Therese Aasvik: Fie faller by Vigmostad & Bjørke

Therese Aasvik

Fie faller

Hun er ikke engang full. Det kan se sånn ut, der hun ligger på gresset med bena stikkende ut fra under bordet, men hun ligger bare og studerer undersiden. Hvorfor Bendt Winge-bord på hagefest? funderer Fie. Bordet med bevegelige bambiben i teak som må plasseres nøyaktig i knottesporene på undersiden for å stå støtt. Det hvite dukskjørtet avslører blafrende glimt av kveldshimmelen, en hånd strekker seg ned mot henne, heiser henne opp. – Beklager, sier Håvard. – Det var ikke meningen å svinge deg helt ned. Fie vakler. Hvor mye av det nyklipte gresset sitter fast i håret, hvordan ser hun egentlig ut? Så legger hun merke til hvordan han ser på henne, og holder seg fast i det, kjenner at likevekten er tilbake. Hun fortsetter piruetten der han glapp, under armen, rundt og tilbake mot blikket hans. Han suger tak i henne, holder henne i bevegelsen, med en arm stramt rundt livet hennes. Det er nå. Det er dette blikket, hvordan han gir henne champagneglasset, boblene som skvetter opp av glasset og faller ned på gresset. Det er de to, hun limer seg

fast i blikket hans, fryser øyeblikket og smører det utover, fremover, bakover, til glasset er tomt. – Din pøbel, hvisker Håvard i øret hennes, hun kaster hodet bakover og ler, det er så lenge siden han har kalt henne det. Over Håvards skulder ser hun sittegruppen nede ved bryggen, det byttes på, koner på andre menns fang, men det er bare Fie som sitter på Håvard. Ser dere, noen beholder lidenskapen, ser dere at han er min, hun fletter fingrene inn i hans. Varmen fra hånden hans. Jeg er så forelsket i deg, tenker hun, ordene kommer boblende opp, som en latter, en gråt. Ordene ligger rett bak tennene, og hun puster inn og ut med dem, en hemmelighet, hun tør ikke. De har aldri danset som de gjør nå. Måten hun kan hvile på når han fører henne, hun trenger ikke å gjette hvor han skal, det holder med dette seige synkrone. Så faller tyngden hans brått mot én side. Han lener seg på bordet. – Jeg er for full, sier Håvard og prøver å finne balansen. – Dans det av deg, sier Fie, smyger armene rundt livet hans, prøver å få vekten hans over på seg. Han presser mot det knelende bordet. Fie åpner munnen for å minne ham på bordet, husker han ikke fra sist, da poenget hans sviktet under de tynne teakbena? – Jeg mener det, Fie, jeg må hjem, sier han, prøver å dra seg ut av grepet hennes. Og så svikter det. Bendt Winge-bordet flater ut, lander på bordmagen i gresset, og Håvard faller sidelengs, den

hvite duken folder seg rundt ham som en slags lefse. Fie lander på huk ved siden av ham mellom champagneglass og ødelagte blomsteroppsatser, hun legger hånden på pannen hans. Det ufokuserte blikket hans, Håvard ser henne ikke lenger. – Mannen min, sier hun. – Vi skulle jo danse hele natten, det var jo oss, sier hun, holder rundt skuldrene hans, men han hører ikke. Rundt dem har flere gjester samlet seg. Dempede råd om kaldt vann i ansiktet eller kanskje en drink til, latter over Winge-bordet som ikke lar seg redde. Noen bestiller en taxi. Kameratene heiser ham opp. Håvard faller inn i bilen, Fie presser seg inn ved siden av ham. Hun smiler unnskyldende til de andre gjestene, vinker, sånt skjer jo, sier de, vi tar det igjen. Håvard sovner ved siden av henne idet taxien blinker ut mot hovedveien. Hun legger hodet på skulderen hans, pusten hans hever og senker hodet hennes. Hvis han sover litt nå, så kanskje. Kanskje han vil i kveld.

