde hver mann sin plass og sin oppgave å utføre. Å skulle pendle mellom Svea og Gruve 7 førte til usikkerhet, samtidig som lite tydet på at kullvirksomheten hadde noen framtid. Motstanden mot å åpne en kullgruve i Sentralfeltet var stor, og et ja til Svea Nord-gruva satt fortsatt langt inne.

De fleste var usikre på hva de gikk til; rutiner ble brutt og arbeidslag splittet. Derfor så mange med ulyst på Svea. En av dem var Harald Josefsen fra Porsanger. Han hadde jobbet som gruvearbeider siden 1967:

14

– Skal man være her, så må man bare være med i pendlinga.

Men hvis dem ikke får ta opp Sentralfeltet, så blir ikke kulldriften så veldig langvarig verken her i Longyearbyen eller i Svea. Det er klart at om ti, femten år så er det slutt. Da er det ikke mer kull.

Det var etter næringsminister Lars Sponheims svalbardbesøk i 1998 at Svea Nord-prosjektet først skjøt fart. På forhånd var det atskillig skepsis fra statsråden fra Venstre, ettersom partiet hans hadde markert seg som klar motstander av kulldrift på Svalbard. Tidligere hadde Sponheim som stortingsrepresentant foreslått å avvikle virksomheten helt fordi det var både økonomisk og miljømessig uklokt å satse på fortsatt kulldrift. I mai 1999 var det klart for en prøvestoll inn i Sentralfeltet, i Svea Nord, med penger og velsignelse fra Stortinget.

Den sedvanlige pessimismen var ikke utryddet; den kom krypende ved hvert lille tilbakeslag. Store Norske var i en konstant konflikt med byråkratiet, dette usynlige vesenet mange mente hadde som eneste mål å gjøre livet surest mulig for Store Norske. I det minste kunne det synes slik for den som befant seg en viss tid i mørket. Problemet var Roberts tempo. Sammen med sverdbærer Bjørn Fjukstad jaget de framover i voldsomme klyv. Robert liker kamp, og fikk nå bruk for alle listige knep for å overmanne vesenet. Det var strid om arealplanen, om den forserte framdriften i fjellet, utvidelse av kaianlegget på Kapp Amsterdam, miljøvurderinger og alt annet byråkratiet kunne stille opp av hinder.

Men ingenting kunne stoppe Robert. Han valset over byråkratiet med smil om munnen og en liten faen i øyekroken.

I tumultene ble det imidlertid en gang for alle slått fast: Den viktige veien til Svea skrinlegges. Et endelig ja til Svea Nord betyr et absolutt nei til vei, var beskjeden fra Stortinget.

Men så er det en gang slik på Svalbard at nei fra sør betyr ikke nei for evig og alltid.

15

Svea Nord drives i den mektigste og største kullforekomsten noensinne på Svalbard. I årene fra Store Norske ble etablert i 1916, fram til 2000, ble det samlet produsert 25 millioner tonn kull. Svea Nord alene inneholder altså langt mer enn dette, til en verdi av atskillig mange milliarder kroner.

Svea Nord markerer et skille på så mange måter. Gruva er den første, og kan hende siste, av Store Norskes gruver som er planlagt utelukkende for helmekanisk strossedrift. Med en rad hydrauliske stempler til å holde fjellet oppe og et beist av en kuttmaskin, to svære tromler med grove tenner til å tygge seg gjennom kullaget med. Kullforekomsten i Svea Nord er stykket opp i tolv strossepaneler på rekke og rad, 250 meter brede og to–tre kilometer lange. Hvert panel med to til tre millioner tonn kull, utdrevet i løpet av ett år eller halvannet. I en tidlig fase, helt ytterst i gruva, ble det tatt ut en del kull med såkalt rom og pilar-drift før strosseutstyret var på plass. Store Norske trengte penger raskt, og rom og pilar er en enkel driftsform uten for mye dikkedarer og tilrettelegging på forhånd.

Store Norske hadde i årevis argumentert med at det ikke var mulig å drive storstilt kullutvinning i Svea Nord uten helårs veiforbindelse til Longyearbyen. Med vei til Svea kunne arbeiderne fortsatt bo i Longyearbyen og kjøre på jobb uten større viderverdigheter. Veiplanen møtte massiv motstand fra alle hold, og var egentlig en tapt sak for kullselskapet. Etter at Robert tiltrådte som administrerende direktør, akselererte arbeidet med Svea Nord-prosjektet voldsomt. Til tider med stor motstand i byråkratiet, lokalt og sentralt uten at Robert lot seg bremse. Snarere tvert imot, Robert er av typen som jobber best med motstand. Det skjerper ham, øker adrenalinnivået, får fram humøret – og tenner gnisten. Kan hende er det noe som henger igjen fra årene han drev konkurranseløping.

