SVENSK BESTSELGER – NY SERIE
Sveriges fremste kriminalreportere. Hun har jobbet for flere store aviser samt med TV-produksjoner. Hun har spesialisert seg på uoppklarte forbrytelser og skildrer politiarbeid med stor troverdighet. Hun har tidligere gitt ut dokumentarromanen Diplomatdatteren.
Forsvunnet er første bok i en ny, spennende Cold Caseserie. Den er inspirert av virkelige hendelser som utspilte seg i Malmö og Skåne i 1992.
ISBN 978-82-419-5175-6
Omslag: Miroslav Šokčić Omslagsfoto: Depositphotos Forfatterfoto: Maria Östlin
,!7II2E1-jfbhfg!
FORSVUNNET
TINA FRENNSTEDT (f. 1969) er en av
1992. En 19 år gamle kvinne forsvant en natt på Österlen. Saken ble aldri løst. 16 år senere herjer en serievoldtektsmann i Malmö. I begynnelsen famler politiet i mørket, men DNA-spor peker mot den gamle forsvinningssaken. Tess Hjalmarsson, kriminalinspektør og sjef for Skånes Cold Case-gruppe, tar saken. Hun brenner for uoppklarte saker, ikke minst for å kunne gi de pårørende svar på hva som skjedde. På hjemmefronten sliter hun med et tidligere samlivsbrudd, en sjalu ny samboer og barnelengsel. Tilværelsen kompliseres ytterligere når hun havner midt i et grusomt katt-og-mus-spill som voldtektsmannen driver med politiet. Vedkommende har åpenbart Tess i sikte.
ÅRETS DEBUTANT 2019, CRIMETIME SVERIGE
«Nærvær, spenning, empati, engasjement, smart plot – alt finnes her, og det lover godt for fortsettelsen.» SKÅNSKA DAGBLADET
«Stilsikker» BTJ
«Imponerende krimdebut.» TARA «Troverdig og interessant.» GÖTEBORGS-POSTEN
«Hun legger ikke bare vekt på å skildre politiarbeidet på en troverdig måte, men beskriver også hvordan en uoppklart sak påvirker livet til dem det gjelder, mange år senere.» DAGENS NYHETER
FORSVUNNET
forsvunnet
Tina Frennstedt
forsvunnet cold case 1 Oversatt av Anlaug Lia
Originaltittel: Försvunnen Copyright © Tina Frennstedt, 2019 First published by Bokförlaget Forum, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Rights, Stockholm, Sweden Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke as 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Miroslav Sokcic Omslagsfoto: Depositphotos Forfatterfoto: Maria Östlin Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 12/15 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opplag 2020 isbn: 978-82-419-5175-6 Oversatt av Anlaug Lia Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke as Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
til alison
onsdag 7. februar 2018
orkanen rut dundret inn mot den skånske kysten. Det brølte i furuene og dundret i bakken når greinene falt utenfor huset. Linnea Håkansson tente nattlampen og gikk bort til vinduet. Nesetippen ble kald av trekken. Linen smatret frenetisk mot flaggstangen. I sommer, deres første i huset, hadde lynet slått ned i en av furuene. Den ble kløvd i to på midten og falt ned rett over nabohuset. Etter det hadde Linnea fått en spent og årvåken relasjon til de høye bartrærne. Hun dro ned rullegardinen, gikk ut av rommet, opp den lille trappen til kjøkkenet og fylte opp vannkokeren. Hun kunne se for seg hvordan det måtte storme nede ved havet, hvordan bølgene slo opp og vasket bort stripen med strand. Da teen var ferdig trukket, krøp hun opp i den store, grå sofaen i stuen pakket inn i et pledd. En ny kraftig vindbyge grep tak i bygningen, uværet ville ikke la seg stenge ute, det gnisset og knaket i hver krok av huset. Nyhetene viste bilder av en kran som svaiet ukontrollert sentralt i Malmö. Alle hus i nærheten hadde blitt evakuert. En skrapende lyd fikk henne til å løfte blikket fra tv-en 9