1 Det er ikke der den skal stå. Sånt skjer jo, men det var ikke der den skulle stå. Fie hadde forklart, laget skisser av kakeflaten, plassert alle elementene i rett avstand til hverandre med eksakte mål. Selve marsipanballerinaen er nydelig, virkelig forseggjort med tutuen og det lille ansiktet, akkurat som på forsiden av Carlos Lischettis sukkerkunstbok, den ligner faktisk på Amanda. Men den skal ikke stå der. Det er vel bare å flytte den. Får hun til det, uten å ødelegge? Selvfølgelig. Og akkurat mens hun tenker det, griper hun den lille ballerinaen rundt livet og setter den ned halvannen centimeter lenger bort. Nedenfor det sjette lyset, akkurat der, så luften fra Amandas munn kan sluses bortover den glasurtegnede veien og forbi, bort på de tolv lysene som vil slukkes til tross for avstanden. Den flinke konditoren. Fie hadde tenkt at her er én som virkelig forstår, en mester i sitt fag, som både innfrir og løfter i forhold til forventningene. Det burde ikke vært vanskelig. Fie hadde jo forklart. Men ballerinaen er nydelig, det blir riktig nå, den sitter der og venter helt til Fie skal servere kakestykket med ballerinaen til Amanda. Fie ser for seg applausen rundt bursdagsbordet. Syv av barna

får svanefigurer, de siste fire får strutteskjørtpynt i turkis glasur. Ingen får ingenting. Alle blir glade. Hun tørker hendene og snur seg mot salongbordet som er ferdig dekket. Solen faller inn fra de høye vinduene og lager skyggeskikkelser av serviettviftene, radene bortover som flaksende svaner, det klappes lydløst med vingene. Bastians plasttallerken er plassert i hjørnet, der ostekaken, som Bastian liker til tross for sin unge alder, kan fortæres uten at smulene blir for synlige. Hun tar med seg kakene inn på kjølerommet. En lyspære har gått der inne. Hun blir stående og se på de runde formene som lyser i halvmørket. Hvis moren hennes hadde vært her nå, ville hun ha påpekt at de ikke lager marsipanlokk som før i tiden. At det som før var en helt avrundet overflate, som den svenske prinsesstårtan, nå er en mer markert kant, og moren ville indikert at denne mangelen på avrunding gjorde kakeopplevelsen mindre verdt, ja, at de rett og slett kunne klart seg uten. Hun ville spurt om det kanskje ikke ble litt mye med ostekake, når det allerede var bløtkake med marsipanlokk, om det ikke kunne gjort seg med mer komplementerende smaker, og nevnt oppskriften hun hadde på mørk sjokoladekake med bringebærpuré. Den var virkelig bare å hive sammen. Fie kjenner plutselig hvor kaldt det er å stå sånn i døren til kjølerommet, og lukker den. Hun går ut av huset. Lyset er skarpt, hun blir bare stående et øyeblikk. Så går hun inn igjen, stopper innenfor døren og ser seg rundt. En annens hus enn hennes. Hallen

er majestetisk, det ordet, som hun alltid får høre. Fra lysekronen i taket henger det hvite svanefjær i vaier, lyset fra takvinduet gjør dem nesten selvlysende. Ved inngangen til trappen henger familieportrettet, stort nok til at det synes godt fra inngangspartiet. Hun går nærmere. Det er den hvite bakgrunnen som virkelig gjør bildet. Konturene av Håvards brede skuldre, hvordan han favner rundt dem, rammer dem inn. Fie er vever i armkroken hans, i hvert fall i de armene. Amanda ved siden av henne med det mørkere håret, ullsilkekjolen litt lysere grønn. Bastian, minstemann foran, hvilende på magen med hodet i hendene. Alle smiler fredelig, de deler uttrykket. Formen mot den hvite bakgrunnen, en avrundet pyramide som binder alle sammen, som hviler i seg selv. En annens familie. Hennes. Hun går inn på kjøkkenet og lar fingrene gli langs benken, kvartsflaten er glatt og kald mot huden. Panoramapeisen er det eneste som skiller kjøkkenet fra stuen. Forbi kjøkkenet åpner det seg ut til stuen, der utsikten deles med mesaninen i andre etasje, vinduene går fra tak til gulv og slipper alt lyset inn, hagen og Snarøykilen, det grønne og blå i landskapet. Skyene farer forbi over himmelen, hvite og luftige, de kunne hatt selskapet i hagen i dag, men det var ikke meldt godt vær. Ballongbuketten duver idet hun passerer Noguchi-lampen, den bukker som en nølende bursdagsgjest med forvokst hode. Ved den antikke gyngestolen har hun hengt

