Fedre og sønner

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2022

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Laila Mjøs

Omslagsillustrasjon: Fotografiet viser Øvregaten i Bergen, der familien Steinfeld på et tidspunkt hadde to butikker samt en bolig tvers over gaten. Se mer informasjon i bildelegg.

Forsatskartet er laget av Geir Tandberg Steigan.

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15,7 pkt.

1. opplag 2022 ISBN: 978-82-419-5657-7

Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord.

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00

Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Til minne om min far, Herman Steinfeld og alt hva fedrene har kjempet.

Benjamin Steinfeld f. 1817, d.1885

7 andre barn¹

Esther/Jette f. 1818, d. 1885

Sara f. 1880, d. 1946

Moses f. 1853, d. 1923

David Scheer f. 1884, d. 1943 Eva f. 1884, d. 1953

Jacob f. 1886, d. 1946

Elisabeth f. 1896, d 1976

Carl f. 1906, d. 1943 Lilly f. 1908, d. 1980 Benjamin f. 1909, d. 1943

Amalie f. 1911, d. 2008 Harry f. 1913, d. 1943

Esther f. 1917, d. 1993

Leonard f. 1919, d. 1943

¹ Benjamin og Jette hadde 7 andre barn: Israel, ukjent fødeår Hanne, f. 1842

Lina, f. 1844

Noah Itzig, f. 1848

Abraham Ahron, f. 1850 Minna, f. 1855

Chesse, ukjent fødeår

² Jacob/Elisabeth hadde 7 andre barn: Daniel, f. 1917, d. 1943 Esther, f. 1919, d. 1985

Josef, f. 1922, d. 1990 Benjamin, f. 1925, d. 1995 Ruth, f. 1928, d. 2005

Ruben, f. 1932, d. 2012 Mary, f. 1934, d. 2009

Jacob Gittelsson f. ?, d. ?

Lina f. 1822, d. 1895

Dora f. 1859, d 1951

Ukjent antall andre barn

Israel f. 1889, d. 1943

Lea f. 1896, d. 1943

Leonard f. 1897, d. 1917

Herman f. 1921, d. 2006

Aagot Haaland f. 1921, d. 2008

Torill f. 1948 Hans-Wilhelm f. 1951 Dag f. 1955

Reidun f. 1922, d. 1943

Morten f. 1925, d. 19437 andre barn

MOSES

JACOB

PROLOG

I begynnelsen av 1970-årene kom far og jeg langt vekk fra hverandre, vi skulle nærmest forakte hverandre.

Fra jeg var helt liten, hadde jeg fått med meg at de voksne snakket om sterke konflikter mellom far og sønn, i genera sjon etter generasjon, i vår familie. Etter hvert forstod jeg at det dreide seg om religion, identitet, kultur og politikk. Jeg fikk også høre at mine jødiske oldeforeldre hadde rømt fra fattigdom og pogromer i Russland, og at flere i familien var utryddet i Auschwitz. Men det var jo en evighet siden, en fortid som ikke angikk meg den gang, slik det ofte er når man vokser opp. Jeg tenkte ikke så mye på det.

Men da jeg var 15 år, oppstod en tilsvarende konflikt mellom min far og meg. Han hadde vært motstandsmann og mirakuløst overlevd Gestapos redselsfulle tortur under krigen, en tortur som ble enda hardere fordi han var halvt jødisk. Fra krigens slutt var han blant dem som betingelsesløst «elsket Amerika» som frihetens fedreland. Jeg derimot var i økende grad sjokkert over usas fremferd i Vietnam. Det eskalerte mellom oss, med en voldsom intensitet. På et møte i Studentersamfunnet langet jeg ut mot far og hans allierte da jeg påstod at deres argumentasjon var som «en brun kloakk