til vinduet. Noe lå og gnagde mot ruten. Rullegardinen blafret i trekken, og det blinket i lampene. Hun reiste seg og tok en runde gjennom kjøkkenet og ut i hallen. Lot blikket gå mot døren. Hun visste at Mats snart ville ringe. Han hadde også vært på tjenestereise i dag. Selv hadde hun vært på Clarion hotell i Umeå og kommet sent hjem. Barna overnattet hos farmor og farfar. Dårlig timing. Da de flyttet hit, hadde hun ikke vært forberedt på den følelsen som fulgte med å bo helt nede på bakkeplan. Fra gaten kunne alle se rett inn i huset gjennom de store vinduene, særlig om vinteren. Som å befinne seg i et akvarium, omringet av høye furutrær. I øyekroken kunne hun se den store sølvklokken over kjøkkendøren. Den nærmet seg ni, og hun gikk inn på badet for å gjøre seg i stand for natten. En bøyle holdt den brune luggen på plass mens hun smurte krem i ansiktet. Et høyt smell fikk henne til å holde seg fast i servanten. Furua. Det var nå det skjedde, den veltet over huset. Hun stengte vannkranen og gikk med nølende skritt ut i kjøkkenet. Lyset blinket igjen, og hun kastet et raskt blikk opp i taket der treet burde ha rast inn, men alt var som vanlig. Suset fra skogen spredde seg gjennom huset da hun nærmet seg hallen. Noe i yttergangen sto og slo. Hun la øret mot døren, åpnet og lette med hånden langs veggen etter lysbryteren. Så fort hun kom ut i gangen, slo kulden mot henne. Det lille vinduet var slått opp på vidt gap. Hun trakk et lettelsens sukk. Den gyngende gatelykten utenfor kastet et urolig lys inn mot henne. Hun dro vinduet igjen og festet haspen. 10
Linnea lot utebelysningen stå på, tastet inn koden og satte på alarmen i hallen og på kjøkkenet. Da hun fortsatte mot soverommet, skrapte det mot ruten igjen. Hvordan kunne hun noen gang venne seg til det å bo her? Med bestemte skritt gikk hun bort til vinduet og dro bort rullegardinen. Hun trykte ansiktet mot det kalde glasset og kikket ut. Noe rørte på seg ved siden av det lille brune uthuset på gårdsplassen. Hun fokuserte blikket, men skyggen var borte. Et rådyr, sa hun til seg selv. Det var et rådyr, ikke noe annet. Nå hadde hun ikke tenkt å la den forbaskede stormen få ta mer plass. Hun gikk inn i soverommet, lukket døren bak seg for å stenge lyden ute, og løftet bort sengeteppet. Telefonen ringte. Hun la seg tvers over sengen for å rekke mobilen og svarte. Mats hørte at hun lød oppskjørtet. «Bare den håpløse stormen, alt hviner, blinker og slamrer. Skal det aldri holde opp? Og akkurat da jeg skulle legge meg, slo vinduet i yttergangen seg opp på vid vegg.» «Jeg vet det», sa Mats, «de har advart mot å begi seg ut på veiene. Jeg fikser vinduet i morgen.» De pratet en stund, og langsomt følte Linnea hvordan roen spredde seg i henne. Da de hadde lagt på, fant hun fram en bok og begynte å lese. Midt i en setning blinket lyset igjen, og det ble bekmørkt i rommet. Hun la boken fra seg på sengen, satt stille og lyttet til uværet utenfor. Det var bare dette som manglet. Hun sukket høyt, reiste seg fra sengen, tente lommelykten på mobilen og gikk bort til vinduet. Utelyset hos naboen hadde også slukket. Hun bøyde seg og hentet 11
fyrstikkene fra skuffen i nattbordet, tente sølvlysestaken i vinduet og krøp ned under dynen igjen. Flammen blafret i trekken. Hun ringte Mats. «Nå har strømmen gått. Flaks at jeg har ladet telefonen.» Hun skulle ønske barna hadde vært hjemme. Det var ingen logikk i det, men hun følte seg alltid mer avslappet og trygg når de var i nærheten. Mats forsikret henne om at strømmen snart ville komme tilbake. Linnea forsøkte å stenge uværet ute, overbeviste seg selv om hvor deilig det ville være når det hadde løyet i morgen. Hun reiste seg, blåste ut lyset og krøp under dynen igjen. Første gangen hun hørte det knirke utenfor soveromsdøren, snudde hun seg bare halvt i sengen. Hun var tung i kroppen, hadde sovet urolig. Andre gang var hun lys våken. Hun prøvde å tenne nattlampen, men