ballerinaskoene hun fant i St. Petersburg, hun håper de understreker skjørheten ved begge. At det ikke skal gynges. At det ikke skal lekes med. Hun tillater seg et lite valsetrinn bort til musikkanlegget. Tsjajkovskij er klar, og et utdrag fra Svanesjøen skal serveres med kaken. Den har gått i bakgrunnen hele morgenen, men det er stille nå, bare dempede lyder fra barna ovenpå. Barna, ja. Fie svelger. Det eneste hun har gruet seg til i dag. Fie fester hårnåler med små sorte fjær rundt ballerinatoppen på hodet til datteren. Det er ikke lett å få nålene til å sitte. Hver gang de glipper, sukker Amanda, som om hun kunne gjort en bedre jobb selv. Og det gjelder å puste seg igjennom de sukkene, ikke kjenne på hvor utakknemlig det virker, ikke gi etter for trangen til å bare slippe alt. Fie kjører nålen hardere inn, men Amandas ansikt er uttrykksløst i det ovale speilet. Fie puster lydløst ut, snur seg vekk fra speilbildet mot sengen der det hvite antrekket ligger dandert. Spesiallaget i Moskva alt sammen. Hun har lagt det på sengen for å minne datteren på alt hun har valgt bort. Alt Fie har brukt månedsvis på å forberede. De hadde jo vært enige. Svanesjøen som bursdagstema var en kjempeidé, de var sammen om det. Amanda skulle snart danse stykket på ordentlig, dette var en fin forberedelse, de satte seg ned og planla et halvt år i forveien. Hva som måtte kjøpes inn, hvor pynten skulle henge. Amandas drakt som skulle bestilles fra Moskva og brukes både i selskapet

og forestillingen. Da den endelig kom med spesialfrakt på døren, la Fie den forsiktig på sengen, som hun har gjort nå, tutuen på drakten og hårbøylen øverst. – Den har kommet, sa Fie åndeløst da Amanda endelig kom hjem fra skolen. Amanda løp opp på rommet. Fie ventet, på et lykkebrøl eller en hvit svane som skulle åpenbare seg i døråpningen. Så kom Amanda ned igjen med tutuen over armen, et furtent uttrykk i ansiktet. – Jeg sa ikke noe om å være hvit, sa hun. Boblen i Fie punkterte. – Men Odette er jo hvit, hun er den hvite svanen! utbrøt hun, tok tutuen fra Amanda og holdt den opp for å understreke. Amanda trakk på skuldrene. – Jeg er den hvite svanen i stykket. I bursdagsselskapet vil jeg være den sorte. – Den sorte? Men alt er jo klart! Alt til selskapet er for den hvite svanen! Fie ristet tutuen foran henne. – Alt det andre kan være hvitt. Jeg skal være sort, sa Amanda, allerede på vei opp trappen. – Da glemmer vi hele selskapet, ropte Fie etter henne, – da drar vi på Hopp i Havet, sitter i det grelle lyset og spiser utvannede pølser! Men så ble hun stille. Invitasjonene, kom hun på, var allerede delt ut, svanefjær hadde svevd ut av konvolutter over hele Snarøya.