som rant gjennom salen». Så fikk jeg mistanke om at han overvåket meg og informerte sine venner i Overvåkingspolitiet om alt jeg foretok meg. Først da jeg etter lang tid var forsont med mitt faderlige opphav og vi kunne snakke rolig sammen, begynte jeg å fundere på hvorfor vi hadde vært så hatske mot hverandre. Da grep jeg fatt i det jeg bare hadde ant at eldre generasjoner hadde snakket om – de gamle konfliktene i familien. Hva var det med fars fortid som gjorde at vi i flere år skulle se så forskjellig på verden, vi to som alle andre før og senere sa var så like? Hvor kom raseriet og intensiteten mellom oss fra? Hvordan var far blitt den han ble – og hva hadde formet meg? Jeg prøvde å forstå far, meg selv og begynte å interes sere meg for vår families fortid. Hvorfor snakket min far så nedsettende og foraktfullt om sin far? Og hva hadde egentlig konfliktene mellom oldefar og farfar gått ut på?

Jeg begynte å grave dypere i min jødiske families historie. Raskt dukket det opp hendelser som fikk konflikten mellom far og meg til å blekne.

La meg her fortelle om denne oppdagelsesreisen jeg har gjort gjennom intervjuer, arkiver og dokumenter i inn- og utland, om hva jeg har funnet ut om det som formet slekts ledd som kom til å stå så skarpt mot hverandre. Det er blitt en fortelling med hele det forrige århundre som bakteppe. Det hele begynte lenge før min tid, i en travel havneby i det storrussiske riket.

I.

DEL]

MOSES

Moses og Dora

Byen Libau lå i det gamle baltiske området Kurland ved Østersjøen. Det var en viktig havneby med isfri havn som hadde fått bystatus i 1625. Da Russland, Østerrike og Preussen i 1795 delte Polen og Litauen mellom seg, ble Libau liggende i tsarens Russland. Immanuel Blaushild, som vokste opp i byen før andre verdenskrig, husker spesielt somrene. Hvordan vinden fra havet beveget enorme trekroner i de mange parkene, og at han på de lange strendene kunne finne store klumper av rav i tangen. På havnen var det stor aktivitet.1

I dag heter byen Liepāja og ligger i Latvia. Jeg hadde blitt fortalt at min jødiske oldefar Moses Steinfeld var født der i 1853. Etter nærmere undersøkelser viste det seg at han egentlig var født i en liten landsby – schtetel, som de ble kalt på jiddisk – ved navn Grobin. En ansatt ved nasjonalarkivet i Latvia som var spesialist på jødisk familiehistorie, fant selve fødestedet for meg. Det lå elleve kilometer fra Libau, og svært mange av jødene som bodde der, flyttet snart ut til havnebyen, hvor det var mer arbeid og velstand å finne. Hun fortalte også at faren til Moses het Benjamin og moren Esther eller Jette. Jette, det lød unektelig som et dansk navn. Hun var «datteren til Itzig», ifølge arkivet. Hadde jøden Itzig funnet seg en mor til sine kommende barn som også hadde arisk blod i sine årer?2 Jeg hadde hørt familiehistorien om hvor streng og ortodoks Moses var når det kom til ekteskap mellom jøder og ikke-

jøder. Men hadde forfedrene hans vært mer velvillig innstilt til å la sine barn ekte en ikke-jøde? Ting kunne tyde på det. Mine egne dna-undersøkelser tilsa det samme, og dette til tross for at familien Steinfeld var strengt ortodokse askenasijøder.3 Askenasijødene var tradisjonelt langt mer ortodokse enn den gruppen jøder som kalles sefardiske, som gjennomlevde opp lysningstiden og den franske revolusjon i vest.

Etter 1795 ble Libau en av de mest brukte havnene i det store russiske riket. Fra de tallrike varehusene på havnen ble sild, gjødningsstoffer og kull lastet på land, mens tømmer, korn og smør ble løftet om bord på skip som skulle vestover.

I generasjoner hadde de russiske tsarer og tsarinaer vært besatt av å få sitt keiserlige rike etnisk renset for jøder. Et tersom de gjennom sine kriger besatte stadig større områder hvor det allerede bodde jøder, tiltok aggressiviteten. På 1500-tallet annekterte for eksempel Ivan den grusomme byen Pskov nær grensen til Estland og beordret at alle jøder som nektet å konvertere til kristendommen, skulle druknes i elven. Stort bedre var ikke Peter den store da han kom til makten og erklærte at han foretrakk «å utrydde ond skapen» jødene representerte.4 Hans datter, tsarinaen Elisabeth, kom til makten i 1741 og kronet seg selv til keiserinne 25. april 1742. Straks utstedte hun en utvisningsordre mot alle jøder i Russland bortsett fra de som gikk over til kristendommen.5 Tusenvis av jøder ble forvist til avgrensede bosettingsområder.

