«umåtelig spennende!»
«Carolina Neurath har valgt å satse på det feltet hun kan best, økonomijournalistikken. Og dessuten har hun skrevet en thriller som er nesten uten mord, blod og vold. (…) Språket flyter. Neurath har funnet sin egen nisje innenfor svensk krim.»
fartsblind er en pageturner om skandaler, grådighet, m aktspill og forbrytelser. den utspiller seg i det svenske f inansmiljøet og er inspirert av virkeligheten.
smålandsposten
«Underholdning og fakta på én og samme gang!»
«Fartsblind gir et spennende innblikk i en verden der mange er parat til å satse stort, men ikke til å ta ansvaret når ting går galt.»
hemmets veckotidning
«Neurath lykkes i å gi et briljant og troverdig bilde av råtne, kvinnediskriminerende, bakstreverske og fullstendig inkompetente finansmenn. Når boken er slutt, har hun kledd av dem totalt.»
ölandsbladet
västerviks-tidningen
www.vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no isbn 978−82−419−1325−9 978-82-419-1134-7 isbn
9
788241 912283
Carolina Neurath
fartsblind de trodde de var trygge. hun kan felle dem. «Les!» aftonbladet «Spennende fra finansmiljøet. (…) Fantastisk å se hvordan egoistiske, sexistiske og uanstendig rike finansjyplinger vever seg inn i et nett av løgner og til slutt faller for eget grep.» damernas värld
foto: anna-lena ahlström
tara
Carolina Neurath
«Spennende, velorientert og trolig ubehagelig nær sannheten. For alle som er interessert i økonomi, journalistikk eller som helt enkelt bare vil sluke noe som er bra.»
allers
fartsblind
Under en jakthelg i Skåne får Peder af Rooth beskjed om at den tradisjonsrike og renommerte stockholmsbanken han er direktør for, er i ferd med å gå under. Det er en stund siden økonomijournalist Beatrice Farkas fikk tipset som nå kan felle banken. I flere måneder har hun kjempet mot landets mektigstefinansmenn. Og sin egen redaktør. Men hun hadde ikke sett for seg de enorme konsekvensene av avsløringen. En natt blir hun vekket av en sms. En av kildene hennes har falt fra en balkong i hjemmet sitt. I pressen omtales dødsfallet som et selvmord, men Beatrice er overbevist om at dette ikke stemmer. Noen ville stoppe ham.
carolina neurath (f. 1985) er økonomijournalist i Svenska Dagbladet. Hun har mottatt Stora Journalistpriset og Guldspaden for sitt arbeid. Hun er forfatteren av de to omtalte reportasjebøkene De svenska riskkapitalisterna (medforfatter Jan Almgren) og Den stora bankhärvan. Fartsblind utkom i Sverige i 2016 og er hennes første roman.
fartsblind
carolina neurath
fartsblind Oversatt av Camilla Wimmer
Originaltittel: Fartblinda Copyright © originalutgave Carolina Neurath 2016 Copyright © Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2017 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Laila Mjøs Omslagsfoto: © lipik/shutterstock, © Michal Bednarek / shutterstock Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 10,8/13,7 pkt. Sabon 1. opplag 2017 ISBN: 978-82-419-1325-9 Oversatt av Camilla Wimmer Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Til Niclas og Judith
desember 2013
Hun slo opp øynene, og igjen kjente hun trykket over brystet. Stresset. Ikke engang om natten forsvant det. Det var fortsatt mørkt utenfor vinduene som var dekket av brede trepersienner. Det måtte ha vært vibreringen fra telefonen som hadde vekket henne. Fra nattbordet lyste skjermen opp rommet. Hun strakte seg mot den med det ene øyet lukket og åpnet meldingen. Magen knøt seg da hun leste teksten. Hun satte seg opp på sengekanten og tente leselampen. Hjerteslagene begynte å hamre. Han var død. Meldingen var fra advokaten til den tidligere banksjefen. Den sluttet med: «Jeg vet at dere har hatt kontakt i det siste. Setter pris på om du ikke lager en sensasjonsnyhet ut av dette.» Hun trakk til seg en blårutet flanellsskjorte fra øverste lag av kleshaugen på pinnestolen og fant frem nummeret mens hun gikk ut i stuen. Ringesignalene pep i øret. Hun nådde telefonsvareren og kremtet. Presset telefonen mellom øret og skulderen. Knappet igjen de øverste skjorteknappene. «Dette er Beatrice Farkas. Jeg fikk meldingen din. Svar når jeg ringer.» 7
Hun avsluttet samtalen og holdt telefonen i et fast grep mot brystet. Ble sittende i samme stilling, helt stille, midt i loftsleiligheten med skrånende tak og mørke bjelker. Hjemmet hennes luktet bøker. I bokhyllene måtte klassiske loppemarkedsfunn kjempe om plassen med moderne romaner og amerikansk finanslitteratur. Hun begynte å gå barføtt omkring på tregulvet. Det knaket lett for hvert skritt. Hun leste meldingen om igjen. Reagerte på det siste ordet. En sensasjonsnyhet. Advokaten måtte tro at hun ikke eide følelser, og at hun så på dødsfallet som kun en nyhet som hun fikk først. Det kunne forklare reaksjonen hans da hun ringte. Eller snarere mangelen på en reaksjon. Beatrice trengte å snakke med noen. Hun streifet borti tanken om å ringe Harald. Hun ville fortelle at hun visste, men samtidig forklare at hun ikke ville skrive noe om hendelsen. Hun ante at sjefen hennes ikke ville godta det. Harald, med en fortid fra den tabloide kveldspressen, ville bli overveldet av nyhetspulsen sin. Det ville være å be om bråk. Beatrice rotet frem høretelefonene fra vesken og ringte advokaten igjen. Hun hørte på ringesignalene mens hun så utover hustakene. Gult lampeskinn lyste opp motorveien ved Riddarholmen. Et spor av et fly forsvant langsomt bortover den stjerneløse himmelen. Hun ringte om og om igjen. Kulden i leiligheten bet seg fast i beina. Noen ganger ble hun møtt av opptattsignal, andre ganger av flere ringesignaler som gikk over i en telefonsvarmelding. «Velkommen til Eurovoice …» Med albuene først lente hun seg over kjøkkenøya som delte kjøkkenet og stuen. Penner, Post-it-lapper og uåpnet post lå strødd utover benken. Til å begynne med hadde bankmannen avskydd henne. Som de fleste i finansverdenen. Mer eller mindre, 8
det der gikk i bølger. Mange satte pris på henne også. Det hadde han også gjort til slutt. Likt at hun skrev som hun gjorde om hans tidligere kolleger. Han hadde begynt å dele interessant informasjon. Slikt man kunne lage gode nyheter av. Men den siste tiden hadde oppførselen hans vært retthaversk. Han kunne ringe sent om kvelden og la irritasjonen gå utover sine tidligere sjefskolleger om og om igjen. Hun svarte bare når hun hadde tid og energi. I går hadde ikke vært en slik kveld. Beatrice rev opp kjøleskapsdøren og fant frem, mellom halloumiost og kjekssjokolade, en toliters colaflaske. Lyden av sprakende kullsyre seg ut i rommet. Hun satte seg på en av de høye stolene ved kjøkkenøya og slo på datamaskinen. Ble sittende der resten av natten og følge nyhetssidene på nettet. Ventet på at noen skulle få nyss om nyheten. Hun løftet bare blikket fra skjermen når hun fylte glasset. Det beveget seg langsomt på nettavisene. Hun pustet ut med et langt sukk. Strøk bort en rød hårlokk som falt frem i pannen. Hun ville ikke gjøre tabloidjournalistenes jobb, ikke ringe politi og pårørende. Tankene hopet seg opp som små knivstikk i hodet. Hun måtte skrive det av seg. Det var ikke mangel på personer som ville henne vondt. Nær femten tusen aksjeeiere hadde tapt sparekapitalen sin på konkursen til Stockholmsbanken. Bankens fasade hadde allerede blitt utsatt for hærverk, med knuste vinduer og ordet Storsvindler sprayet i blodrødt på glassdøren til hovedinngangen. For noen aksjeeiere handlet det om et par tusen kroner, for andre var store verdier gått tapt. To timer senere, da klokken hadde passert fem om morgenen, kom den første artikkelen på Aftonpressen. 9
Bankmann funnet død på Östermalm, lød overskriften. Til tross for at det var ventet, følte hun en viss frustrasjon. Kanskje burde hun ha skrevet om nyheten likevel og selv lagt den ut på nettsiden til Dagens Finans. Kortfattet, for å markere at hun, og avisen, hadde nyheten først. Teksten på Aftonpressen ble oppdatert i løpet av den neste timen. Pupillene hennes var festet på skjermen og noterte hver ny stavelse i artikkelen. Ifølge opplysninger til Aftonpressen ble han, straks etter midnatt, funnet på fortauet utenfor leiligheten sin på den fasjonable Strandvägen i Stockholm, fremgikk det i den etter alt å dømme raskt skrevne teksten. Formodentlig hadde noen i politiet sladret, en eller annen politimann som var godt snurret rundt en tabloidreporters lillefinger. Noen minutter senere ble artikkelen fylt med sitater fra banksjefens bror. En av de seks reporterne som hadde undertegnet artikkelen, måtte ha ringt broren, kanskje vekket ham med beskjeden og åpenbart presset ham til å svare på om han trodde at fallet fra balkongen kunne ha vært et selvmord. Storebrorens svar «det virker jo ikke urimelig» og en anonym kilde som «visste» at det var et selvmord, var tilstrekkelig for at avisen kunne trekke en konklusjon. Brødrene møttes aldri, ikke engang på julaften, så vidt hun hadde forstått, men det visste nok ikke reporterne, og det spilte kanskje ikke engang noen rolle. På veien til redaksjonen så hun den gulsprengte avisplakaten fra øyekroken da hun skyndte seg gjennom snømassene i Gamla stans smug. Toppsjef i ST-banken døde i natt. Med litt mindre typer sto det Mistenker selvmord. Hun kunne se for seg hvordan gubbeklubben i Aftonpressen gasset seg da de ble enige om denne 10