Våren 1999 startet arbeidet med å komme inn til kullaget i det som skulle bli Svea Nord-gruva. Robert var til stede da mannskapet med maskinkraft skrapte seg gjennom is og hardfrosne løsmasser i foten av fjellet Boret inne på Höganäsbreen.

16

Inn til den rikeste kullforekomsten noensinne funnet på Svalbard, 60 kilometer sørøst for Longyearbyen. Robert var ivrig og presset på, han ville vise alle at Store Norske var gått inn i en ny tid, at selskapet om ikke lenge kan stå på egne bein uten støtte fra staten.

I utgangspunktet skulle årsproduksjonen i Svea Nord ligge på 1,2 millioner tonn. Sammenlignet med tida før Robert var Svea Nord et eneste stort, svart eventyr. Robert snakket begeistret om verdens beste gruve og gruvebusen som verdens beste kullarbeidere. Gruva skulle leve i tjue, kan hende tretti, år og gi stabilitet og forutsigbarhet for alle.

Robert hevdet ofte at det ikke var kullprisen som bestemte inntekten, men mengden kull som ble produsert. Økte prisen, var det bare å peise på og tjene så mye penger som mulig, og slakke på tempoet ved synkende pris. Det skreddersydde produksjonsutstyret i Svea Nord var konstruert for å produsere like mye på én måned som det tidligere ble produsert på ett år.

Robert Hermansen er født i Botne ved Holmestrand. Faren var skiftarbeider på Nordisk Aluminium i Holmestrand, mora hjelpepleier. Robert er født i februar 1939, hans yngre bror Tormod i april 1940. En av hans favoritthistorier uansett hvilket lag han er i, handler om appelsiner. Robert forteller om trange kår og to glupske guttunger, og at det hendte at det ble innkjøpt appelsiner i det hermanske hjem. De måtte i så fall holdes på god avstand fra de to røverne, og ble plassert i en bolle på foreldrenes soverom – på ei hylle høyt oppe på veggen. Så hadde det seg slik at midt i ei heftig stund i senga, ramlet en appelsin ned på gulvet – og trillet innenfor guttenes rekkevidde. En av dem snappet den raskt til seg, hvorpå den andre skrålte: «Pappa, pappa, pul ned en appelsin til meg også!»

Robert utdannet seg til sivilingeniør ved berglinja på NTH i Trondheim. Etter Trondheim bar det til Kirkenes og AS Sydvaranger. Han begynte som stiger og endte som verksdirektør.

Robert må ha oppført seg pent i Kirkenes, i det minste overfor

17

de lokale pressefolkene. Etter å ha takket farvel i januar 1981 ble han nemlig tildelt Finnmark Journalistlags hederspris «Snill gutt 1980».

Våren 1981 overtok han som øverste sjef i Narvik for det svenske gruveselskapet LKAB. Narvik er utskipningshavn for jernmalm fra Kiruna. Stillingen plasserte Robert blant fiffen i småbyen. Høsten 1981 skrev Narvik-avisa Fremover om den nye disponenten, om et regime så totalt forskjellig at det ga sjokkbølger i Narvik. Roberts inntreden var et fullstendig brudd med den tradisjonelle disponentrollen småborgerskapet i malmbyen var vant til.

Roberts antrekk er slitte joggesko, jeans preget av arbeid med malm og en skjorte som ikke helt skjuler albuene. Han er i kjeledress ute blant arbeiderne. Når som helst på døgnet, søndagsskift eller nattskift, lytter til forslag og tar gjerne et tak der det trenges.

«Og lastet disponent-mercedesen, med krisetelefon-klebemerker på bakruta, full av andre kjeledress-gubber når det var mat-tid og minuttene knappe for å rekke mannskapshuset.

Der slapp han karene ut av ekvipasjen, for selv å fortsette som et svart mercedes-strek ut av porten, opp Sjøbakken og over Torvet og Frydenlundsbrua til Framnesveien 130. Der ventet neppe noe treretters sjefsmåltid på hvit søndagsduk, snarere en enkel, selvlaget og spartansk hurtigmiddag.»

At Robert etter et par år i Narvik slo seg sammen med AKP-er og forfatter Toril Brekke, bidro til at både borgerskapet og narvikværinger flest fikk pirret sin nysgjerrighet ytterligere. Direktøren og maoisten, eller som Brekke skriver i romanen Sølvfalken: «Klassefiendens fremste representant. Symbol på Borgerskap og Makt. Den makta hun hadde lært å forakte og hate.

Som hun igjen og igjen hadde reist seg mot i protest fordi hun var nødt.»