I 1791 forbød Katarina den store jødene fast oppholdssted utenfor spesielle bosettingsområder, det såkalte Pale-området i Russland. Dette var blitt enda viktigere for makthaverne etter at Russland i 1795 annekterte de polsk-litauiske

områdene hvor millioner av jøder bodde. «Jødepakket», som antisemittene gjerne kalte dem, skulle ikke få spre seg utover hele det store russiske riket. Pale-området bestod stort sett av de nyerobrede territoriene og strakte seg fra Svartehavet i sør til Østersjøen i nord. Dog ble jødene stort sett nektet å bo innenfor mange av de største byene også i dette området.

Innenfor dette bosetningsområdet skulle jødene holdes innesperret for ikke å påvirke økonomi og nasjonal renhet i Russland. De var underlagt strenge reisebegrensninger og fikk gjennomgående ikke eie jord. Det historikerne senere kalte «territorial getto», ble etablert.6 Men jødene hadde ikke området for seg selv. Også her herjet antisemittismen som preget den øvrige befolkningen.

Libau lå utenfor dette området av historiske grunner. Store deler av byens jødiske befolkning hadde opprinnelig kommet fra Tyskland, og flere av dem snakket heller tysk enn jiddisk, i motsetning til de fleste andre jødene i Russland. Mange var svært driftige og hadde sørget for en meget vel lykket utvikling av havnen og den tilknyttede maritime handelen som makthaverne var blitt avhengig av. Derfor hadde myndighetene akseptert at disse jødene fortsatt skulle få oppholde seg der. De ble senere kalt «havnejødene i Libau».

I Libau ble etter hvert det jødiske miljøet nokså todelt. Den dominerende gruppen var de opprinnelige havnejødene, som ble mer og mer påvirket av tysk kultur og liberalisert. Flere av disse mer velstående familiene kom opprinnelig også fra det tyske riket og hadde gjerne sefardisk bakgrunn. De foretrakk å snakke tysk seg imellom. Men etter hvert flyttet det inn fattige og ortodokse askenasijøder fra Grobin og andre schtetler på jakt etter arbeid. De snakket fortsatt helst

SØNNER

jiddisk seg imellom og holdt fast ved den mer ortodokse jødedommen.7

Mange av havnejødene i Libau var velstående, men etter det jeg har klart å finne ut, tilhørte min oldefars familie de fattige innflytterne fra Grobin som antagelig levde mer fra hånd til munn. Med tanke på at Moses senere arbeidet med omførselshandel i Sverige og Norge, kan de også opprinnelig ha drevet med omreisende handelsvirksomhet før de i Libau kanskje ble sjauere på kaien eller noe annet som heller ikke kastet så mye av seg.

I selve bosettingsområdet Pale, og da særlig i det som nå er Ukraina, utviklet antisemittismen seg på andre del av 1800-tallet til rene pogromer med fordrivelse, voldtekter og massedrap. Pogromer forekom imidlertid ikke i Libau og de øvrige baltiske områdene, men jøder på flukt etter de verste pogromene i det sørvestlige Russland fortalte de mest grufulle historier på sin vei mot friheten i vest. Frykten bredde seg derfor i disse pogromfrie områdene for at terroren også ville kunne ramme dem. Angsten for hva morgendagen ville bringe, var følgelig stadig til stede hos både barn og voksne også i Libau, og da særlig blant dem som ikke var høyt på strå.8

Den vellykkede havnedriften ble i slutten av 1870-årene og utover 1880-årene et av jødenes moralske dilemmaer i denne byen. De hadde rett til å oppholde seg der i motsetning til hordene av jøder fra andre steder i Russland som etter hvert kom til byen på flukt fra fattigdom og pogromer. De som kom denne veien, kunne bare benytte Libau som sin utskipingshavn mot vest. Båtbilletten kostet dem gjerne deres siste rubel. Slik hang havnejødenes kommersielle suksess også sammen med de fattiges akutte nød.