plakaten. Hvordan de, under tidspress, vendte og vred på ordene, hvordan noen ville dra frem «selvmord» med fetere typer. Hvordan en annen ville kjøre hardere på «død» og «i natt», og hvordan adrenalinet og testosteronet flommet. Aftonpressen var den eneste avisen som ikke virket som om de reflekterte over hvordan deres ansatte kunne bli oppfattet utenfra. De gravende journalistene, som ble løftet frem som stjerner, var menn. Menn som hadde omgang med hele politikereliten. De kvinnelige profilene besto først og fremst av bloggende modeller som skrev om de nyeste diettene og la ut bilder av seg selv, gjerne under overskriften Dagens outfit. Hun gikk Västerlånggatan over Riksbron og fortsatte langs Drottninggatan. Alt virket som vanlig. Som om det var en helt vanlig dag. En ung mann med barnevogn boret seg inn i dunjakken, en eldre dame i svart pelslue spaserte tilsynelatende planløst av gårde, og to dresskledde menn konverserte mens de gikk bortover. Hun kunne ikke forstå at han var død. Det var umulig å forestille seg. Hvorfor skulle han ta livet av seg nå? Hva ville han henne da han ringte i går? Vel fremme i redaksjonen klikket hun seg inn på nyhetssidene. Nå svulmet de over av selvmordspekulasjoner. Blottet for etisk kompass. Til og med redaktørene i hennes egen avis hadde publisert en tekst fra et nyhetsbyrå som henviste til Aftonpressens opplysninger om selvmord. Hun forsto ikke hva som hadde hendt. Mediene brukte å ha som policy ikke å skrive om selvmord hvis ikke noen pårørende hadde gått ut og fortalt åpent om det. Men etter at Aftonpressen hadde lagt press på bankmannens bror, virket det som om det var fritt frem for alle andre. 11
Beatrice ville minne nettredaktørene om at Dagens Finans var en økonomiredaksjon. Men hun visste at hun ikke ville klare å uttrykke det på noe balansert vis. Det ville renne over i munnhuggeri. Bankmannen hadde vitterlig tapt penger. Han hadde mistet jobben. Mistet det meste. Men å ta livet av seg, nei, det kunne han ikke ha gjort. Hun tok på seg headsettet og begynte å ringe kildene sine på Ekobrottsmyndigheten, Bankinspektionen og tidligere ansatte i banken. Hun måtte få greie på om noen flere visste det hun visste, og i så fall hvem.
april 2013
Han holdt et fast grep om bunnen på champagneflasken og vred den motsols. Korken ble trykket opp mot håndflaten, og drikken boblet over. Skum fosset ut langs flaskehalsen. «Faen, unnskyld.» Peder af Rooth hadde skyndt seg fra kassene inne på Systembolaget i nærheten av Östermalmstorg til Maseratien som sto parkert utenfor. Fremdeles satt den velkjente, gule parkeringsboten som fastlimt under vindusviskeren. Kanskje hadde han vært for hissig da han hev posene inn i passasjersetet og formodentlig kjørt fortere enn han pleide gjennom bytrafikken. Men skaden var allerede skjedd. Han tørket av flasken med håndkleet og serverte paret Rehnskiöld. En svak duft av lavendel svevde gjennom huset. Stearinlysene brant til lyden av lav musikk. Gjennom stuevinduet, som gikk fra gulv til tak, kunne man se at vårsolen var på vei ned under Lidingöbron og stenket et glødende skimmer over himmelen. «Peder er jo en mester i å få både i pose og sekk», sa Otto Rehnskiöld med den høye stemmen og gikk rundt med champagneglasset i hånden og betraktet ekteparet af Rooths pyntegjenstander i de plassbygde hyllene. 13
«Tenk at du har et fast bosted både i sentrum og her ute i forstaden, hvem har det?» sa han og besvarte sitt eget retoriske spørsmål mens han streifet borti sitt smaragdgrønne slips. «Ikke engang Otto Rehnskiöld.» Det var typisk for Stockholmsbankens styreleder å snakke om seg selv i tredje person. «Jeg minner om at det var din idé», mumlet Peder. Slik var det. Og som vanlig hadde ingen i styret sagt imot Otto. Han så på Östermalm-boligen som en investering for banken, men han likte også å strø ekstravaganse over de øverste sjefene. Det var han og alle de andre aksjeeiere som delte på regningen, men bare han personlig fremsto som den sjenerøse. Det ble selvfølgelig en del syting i media da leilighetskjøpet ble kjent, men det var ventet. Journalistene forsto ikke bedre. Peder prøvde å unngå Ottos blikk for å slippe emnet. Han visste at Sophie når som helst ville komme inn i rommet, og han ville ikke ha den diskusjonen igjen. Sophie hadde begynt å sette spørsmålstegn ved Peders overnattinger i den såkalte direktørboligen. «Jeg mener, bruker du i det hele tatt leiligheten, eller står den bare til pynt?» sa Otto. «Den blir brukt, og det vet du», svarte Peder, men orket ikke minne ham på hvor mange middager og mottakelser for investorer og kunder de hadde hatt der i løpet av året. Nå ville han få Otto til å holde munn. «Jaha, og hvordan har du det for tiden?» spurte Peder og vendte seg mot Heléne. Han hørte selv hvor unaturlig det lød. Hun rakk bare å oppfatte spørsmålet før døren fra kjøkkenet ble åpnet. Sophie af Rooth kom inn i rommet i høyhælte sko og en mørkeblå cocktailkjole som fremhevet den tynne figuren. Hun kunne stråle når hun først bestemte seg. 14
«For en kreasjon», brast det ut av Heléne. Peder så på seg selv. Han var ikledd samme svarte dressbukser og klare blå skjorte som han hadde hatt på seg i banken hele dagen. De mørkegrønne øynene hans smilte mot Sophie mens han tok det siste champagneglasset fra sølvbrettet og fylte det. Øyenbrynene hans var kraftige, men velstelte. Huden var alltid lett brun, men posene under øynene vitnet om søvnmangel og en hektisk hverdag. Hans kone smilte tilbake og samlet det nyfønede lysebrune håret bak skuldrene før hun tok imot glasset. Da Sophie hadde nippet til champagnen, fått skryt for de blå putene med blomstermønster og beundret de siste spor av solnedgangen sammen med gjestene, gikk hun tilbake til kjøkkenet. Hun tok en rød form med hjemmelaget fisk-og-skalldyr-biff ut av ovnen og bar den inn i spisestuen. Tilbake på kjøkkenet helte hun sitronsausen fra kasserollen over i et sausenebb og satte potetene og de smørdampede ertene på bordet. «Vær så god», ropte hun ut i stuen. «Så du er din egen kjøkkenpike», sa Otto. «Jeg begriper ikke at dere ikke tar inn mer hjelp. Man kunne tro du var fattig, Peder.» Sophies øyne vandret over spisestuebordet, og hun foldet hendene. «Da er vel alt klart.» Peder holdt frem stolen for Heléne mens han så på bordet. Det var dekket med sølvbestikk, lyserosa roser og antikt fransk porselen med gulldetaljer. Men skulle det ikke være noen forrett? Hva tenkte hun på? Det var bare et tidsspørsmål før Otto ville kommentere det. Men nei, nå så det ut som om han hadde andre ting å tenke på. 15
«Så nå får jeg æren av å sitte ved siden av vertinnen. Kommer du til å sitte stille, eller skal du fly frem og tilbake til kjøkkenet?» «Du overlever nok, Otto», svarte Sophie og la en hånd på skulderen hans. Peder blunket til henne. På den måten var hans kone uklanderlig. Hun kunne håndtere de fleste personlighetene hun var nødt til å holde ut med. Peder strakte seg etter sausen og helte den over de kokte mandelpotetene. Han noterte seg hvordan Ottos allerede rødflammede ansiktsfarge ble enda rødere. Det skjedde alltid når han var opprørt eller beruset. Nå var han begge deler. Han hisset seg opp og luftet ut sin avsky over Feministisk initiativ som nylig hadde fått et nytt oppsving i media. «Noen burde undersøke hvor mye det blir skrevet om disse røde ensakspartiene i forhold til ordentlig politikk.» «Det er vel ikke noe nytt. Alle journalister er kommunister», svarte Peder. Heléne nikket samtykkende. Sophie så ned i tallerkenen og spiste i taushet. «Problemet er at uopplyste mennesker har for mye å si», sa Otto og tørket seg om munnen med tøyservietten, «tenk om det fortsatt hadde vært som på slutten av attenhundretallet, da man fikk stemme i henhold til inntekt. Hvorfor skulle man ta vekk det systemet?» «Si det der offentlig, og du kommer til å bli henrettet på det mest smertefulle vis», sa Peder og spiddet en bit potet og skalldyrsbiff på gaffelen. «Du kan vel gripe sjansen ved presentasjonen av kvartalsoppgjøret neste uke, slik at det blir mindre fokus på meg.» Han prøvde å høste latter hos kvinnene, men det så ikke ut som de hørte etter lenger. «Når begynte du å ville ha mindre fokus på deg selv?» Otto lo av sin egen replikk. 16