Amanda gynger frem og tilbake på stolen. Den sorte tutuen lager gnisselyd, Fie gjør en grimase. Den er ikke av samme kvalitet, men skredderen i Moskva hadde ikke mulighet til å lage en ny på så kort varsel. – Hvis du sitter stille, så blir det finere, sier Fie, stemmen spent mellom hårnålene. – Når jeg gynger, så har jeg det finere, sier Amanda, blikket stødig i speilet. Fie fester to store sorte fjær ned fra hårtoppen og over ørene til Amanda. – Men hvem får det finest hvis Iselin er finere enn deg? spør Fie og griper henne fast rundt skuldrene. Amanda slutter å gynge. Fie går inn på garderoberommet, hun velger den kremhvite kjolen. Fargen er nøyaktig den samme som ballerinaskoene ved gyngestolen. Fra der hun plasserer seg, helt ytterst og lett tilgjengelig, vil gjestene se både henne og ballettskoene, en liten detalj, som kanskje mer registreres enn kommenteres. Hun roper på den filippinske aupairen som bretter klær i naborommet. Tricia dukker opp i døråpningen. – Can you zip me up? Fie supplerer med en glidelåsbevegelse for at Tricia skal forstå. – Of course. Aupairen må stå på tå for å rekke opp. Fie innser at hun kunne ha ventet med skoene. Hun bøyer seg lett fremover

mens hun smiler unnskyldende i den kremhvite kjolen som blir litt trang rundt magepartiet når hun bøyer seg sånn. – Thank you. Tricia nikker og går baklengs ut av rommet med bøyd hode. Hun har vært hos dem i halvannet år. I begynnelsen beveget hun seg mer normalt. Men det er sikkert en del av deres kultur å være ydmyk, og Fie tolker holdningen som at hun er fornøyd her, hun viser takknemlighet. Dessuten gjør det ting litt enklere. Hadde Tricia vært mer som en venninne, ville Fie brukt mer energi på å pakke beskjeder inn i høflige fraser. Hun slipper å involvere seg nå, slipper å tenke så mye på at Tricia har en datter selv, hjemme på Filippinene, som bare er syv. Fie hører kuttelydene før hun kommer ned på kjøkkenet. Håvard lager fruktsalat. Bastian sitter på kjøkkenbenken ved siden av og spiser eplebiter. Sønnen fører bit etter bit opp til munnen, mekanisk, han tygger i takt med farens føring av fruktkniven. Den hvite skjorten har fått en lys rosafarge helt øverst. Fie kjenner at halsen snører seg, hun har sagt at han ikke får sitte der, han skulle holdes presentabel til gjestene kom, det var alt Håvard hadde å passe på. Fie løfter Bastian ned fra benken og kaster de brunende eplebitene idet han strekker hånden ut etter en ny. Bastian begynner å gråte, snørret renner ut av nesen, det blir bare verre nå. Hun tar to eplebiter opp fra søppelposen og blåser på dem, gir dem til ham. – Her. Ikke mer nå.

Håvard kutter og kutter, hun kremter for å overdøve kniven. – De er her om et kvarter, og Bastian må skifte skjorte. Får du Tricia til å rydde opp? spør hun. Han synker litt sammen. – Jeg rydder opp, sier han uten å snu seg. – Flott! erklærer hun med et smil. Han må jo høre hvor rolig hun er. Han må jo legge merke til at hun ikke har nevnt noe om hagefesten, ikke en eneste kommentar om at han bare sovnet, at han bare sov seg igjennom hele søndagsettermiddagen da de endelig hadde litt tid for seg selv. At hun later som ingenting. Så løfter hun sønnen og går med raske skritt opp trappen. Fra toppen av trappen hører hun ringeklokken. Bastian hopper foran henne i nyskiftet lyseblå skjorte, nedover fra trinn til trinn, hun motstår trangen til å gå forbi ham. Det er Håvard som åpner døren, hun hører Margarets stemme – og Iselins. Fie setter seg brått ned i trappen. Bastian snur seg og ser forundret på henne, hun lager hysjetegn mot munnen. Han smiler, det er en lek, han lener seg mot rekkverket. Bare noen pust, så skal hun gå ned. Bare noen pust før pulsen øker, skuldrene, alt som automatisk spenner seg. De høye hælene klikker rundt på parketten der nede og blir synlige fra trappen. Fie tar Bastian i hånden og går de siste skrittene ned. – Fie, der er du! Så fantastisk du ser ut!