18

Sølvfalken er en roman, men med handling så tett på forfatterens eget liv, og med så karakteristiske beskrivelser av disponenten, at Robert trer klart og tydelig fram. Det første han gjorde, var å kvitte seg med privatsjåføren. Ikke ville han bo i direktørboligen heller, den største av patrisierboligene i byen.

Den tilbød han til Krisesenteret for mishandla og voldtatte kvinner: «Den nye direktøren var en villmann, et uvær som flådde gjennom gatene for egen maskin, med bustete hår og uten slips, han deltok i lossinga sammen med gutta, i kjeledress og slagstøvler, han pissa i fjorden og blunka til jentene.»

Robert var 42 år og nyskilt da han overtok som gudfar i malmbyen.

Fremover har et nytt større intervju med Robert våren 1984.

Det er tydelig at Robert er blitt varm i trøya etter tre år i Narvik, og at han er bekvem med egen rolle som bedriftsleder.

«– Du legger ikke skjul på at du er selvbevisst?

– Jeg er nøktern og ser ingen grunn til at jeg ikke skal ha tro på meg selv.

– Arrogansen, ligger den på lur?

– Jeg er såpass interessert i mennesker at jeg tør svare nei på det. Det er få her i LKAB som ikke tør komme inn her på kontoret og slå av en prat. Jeg flørter ikke med de ansatte.

Men jeg legger ikke skjul på at jeg liker å ha det trivelig. Og det oppnår jeg med et avslappet forhold til folkene rundt meg.»

Få måneder senere brøyt Robert opp fra Narvik, etter noe over tre år som LKAB-disponent. Denne gang bar det til Odda i Hardanger som administrerende direktør i Odda Smelteverk. Og som i Narvik endte han også her opp som romanfigur; som Tarjei Mælakollien i Kjartan Fløgstads Kniven på strupen og som direktør Dorenfeldt i Frode Gryttens roman Bikubesong:

19

«Heile og halve bygda» visste at direktør Dorenfeldt sto i med kjerringa til en av gutta på smelteverket, «karane på skiftet sa at dei syntest det var for jævlig. At direktøren drev og hadde seg med den flotte, raudhåra kjerringa hans».

Tarjei Mælakollien hadde også drag på damene og hadde lagt ned «den eine etter den andre av trondhjæmspian i studentmiljøet i Samfundet og på Singsaker».

Robert hadde alltid vist å pleie sine politiske kontakter, og aldri unnlatt å tilkjennegi sin tilknytning til Arbeiderpartiet. Mot slutten av 1980-årene var Stortinget og Industridepartementet nokså misfornøyd med Store Norske. Ingenting gikk som det skulle, til tross for at daværende direktør, Ingvald Ohm, var såre fornøyd.

Høsten 1987 ble styret i Store Norske skiftet ut, og industriminister Finn Kristensen (Ap) benyttet anledningen til å velge en kjenning som ny styreleder, den 48 år gamle smelteverksdirektøren.

«Han ordlegger seg forsiktig og lover ‘å værra snill kar’, den nye styreformannen i SNSK A/S. Men innrømmer samtidig at han verken er skuddredd eller mørkeredd, og at han sammen med de nye i styret er forberedt på harde tak», skrev Svalbardposten.

I de to neste årene ble det gjort visse endringer i Store Norske Spitsbergen Kulkompani, blant annet måtte Ingvald Ohm etter hvert gå av. Han og Robert var ikke på bølgelengde, knapt på samme planet. Ohm var opptatt av veibygging og av å ruste opp Longyearbyen. Robert var bergmann. Ohm sto i veien for utviklingen, et syn Robert delte med fagforeningsmannen og gruvemannen Bjørn Fjukstad.

Robert var blitt seksti år da han i 1999 overtok direktørstolen i Store Norskes hovedkvarter, i hjørnekontoret i den blå

20

lagerbygningen ved gammelkaia. Det skjedde samme dag som sola for første gang det året så vidt stakk fram over Larsbreen innerst i Longyeardalen, mellom Sarkofagen og Gruvefjellet, på selve soldagen 8. mars. Et ørlite glimt bare, en første hilsen for året – med lovnad om mye mer i dagene som kommer. Hvert eneste år gjentar det seg, at skoleunger og solhungrige voksne samler seg rundt den gamle sykehustrappa på Skjæringa for å hilse sola velkommen.

Roberts dag fikk dobbel dose, for som kjent er 8. mars også Den internasjonale kvinnedagen. Så var det vel neppe noen tilfeldighet at dette var dagen Robert hadde blinket seg ut til å ta over styringa av kullselskapet?

Og det gikk ikke mange dagene før Robert var høyt og lavt for å gire om det noe sedate Store Norske-maskineriet. Ingen skulle være i tvil om at med ham var den nye tid kommet til Svalbard.