Samtalen ble avbrutt av støy fra trappen. Familiens sønner kom springende inn i spisestuen. De to eldste, åtte og ti, ble fulgt av barnepiken som bar på toåringen. For første gang i løpet av kvelden glitret det av glede i Sophies øyne. «Hei, gullungene mine», sa hun mens hun reiste seg og klemte de to eldre samtidig. «Skal dere sove nå?» «De er fortryllende», sa Heléne, og blikket hennes pendlet mellom barna og Sophie. «Hvordan har dere det?» spurte hun uten å få noen respons. Otto så ikke på barna og brydde seg heller ikke om å hilse på barnepiken. I stedet bøyde han seg frem mot Peder og fortsatte samtalen. «Jeg mener at det på mange måter er håpløst å drive forretning her i dette sosialistlandet, det er for høye grunnlønner og et fryktelig byråkrati. Jeg forstår at Handelsgutta rømmer landet. Det burde du også ha gjort hvis du hadde vært smartere.» Peder snudde seg mot sønnene. «Er det på tide å legge seg?» sa han og rufset åtteåringen i håret. «Pappa, kan jeg smake på potetene?» «Nei, du, dere har vel pusset tenner?» Etter at de hadde gitt foreldrene en klem, stormet de opp trappene igjen. Peder snudde seg mot Otto igjen, som fortsatte med samme tema som om ingenting hadde hendt. Disse middagene med Otto Rehnskiöld og kona hans så Peder på som noe han ble tvunget til å gjennomlide. De skulle styrke deres forhold som administrerende direktør og styreleder, hadde Otto hevdet for lenge siden. Nå satt de fast i den årlige rutinen som ble sydd sammen av konene deres. Peder visste at Otto når som helst 17
kunne slenge ut noe som risikerte å skape konflikter i hjemmet når ekteparet Rehnskiöld dro hjem. I det siste hadde Sophie forandret seg. Nå kunne hun både kritisere og tvile på Peder. Det var som om hun hadde fått det for seg at hun ikke trivdes i tilværelsen som hjemmeværende. Men han var lei av maset om at det eneste hun hadde gjort det siste desenniet, var å vie seg til utseende, klær og innredning. Hun hadde alltid stått til hans disposisjon. Og hun var ekspert på stadig å kjøpe nye pynteputer, duker og pledd. Men nå klaget hun over at hun aldri fikk brukt utdannelsen sin i forretningsøkonomi, som hun aldri ble ferdig med. Peder avskydde den kontinuerlige kverningen hennes: Vil utdanne meg, forstå mer, sette meg inn i politikk og økonomi. Få en betydning i en større sammenheng. Sophie gikk ut på kjøkkenet og kom snart tilbake med et serveringsbrett med ulike oster, druer, kjeks og fikenmarmelade som hun plasserte på bordet. Hun og Heléne hadde vært tause under den politiske diskusjonen. Da de kom inn på sladder om felles bekjente, derimot, visste den tjue år eldre Heléne hvordan hun skulle anvende sin fortellerkunst. Med sin nesten hviskende stemme begynte hun på setningen «Vet du hva? Ja, jeg kunne knapt tro det var sant selv, men …» Peder tok med seg de fire tallerkenene og gikk ut på kjøkkenet for å skylle av dem. Sladderen illustrerte så godt hvordan alle pratet om alle. Han kunne bare forestille seg hvordan Heléne hørtes ut på middager der han selv ikke deltok. «Han er vel en drøm likevel, denne mannen din», sa Otto. 18
Den allerede høye stemmen hans steg jo mer vin han drakk. Det kunne være en kompliment, men Peder kjente Otto og visste det lå noe hånlig bak ordene. Han skylte av tallerkenene. Han følte seg tung i kroppen, mett og småfull. Trøtt. Han hørte hvordan bankens styreleder fortsatte sine utlegninger inne i spisestuen. «Tenk, han tar oppvasken frivillig.» «Han slutter aldri å overraske», sa Sophie og smilte slik at de blekede tennene hennes kunne skimtes. Hun strakte seg etter rødvinen for å fylle på glassene til gjestene. «Det vet vel jeg fremfor noen», sa Otto og tok en bit moden Brie de Meaux og smurte på dobbelt så mye marmelade. «Du får holde på ham, men det vet du jo selvfølgelig», fortsatte han før han stappet osten i munnen. «Otto!» sa Heléne og satte blikket i ham. Raskt strakte hun hånden skrått over bordet mot Sophies. «Ikke bry deg, vennen.» Det stakk i Sophies mage. Hun visste at Otto kunne slenge ut av seg hva som helst. Iblant var det helt uten betydning, men Helénes reaksjon viste at det lå alvor bak kommentaren. «Aldri mer», gjentok Peder om og om igjen – som alltid etter middagene med paret Rehnskiöld – mens han knappet opp skjorten sin og slengte den på en fløyelstrukket skammel ved sengen. Han gikk inn på badet og dro døren igjen etter seg med et smell. Sophie pleide å fnise av Peder når Otto hadde fått ham i dårlig humør. Denne kvelden så hun seg i stedet om i soverommet. Blikket festet seg ved Peders svarte dokumentmappe som sto pent mot nattbordet. Peder kom ut igjen, la seg i sengen og lot hodet falle tungt ned på puten. Han strakte seg etter nattbordslampen uten 19
å orke å snu seg mot den og fomlet med ledningen til han fant bryteren for å slukke lyset. Mens Sophie krøp ned under dynen, hørte hun hvordan åndedragene hans ble høylytte og snart gikk over i traktorliknende snorking. Hun ville ikke klare å sovne, men i stedet for å ta frem øreproppene gled hun ut av sengen. Hun tok på seg den lyserosa morgenkåpen over den svarte silkenattkjolen og smøg seg mot Peders nattbord. Grep telefonen hans. Sto og betraktet sin mann der han lå med lukkede øyne og halvåpen munn. Den tykke brune hårmanken veltet ut over puten. Hun kunne skimte trekk ingen andre så: Hårfestet som i de siste årene hadde krøpet oppover, og de små grå hårstråene i underhåret som frisøren måtte ha glemt. Øyelokkene skrukket seg sammen i små rykninger, som om han allerede drømte. Snorkingen avtok for en liten stund. Hun sto som stivnet og var forberedt på at han ville våkne. I neste øyeblikk gikk han tilbake til å puste med søvnens tunge åndedrag. Hun bøyde seg ned mot dokumentmappen, tok den opp, smøg seg ut av rommet med sine to funn og gikk ned trappen. Hun gikk inn på kjøkkenet og låste begge dørene. Sophie plasserte mobiltelefonen og dokumentmappen foran seg på kjøkkenbordet, som de bare brukte til frokost, og viklet håret opp i en knute. Hun tok opp mobilen og slo sifrene 1968. Hun visste at han tidligere hadde brukt fødselsåret som passord. To forsøk igjen, meddelte teksten på telefonen. På hengelåsen til skiboden deres i huset i Verbier brukte han hennes fødselsår. Det var kanskje urimelig å ha samme kode på telefonen? 1972 trykket hun, men telefonen ristet og ga henne en feilmelding igjen. 20
Hun turte ikke ta sjansen igjen, trykket hun feil passord tre ganger, ville vel telefonen låse seg. Sophies håp om å få klarhet i hva som foregikk, holdt på å slukne. Hun åpnet dokumentmappen og trakk frem datamaskinen. Hun begynte med Ronja1981. Det var navnet på labradoren til Peders familie, som han hadde vokst opp med. 1981 var året hun døde. Sophie hadde sett ham skrive passordet for et par dager siden da de lå i sengen og bestilte nyttårsreisen sammen. Fingrene hans hadde glidd over tastaturet, men hun hadde rukket å se det, og tankene hennes hadde stoppet litt opp ved passordet. Akkurat da de traff hverandre, da han var i tjuefemårsalderen, kunne han snakke om hunden som den skapningen som hadde stått ham nærmest. Den eneste gangen Sophie hadde sett ham oppløst i tårer, var da han fortalte om hvordan labradoren hadde sovnet inn hos veterinæren. Peder hadde ikke klart å avslutte setningen om hvordan han og faren hadde måttet dra hjem med tomt hundekobbel. Midt på dataskjermen snurret en grå sirkel. Sophies lyseblå øyne ble større. Datamaskinen ønsket henne velkommen. En frysning gikk gjennom kroppen. Hun lente seg tilbake i kjøkkenstolen, en designstol med sete i armert plast og eiffeltårnsinspirerte metallbein. Hun studerte skjermen i stillhet. Skrivebordet var fylt av ulike mapper og dokumenter mot en havblå bakgrunn. Hun trengte ikke skynde seg. Peder ville ikke våkne. Hun reiste seg og la en kapsel i espressomaskinen. Hva holdt hun på med? Ville hun virkelig risikere å finne informasjon hun egentlig ikke ville ha? Hun ville aldri kunne skille seg likevel. Eller tenk om hun holdt på å bli paranoid. Kanskje ikke det fantes noen som helst tegn på at det var noe galt på datamaskinen. 21