skjønte at strømmen fremdeles var borte. Hun ble blendet av det sterke lyset på mobildisplayet, klokken var halv seks. Hun tok mobilen og la den mot magen. Stormen fortsatte å vri og slite i furuene utenfor. Igjen hørte hun en svak knirking. Og igjen. Nå enda tydeligere, fra stuen. Hun dro seg langsomt opp mot gavlen på sengen, tenkte på vinduet som hadde blåst opp. Kunne det ha skjedd igjen, kanskje hadde en katt hoppet inn gjennom vinduet denne gangen? Men katter gikk ikke med sko. Hun og Mats hadde våknet av liknende knirking i huset før. Etterpå hadde de skjønt at det var parketten som rørte på seg. De hadde lest på nettet at parkett som 12
ble lagt oppå et eksisterende tregulv, var bevegelig. Hvis vinduet sto åpent samtidig som varmen sto på, kunne temperaturvekslingene få det til å lyde som om noen gikk på parketten. De hadde ledd av seg selv, men å le var det siste Linnea ville gjøre nå. Hun følte seg både våken og utmattet. Hodet bruste og banket om kapp med hjertet, som verket av de harde slagene. Hun gned hendene mot ansiktet, slo seg hardt i kinnene for å våkne. Da skrittene nærmet seg døren, nølte hun ikke. Hun bøyde seg ned og fant fram baseballkøllen som lå under sengen, akte seg langsomt ned mot fotenden, satte iPhonen med lommelykten fast under trusekanten og satt stille og ventet. Nye tydelige fottrinn. Sinnet fra kvelden før kom tilbake. Hvis det nå var en innbruddstyv, hva hadde han i så fall på soverommet hennes å gjøre? Langsomt og lydløst stilte hun seg opp, tok to forsiktige skritt mot venstre, gjorde seg klar, skjult bak døren. Med en følelse av uvirkelig panikk så hun dørhåndtaket på soveromsdøren bevege seg nedover. Hun løftet baseballkøllen, uventet stø på hånden, da døren gikk opp. Skikkelsen av en maskert mann i profil avtegnet seg i mørket. Lyset fra lommelykten kunne avsløre henne når som helst. Da han tok et skritt mot sengen, skrek hun ut samtidig som hun slo mot hodet hans av alle krefter. Slaget traff ham fra siden. Han rakk ikke å reagere, men falt stønnende ned på gulvet. I fallet tok han med seg et vannglass fra bordet ved siden av. Han holdt seg om hodet, og noe falt ut av hånden hans. På gulvet glinset det i en kniv. Linnea lente seg fram, kjente stanken av sigarettrøyk. 13
Hun slo døren opp med et skarpt smell, tok et kjapt skritt fram og slo ham over ryggen med baseballkøllen. Hun hørte at han prøvde å si noe, og slo en gang til. Samtidig løsnet mobilen og falt ned på gulvet. De viftende armene hans var i veien, men lyset fra mobilen traff deler av ansiktet hans i profil. Han hadde ikke maske på seg. Forbløffet så hun at mannen var helt svartmalt i ansiktet. Midt i det kullsvarte lyste to hvite øyeepler rett mot henne. Mannen famlet med hendene foran seg og fikk tak i foten hennes, men hun sparket seg løs og klarte å løpe ut i stuen. Gjennom kjøkkenet og ut i hallen. Hendene i krampaktig grep om baseballkøllen. På avstand kunne hun høre en slepende lyd. Med fast hånd vred hun om låsen og skjøv opp ytterdøren. Alarmen gikk. Linnea tok sikte på det mørke nabohuset, og barbeint hoppet hun over stakittet, løp mot døren til det eldre naboparet og begynte å banke. «Hjelp, hjelp meg!» skrek hun. Ropene hennes druknet i uværet, det lot ikke til at noen var hjemme. Ytterdøren i hennes eget hus sto og slo i vinden, og alarmen hadde stoppet, tatt en pause. Hun torde ikke bli stående og vente, men snudde seg og løp ned i hagen. Da hun hoppet over gjerdet, så hun mannen stå i døråpningen. Hun skyndte seg nedover gaten mens hun kastet raske blikk over skulderen. Mørkt overalt. Vinden dundret inn fra alle kanter. Med baseballkøllen i hånden løp hun inn på gangstien som førte gjennom furuskogen. Lenger ned mot havet lå flere hus, og hun fortsatte mot dem. Nattkjolen flagret i vinden. Kvistene pisket 14