OG

I den polsk-litauiske delen av det russiske storriket og innen for det jødiske bosettingsområdet lå den lille byen Szaki. Her bodde bare et par tusen mennesker, og de aller fleste var jø der.9 I dag heter byen Šakiai og er en del av Litauen. I denne lille byen ble min oldemor Dora født i 1859 av foreldrene Lina og Jacob Gittelson. Lina var hele 47 år gammel da hun fødte Dora. Samme år ble for øvrig forfatteren av Melkemannen Tevye, Sholem Aleichem, født. Boken hans om jødisk fordrivelse i Russland skulle siden danne grunnlaget for musikalen Spelemann på taket.

I likhet med Libau var også Szaki opprinnelig blitt inn lemmet i tsarens rike i 1795. I 1866 ble byen lagt inn under guvernementet eller provinsen Suwalki. Szaki var omgitt av skoger, og mange av innbyggerne levde av skogbruket. Men her som ellers i det russiske storriket var mange av de jødiske innbyggerne kjøpmenn, hestehandlere, skreddere, urmakere og det som ellers kunne skaffe dem et levebrød. I motsetning til Libau opplevde aldri byen noen økonomisk blom stringstid i Doras oppvekst.10 Tvert imot. Likevel var heller ikke Szaki det verste stedet for russiske jøder. Rene pogromer forekom heller ikke der.11 Men familien Gittelsons hjemsted lå nokså nær grensen mot Øst-Preussen, en grense mange jøder drømte om å komme seg over. Den største byen der var Köningsberg (i dag Kaliningrad, en russisk enklave mellom Litauen og Polen). De trengte hjelp til å komme seg inn i Øst-Preussen. Som i Libau nøt flere av de fastboende jødene godt av inntekter de skaffet seg fra sine fattige brødre fra det sørlige Russland. Mange jøder i Suwalki-området og særlig i byene nærmest grensen levde godt på flyktende jøder som ble smuglet over grensen og inn i Preussen. Der gikk

menneskesmugling den ene veien og smuglervarer på retu ren. Enkelte betraktet dette som grov utnytting av lidende og forfulgte brødre og søstre, men de som stod for mennes kesmuglingen, argumenterte med at dette var vel så mye en barmhjertighetshandling. Kostnadene måtte jo også dekkes.12

Dora må som Moses i Libau både ha opplevd, sett og hørt om jødenes lidelser på nært hold.13 Like før hun fylte ti år, begynte tidene å bli vanskeligere i Szaki. Hungersnød rammet hele Suwalki-området. Mange jøder sultet i hjel, mens andre i sin armod klarte å forlate landet da de økonomiske nedgangstidene virkelig festet taket.14 De med best råd kom seg helt til usa.15 I New York fikk de faktisk etablert sin egen synagoge på East Broadway. Andre kom seg bare over til Preussen eller Sverige. Familien Gittelson måtte i første omgang bli igjen; de hadde neppe råd til flukten og den på følgende reisen. Slik fikk de oppleve uroen på denne tiden, da jødene kom i kryssilden mellom voldelige kosakker og polske revolusjonære.16 Kosakkene stod for den hardhendte antisemittismen, mens de revolusjonære tvang hver jødisk familie til å betale 6000 rubler i bidragsskatt til sin frigjø ringskamp.

I 1871, da Dora var 12 år og Moses 17, ble det spredt ryk ter om at jødene hadde ramponert en gresk-ortodoks kirke i Odesa. Ryktet ble brukt for å sette i gang voldelige angrep på den jødiske befolkningen i området, som nå ble fordrevet i alle retninger. Gråtende barn, kvinner og menn måtte rømme sitt hjem og forlate sine gamle slektninger for selv å unngå den sikre død. Noen av dem tok veien nordvest over mot Suwalki-området, hvor historiene ble kjent.