Hun knyttet beltet på morgenkåpen strammere rundt midjen og slo seg ned ved det blanke, hvite frokostbordet. Rørte med en sølvskje i kaffen. Hun lente seg frem og skrev inn passordet igjen på datamaskinen som hadde rukket å gå i dvale i løpet av pausen hennes. Hjertet slo under nattkjolen. Det føltes som om hånden ristet mot tastene. Hun ventet med e-posten og åpnet et enkelt dokument med det kryptiske navnet «edge» og «vurdering». Vanskelig tilgjengelig informasjon, men interessant. Så klikket hun seg inn på e-posten hans. En e-post fra Otto Rehnskiöld med overskriften «IDIOTI» skrevet med store bokstaver. Jo mer hun leste, desto mer utvidet øynene seg. *** Stockholmsbanken var en tradisjonsrik bank, kjent for sine sjenerøse bonuser. Unge finansgutter higet etter å få en karriere i banken. Da Peder af Rooth åtte år tidligere hadde fått tilbud om stillingen som administrerende direktør fra styreleder Otto Rehnskiöld, trengte han ingen betenkningstid. Han hadde akkurat gått lei av den triste jobben som administrerende direktør for et forsikringsselskap. «Når må du ha svar?» hadde han spurt Otto i telefonsamtalen. Mest for ikke å høres for ivrig ut. «I går», hadde han fått til svar. «Jeg skal rådføre meg med min kone, og så kommer jeg tilbake til deg innen tjuefire timer.» «Klyse, dypere tankekurver er ikke noe for kjoletøy», hadde Otto Rehnskiöld replisert, og så gikk samtalen over i en felles latter. Neste dag signerte de kontrakten. Peder skulle få ti millioner i en slags overgangsbonus. Deretter skulle 22
grunnlønnen hans bli femten millioner i året, men det var bare en del av den totale godtgjørelsen turte Otto å love. Bonusen til ledende funksjonærer i banken hadde de seneste årene steget til over tretti millioner kroner, og rekorden var nærmere førtisju millioner for en eneste person. «Og det til tross for at de fleste egentlig er hønsehjerner», som Otto hadde uttrykt det da de underskrev kontrakten. Han lo ofte og høyt av sine egne formuleringer, men sjelden av andres. Otto tilhørte tredje generasjon i Stockholmsbanken. Den var blitt grunnlagt av farfaren hans på begynnelsen av nittenhundretallet da industrialismen spredte seg i Sverige, i en tid da sosialister og anarkister fikk feste. En tid da banker levde i et helt annet miljø enn i dag, langt fra digitalisert aksjehandel og stadig økende boliglånsgjeld. *** Da Peder af Rooth steg ut av sin private heis, som lå bare noen meter fra kontoret hans, ble han møtt av en lett summing fra kontorlandskapet bak døren et stykke bortenfor. Det var viktig med egen inngang. Administrerende direktør skulle ikke føle seg tvunget til å «hilse på pøbelen hver dag», som Otto Rehnskiöld hadde forklart da Peder ble ansatt. Heisdørene ble stengt bak ham. Han var blitt sittende altfor lenge i et lunsjmøte. Da han begynte å gå mot sitt eget kontor, noterte han seg lyden av harde skritt bak seg, til tross for at kontorteppet pleide å dempe den slags. Det var bankens sjef for risikostyring som kom gående med raske skritt. Birgitta Kerschinsky var en trettifemårig elegant kvinne med konstant skeptiske øyne, svart pasjefrisyre og stram munn. 23
Hun kom ut gjennom døren til kontorlandskapet og inn i korridoren som ledet til Peder af Rooths hjørnekontor. I kontoret ved siden av satt de seks tradinggutta, spekulantene. Det var de som stelte med den risikofylte tradingvirksomheten, de som spekulerte på markedet med bankens egne penger. Avdelingen for risikostyring var plassert i andre enden av etasjen. Plasseringen var strategisk og speilet bankens kultur. Det skulle ikke være for lett for de som var ansvarlige for risikostyringen å tøyle bankens tradere og høye sjefer. Man trengte avstand. Otto Rehnskiöld og Peder af Rooth var enige om at bankens tradere var som selskapets hjerte, som passet på at bonusen pulserte og ble spredt ut til resten av virksomheten. Fremfor alt til toppsjiktet, selve hjernen. Derimot anså man medarbeiderne på avdelingen for risikostyring bare for å være et nødvendig onde, noe som regelverket krevde. Peder noterte seg uttrykket til Birgitta Kerschinsky. Ansiktet hennes var stramt, og de tynne øyebrynene trakk seg sammen til én strek. Han var forberedt på å få seg en lekse der han langsomt beveget seg mot kontoret sitt. Hva hadde han gjort den siste tiden? Glemt å fylle ut en viktig rapport? Ikke rapportert aksjehandelen slik han burde? Han smugkikket over skulderen da han hørte skrittene nærme seg bak ryggen. Hun passerte ham og åpnet døren til tradingrommet, uten å banke på. Birgitta Kerschinsky var en nitid overvåker og hadde, til tross for sin holdning, lyktes i å være ansatt i snart ti år, hvorav det siste halve året som leder for risikostyring. Hun gikk inn i rommet og stilte seg med den ene hånden i siden, i den andre holdt hun en sammenheftet papirbunke. Det luktet innestengt, og en sur eim av øl møtte henne. Hun satte blikket i tradingsjefen Henrik Beijer. 24
«Jeg skulle hatt svar på spørsmålene fra Bankinspektionen i dag. Hvor er de?» Det var snakk om kontrollspørsmål om tradingporteføljen. Mye kunne hun svare på selv, men en del mer avanserte detaljspørsmål om vurderingsmetoden krevde hjelp fra tradingsjefen. Birgitta Kerschinsky hadde minnet dem om det hele uken, uten resultat. Nå var det torsdag ettermiddag, og traderne var allerede i gang med ettermiddagsølen. Henrik Beijer satt tilbakelent med beina slengt opp på skrivebordet. Ermene på den slitte skjorten var rullet opp over de kraftige underarmene. «Jeg har ikke hatt tid. Vi tjener penger her slik at banken går rundt, skjønner du. Ellers kan du glemme lønnen din.» «Jeg trengte svarene i morges», sa hun og viftet med hendene. «Det er alvorlig. Jeg vet ikke hva jeg skal si til inspeksjonen nå.» «Ro deg ned, KB», sa Henrik, lente hodet tilbake og tømte ølflasken. Birgitta Kerschinsky hadde hørt snakk om at hun hadde fått et nedsettende kallenavn. Det hadde alle kvinnene på risikostyringsavdelingen. Men hun hadde ignorert det og tenkt at det bare var rykter. Hun hadde hørt dem si navnet en gang hun lukket døren etter seg, men ingen hadde tidligere våget å se henne i øynene og gjøre narr av henne. I snart et desennium hadde hun overvåket dem. Ofte holdt hun frustrasjonen inni seg, men nå var tradingsjefen i ferd med å gå for langt. «Hva mener du?» sa hun. Beijer begynte å le mens han satte den tomme ølflasken på skrivebordet. 25
«KB! Alle vet jo at du er Kinky Bittan.» Birgitta hørte hånlatteren som et diffust sus i ørene. Funderte på hvordan hun skulle agere. Om hun skulle smelle til ham. Skrike noe tilbake. Men hun kom ikke på noe å si, mistet all kraft. «Da vet jeg det.» Hun tok papirene sine, gikk ut, lukket døren og hørte hvordan latteren ga gjenlyd på den andre siden. *** Klokken på dashbordet viste 22.20 da han kjørte over Lidingöbron. Peder af Rooth skimtet lysene fra huset sitt på høyden øst for brofestet. Han svingte inn på veien og ante henne først bare som en mørk skikkelse i de høye vinduene til den arkitekttegnede treetasjes villaen. Da han kjørte opp innkjørselen, ble Sophies slanke silhuett i stuen skarpere. Lamper med svarte stoffskjermer lyste i hvert vindu. Han så at hun oppdaget bilen og beveget seg mot entreen. Tidligere ville hun ha omfavnet ham. Nå for tiden var han ikke helt sikker på mottakelsen. Han låste bilen og gikk mot huset. Da han åpnet døren, forsto han at han ikke kunne puste ut. «Hvor har du vært?» sa hun med korslagte armer, lent mot den hvitmalte trappeveggen. «På styremøte.» Han sukket ut ordene og forsøkte å ignorere det anspente blikket mens han hengte jakken inn i klesskapet. «Kan vi ikke ta et glass foran peisen? Det har vært en kjempetøff dag», sa han. «Styremøtene pleier ikke å være så sene?» 26