mot nakne bein og føtter, og hun snublet over greiner som hadde falt ned. Etter en stund stoppet hun for å få pusten igjen, de bare fotsålene verket. Et hustak ble opplyst av månen. Det lå ikke mer enn hundre meter borte. Hun så seg om til alle kanter, visste at han var et sted der ute, jaktet på henne. Videre, hun måtte bare videre. «Vær så snill, hjelp meg», forsøkte hun igjen å skrike da hun sto utenfor huset. Men stemmen bar ikke. I stedet kom bare tørre hikst. Hun snudde seg og løp videre mot stranden. En stor grein sperret veien, og hun bøyde seg ned og kravlet under den på alle fire. Med sølete håndflater reiste hun seg opp og så taket på badehyttene som kunne skimtes mellom trærne. Jeg trenger en ny plan, tenkte hun. Den åpne stranden med det stormende havet føltes både som en befrielse og en blindvei. Hun tok seg over den første strandvollen, merket treplankene under føttene og løp inn bak en av hyttene. Nå hadde hun overtaket, hun visste hvor lett det var å løpe seg vill her. Ville videre inn mellom hyttene og tok noen forsiktige skritt i den frosne sanden. Havet buldret, det høye sivet som vokste der stranden begynte, rev mot huden. Kreftene begynte å ta slutt. Hvis hun gjemte seg en stund, kom han kanskje til å gi opp. Da kunne hun fortsette langs vannkanten og stikke inn i skogen lenger borte mot de andre husene. Hun krøp inn på den lille verandaen foran hytta, dro beina opp foran seg og la baseballkøllen mellom de såre knærne. Presset knokene mot munnen og la den andre 15
armen rundt de skjelvende beina. Skyene raste over himmelen, og månen speilte seg i havflaten. Svetten rant nedover ryggen hennes, isnende og varm på en gang. Trettheten spredde seg gjennom kroppen. Klokken måtte nærme seg sju, tenkte hun, og hun ba en fortvilet bønn om at en jogger eller hundelufter snart skulle dukke opp. Hun lente hodet mot knærne og bet seg selv i låret da hun hørte den hvesende pusten. Kikket opp. To hvite prikker stirret rett på henne.
FORSVUNNET
SVENSK BESTSELGER – NY SERIE
Sveriges fremste kriminalreportere. Hun har jobbet for flere store aviser samt med TV-produksjoner. Hun har spesialisert seg på uoppklarte forbrytelser og skildrer politiarbeid med stor troverdighet. Hun har tidligere gitt ut dokumentarromanen Diplomatdatteren.
Forsvunnet er første bok i en ny, spennende Cold Caseserie. Den er inspirert av virkelige hendelser som utspilte seg i Malmö og Skåne i 1992.
ISBN 978-82-419-5175-6
Omslag: Miroslav Šokčić Omslagsfoto: Depositphotos Forfatterfoto: Maria Östlin
,!7II2E1-jfbhfg!
FORSVUNNET
TINA FRENNSTEDT (f. 1969) er en av
1992. En 19 år gamle kvinne forsvant en natt på Österlen. Saken ble aldri løst. 16 år senere herjer en serievoldtektsmann i Malmö. I begynnelsen famler politiet i mørket, men DNA-spor peker mot den gamle forsvinningssaken. Tess Hjalmarsson, kriminalinspektør og sjef for Skånes Cold Case-gruppe, tar saken. Hun brenner for uoppklarte saker, ikke minst for å kunne gi de pårørende svar på hva som skjedde. På hjemmefronten sliter hun med et tidligere samlivsbrudd, en sjalu ny samboer og barnelengsel. Tilværelsen kompliseres ytterligere når hun havner midt i et grusomt katt-og-mus-spill som voldtektsmannen driver med politiet. Vedkommende har åpenbart Tess i sikte.
ÅRETS DEBUTANT 2019, CRIMETIME SVERIGE
«Nærvær, spenning, empati, engasjement, smart plot – alt finnes her, og det lover godt for fortsettelsen.» SKÅNSKA DAGBLADET
«Stilsikker» BTJ
«Imponerende krimdebut.» TARA «Troverdig og interessant.» GÖTEBORGS-POSTEN
«Hun legger ikke bare vekt på å skildre politiarbeidet på en troverdig måte, men beskriver også hvordan en uoppklart sak påvirker livet til dem det gjelder, mange år senere.» DAGENS NYHETER