Peder hevet øyebrynene. Forandringen hennes ble mer påtakelig for hver dag. Hun hadde, etter forrige ukes middag med Otto og Heléne Rehnskiöld, begynt å stille ubehagelige spørsmål. Sophie hadde aldri tidligere kommentert at han var sen, eller forsøkt å trenge inn i hans «privatliv», som han kalte det. Hun som kone inngikk ikke alltid der. «Litt privatliv er enhver manns rettighet», var et felles motto blant mennene i vennekretsen. Først og fremst siktet de til jakten, tennisen eller golfen, men det ble ikke snakket like åpent om at mange levde etter samme motto på flere nivåer. Nå følte han derimot at det ikke var noen grunn til å angripe ham. «De siste spørsmålene til morgendagens kvartalsrapport måtte drøftes», sa Peder og stilte skoene i hyllen, «og Otto elsker sin egen stemme.» «Jeg vet du treffer andre», sa hun. Peder fnøs og ristet på hodet. «Jeg vet ikke hva som har skjedd med deg, men det er ikke bra.» Han gikk mot stuen og hun for etter. «Er det jeg som ikke er bra? Vet du hva som sies om deg?» Hun hadde planlagt å stille ham til veggs i kveld, men lovet seg selv ikke å skrike. Hun måtte ikke vekke barna. Men planen hadde allerede sprukket. Det destruktive hadde tatt over. Peder la noen vedkubber i den åpne peisen. «Hvis jeg skulle høre på hvordan det snakkes om meg i kjerringkretser, kunne jeg aldri fokusere på jobben min. Vi kunne ikke ha bodd slik», sa han og nikket mot utsikten utenfor de høye vinduene. Sophie hadde skrudd opp dimmerlysene til det lyseste nivået. Peder noterte hvordan støvdottene hadde samlet seg på den mørke fiskebensparketten. 27
«Jeg vet så mye», sa hun. Peder så hvordan de smale, vennlige øynene hadde forvandlet seg til å bli rødsprengte og harde. «Jeg vet at du har en fryktelig usmakelig brunette i banken.» Før Peder rakk å åpne munnen, rettet hun en pekefinger mot ham. «Det er ikke verdt anstrengelsen å nekte. Jeg har sett e-postene deres.» I mange år hadde hun ant, men lukket øynene for det. Overbevist seg selv om at det bare var innbilning. Det hadde kommet til et punkt da venninnene hennes begynte å gi altfor tydelige vink om Peders affærer. Helénes reaksjon forrige uke var blitt oppstarten på et researcharbeid. Sophie hadde, blant mye annet, funnet e-poster om hemmelige møter som Peder hadde sendt til en kvinne i banken. Et raskt søk på Internett hadde vist at det var en ung storbystet brunette, som åpenbart var en av Ottos nyansatte assistenter. Festbildene fra minglesidene på nettet hadde etset seg fast hos Sophie. Det tynne lysebrune håret, de tykke leppene og det uærlige smilet hadde plaget henne hver natt siden oppdagelsen. «Har du vært på min datamaskin?» Peders øyne ble tent. Han reiste seg og gikk mot henne, med brystet frem og hatefullt blikk. «Hva?» skrek han. Men Sophie tok over igjen. «Du skal ikke heve stemmen mot meg, slik som du har oppført deg.» Hun raste inn på baderommet og trakk til seg sminkevesken og toalettmappen, som hun fylte med rengjøringsprodukter og ansiktskremer. Hun skyndte seg mot entreen, tok den mørkegrå kasjmirkåpen ut av klesskapet, grep bilnøklene fra skålen på bordet og rotet frem nøklene til boligen på Östermalm. Så forsvant hun ut, med kåpen hengende på armen, og smelte igjen døren. Peder sto stille 28
og så på. Det var først da han hørte lyden fra Maserati Granturismo-en at han forsto at dette var virkelig. Han rev opp ytterdøren og rakk bare å se baklyktene fra den sølvfargede bilen som spant av gårde så singelen sprutet. Han sto igjen på steintrappen og stirret ut i mørket til han oppdaget at strømpene hans var blitt våte. Da svor han og gikk inn igjen. *** Trærnes grenverk vugget i vinden, og nyutsprungne hvitveis klumpet seg sammen rundt stammene. Peder af Rooth jogget med spenstige skritt forbi havnen ved Lidingö-verftet og økte takten på den siste strekningen langs vannet mot bensinstasjonen. Han hadde sovet litt lenger enn han burde, men han ville rekke banken i tide. Svetteperler trengte seg frem under håret. Våren var uvanlig mild. I øreproppene spilte I Won’t Back Down av Tom Petty. Han følte seg tynget av gårsdagens bråk, men hver gang han ransaket seg selv og forsøkte å finne ut hva som var så tyngende, landet tankene på Maseratien. Sophie hadde aldri kjørt den før. Og å kjøre med så mye raseri i kroppen kunne knapt ha endt godt. Han så for seg hvordan hun, etter å ha tilbrakt natten i leiligheten hans, ville stå i oppkjørselen når han kom tilbake fra løperunden. Nøklene ville dingle i hånden hennes, og ripene på felgene ville blende ham. Musikken i øreproppene tonet ned, slik den gjør før et ringesignal starter. Peder løsnet telefonen fra sportarmbåndet på overarmen og så at det var Jacob Bäckman, Stockholmsbankens pressesjef. Peder tørket vekk svettedråpene med høyrehåndens bakside. 29
«Jacob!» utbrøt han som et svar. Han gjorde det ofte, sa personens navn når de ringte. En enkel metode som fikk dem til å føle seg spesielle. «Hei, Peder! Er du på vei?» Peder pleide å være i banken klokken seks hver morgen, etter den obligatoriske løperunden. Noen ganger løp han på Lidingö, noen ganger på Djurgården, avhengig av hvor han hadde sovet. Han så på de tidlige morgenene som en måte å demonstrere nærvær for sine ansatte på. På de dagene han rakk det, gikk han gjerne en runde med en kopp svart kaffe og nikket til dem som satt tidlig på plassen sin. Noen ganger stoppet han opp og utvekslet et par fraser med noen få heldige medarbeidere. Denne dagen hadde han tatt en times sovemorgen. Det føltes berettiget etter gårsdagens sene styremøte. Og nødvendig etter stormen som hadde eksplodert på hjemmebane. Formodentlig, tenkte han, hadde Sophie hatt mistanke om at styremøtet var oppdiktet, og fått for seg at hun skulle lete seg inn på den private datamaskinen hans, og funnet det som var opphavet til raseriet hennes. Peder ble irritert av Jacobs spørsmål. Han kunne komme inn klokken sju om han så ville. Kvartalsrapporten skulle ikke slippes før halv ni. Hver detalj var på plass og alle tenkbare spørsmål vel forberedt. Han strakte det ene beinet bak seg for å tøye tykkleggen. «Har det hendt noe?» Jacob trakk pustet dypt, som om han tok sats. Etter åtte år sammen hadde Peder lært seg hva pressesjefens tunge åndedrag innebar. Spesielt når de kom tidlig om morgenen. Nå orket han ikke noen ubehagelige overraskelser. 30
«Det er Farkas. Nå har hun spørsmål om …» Jacob stoppet opp og senket stemmen. «… tradingporteføljen vår. Hun tror at det jukses.» «Gir den der terrieren aldri opp?» Peder spyttet ut ordene. Han kjente en svak smak av spy i munnen. «Hva vil hun oss? Du hilste vel og sa at alt er som det skal», freste han. Jacob rakk ikke å si noe før Peder fortsatte. «Pass på at hun ikke får stille et eneste spørsmål under pressekonferansen.» *** Beatrice Farkas gikk gjennom redaksjonens kontorlandskap, preget av det lave taket og de lyserosa veggene. En ny gutt, som hun ikke kunne navnet på, smilte og hilste. Det var nye medarbeidere i avisen hver måned, først og fremst leid inn fra aviseierens eget bemanningsselskap som hadde blitt dannet for å omgå lover om ansettelsesvern. Beatrice svarte med et distinkt nikk uten å bevege den sammenknepne munnen. Hun pleide å bli beskrevet av velvillige kolleger som «litt vanskelig», av andre som «sosialt mistilpasset». Kvelden før hadde hun fått nye opplysninger om Stockholmsbanken, som skulle ha overvurdert sin tradingportefølje. Banken skulle, ifølge hennes seneste kilde, ha blåst opp tallene sine med flere hundre millioner kroner. Hun hadde fått liknende tips tidligere, men aldri kommet videre. Stemte opplysningene, ville det bety et alvorlig lovbrudd. Stockholmsbankens administrerende direktør, Peder af Rooth, hadde lenge blitt hyllet i finansverdenen. Analytikerne likte ham fordi han fokuserte på resultater, 31
og journalister falt for hans sjarm og slagferdige replikk. Aksjene i Stockholmsbanken, også kalt ST-banken, hadde steget med nærmere 170 prosent i løpet av hans åtte år som administrerende direktør. Beatrice følte seg ofte alene om ikke blindt å applaudere bankens fremgang. Hun hadde vært skeptisk helt siden sitt første intervju med Peder af Rooth. Han virket ikke spesielt intelligent. Han vendte seg ofte til bankens pressesjef for med ord eller bare et blikk å få hjelp med detaljspørsmål. I begynnelsen hadde Peder af Rooth sendt henne beundrende blikk. Beatrice pleide å hevde at hun ikke ble annerledes behandlet fordi hun var en ung kvinne. Tvert imot ble hun tidligere møtt med mer respekt fra næringslivets toppsjikt enn hva hennes jevnaldrende mannlige kolleger gjorde. Peder af Rooths blikk hadde hørt til unntaket, men det tok ikke mange intervjuer før hun merket at de forsvant. Jo mer han lærte henne å kjenne som journalist, desto sterkere distanserte han seg under intervjuene. Nå for tiden behandlet han henne som om hun hadde dårlig ånde. Da var, ifølge Beatrice, alt som det skulle være. «Farkas, kommer du hit litt?» Beatrice hadde akkurat satt seg foran datamaskinen sin i hjørnet med utsikt over den myldrende Kungsgatan. Hun fikk øye på Haralds silhuett på den andre siden av lokalet, men lot som om hun ikke hørte ham. Til slutt dukket han opp bak henne og spurte: «Har du to minutter?» Beatrice reiste seg uten å svare og gikk foran sjefen. Han bleknet i skyggen hennes. Utseendet hennes skrek av selvtillit, med det mørkerøde håret, de kraftige øyenbrynene, de lange øyevippene og skoene hvis hæler smalt gjennom redaksjonen. Hun var smal og hadde ikke former, 32
men skjulte figuren under vide bukser og herreinspirerte bluser eller T-skjorter. Beatrice åpnet døren foran ham og gikk inn. Med hæler var hun akkurat litt høyere enn Harald og nesten like høy som flere av direktørene hun pleide å intervjue. Dermed slapp hun å kikke opp på dem. Harald, med rugblondt hår og barberte tinninger, T-skjorte og joggesko, slo seg ned i stolen sin. Beatrice lente seg mot dørstolpen. Harald skulle akkurat til å åpne munnen, men rakk ikke mer enn å trekke luft. «Hva sa Jacob?» spurte hun. Harald mistet tråden, alltid like overrasket når personer i omgivelsene hans kunne legge sammen to og to. Beatrice visste at Stockholmsbankens pressesjef ofte ringte avisens sjefredaktør for å advare om hennes «useriøse journalistikk». «Er du sikker på at du vil dekke pressekonferansen?» sa Harald og så på henne gjennom brillene med svarte, kraftige innfatninger i femtitallsstil. «Hva sa du nå?» Hun klarte ikke skjule frustrasjonen i stemmen. Harald slo ned blikket. «Lar du deg overtale av en pressegjøk?» Han kikket opp igjen. «Jeg tror bare at du lett blir opphengt i unødige detaljer. Det er ikke første gangen du snakker om overvurdering av en tradingportefølje», sa han og fikk ut av seg en liten latter. «Leserne vet knapt hva det betyr.» «Hvis en av Sveriges mest kjente banker blåser opp tallene og bryter loven, vil nok leserne gjerne vite det.» «Våre lesere elsker af Rooth.» Beatrice forsøkte å kvele en latter, men den fløy ut av henne som ved en refleks. Hun snudde seg, gikk ut og lukket døren hardt etter seg. 33
«Elsker», mumlet hun lavt for seg selv da hun satte seg på plassen sin igjen. Etter bare et par minutter kom en e-post fra Harald. Selvfølgelig skal du være på bankens pressekonferanse. Bare fokuser på de riktige sakene. Leserne vil ha kommentarer om resultatet. H. Hun ignorerte meldingen. Hun hadde vanskelig for å se at han kunne avgjøre hva som var «riktige saker». Harald var i bunn og grunn en deskmedarbeider fra Aftonpressen og hadde tidlig klatret til å bli nyhetssjef. Da Dagens Finans’ eiere søkte etter ny sjefredaktør for noen år siden, hadde de fått for seg at de måtte ha en kveldspresseperson som kunne drive opp lesertrafikken, nå som de skulle ha større fokus på Internett og mindre på papiravisen. Beatrice var den første som hadde protestert. Hvorfor skulle de ha en sjef som manglet erfaring fra økonomijournalistikk? Men med tiden hadde hun lært seg å like ham. Iblant. Harald hadde sine kvaliteter som sjef. Han var dyktig og engasjert, men til Beatrices ergrelse bakket han henne sjelden opp. Han var konfliktsky og ville ikke støte næringslivet. I stedet lot han seg overbevise av desperate pressesjefer som ble hundset med av sine høyeste sjefer. Beatrice selv hadde jobbet i fire år som økonomijournalist, siden hun var tjueto. Hun hadde først studert kunsthistorie ved Stockholms universitet, men hun følte at utdannelsen var mer en interesse og ikke noe hun kunne bruke. Hun gikk over til å studere økonomi, men etter eksamen var hun usikker på hva hun ville gjøre. Hun søkte bredt og havnet på intervju hos en pensjonsrådgiver i Lärkstaden på Östermalm. Under intervjuet ble hun oppfordret til å spille et rollespill med intervjueren. 34
«Forestill deg at jeg er en eldre dame», hadde han sagt entusiastisk, «og så skal du selge meg en pensjonsavtale.» Beatrice hadde sittet en stund på stolen sin, i sjokk, før hun fikk presset frem et lavt: «Hva sa du?» Mannen, som hadde vært ute av stand til å se avsmaken som hadde blitt speilet i Beatrices pupiller, hadde stilt seg opp og fortsatt sin utlegning. «Du vet vel at det er gamlinger det er enklest å dytte pensjonsavtaler på. De går på hva som helst. Så sett i gang!» Det var få ting som irriterte henne så mye som virksomheter hvis forretningsidé gikk ut på å lure eldre personer. Men hun bet tennene sammen og spilte høflig, for det var akkurat da hun fikk ideen til det som et år senere skulle bli en mye omtalt og prisbelønt bok. Hun begynte å spille inn jobbintervjuene og gjorde det til et journalistisk undersøkende prosjekt der hun ville avsløre flere av pensjonsselskapenes strategier, bonussystem og kundesyn. I noen uker gikk hun så langt at hun tok en stilling i et av de største selskapene for å få et ordentlig innblikk i hvordan kundehåndteringen og bonussystemet fungerte. Hun levde av stipend og forskudd fra et mindre forlag mens hun jobbet med boken. Det var snart fem år siden. Etter utgivelsen rådet det ingen mangel på jobbtilbud fra ulike økonomiredaksjoner. Dagens Finans, Sveriges største næringslivsavis, tilbød gode vilkår og umiddelbar ansettelse. *** «Hovslagargatan», sa Beatrice da hun satte seg i drosjens baksete. Stockholmsbankens hovedkontor lå på Blasieholmen, ikke langt fra det Wallenberg-eide Grand Hôtel. 35
Fra redaksjonen var det et kvarters spasertur til det tradisjonsrike bankkontoret. Det hadde hun verken tid eller lyst til i arbeidstiden. Nå for tiden syntes Beatrice at børsselskapenes kvartalspresentasjoner var nesten like spennende som radioens værvarsel til sjøs. Det hadde vært betydelig mer dramatisk under finanskrisen. Da kunne resultatene i kvartalsrapportene forårsake store aksjebevegelser og turbulens på børsen. Nå klarte hun ikke å vise noen interesse for om bankens resultat ble bedre eller dårligere enn foregående kvartal. Enda mindre om det ble bedre eller dårligere enn analytikernes prognoser. «Hva jobber du med?» spurte drosjesjåføren, en sped mann med mørk hud og diskré briller. Beatrice satt fordypet i rapporten, som hun hadde skrevet ut deler av for å forsøke å se om noe av interesse kunne skjule seg i de offentlige tallene. «Journalist», sa hun uten å løfte blikket. «Ja vel», svarte han og lyste opp. Beatrice fikk umiddelbart dårlig samvittighet for det korte svaret sitt. «Økonomijournalist», la hun til og anstrengte seg for å høres hyggeligere ut. «Økonomi?» utbrøt han. «Jeg er veldig interessert i økonomi.» Hun møtte det nysgjerrige blikket hans i bakspeilet. Han fortalte at han hadde tatt eksamen i siviløkonomi, at han hadde skrevet en forskningsrapport om hybridlån hjemme i Tunis, og at han snakket engelsk og fransk flytende. Og åpenbart svensk, til tross for at han bare hadde bodd i Sverige i fem år. Han hadde søkt jobb i flere finansselskaper, men aldri kommet på et eneste intervju. «Jeg burde nok ha skiftet etternavn», sa han og smilte. 36
Beatrice så ut gjennom bilvinduet. Byen for forbi i et grelt sollys. Hun tenkte på alle næringslivslederne hun møtte til daglig. De som stotret i vei på engelsken fra videregående. Få ville si seg veldig interessert i økonomi. Det var nok ikke til å stikke under stol at det ikke var interessen for penger i seg selv som hadde drevet dem frem, men snarere det å tjene penger. Det var selvfølgelig enkelte personer som hadde vært økonomiprofessorer og først i den senere tid blitt næringslivsledere og totalt maktglade. Og så var det dem som hadde hatt flaks ved å ha blitt født inn i en finansfamilie der de serverte styreplasser og mektige posisjoner som frokostblanding. Beatrice visste at det ikke var mye hun kunne gjøre for drosjesjåføren, men hun ba om kortet hans, hilste og sa at hun skulle holde øynene åpne. Sverige hadde lenge vært dårlig til å få utlendinger inn på arbeidsmarkedet. Det var lett å skjemmes over det ressurssløseriet som det innebar at det satt høyt utdannete økonomer og kjørte fylliker hjem fra kroen om kvelden. Da hun kom til pressekonferansen, var det nesten fullt. Hun fant en plass langt bak i salen. Pressesjefen Jacob Bäckman var midt i en velkomsttale. Beatrice hadde akkurat rukket å slå seg ned og finne frem datamaskinen da direktøren skred inn i salen til lyden av knatrende kamerablits. Med solariebrun hud og bakovergredd hår smilte Peder af Rooth og vinket til tilskuerne. Han jogget de siste skrittene opp på podiet. Det var tydelig at han nøt rampelyset. Han var «utrolig stolt og fornøyd med årets første kvartal, som resultatmessig er et av de bedre i bankens historie». Etter den langtrukne talen var det på tide med spørsmål. Finanssjefen ble kalt opp på scenen som en støtte for 37
Peder af Rooth. Jacob Bäckman stilte seg foran publikum og pekte på viftende hender. Analytikerne fikk førsterett. Det var som om de kriget om å stille de hvasseste spørsmålene. Beatrice vinket med hånden hver gang et spørsmål var blitt besvart, men Jacob så ikke i hennes retning. «Tiden er i ferd med å renne ut, men et siste spørsmål rekker vi nok», sa Jacob. Beatrice kunne ikke holde seg lenger. Hun ropte «hallo» mens hun viftet intenst. Jacob pekte på en velkledd analytiker lenger fremme. Det knøt seg i magen. Frustrasjonen steg. Hun satte blikket i Jacob da hun trengte seg ned foran trappen ved siden av tilskuerplassene sammen med resten av tilhørerne. Han trakk på skuldrene mens munnen så ut som om han forsøkte å formulere et «sorry». Beatrice måtte vente på å få et intervju med ham alene. Det kunne hun ikke bli hindret fra ved en kvartalspresentasjon, siden hun jobbet i Sveriges største næringslivsavis. Det hadde bare hendt én gang tidligere, og det hadde bransjemediene gjort et stort nummer av. Da kom Jacob seg lett unna ved å påstå at det bare hadde vært en misforståelse. Peder af Rooth ble plassert i et møterom hvor en om gangen ble sluppet inn. Først i køen sto journalistene fra nyhetsbyråene, deretter tv og radio. Sist havnet alltid dagspressen, og sist av alle dagspressejournalistene, deriblant Beatrice Farkas. Hun hadde datamaskinen i fanget og snurret langsomt frem og tilbake på stolen. Spredd rundt henne satt de andre journalistene. De befant seg midt i banken i et gigantisk rom med høyt tak omkranset av gullfarget stukkatur. Atmosfæren kjentes uvelkommen og kald. 38
De andre journalistene hvisket til hverandre. Jordbær, druer, blåbær og mandariner som ingen rørte, var satt frem som et stilleben på et blått keramikkfat. Til slutt kalte Jacob inn den nest siste journalisten mens han slapp en fotograf og en skribent ut av rommet. «Vær klar om tre minutter», sa han til Beatrice før han stengte seg inne i møterommet igjen med af Rooth og journalisten fra en av morgenavisene. Hun avskydde mønsteret som gikk ut på at de første intervjuene alltid fikk lengst tid. Først da køen nærmet seg slutten, begynte Jacob tydelig å innse at tiden var knapp. Beatrice reiste seg og tok et lyserosa jordbær og trykket det inn i munnen. Det var like hardt og smakløst som det så ut. Klokken nærmet seg elleve, og da, hadde Jacob meddelt, skulle af Rooth videre til en telefonkonferanse med utenlandske analytikere. Noen minutter på elleve ble Beatrice ønsket velkommen inn i rommet. Hun slapp vesken ned på en stol. Peder af Rooth, i velpresset mørkegrå dress og vinrødt slips, rakte frem hånden. Begges håndtrykk var fast, og ingen vek med blikket. Beatrice hoppet over høflighetsfrasene og trykket med en gang på opptakeren på telefonen. «Hvordan går det med tradingvirksomheten akkurat nå?» Han kikket på henne med utstudert forbauselse og lo nesten frem svaret sitt. «I dag snakker vi bare om kvartalsrapporten.» «Tradingen er en betydelig del av bankens omsetning, og ifølge mine opplysninger har dere der et større problem.» «Det er andre personer som har satt seg mer inn i denne virksomheten. Jeg synes det er mer spennende å snakke om kvartalsresultatet nå. Så dine spørsmål angående det er?» 39
«Du er jo den høyeste sjefen i selskapet, så du burde vel likevel …?» Peder af Rooth avbrøt henne midt i spørsmålet. «Du, det er et par banker i Sverige som sto på randen til konkurs under finanskrisen. Ingen har klart seg så bra som Stockholmsbanken. Vi har kontroll på virksomheten vår.» «Men jeg vil vite hvordan utviklingen i tradingvirksomheten ser ut.» «Den har over tid generert veldig mye penger. Det går kanskje litt tregere nå, men fremtiden ser lys ut.» «Ifølge opplysninger skal dere ha overvurdert porteføljen, altså tillagt verdipapirer høyere verdi enn de egentlig har. Hvordan vil du kommentere det?» «Jeg sier at vi har kontroll på virksomheten, og at alt er som det skal.» «Men en overvurdering innebærer jo et lovbrudd?» «Alt er som det skal, det vil si at vi har absolutt ikke brutt noen lover.» Beatrice stilte spørsmålet igjen med ulike formuleringer, men fikk samme svar. Jacob sto ubehagelig nær og tok opp samtalen med telefonen. Nå kremtet han. «Tiden er dessverre ute.» Peder af Rooth gikk ut av rommet, merkbart irritert. Lyden av de svarte, blanke skoene ga ekko i salen. «Beatrice», sa Jacob med overtydelig ro før han gikk etter sjefen sin. «Jeg kan denne banken. Ryktene er bisarre. Kildene dine er ute etter å skade oss.» Det ble en kort artikkel med en administrerende direktør som gjentok den samme setningen om og om igjen. Alt er som det skal. «Den klassiske papegøyemetoden», sukket Beatrice og ba Harald laste opp teksten i skrivesystemet Newspilot 40
i redaksjonen. Hun pleide ikke snakke med ham om artiklene før de ble publisert, men hun hadde en mistanke om at han ville ha noen synspunkter på denne. Han var taus et par sekunder. Hun sto rett bak ham, men hun kunne se en rynke vokse frem mellom øynene hans og gjorde et forsøk på å møte kritikken. «Dette intervjuet hadde gjort seg bedre i lydmedia», sa hun og samlet sammen det røde håret for å lage en knute i nakken i stedet. Etter ytterligere noen sekunders taushet kom dommen. «Hva er dette?» sa Harald så raskt at ordene nesten fløt sammen. Beatrice slapp taket, og det frodige håret falt ned igjen. Hun ble villrådig. Han pleide ikke hisse seg opp. Nå skrek han nesten. «Har du ikke stilt et eneste spørsmål om resultatet? Det var jo et rekordresultat!» «Han har sagt at han er stolt og fornøyd til tretti andre journalister. Er det en slik artikkel vi vil ha?» spurte hun og beveget seg vekk fra Haralds rygg og stilte seg midt imot ham på den andre siden av skrivebordet. «Vi har forberedt et helt oppslag i avisen. Du har skrevet en artikkel som ikke kan publiseres.» Tenk om opplysningene hennes var feil? Tenk om kilden bare var ute etter å slenge dritt om banken, akkurat som Jacob hadde sagt? Hun kjente seg svimmel. Det lå kanskje en misforståelse bak opplysningene. Harald begynte å snakke i en litt roligere tone. «Bea, må du lete etter problemer i alle selskap? Kan vi ikke bare akseptere at det finnes en bank det går bra for? Det er en god kontrast at en bank har klart seg så bra. Vi kan ikke angripe alt og alle fordi de jobber innenfor finans.» 41
«Mmm», fikk hun ut av seg med tomt blikk, snudde seg og forlot rommet. «Hvordan var det den der tyske filosofen uttrykte det», ropte han etter henne. «Den som slåss med monstre, må passe seg for ikke å bli et selv.» *** Peder af Rooth lettet på det matte vinrøde slipset, lente seg tilbake i stolen ved skrivebordet og pustet langsomt ut. «For en dag», sa han og bøyde seg frem igjen for å helle opp whisky i et glass. «Du skjøttet deg galant», sa Jacob Bäckman uten å løfte blikket fra iPaden sin. Han satt i en mosegrønn pyntesofa med gullknapper, plassert ved veggen i direktørkontoret, og gikk gjennom dagens intervjuer via e-post. Jacob passet alltid på at journalistene sendte ham tekstene sine for sitatsjekk før publisering. Han satte så i gang med å forskjønne det Peder af Rooth hadde sagt, ved å stryke og forminske. Det var hans oppgave. Jacob slapp aldri av gårde en e-post uten å kommentere eventuelle sitater. «Er det noe problem?» spurte Peder. «Ingen store hittil, bare sedvanlige justeringer.» Han ble taus mens han leste. «Sa du virkelig at du var jævlig glad for at vi har større fondsavkastning i dette kvartalet enn storbankene?» «Jævlig var et dårlig ordvalg», noterte Peder og foldet hendene rundt bakhodet. «Jeg stryker det», mumlet Jacob. «Eller er hele sitatet unødvendig?» sa Peder. «Jeg er for trøtt til å tenke selv og snakke i klartekst.» 42
«Du avgjør selv hva slags forhold du vil ha til storbankene, og du sa nylig at vi kanskje skulle være litt mer ydmyke.» «Du har rett. Forsøk å stryke hele sitatet.» «Det blir ikke noe problem. Det er en juniorjournalist fra Dagsnyheterna.» Jacob Bäckman var taus en stund til med pupillene festet ved skjermen. «Det virker ikke som om Bea Farkas har sendt noe.» «Hun har vel ikke noe å skrive, da?» sa Peder og begynte å vippe på stolen. Jacob stappet inn øreproppene og fant frem Beatrices nummer, men fikk ikke noe svar. Han reiste seg og gikk mot døren. «Jeg ringer Harald, sjefredaktøren.» «Gi deg …», innvendte Peder og viftet med hånden. Jacob ga tegn til sjefen sin om at det var for sent, ved å peke på telefonen før han forlot rommet. Han kom tilbake noen minutter senere og smilte med høyt hevet hake. «Jeg tror ikke hun blir der så lenge.» «Hva sa han?» lurte Peder på, og det rykket i den ene munnviken hans. «Det er ikke bare vi som begynner å bli lei av staheten hennes.» Peder tømte whiskyglasset sitt og satte det fra seg på bordet med et dunk. «Strålende. Nå trenger jeg noen minutter for meg selv.» «Jeg kommer tilbake senere med den siste sitatsjekken som du kan se igjennom …», sa Jacob, men setningen hans ble klippet over av Peder. «Du trenger ikke det. Jeg stoler på din dømmekraft.» 43
Da Jacob forlot rommet, slapp Peder af Rooth sin tilbakelente stilling, tok opp telefonen og fant nummeret til Otto Rehnskiöld. Nå følte han seg sikker på at det var bankens risikostyringssjef som spredte viktig informasjon om tradingvirksomheten. «Jeg tror at Kinky lekker til journalister. Skal du eller jeg løse det?» «Hva har hun sagt?» «Bea Farkas stiller spørsmål om vurderingen av tradingen vår. Noen som står oss nær, må ha snakket. Jeg kan bare komme på Kerschinsky.» «Fiks et møte», sa Otto. *** Maskinen rumlet og ga fra seg en svart kaffestråle. Det plinget i Birgitta Kerschinskys mobiltelefon. Hun grep fatt i den varme koppen. Trakk inn kaffeduften gjennom nesen. Og tok en slurk med lukkede øyne før hun tok telefonen opp av lommen. En sms fra Peder af Rooth lyste opp skjermen. «Innfinn deg på mitt kontor om en time. Viktig møte.» Det måtte gjelde dokumentasjonen til Bankinspektionen. Senere samme ettermiddag åpnet hun døren til Peders hjørnekontor og steg først inn med målbevisste skritt, men behersket seg raskt. Foran henne satt af Rooth bak kontorpulten, på hans høyre side styreleder Otto Rehnskiöld og på venstre side Henrik Beijer. Stramme ansikter møtte henne. Hva gjorde Otto der? Hvorfor skulle bankens styreleder delta på møtet? Og Beijer? Hun forsøkte å samle tankene før hun åpnet munnen for å si noe, men ordene nådde ikke frem til tungen. Til tross for at de tre sjefene sto noen meter foran henne, 44
følte hun seg omringet på en truende måte. Det dreide seg kanskje bare om noen sekunder, men hun opplevde det som en uendelighet innen tausheten ble brutt. «At du er en slik …», innledet af Rooth og vred noen ganger på den tykke kulepennen sin med bankens logo i gammeldags håndskrift. Den langsomme måten å uttale ordene på fikk ham til å høres hard ut. «… som lekker til media når du ikke får gehør internt.» Birgitta gikk et skritt tilbake. Tradingsjefen Henrik Beijer la armene i kryss og bevitnet scenen i taushet. «Men jeg har ikke …», forsøkte hun. «Slikt gjør man ikke her», avbrøt Otto og nikket mot noen papirer som lå på skrivebordet. Birgitta så ned på papirbunken. Kjente hvordan øynene ble sperret opp. De kunne ikke si henne opp. Hun bodde alene med to barn, og lønnen hennes rakk akkurat til å forsørge dem hjemme i treromsen i Midsommarkransen. Tankene raste i forveien. Hun måtte flytte lenger vekk fra byen. I verste fall ta sønnen, som hadde begynt i første klasse, ut av den nye skolen. I denne banken var man ikke tilsluttet en fagforening. Ingen ville kunne hjelpe henne. «Du har dessuten åpenbare samarbeidsproblemer, men du skal få to alternativer», sa Peder. I et lite øyeblikk fikk Birgitta håpet tilbake, men hun spilte uberørt. «Enten sier du selv opp», sa han og skjøv papirene mot henne. «Eller?» sa hun og konsentrerte seg om å beholde det skarpe i stemmen og stå rakrygget. Peder gynget lett på sin skinnkledde kontorstol. «Tja, ellers får du sparken, men det ser jo ikke så stilig ut på cv-en din.» 45
«Og det er ikke så bra hvis noen ringer og trenger referanse», la Otto til. Solen falt på det lysegrå teppet, og skyggene fra vindussprossene dannet et gittermønster foran trioen. Birgitta sto stum og ristet på hodet. Henrik Beijer hevet haken. Hun forsto ikke hvorfor han skulle være med på møtet. Hadde han ikke fornedret henne tilstrekkelig? Hun gjorde et nytt forsøk på å forsvare seg. «Jeg må få si at jeg ikke har snakket med …» «Vi har ikke hele dagen. Bestem deg», avbrøt Otto og satte blikket i henne. Humøret hans kunne svinge fort. Var det noe han sørget for, var det bankens fasade. Alt måtte se bra ut utad. «Du går ikke tomhendt», sa Peder. «Du skal få tolv måneders lønn, men da gjelder det å holde kjeft fremover. Ikke et ord til mediene eller BI. Er det oppfattet?» Birgitte svelget. «Er det oppfattet?», gjentok Otto. «Ja», svarte hun lavt. Birgitta sto stille en stund før hun steg frem mot skrivebordet. Med klamme hender signerte hun oppsigelsen. Før hun forlot rommet, snudde hun seg og sveipet blikket over de tre for å få øyekontakt. Hun ville brøle til dem at hun skulle fortelle Bankinspektionen hvordan det lå an, men hun visste at hun ikke ville våge å si noe til myndighetene. «Forsvinn nå», sa Otto, og Peder fullførte som om setningene deres hadde vært innøvd: «Vi er ferdige med deg.» ***
46
Beatrice lå i badekaret med foten strukket mot kranen. Hun skrudde av vannet og skrudde det på igjen, som en robot. Lyden fra dråpene ga gjenlyd i badet. Artikkelen hennes ble aldri publisert. Harald hadde besluttet at de skulle ta en tekst fra et nyhetsbyrå i stedet, med overskriften Rekordresultat for ST-banken. Hun hadde forsøkt å ringe kilden sin på hjemveien, men ikke fått noe svar. Det var ikke en kilde hun kjente godt. Det var en kvinne hun hadde truffet på en kveld på en nyåpnet Östermalmskro, dagen før bankens kvartalsrapport skulle slippes. Kvinnen hadde hatt interessante opplysninger og virket velinformert. Beatrice reiste seg og vasket ansiktet med en honningfarget håndsåpe. Hennes manglende interesse for hudpleieprodukter og sminke var hennes dårlige samvittighet. Hun hadde aldri trengt å bry seg, men ante at det snart ville slå tilbake på henne. Hun tørket ansiktet med et mykt håndkle og møtte et utydelig speilbilde bak duggen. Badet hennes var uforholdsmessig stort i forhold til resten av leiligheten, akkurat som hun ville ha det. Det hadde sikkert bidratt til at leiligheten hadde vært vanskelig å få solgt i fjor sommer. «En toroms med gigantisk bad» er ikke noe slagord som hører hjemme i skjønnmalte boligprospekter. Den unge megleren med bakoverkjemmet hår og Dressmann-dress hadde snakket ivrig om hvor enkelt man kunne gjøre om romløsningen. Beatrice hadde gitt ham et bestemt blikk, men han virket ikke som om han kunne lese ansiktsuttrykk. Da han ikke sluttet å fortelle hvordan hun skulle få den beste romløsningen ved å rive hele baderomsveggen, ble hun tvunget til å avbryte ham. «Jeg kan selv avgjøre hvordan jeg vil ha det.» 47
Han hadde blitt villrådig og deretter ledd lavt. Hun hadde vært på for mange visninger til å orke å spille høflig. Lei av meglerklisjeer som «det er en optimal beliggenhet» og «en fantastisk leilighet». Det avgjorde hun vel selv. «Kan du sette ned prisen en halv million, så har vi en deal», hadde hun sagt. Latteren hans hadde stilnet. «Det er helt umulig. Jeg har masse spekulanter som er interessert.» To uker senere hadde han kommet tilbake og sagt at kjøperne kunne gå med på budet på tre millioner kroner ved en rask overtakelse. Duggen holdt på å lette fra speilet, og varmen fra badet fant frem til stuen. Veggen på langsiden var akkurat så høy at det var plass til en meter høye bilder, før skråtaket mot takbjelkene overtok. Bildene var en blanding av innrammede litografier af Lena Cronqvists særegne jenter og fargesprakende verker fra Linn Fernström. Beatrice dro på seg et par vide bukser og en hvit T-skjorte og bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk. Hun ville ikke klare å sovne uten å ha fått kontakt med kilden sin. Hun fikk vel bare fremstå som en tosk. Det inngikk i jobben. De langtrukne ringesignalene hørtes godt i øret. «Ja, hallo?» svarte kvinnen til slutt med hviskende stemme. «Takk for at du svarte», skyndte Beatrice å si så vanlig hun kunne. Vannet dryppet fra det tykke håret hennes ned på kjøkkenøya og dannet en mørk flekk på en konvolutt. «Jeg kan ikke snakke. Jeg beklager.» «Men jeg vil bare at du bekrefter det du …» «Kjære deg, jeg er så lei meg. Jeg kan ikke. Du må slutte å ringe meg», sa hun.